Beskytte brunost?

IGPBrun­os­ten kan bli svensk” kan vi lese i en alar­me­ren­de over­skrift i VG. I dag kan brun­ost lages på svensk melk, og det vil visst tre av fire nord­menn ha slutt på. “vi nord­menn [bur­de] kla­re å beskyt­te brun­os­ten mot juks og fan­te­ri”, sier direk­tør Nina Sun­dqvist i Mat­merk til VG. Vi kan også lese at nord­menn vil beskyt­te blant annet fåri­kål, skrei og røke­laks.

Nå er kan­skje det størs­te pro­ble­met at man ikke bur­de få lov til å kal­le brun­ost for en ost, i og med at det fak­tisk ikke er ost. Det er en del gul jukse­ost som sel­ges med beteg­nel­ser som “revet” o.l, i håp om at folk ikke skal opp­da­ge at det er et syn­te­tisk pro­dukt og ikke ost. Det kan de ikke sel­ge som ost. Det­te er et spørs­mål om ville­den­de mar­keds­fø­ring. Men det lar jeg lig­ge.

Opp­rin­ne­lig var vare­mer­ker en form for for­bru­ker­be­skyt­tel­se. Når et pro­dukt had­de en pro­du­sents mer­ke, skul­le man være sik­ker på at man fikk et pro­dukt fra den­ne prod­sen­ten. Etter hvert har mar­keds­fø­rin­gen blitt vel så vik­tig. Med man­ge uli­ke lisens­pro­duk­ter, og man­ge merke­va­rer pro­du­sert i de sam­me fab­rik­ke­ne, sier ikke vare­mer­ket nød­ven­dig­vis så mye om opp­rin­nel­sen.

Men man kan ikke beskyt­te hva som helst. Det er i utgangs­punk­tet to mulig­he­ter for å beskyt­te pro­dukt­be­teg­nel­ser.

Man kan for det førs­te beskyt­te et vare­mer­ke. Man kan også beskyt­te firma­navn. De kan gli over i hver­and­re når de bru­kes for å iden­ti­fi­se­re pro­duk­ter. Jeg kom­mer ikke si noe spe­si­elt om firma­navn eller gren­sen mel­lom firma­navn og vare­mer­ke i den­ne sam­men­hen­gen.

Litt for­enk­let kan man si at et vare­mer­ke er et fan­ta­si­navn som bru­kes som kjenne­tegn på vis­se pro­duk­ter. Coca Cola er et vare­mer­ke (og firma­navn). Når et pro­dukt kal­les Coca Cola sier ikke det annet enn at det­te pro­duk­tet er pro­du­sert av eller etter avta­le med de som har ret­tig­he­te­ne til var­mer­ket Coca Cola.

Et hvil­ket som helst pro­dukt kan ha et beskyt­tet vare­mer­ke. Men ikke et hvil­ket som helst ord kan beskyt­tes som vare­mer­ke. Det skal være egnet til å iden­ti­fi­se­re pro­duk­tet og skil­le dem fra and­re. Gene­ris­ke vare­be­teg­nel­ser vil ikke kun­ne beskyt­tes som vare­mer­ke. Brun­ost, røke­laks og fåri­kål er eksemp­ler på sli­ke gene­ris­ke beteg­nel­ser som man ikke vil få regist­rert som vare­mer­ke. Jeg går ikke noe nær­me­re inn på kri­te­ri­ene for hva som kan regist­re­res som vare­mer­ke.

Den and­re hoved­grup­pen, som det vel er den man sik­ter til i mar­keds­un­der­sø­kel­sen og i VGs artik­kel, er geo­gra­fisk opp­rin­nel­ses­mer­king. Beteg­nel­sen sier noe hvor pro­duk­tet kom­mer fra, kom­bi­nert med krav til pro­duk­tet.

Champag­ne er en mus­se­ren­de vin laget i områ­det Champag­ne i Frank­ri­ke, laget med nær­me­re angit­te drue­sor­ter som har vokst i det­te områ­det og pro­du­sert på en bestemt måte. Det lages også annen vin i Champag­ne, men det er ikke champag­ne.

Man lager mus­se­ren­de vin vel­dig man­ge and­re ste­der enn i Champag­ne. Pro­du­sen­te­ne i Champag­ne har ingen ene­rett til å lage den­ne type vin. Men pro­du­sen­ter and­re ste­der kan ikke kal­le sin mus­se­ren­de vin for champag­ne. På sam­me måte kan hvem som helst lage brun­ost, fåri­kål eller røk­laks.

Det er det sam­me sys­te­met som anven­des for and­re mat­pro­duk­ter som for vin. I min pågå­en­de serie Les Vins du Tour de Fran­ce nevn­te jeg til etap­pe 6 Taureu de Camar­gue, som er okse­kjøtt fra Camar­gue. Det fin­nes man­ge and­re pro­duk­ter.

Kan­skje kan man beskyt­te norsk brun­ost, og for­be­hol­de det som en beteg­nel­se på brun­ost laget i Nor­ge på norsk melk. Det vil­le ikke hind­re and­re i å pro­du­se­re brun­ost med den gene­ris­ke beteg­nel­sen brun­ost, laget hvor som helst og med den mel­ken de måt­te øns­ke å bru­ke.

Men det er ikke bare å bru­ke en geo­gra­fisk beteg­nel­se og kre­ve den beskyt­tet. Pro­duk­tet fra det aktu­el­le områ­det må ha en karak­ter som skil­ler det fra til­sva­ren­de pro­duk­ter fra and­re ste­der, og som gjør det verdt å beskyt­te. Jeg er ikke over­be­vist om at inn­kokt myse laget på uspe­si­fi­sert norsk melk skil­ler seg så mye fra til­sva­ren­de pro­dukt laget på svensk melk at den vil kun­ne beskyt­tes.

Det­te må gå i rik­tig rekke­føl­ge. Først må man lage et pro­dukt med et til­strek­ke­lig sær­preg, og et sær­preg som er knyt­tet til ste­det. Når det pro­duk­tet fin­nes, da kan man vur­de­re å få en beskyt­tet opp­rin­nel­ses­mer­king. Det er bare at man ende­lig begyn­ner å se på det­te i Nor­ge også. Men man har kom­met vel­dig sent til fes­ten — kan­skje så sent at det bare er noen slan­ter og opp­vas­ken som står igjen. Så langt er det bare 23 nors­ke mat­pro­duk­ter som har  slik opp­rin­nel­ses­be­skyt­tel­se.

Norsk land­bruks­po­li­tikk går i stikk mot­satt ret­ning. Pro­duk­ter med stedstil­knyt­ning og sær­preg er bare noen få unn­tak fra en poli­tikk hvor den mid­del­må­di­ge stor­skala­pro­duk­sjo­nen er målet. Land­bruks­sam­vir­ket er ver­stin­gen. Vi kan begyn­ne med brun­os­ten, siden det var VGs over­skrift. Tine vil­le leg­ge ned pro­duk­sjo­nen av Gud­brands­dalsost i Gud­brands­da­len. (Pro­tes­ter før­te fram, den lages fort­satt i Lom og Skjåk.) Da er det ikke noe igjen å beskyt­te. Skal noe kun­ne beskyt­tes som Gud­brands­dalsost, da må den pro­du­se­res i Gud­brands­da­len med melk fra det­te områ­det. At den lages etter en opp­skrift som opp­rin­ne­lig ble utvik­let der, gir ikke grunn­lag for noen opp­rin­nel­ses­be­skyt­tel­se. Når Tine leder an i “fusk og fan­te­ri” er det vel ikke utlen­din­ger direk­tør Nina Sun­dqvist i Mat­merk bør være mest opp­tatt av.

Jarsl­berg­ost pro­du­se­res ikke på Jarls­berg. Den er hel­ler ikke utvik­let der. Den ble utvik­let på Ås. Tine pro­du­erer nå Jarsl­berg­ost på lisens både i Irland og USA. Slik lager man kan­skje et kom­mer­si­elt pro­dukt, men ikke et pro­dukt som kan opp­rin­nel­ses­mer­kes. I føl­ge Tines rekla­me er det ikke mel­ken eller hånd­ver­ket, men hem­me­li­ge til­set­nings­stof­fer som er det spe­si­el­le ved Jarls­berg­ost, og da bør man vel sty­re unna pro­duk­tet uan­sett. Hal­ling­skar­vet var en pro­du­sent som solg­te lam­me­kjøtt fra områ­det rundt Hal­ling­skar­vet. Da det ble solgt til land­gruks­sam­vir­ket sør­get de straks for å vanne ut den ut og la “Hal­ling­skar­vet” omfat­te alle fjell­om­rå­der på Øst­lan­det — og det skal vel ikke være så vel­dig høyt for å kun­ne være fjell i Gil­des øyne.

Jeg har sett på kra­ve­ne til enkel­te opp­rin­nel­ses­mer­ke­de frans­ke oster. De vil typisk kre­ve at det skal være melk fra kyr av en bestemt rase (hvis det er en kumel­ksost), mel­ken skal kom­me fra avgren­se­de geo­gra­fis­ke områ­der, det er krav til fôret (typisk om mini­mums­inn­hold av urter som er typis­ke for områ­det), det er krav til hvor mye de skal gå ute (og de skal gå ute i vir­ke­lig­he­ten, ikke bare i rekla­men), meng­den kraft­for er sterkt begren­set om det i det hele tatt er til­latt, den skal pro­du­se­res i det aktu­el­le områ­det, pro­du­se­res på bestem­te måter, lag­res, osv. Det er den­ne type sær­preg som norsk land­bruk har brukt man­ge år på å kvit­te seg med. Man har stan­dar­di­sert til én kurase, det er ingen bestem­te krav til for, og man skal kun­ne bru­ke melk fra områ­der hvor man kan pro­du­se­re mye melk. Slik lager man gum­miost av typen Nor­ve­gia, men ikke kva­li­tets­ost med karak­ter og sær­preg.

Dess­ver­re er det gjer­ne slik at pro­du­sen­ter og sel­ge­re gjer­ne vil ha merke­ord­nin­ger, men vil helst slip­pe å ha krav som må opp­fyl­les. Man vil helst kun­ne kal­le alt “miljø­venn­lig”, “sunt”, “Godt norsk”, osv, uten for­dy­ren­de krav til at vare­ne skal ha kva­li­tet.

Print Friendly, PDF & Email