Sykkelsport

Dopavsløringer på hviledagen

1 Comment

TdF_100_logoDet er nærmest en tradisjon at det kommer dopingavsløringer på hviledagen i Tour de France.

Journalister har akkurat fått middagen på bordet når alarmen går, og de må løpe til en eller annen pressekonferanse med en utøver som bedyrer sin uskyld. Den første hviledagen fikk journalistene spise i fred. Men på den andre hviledagen, i går, ramlet det inn med dopingavsløringer:

  • Tyson Gay har testet positivt.
  • Asafa Powell har testet positivt.
  • Allison Randall har testet positivt.
  • Sherone Simpson har testet positivt.

Men vent litt: Det er jo ikke syklister som sykler i Tour de France! Hva har skjedd?

En syklist har også blitt tatt i doping. Den tyrkiske sensasjonen Mustafa Sayar som vant Tyrkia rundt, en tyrkisk “sensasjon” som sykler for et kontinentallag, men som lekte med de store stjernene i rittet hjemme i Tyrkia. Andre steder ser man visst ikke stort til ham. “Alle” regnet med at han var dopet, og nå har de visst fått rett. I fjor var det hans lagkamerat Ivailo Gabrovski som vant det rittet. Også han ble senere tatt for doping.

Men i disse tilfellene ser det ut til å være Tyrkia, ikke den enkelte idrett som er problemet. Opptil 30 tyrkiske friidrettsutøvere kan være tatt for doping. Den olympiske mesteren Cakir Alptekin risikerer utestengelse på livstid. Skjønt friidrett har så absolutt sine problemer. 300 mesterskapsmedaljer er svertet av doping siden 2000, sier Johan Kaggestad. Den er et rottereir, sier han.

To danske landslagssvømmere ble nylig tatt i doping. 113 utøvere fra London-OL er tatt for doping, blant dem en russisk banesyklist.

Fotball? Deco testet positivt. Som alle andre bedyrer han sin uskyld og skylder på andre. Fotball er en vits. Norge fotballforbund erklærte seg i desember 2012(!) — de er ikke akkurat en foregangsidrett — som “Rent særforbund“. Alle spillere på landslag skal testes uanmeldt én — jeg gjentar: én — gang i løpet av 2013. Og det var altså bare landslagsspillere. Om dette på noen måte er rent, så er det bare rent tøv.

Vi har i Norge et gammelt fjols som heter Gerhard Heiberg. Han truer stadig med å utestenge sykkel fra OL. Heiberg er gammel og senil, svarte sykkelpresidenten, Harald Tiedemann Hansen. Det kan se ut som om han har rett. Den patetiske Heiberg mener at Hein Verbruggen har gjort en god jobb, han som hadde ansvaret for internasjonal sykkelsport da alt var på det svarteste. Se Johan Kaggestads omtale av Verbruggen og hans mange kommentarer om doping. Kaggestad har mer troverdighet enn Heiberg. Kaggestad kjenner idretten fra innsiden fra sin tid som trener, og følger den nå tett som kommentator. Han kjenner den ikke bare som IOC-pamp.

IOC og Heiberg demonstrerer sin unnfallenhet ved å la Hein Verbruggen være æresmedlem i IOC. Heiberg burde gått inn for å kaste Hein Verbruggen ut av IOC og friidrett ut av OL, om han mente noe med å bekjempe doping. Men har er like impotent som resten av de gamle gubbene i IOC i denne saken.

Det er to grunner til at man ikke får dopingsaker. Den ene er at det er lite doping. Den andre er at man ikke tester for doping. Sykkel synes nå å være i første gruppe, fotball sitter midt i gjørma i den andre gruppen.

Det finnes alltid noen idioter som prøver seg, også i sykkel, som Danilo Di Luca og den en tyrkiske sensasjonen Mustafa Sayar. Men til tross for veldig strengt testregime, og at de fleste tjuvtriks har blitt avslørt, har det vært få dopingsaker blant syklister. Og ingen i Tour de France — i alle fall ikke så langt.

Noen er villige til å gjøre alt for å vinne. De går over lik, og kan også være villige til å gå over sitt eget. De vil jukse på alle mulige måter for å vinne, Det er ikke noe spesielt for idretten. Vi finner dem på alle samfunnsområder. Risikoen for å bli tatt og konsekvensene av å bli tatt er det som kan få dem til å holde seg på matta — skjønt for noen er visst det heller ikke nok.

Jeg tror heller ikke at utøvere pr definisjon er rene, bare fordi de er norske. Dessverre har ansvarlige i Norge gang på gang vist at de mangler ryggrad når det er egne utøver som blir tatt. Norges behandling av Erik Tysse-saken er pinlig, og har gjort at blant annet Olympiatoppen har tapt det de måtte ha hatt av troverdighet. Det er visst bare andre lands utøvere som skal behandles strengt. En av de mest patetiske sakene må ha vært den norske hesten som viste seg å være dopet i Beijing-OL. Ikke selve saken, men etterspillet fra norske aktører.

Jeg ville ikke bli særlig overrasket om noen av våre gamle idrettshelter skulle bli avslørt som dopere. For enkelte vil overaskelsen være mindre enn for andre. Men jeg har ikke tenkt å nevne navn så lenge jeg ikke har andre holdepunkter enn mine egne vurderinger av deres pretasjoner.

I sykkel er man for tiden mest opptatt av å grave i fortiden. På et tidspunkt må man rette blikket fremover. Det er bare å erkjenne at man har en mørk fortid og en lite ærerik historie. Det er grunn til å minne om at det var politiet og tollvesenet som grep fatt i den utstrakten dopingen i den såkalte Festina-skandalen i 1998. Sporten selv protesterte. Doping gjennomsyret sporten.

Et av de siste ofrene for denne gravingen i fortiden, er Laurent Jalabert. Om jeg har forstått det rett, har han aldri benektet doping, men heller ikke bekreftet det. Hans svar har vært at han har stolt på det medisinske støtteapparatet. Det har sikkert mange gjort. Sett i ettertid burde de sikkert ha stilt mange kritiske spørsmål. Men på et tidspunkt bør historie få lov til å være historie.

Arrangørene av Tour de France tok doping på alvor da UCI ikke gjorde det. Derfor ble utøvere tatt i Tour de France, mens de slapp unna i ritt som Giro d’Italia og Vuelta d’Espagna. Det var også i Tour de France man klarte å spore stoffer som utøvere og deres tvilsomme rådgivere trodde ikke vill bli oppdaget i dopingkontroller. Tabolide journalister klarte ikke å tenke lenger at siden det var i Tour de France og sykkel dopere ble tatt, var det der problemet var størst. Som nevnt skal Fotballforbudnet fra i år begynne å teste landslagsspillere en gang i året. Hvem har egentlig et problem?

Lance Armstong blir nå saksøkt for kjempebeløp. Jeg håper andre dopere også blir det. Hvis en utøver doper seg, og hele laget går dukken fordi sponsorene trekker seg, da har de andre syklistene og ansatte på det laget all mulig grunn til å saksøke doperen med krav om erstatning for det de taper. Når dette ikke har skjedd i tidligere dopingsaker, er det vanskelig å se det som noe annet enn en bekreftelse på at dette er noe alle har vært på, og at alle skjelettene ville komme ramlende ut av skapene om de skulle bli slike saker.

Noe av det kanskje viktigste er at dopingprøver blir oppbevart og kan analyseres på nytt. Det har vært et probelem at doperne har ligget et hestehode foran, med preparater som man ikke har tester for. Nå vet utøverne at om de ikke blir tatt i år, så risikerer de at prøvene blir testet på nytt om et år eller to, når analysemetodene har blitt bedre. Da kan de bli strippet for ære og berømmelse, og penger som fulgte med denne æren og berømmelsen.

Jeg tror at sykkel i dag er blant de reneste utholdenhetsidretter. Ikke fordi jeg tror syklister verken er bedre eller verre enn andre. Men man har sett hvordan doping nesten har ødelagt sporten, og hvordan man sliter med å gjenvinne tilstrekkelig tillit. Chris Froome må svare på mange dopingspørsmål på pressekonferanser. Hvor mange slike spørsmål får Usain Bolt, som har vært suveren i en dopbefengt idrett i flere år?

Sykkelsporten har sett hvordan sponsorer forsvinner og at lag må legges ned fordi de ikke klarer å finansiere virksomheten. Tour de France har i flere år vært boikottet av tysk TV — skjønt de må kanskje revurdere dette etter den suksess tyske syklister har hatt i år. En opprydning er nødvendig om sporten skal overleve. Heldigvis ser det ut til å være vilje til å gjennomføre den oppryddingen.

En proffsyklist må inn på et lag. En som har vært tatt for doping, eller som har sterke dopingmistanker rettet mot seg, er ikke særlig attraktiv — selv om enkelte lag fortsatt ikke er så nøye på det. Lag med en tvilsom holdning til doping er ikke blant de som står øverst på listen over de man vil invitere til store konkurranser. En friidrettsutøver kan være en ensom ulv, som holder seg med sine egne rådgivere, stiller opp i utvalgte stevner mot god betaling og deltar når mesterkapslagene skal tas ut.

Jeg tror de fleste i sykkelsporten er glade for den opprydding som har skjedd, selv om den har vært smertefull. Noen gjør alt for å vinne. Men jeg velger å tro at for de fleste har doping vært et nødvendig onde om de ville hevde seg. Det er utøvere som konkurrerer fordi de elsker å sykle. De har blitt gode uten doping. Men de har sett, eller i alle fall trodd, at for å komme helt til topps må de gjøre som de andre: Ty til doping. Tyler Hamilton skrev at det var forskjellen mellom å kunne være blant topp 100 og topp 10 blant syklister — om jeg husker rett.

Les vins du Tour de France 2013

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.