Opphavsrett en forutsetning for et levende kulturliv. Feil fra Øystein Middelthun

iTunes-illÅnds­verk­lo­ven hind­rer nyskap­ning” skri­ver nest­le­der i Pirat­par­ti­et, Øystein Mid­delt­hun, i Aften­pos­ten 1. august. Han gjen­tar vel­kjen­te besver­gel­ser, som ikke blir noe mer hold­ba­re av at de gjen­tas.

Den nors­ke ånds­verk­lo­ven … ble skapt etter modell fra den ame­ri­kans­ke ånds­verk­lo­ven” skri­ver Mid­delt­hun, og fort­set­ter ut fra en pre­miss om at man der­med kan byg­ge vide­re på den USAn­ske opp­havs­retts­lo­ven. Det er feil. Mid­delt­hun snub­ler på hopp­kan­ten.

Den nors­ke ånds­verk­lo­ven ble ikke skapt etter modell fra den ame­ri­kans­ke loven. Jeg und­res på hvor han har fått en slik tan­ke fra.  Det han refe­re­rer er hel­ler ikke fra USAs opp­havs­retts­lov, men USAs grunn­lov art I, sek­sjon 8 som angir kon­gres­sens lov­giv­nings­myn­dig­het. Der heter det i den åtten­de bestem­mel­sen:

The Con­gress shall have power (…) To pro­mote the Pro­gress of Scien­ce and use­ful Arts, by secu­ring for limi­ted Times to Aut­hors and Inventors the exclu­si­ve Right to their respec­ti­ve Wri­tings and Dis­cove­ries.”

Det er en bestem­mel­se som gir, men sam­ti­dig begren­ser Kon­gres­sens kom­pe­tan­se til å gi lov­giv­ning på det­te områ­det.

Opp­havs­ret­ten begyn­te å utvik­le seg etter at bok­tryk­ker­kuns­ten var utvik­let, og den var kom­met såpass langt at det eksis­ter­te et mar­ked for eksemp­lar av ånds­verk. Først da repro­duk­sjons­kost­na­de­ne ble lave ble ret­ten til å repro­du­se­re øko­no­misk inter­es­sant. Men siden Mid­delt­hun frem­he­ver USA som for­bil­de, er det verdt å nev­ne at det­te mar­ke­det begyn­te å mod­nes omtrent da Col­om­bus “opp­da­get” Ame­ri­ka.

Opp­taks­tek­no­lo­gi fan­tes ikke, så ret­ten til å spre eksemp­la­rer av musikk annet enn i form av noter, var helt uin­ter­es­sant. Kom­po­nis­ter og musi­ke­re var stort sett ansatt av kir­ken eller ade­len, og musik­ken ble kom­po­nert for å frem­fø­res én gang. Johann Sebas­ti­an Bach skrev ny musikk til hver guds­tje­nes­te, og ingen tenk­te at den musik­ken som alle­re­de var frem­ført vil­le ha noen ver­di i frem­ti­den. Ret­tig­he­ter til musik­ken var der­for ikke en aktu­ell pro­blem­stil­ling. Først rundt 1800 voks­te det fram et musk­kre­per­toar som ble frem­ført fle­re gan­ger.

Opp­havs­rett til bil­der var hel­ler ikke sær­lig aktu­elt, i og med at man måt­te teg­ne eller male kopi­ene. Skjønt Albrecht Dürer sør­get for å få beskyt­tet ret­ten til sine bil­der med de pri­mi­ti­ve sys­te­mer som fan­tes på begyn­nel­sen av 1500-tal­let, og han iva­re­tok sine ret­tig­he­ter med stor nid­kjær­het.

Jeg skal ikke utdy­pe det­te nær­me­re her. Men opp­havs­ret­ten har selv­føl­ge­lig ikke utvik­let seg løs­re­vet fra den øko­no­mis­ke og kul­tu­rel­le utvik­lin­gen i sam­fun­net.

Opp­havs­ret­ten er abs­trakt og et av de retts­om­rå­der som er intel­lek­tu­elt sett gans­ke kre­ven­de. Da beho­vet for å regu­le­re det­te voks­te fram, had­de man ingen for­bil­der. De retts­li­ge sider ved eien­dom, både fast eien­dom og løs­øre had­de utvik­let seg gjen­nom lang tid for å møte prak­tis­ke behov. Det sam­me gjaldt erstat­nings­rett, straff og fami­lie­rett, for å nev­ne noen retts­om­rå­der med lan­ge tra­di­sjo­ner. De var pri­mi­ti­ve sett med dagens øyne, men like­vel gans­ke vel­ut­vik­let. Romer­ret­ten var meget vel­ut­vik­let på sine områ­der, ikke minst det som gjel­der avta­ler. Men romer­ret­ten inne­holdt ikke noe som min­net om opp­havs­rett.

Når man måt­te star­te omtrent fra scratch med å utvik­le et sys­tem for å iva­re­ta abs­trak­te ver­di­er, er det ikke sær­lig over­ras­ken­de at det tok noe tid. Det som reg­nes som den førs­te moder­ne opp­havs­retts­lov er den engels­ke Sta­tute of Que­en Anne fra 1709. Bestem­mel­sen i USAs kon­sti­tu­sjon, som Mid­delt­hun hev­der er for­bil­de for vår opp­havs­rett, ble ved­tatt i 1787 — nes­ten 80 år etter Sta­tute of Que­en Anne. USA fikk sin førs­te opp­havs­retts­lov i 1790, og den var nær­mest en blå­kopi av Sta­tute of Que­en Anne.

Dan­mark-Nor­ge fikk sine førs­te opp­havs­retts­reg­ler gjen­nom en for­ord­ning fra 1741, så fikk vår førs­te opp­havs­retts­lov­giv­ning ca 50 år før USA fikk sin førs­te opp­havs­retts­lov.

Vi kan par­ke­re det­te at USAs opp­havs­retts­lov skul­le være for­bil­de for vår opp­havs­retts­lov­giv­ning. Vår opp­havs­rett er helt enkelt eld­re enn opp­havs­ret­ten i USA. Case clo­sed. Øystein Mid­delt­hun tar feil. Der­med så rak­ner også alt han mener å kun­ne utle­de fra USAs opp­havs­retts­lov­giv­ning.

Den frans­ke opp­havs­retts­lov­giv­nin­gen, som ble utvik­let etter den frans­ke revo­lu­sjon, har betydd langt mer for utvik­lin­gen av norsk opp­havs­rett enn den USAn­ske.

Mid­delt­hun gjør et poeng av at den opp­rin­ne­li­ge verne­ti­den var 14 år, og drøm­mer seg til­ba­ke til 1700-tal­let. Men verne­ti­den var ikke 14 år. Etter Sta­tute of Que­en Anne var verne­ti­den i utgangs­punk­tet 14 år etter året for pub­li­se­ring. Men hvis opp­havs­man­nen var i live når den tiden var ute, ble den auto­ma­tisk for­len­get med 14 år til. I en tid da man kun­ne ven­te å leve til man ble ca 35 år, og hvor en 50-åring var et godt styk­ke inne i alder­dom­men, betød det at ver­ke­ne i prak­sis var ver­net så len­ge opp­havs­man­nen lev­de og noen år til. USA adop­ter­te det engels­ke sys­te­met, slik at man også der kun­ne ha 14 + 14 år.

Går vi til utvik­lin­gen i Tysk­land og Frank­ri­ke, som har vært langt vik­ti­ge­re for norsk opp­havs­retts­ut­vik­ling enn det som skjed­de i USA, var syns­punk­tet hel­ler at opp­havs­ret­ten skul­le vare evig. I Nor­ge var det uav­klart om opp­havs­ret­ten var evig­va­ren­de eller tids­be­gren­set fram til 1876, da verne­ti­den i en ny lov ble satt til 50 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Det var det­te som had­de fes­tet seg som van­lig i Euro­pa, og det er også det som ble Bern­kon­ven­sjo­nens løs­ning. Det var ikke en “opp­havs­retts­bran­sje” som sør­get for at man fikk den­ne regu­le­rin­gen. Det var først og fremst for­fat­te­re, men den frans­ke for­fat­te­ren Vic­tor Hugo som en dri­ven­de kraft.

Det er alt­så ny skive­bom når Mid­delt­hun hev­der at “opp­habvs­retts­bran­sjen sør­get for at mono­po­let er blitt utvi­det fra 14 år etter ska­pel­se, til 70 år etter ska­pe­rens død”. Verne­ti­den hos oss har ald­ri vært 14 år. Den har vært 14+14 år i Eng­land og USA, men ikke i det kon­ti­nen­ta­le Euro­pa, som Nor­ge i den­ne sam­men­hen­gen må reg­nes som en del av.

Opp­havs­ret­tens begrun­nel­se er kom­pli­sert og sam­men­satt. Det som hos oss kal­les de ide­el­le ret­tig­he­ter, som man ikke har i den mer pri­mi­ti­ve regu­le­rin­gen i USA, har en mye len­ger his­to­rie enn de øko­no­mis­ke ret­tig­he­te­ne. Det var ikke et mar­ked hvor man kun­ne sel­ge sine ver­ker. Men man had­de respekt for ver­ket og dets opp­havs­mann. Rundt 300 f.Kr. (uli­ke kil­der gir for­skjel­lig års­tall) ble det i Aten beslut­tet at skue­spil­le­ne til bl,a, Sofok­les og Aris­to­fa­nes skul­le arki­ve­res i byar­ki­vet. Det var ikke for å sik­re noen øko­no­mis­ke inter­es­ser. Men man vil­le sik­re at man had­de ver­ket i dets ori­gi­na­le form, som en reak­sjon mot alle mer eller mind­re for­vreng­te etter­gjø­rin­ger som flo­rer­te.

Når den romers­ke dik­te­ren Mar­tia­lis i det førs­te århund­re i vår tids­reg­ning skrev et nid­skrift til Fiden­ti­nus og beskyld­te ham for pla­giat (og der­med intro­du­ser­te det begre­pet i his­to­ri­en), var det ikke noen øko­no­mis­ke inter­es­ser som var kren­ket. Men Mar­tia­lis var meget kren­ket av at Fiden­ti­nus had­de resi­tert hans dikt som sine egne, og dess­uten resi­ter­te dem så dår­lig at ver­ke­ne var kren­ket. Som Mar­tia­lis skrev: De var mine, men du resi­te­rer så dår­lig at nå har de blitt dine.

Det var ikke snev av nytte­tanke­gang hos de gam­le gre­ke­re eller de gam­le rome­re. Men man sat­te sin og and­res ære høyt, og man had­de respekt for ver­ket. Kan­skje må vi min­ne om at vi når er 1700–2100 år før USA ved­tok sin kon­sti­tu­sjon.

Den kon­ti­nen­tal-euro­pis­ke opp­havs­ret­ten var utvik­let mer fra tan­ken om de ånds­verk man skap­te var en for­len­gel­se av opp­havs­man­nen, så å si deres ånde­li­ge barn. Det skul­le ikke and­re kun­ne ta fra dem eller tuk­le med. Men den engels­ke, og der­med også den USAn­ske opp­havs­ret­ten har sitt utgangs­punkt i bok­tryk­ker­nes inter­es­ser, tar den kon­ti­nen­tal-euro­pe­is­ke i langt stør­re grad utgangs­punkt i opp­havs­man­nens inter­es­ser. Det­te pre­ger de to sys­te­me­ne også i dag, og har man­ge prak­tis­ke kon­se­kven­ser.

USA på slut­ten av 1700-tal­let var et pri­mi­tivt bon­de- og nybyg­ger­sam­funn. Respek­ten og inter­es­sen for kunst var ikke stor. Ordent­li­ge menn had­de ordent­li­ge job­ber, gjor­de ordent­lig arbeid og tjen­te ordent­li­ge pen­ger. Man kun­ne nok ha musikk til dans på fes­ter. Ellers var det­te noe som dame­ne kun­ne pus­le med. Pro­fe­sjo­nel­le kunst­ne­re, det var noe man had­de i Euro­pa. Den bestem­mel­sen i kon­sti­tu­sjo­nen som Mid­delt­hun star­tet med, gjel­der patent og opp­havs­rett. Man tenk­te nok i prak­sis langt mer på paten­te­ring av opp­fin­nel­ser, enn på lit­te­ra­tur og annen kunst.

Tan­ken om at opp­havs­ret­ten i seg selv skal være nyt­tig, kan vans­ke­lig leses ut av den USAn­ske kon­sti­tu­sjo­ne. Det var kuns­ten som skul­le være nyt­tig om den skul­le kun­ne få vern. (Det engels­ke “art” og det nors­ke “kunst” kor­re­spon­de­rer ikke helt, men jeg bru­ker ordet kunst omtrent i sam­me betyd­ning som det engels­ke “art”). Hvil­ken kunst er egent­lig nyt­tig? Det er sym­pto­ma­tisk at en av de få for­skjel­le­ne mel­lom Sta­tute of Que­en Anne og den førs­te USAn­ske opp­havs­retts­lo­ven var at man i USA også ga uttryk­ke­lig vern for kart — det var nyt­tig i et nybyg­ger­sam­funn med man­ge uut­fors­ke­de områ­der.

Nyt­te” har en tendens til å få en betyd­ning i nær­he­ten av “lønn­somt”. Den litt for­vreng­te ver­sjo­nen av den opp­rin­ne­li­ge USAn­ske opp­havs­rett er at den bare er “nyt­tig” i den grad den sti­mu­le­rer til nyska­ping. Selv mener jeg at det er mye som ikke er “nyt­tig” om har ver­di. Man­ge ska­per helt uten tan­ke på at det skal gi noe utbyt­te eller være lønn­somt. Men som de gam­le gre­ker­ne og Mar­tia­lis, så har man et for­hold til og respekt for ver­ket. En kren­kel­se av ver­ket er en kren­kel­se av per­sonen. Det er en vik­ti­ge­re grunn til å ver­ne enn det rent øko­no­mis­ke.

Det er ikke man­ge kunst­ne­re som ska­per noe med tan­ke på øko­no­misk utbyt­te. Hvis man har som mål å tje­ne pen­ger, da blir man ikke kunst­ner. De fles­te kunst­ne­re tje­ner vel­dig dår­lig. Det gjel­der også folk som er kjen­te og “folke­kjæ­re”. Men om man har noen inn­tek­ter fra det man har skapt tid­li­ge­re, så kan man bru­ke tiden til å ska­pe noe nytt hel­ler enn til en dag­jobb. Det er inn­tek­te­ne fra det man har gjort før som ska­per mate­ri­el­le for­ut­set­nin­ger for å ska­pe noe nytt. Man sti­mu­le­rer ikke kuns­ten ved å fra­ta kunst­ne­re ver­di­en av det de har skapt, slik at de pis­kes fram mot å lage noe nytt for kun­ne beta­le hus­lei­en.

Jeg ser hel­ler ingen rime­lig­het at man bare skal kun­ne for­sy­ne seg fritt av det and­re har skapt. Mid­delt­hun kom­mer trek­ken­de med Spo­ti­fy. Ja, det er fak­tisk kre­ven­de å etab­le­re nye tje­nes­ter, sær­lig om man har glo­ba­le ambi­sjo­ner. Om en musi­ker ikke ser seg tjent med å ha musik­ken på Spo­ti­fy, eller i alle fall ikke all musik­ken, så får vi bare aksep­te­re det val­get. Spo­ti­fy får kom­me med et til­bud til musi­ker­ne som de synes er aksep­ta­belt, og aksep­te­re at ellers blir det ikke noen avta­le. Så får hel­ler Spo­ti­fy kre­ve den beta­ling som er nød­ven­dig fra sine kun­der. Det er slik all for­ret­nings­virk­som­het fun­ge­rer. Par­te­ne må bli eni­ge, ellers blir det ikke noen deal. Å skul­le fra­ta opp­havs­menn deres ret­tig­he­ter for at noen med en for­ret­nings­idé skal slip­pe å ta hen­syn til dem, er bare en grå­dig og ufor­skam­met frekk­het.

Ting tar tid. Om noen år har det mes­te falt på plass. Vi kan ikke gi etter for noen som kre­ver å få alt nå med en gang, helst gra­tis.

Hvor lang verne­ti­den bør være, kan dis­ku­te­res. For meg er det selv­sagt at den i alle fall skal vare i opp­havs­man­nens leve­tid. Jeg ser ikke noe uri­me­lig i at opp­havs­man­nen skal ha rådig­het over sitt verk, og at and­re må beta­le for å kun­ne nyt­tig­gjø­re seg det — med mind­re opp­havs­man­nen selv har valgt å gjø­re det gra­tis til­gjen­ge­lig. Hvis et verk er så lite verdt for deg at du ikke engang vil beta­le et rime­lig veder­lag, da for­tje­ner du ikke å få til­gang til ver­ket.

Mid­delt­hun påstår at for­kor­tel­se av verne­ti­den umid­del­bart vil ha tre kon­se­kven­ser. Den førs­te, at det vil kun­ne sti­mu­le­re til fle­re digi­ta­le tje­nes­ter, har han kan­skje rett i. Selv er jeg ikke til­hen­ge­re av at man på den­ne måten skal ta pen­ger fra de som ska­per ver­ke­ne og gi dem til de som dis­tri­bu­erer dem. For meg er kunst­ner­ne (og pub­li­kum) vik­ti­ge­re enn dis­tri­bu­tø­re­ne. Men Mid­delt­hun og Pirat­par­ti­et er åpen­bart av en annen opp­fat­ning.

At det vil fri­gjø­re mid­ler som vil gå direk­te til de som ska­per ny kul­tur, er en full­sten­dig ube­grun­net påstand. Det er langt mer sann­syn­lig at det går til de som har etab­lert tje­nes­ter som iTu­nes og Spo­ti­fy enn at det går til noen som ska­per kunst.

Jeg tror hel­ler ikke noe på at det vil gjø­re det enk­le­re å etab­le­re og dri­ve små og mel­lom­sto­re kul­tur­be­drif­ter, om vi ser bort fra sli­ke som har som for­ret­nings­mo­dell å utnyt­te det and­re har skapt uten å inn­gå avta­ler og uten å beta­le for bru­ken. Jeg synes ikke det er vik­tig at det skal bli let­te­re å star­te sli­ke bedrif­ter. De som fak­tisk ska­per kuns­ten, vil kom­me dår­li­ge­re ut med en slik modell.

Hvor len­ge etter opp­havs­man­nens død, er et annet spørs­mål. Noe av tan­ken bak verne­ti­den har vært at den skal være ver­net i to gene­ra­sjo­ner. Barn av opp­havs­man­nen kan ha et sterkt og per­son­lig for­hold til verk hvis til­bli­vel­se de nær­mest har fått mer­ke på krop­pen. Barne­barn i mind­re grad, men de vil gjer­ne ha hatt et nært og per­son­lig for­hold til sine beste­for­eld­re. Men ut over det­te blir det mer per­soner man har hørt om, og kan­skje har ukla­re min­ner om fra en tid­lig barn­dom.

Jeg ser hel­ler ikke noe uri­me­lig i at man kan arve de ver­di­er som ret­tig­he­ter til verk repre­sen­te­rer, i alle fall ikke mer enn det er uri­me­lig å arve aksjer og hyt­te ved sjø­en. Hvis et verk fort­satt er inter­es­sant når det har gått mer enn 50 år etter opp­havs­man­nens død, så ser jeg ikke noe stort pro­blem i at man fort­satt må beta­le for å utnyt­te det. Arvin­ge­ne får kan­skje noen inn­tek­ter som det kan­skje ikke er så vel­dig rime­lig at de får, på den annen side er det hel­ler ikke noe uri­me­lig i at noen må beta­le. Det er ikke noe stort pro­blem.

Jeg synes det er et stør­re pro­blem med arvin­ge­nes kon­troll med hvor­dan verk av en for lengst avdød opp­havs­mann skal pre­sen­te­res. Når Prøy­sens arvin­ger nek­ter Natio­nal­thea­te­ret å set­te opp Lars Lil­lo Sten­bergs Prøy­sen­fore­stil­ling i sin opp­rin­ne­li­ge form, da er det etter min mening et pro­blem. Det sam­me er det når Edvard Munchs arvin­ger tru­er med å nek­te bruk av Munchs bil­der i en bio­gra­fi om ikke avsnitt som den­ne arvin­gen ikke liker, ikke blir fjer­net. Her skul­le jeg gjer­ne hatt en mulig­het til å over­prø­ve sli­ke nek­tel­ser. Hvor­dan det bør løses, har jeg ikke sva­ret på. Men å fra­ta dem all ret­tig­he­ter, er ikke noen løs­ning.

Jeg synes det er for­un­der­lig at folk i dag vir­ke­lig kan mene at noen menn i USA på slut­ten av 1700-tal­let had­de sva­ret på hvor­dan man løser utford­rin­ge­ne i det 21. århund­re. Man må da spør­re om de også mener at vi bør lov­fes­te at uten­lands­ke verk ikke skal ver­net. For det sto uttryk­ke­lig i den førs­te USAn­ske opp­havs­retts­lo­ven. USA har en lur­ve­te for­tid som pirat­na­sjon.

Det er vans­ke­lig å for­kla­re det med annet enn at de har for­lest seg på bøker fra USA. I USA er man stol­te av “The Foun­ding Fat­hers”, og man synes nes­ten å tro at dis­se var ver­dens ska­pe­re. For alt for man­ge i USA er USA stort sett lik ver­den. Det­te gjel­der også i aka­de­mia. I USAnsk aka­de­misk lit­te­ra­tur refe­res det lite til det som er skre­vet uten­for USA. I den grad det  i det hele tatt refe­re­res til Euro­pe­is­ke for­hold, er det ofte pre­get av mang­len­de for­stå­el­se og at det er lest gjen­nom ster­ke USAn­ske bril­ler.

Mye av kri­tik­ken mot opp­havs­ret­ten bun­ner også i ren uvi­ten­het. Jeg vet ikke hvor man­ge gan­ger jeg har møtt “argu­men­ter” om at man ikke kan eie idé­er eller kunn­skap, og det kan man hel­ler ikke. Opp­havs­ret­ten ver­ner ver­ken idé­er eller kunn­skap. De fles­te his­to­ri­er har vært for­talt man­ge gan­ger før. Det hind­rer ingen i å for­tel­le dem på nytt, om de bare for­tel­ler den på sin måte.

I USA har opp­havs­ret­ten utvik­let seg i man­ge uhel­di­ge ret­nin­ger. Når verk blir en vare får det sli­ke utslag som at man kan lure en låt­skrver til å gi fra seg alle ret­tig­he­ter for en slikk og ingen­ting. Imma­nu­el Kant men­te at opp­havs­ret­ten var så sterkt knyt­tet til per­son at den ikke kun­ne over­dras. Man kun­ne bare gi noen et man­dat til å for­val­te den. Nå har ikke Kants syns­punkt fått fult gjen­nom­slag. Men i det kon­ti­nen­ta­le Euro­pa er lisen­sie­ring, ikke over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter det van­li­ge. Det bidrar til at man unn­går noen av de ver­ste usla­ge­ne på akku­rat det­te områ­det.

Den kri­titkken som ret­tes mot utvik­lin­gen i USA er i stor grad beret­ti­get. Men det blir feil når nyfrels­te opp­havs­rettskri­ti­ke­re impor­te­rer det­te til Euro­pa, og tror at det fun­ge­rer slik her også.

For meg er det enk­le utgangs­punkt at den som ska­per ånds­verk skal ha rådig­het over det. Det er en ufor­skam­met frekk­het når and­re kre­ver at de skal kun­ne få det mot opp­havs­man­nens vil­je, og uten å beta­le for det. Den som vil nyt­tig­gjø­re seg kuns­ten får fin­ne seg i å beta­le, akku­rat som man må beta­le for å kun­ne nyte en flas­ke god vin. Det er kunst­ne­ren, kuns­ten og pub­li­kum som er vik­tig. Det som er mel­lom kunst­ne­ren og pub­li­kum har end­ret seg hele tiden. Jeg grå­ter ikke om plate­sel­skap som ikke hen­ger med i tiden dør. Kapi­ta­lis­mens bru­ta­le lov er at de som ikke kla­rer å til­pas­se seg end­re­de for­hold, de dør. Opp­havs­ret­ten har vist seg slite­sterk og til­pas­nings­dyk­tig, og over­le­ver nok det­te også — selv om den selv­sagt også vil utvik­les.

Jeg synes stort sett det er lite inter­es­sant å dis­ku­te­re spørs­mål som det­te med folk som stort sett bare har lest USAn­ske for­fat­te­re og som har liten inn­sikt i norsk og euro­pe­isk opp­havs­rett. Øystein Mid­delt­hun har plas­sert seg midt i den­ne grup­pen.

En annen grunn til at jeg ikke synes det er verdt å bru­ke mye tid på sli­ke dis­ku­sjo­ner, er at vi ikke kan gjø­re noe med det. Jeg mener også at 70 års verne­tid er for lang. Men det er en tapt kamp. Det­te er bun­det i inter­na­sjoa­le avta­ler som det i bes­te fall vil være svært vans­ke­lig å end­re, og som vi ikke kan gå ut av uten at det har vel­dig sto­re kon­se­kven­ser. Jeg fore­trek­ker å bru­ke tiden min der det kan være mulig å opp­nå resul­ta­ter.

Print Friendly, PDF & Email