Opphavsrett en forutsetning for et levende kulturliv. Feil fra Øystein Middelthun

iTunes-ill“Åndsverkloven hindrer nyskapning” skriver nestleder i Piratpartiet, Øystein Middelthun, i Aftenposten 1. august. Han gjentar velkjente besvergelser, som ikke blir noe mer holdbare av at de gjentas.

“Den norske åndsverkloven … ble skapt etter modell fra den amerikanske åndsverkloven” skriver Middelthun, og fortsetter ut fra en premiss om at man dermed kan bygge videre på den USAnske opphavsrettsloven. Det er feil. Middelthun snubler på hoppkanten.

Den norske åndsverkloven ble ikke skapt etter modell fra den amerikanske loven. Jeg undres på hvor han har fått en slik tanke fra.  Det han refererer er heller ikke fra USAs opphavsrettslov, men USAs grunnlov art I, seksjon 8 som angir kongressens lovgivningsmyndighet. Der heter det i den åttende bestemmelsen:

“The Congress shall have power (…) To promote the Progress of Science and useful Arts, by securing for limited Times to Authors and Inventors the exclusive Right to their respective Writings and Discoveries.”

Det er en bestemmelse som gir, men samtidig begrenser Kongressens kompetanse til å gi lovgivning på dette området.

Opphavsretten begynte å utvikle seg etter at boktrykkerkunsten var utviklet, og den var kommet såpass langt at det eksisterte et marked for eksemplar av åndsverk. Først da reproduksjonskostnadene ble lave ble retten til å reprodusere økonomisk interessant. Men siden Middelthun fremhever USA som forbilde, er det verdt å nevne at dette markedet begynte å modnes omtrent da Colombus “oppdaget” Amerika.

Opptaksteknologi fantes ikke, så retten til å spre eksemplarer av musikk annet enn i form av noter, var helt uinteressant. Komponister og musikere var stort sett ansatt av kirken eller adelen, og musikken ble komponert for å fremføres én gang. Johann Sebastian Bach skrev ny musikk til hver gudstjeneste, og ingen tenkte at den musikken som allerede var fremført ville ha noen verdi i fremtiden. Rettigheter til musikken var derfor ikke en aktuell problemstilling. Først rundt 1800 vokste det fram et muskkrepertoar som ble fremført flere ganger.

Opphavsrett til bilder var heller ikke særlig aktuelt, i og med at man måtte tegne eller male kopiene. Skjønt Albrecht Dürer sørget for å få beskyttet retten til sine bilder med de primitive systemer som fantes på begynnelsen av 1500-tallet, og han ivaretok sine rettigheter med stor nidkjærhet.

Jeg skal ikke utdype dette nærmere her. Men opphavsretten har selvfølgelig ikke utviklet seg løsrevet fra den økonomiske og kulturelle utviklingen i samfunnet.

Opphavsretten er abstrakt og et av de rettsområder som er intellektuelt sett ganske krevende. Da behovet for å regulere dette vokste fram, hadde man ingen forbilder. De rettslige sider ved eiendom, både fast eiendom og løsøre hadde utviklet seg gjennom lang tid for å møte praktiske behov. Det samme gjaldt erstatningsrett, straff og familierett, for å nevne noen rettsområder med lange tradisjoner. De var primitive sett med dagens øyne, men likevel ganske velutviklet. Romerretten var meget velutviklet på sine områder, ikke minst det som gjelder avtaler. Men romerretten inneholdt ikke noe som minnet om opphavsrett.

Når man måtte starte omtrent fra scratch med å utvikle et system for å ivareta abstrakte verdier, er det ikke særlig overraskende at det tok noe tid. Det som regnes som den første moderne opphavsrettslov er den engelske Statute of Queen Anne fra 1709. Bestemmelsen i USAs konstitusjon, som Middelthun hevder er forbilde for vår opphavsrett, ble vedtatt i 1787 — nesten 80 år etter Statute of Queen Anne. USA fikk sin første opphavsrettslov i 1790, og den var nærmest en blåkopi av Statute of Queen Anne.

Danmark-Norge fikk sine første opphavsrettsregler gjennom en forordning fra 1741, så fikk vår første opphavsrettslovgivning ca 50 år før USA fikk sin første opphavsrettslov.

Vi kan parkere dette at USAs opphavsrettslov skulle være forbilde for vår opphavsrettslovgivning. Vår opphavsrett er helt enkelt eldre enn opphavsretten i USA. Case closed. Øystein Middelthun tar feil. Dermed så rakner også alt han mener å kunne utlede fra USAs opphavsrettslovgivning.

Den franske opphavsrettslovgivningen, som ble utviklet etter den franske revolusjon, har betydd langt mer for utviklingen av norsk opphavsrett enn den USAnske.

Middelthun gjør et poeng av at den opprinnelige vernetiden var 14 år, og drømmer seg tilbake til 1700-tallet. Men vernetiden var ikke 14 år. Etter Statute of Queen Anne var vernetiden i utgangspunktet 14 år etter året for publisering. Men hvis opphavsmannen var i live når den tiden var ute, ble den automatisk forlenget med 14 år til. I en tid da man kunne vente å leve til man ble ca 35 år, og hvor en 50-åring var et godt stykke inne i alderdommen, betød det at verkene i praksis var vernet så lenge opphavsmannen levde og noen år til. USA adopterte det engelske systemet, slik at man også der kunne ha 14 + 14 år.

Går vi til utviklingen i Tyskland og Frankrike, som har vært langt viktigere for norsk opphavsrettsutvikling enn det som skjedde i USA, var synspunktet heller at opphavsretten skulle vare evig. I Norge var det uavklart om opphavsretten var evigvarende eller tidsbegrenset fram til 1876, da vernetiden i en ny lov ble satt til 50 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Det var dette som hadde festet seg som vanlig i Europa, og det er også det som ble Bernkonvensjonens løsning. Det var ikke en “opphavsrettsbransje” som sørget for at man fikk denne reguleringen. Det var først og fremst forfattere, men den franske forfatteren Victor Hugo som en drivende kraft.

Det er altså ny skivebom når Middelthun hevder at “opphabvsrettsbransjen sørget for at monopolet er blitt utvidet fra 14 år etter skapelse, til 70 år etter skaperens død”. Vernetiden hos oss har aldri vært 14 år. Den har vært 14+14 år i England og USA, men ikke i det kontinentale Europa, som Norge i denne sammenhengen må regnes som en del av.

Opphavsrettens begrunnelse er komplisert og sammensatt. Det som hos oss kalles de ideelle rettigheter, som man ikke har i den mer primitive reguleringen i USA, har en mye lenger historie enn de økonomiske rettighetene. Det var ikke et marked hvor man kunne selge sine verker. Men man hadde respekt for verket og dets opphavsmann. Rundt 300 f.Kr. (ulike kilder gir forskjellig årstall) ble det i Aten besluttet at skuespillene til bl,a, Sofokles og Aristofanes skulle arkiveres i byarkivet. Det var ikke for å sikre noen økonomiske interesser. Men man ville sikre at man hadde verket i dets originale form, som en reaksjon mot alle mer eller mindre forvrengte ettergjøringer som florerte.

Når den romerske dikteren Martialis i det første århundre i vår tidsregning skrev et nidskrift til Fidentinus og beskyldte ham for plagiat (og dermed introduserte det begrepet i historien), var det ikke noen økonomiske interesser som var krenket. Men Martialis var meget krenket av at Fidentinus hadde resitert hans dikt som sine egne, og dessuten resiterte dem så dårlig at verkene var krenket. Som Martialis skrev: De var mine, men du resiterer så dårlig at nå har de blitt dine.

Det var ikke snev av nyttetankegang hos de gamle grekere eller de gamle romere. Men man satte sin og andres ære høyt, og man hadde respekt for verket. Kanskje må vi minne om at vi når er 1700-2100 år før USA vedtok sin konstitusjon.

Den kontinental-europiske opphavsretten var utviklet mer fra tanken om de åndsverk man skapte var en forlengelse av opphavsmannen, så å si deres åndelige barn. Det skulle ikke andre kunne ta fra dem eller tukle med. Men den engelske, og dermed også den USAnske opphavsretten har sitt utgangspunkt i boktrykkernes interesser, tar den kontinental-europeiske i langt større grad utgangspunkt i opphavsmannens interesser. Dette preger de to systemene også i dag, og har mange praktiske konsekvenser.

USA på slutten av 1700-tallet var et primitivt bonde- og nybyggersamfunn. Respekten og interessen for kunst var ikke stor. Ordentlige menn hadde ordentlige jobber, gjorde ordentlig arbeid og tjente ordentlige penger. Man kunne nok ha musikk til dans på fester. Ellers var dette noe som damene kunne pusle med. Profesjonelle kunstnere, det var noe man hadde i Europa. Den bestemmelsen i konstitusjonen som Middelthun startet med, gjelder patent og opphavsrett. Man tenkte nok i praksis langt mer på patentering av oppfinnelser, enn på litteratur og annen kunst.

Tanken om at opphavsretten i seg selv skal være nyttig, kan vanskelig leses ut av den USAnske konstitusjone. Det var kunsten som skulle være nyttig om den skulle kunne få vern. (Det engelske “art” og det norske “kunst” korresponderer ikke helt, men jeg bruker ordet kunst omtrent i samme betydning som det engelske “art”). Hvilken kunst er egentlig nyttig? Det er symptomatisk at en av de få forskjellene mellom Statute of Queen Anne og den første USAnske opphavsrettsloven var at man i USA også ga uttrykkelig vern for kart — det var nyttig i et nybyggersamfunn med mange uutforskede områder.

“Nytte” har en tendens til å få en betydning i nærheten av “lønnsomt”. Den litt forvrengte versjonen av den opprinnelige USAnske opphavsrett er at den bare er “nyttig” i den grad den stimulerer til nyskaping. Selv mener jeg at det er mye som ikke er “nyttig” om har verdi. Mange skaper helt uten tanke på at det skal gi noe utbytte eller være lønnsomt. Men som de gamle grekerne og Martialis, så har man et forhold til og respekt for verket. En krenkelse av verket er en krenkelse av personen. Det er en viktigere grunn til å verne enn det rent økonomiske.

Det er ikke mange kunstnere som skaper noe med tanke på økonomisk utbytte. Hvis man har som mål å tjene penger, da blir man ikke kunstner. De fleste kunstnere tjener veldig dårlig. Det gjelder også folk som er kjente og “folkekjære”. Men om man har noen inntekter fra det man har skapt tidligere, så kan man bruke tiden til å skape noe nytt heller enn til en dagjobb. Det er inntektene fra det man har gjort før som skaper materielle forutsetninger for å skape noe nytt. Man stimulerer ikke kunsten ved å frata kunstnere verdien av det de har skapt, slik at de piskes fram mot å lage noe nytt for kunne betale husleien.

Jeg ser heller ingen rimelighet at man bare skal kunne forsyne seg fritt av det andre har skapt. Middelthun kommer trekkende med Spotify. Ja, det er faktisk krevende å etablere nye tjenester, særlig om man har globale ambisjoner. Om en musiker ikke ser seg tjent med å ha musikken på Spotify, eller i alle fall ikke all musikken, så får vi bare akseptere det valget. Spotify får komme med et tilbud til musikerne som de synes er akseptabelt, og akseptere at ellers blir det ikke noen avtale. Så får heller Spotify kreve den betaling som er nødvendig fra sine kunder. Det er slik all forretningsvirksomhet fungerer. Partene må bli enige, ellers blir det ikke noen deal. Å skulle frata opphavsmenn deres rettigheter for at noen med en forretningsidé skal slippe å ta hensyn til dem, er bare en grådig og uforskammet frekkhet.

Ting tar tid. Om noen år har det meste falt på plass. Vi kan ikke gi etter for noen som krever å få alt nå med en gang, helst gratis.

Hvor lang vernetiden bør være, kan diskuteres. For meg er det selvsagt at den i alle fall skal vare i opphavsmannens levetid. Jeg ser ikke noe urimelig i at opphavsmannen skal ha rådighet over sitt verk, og at andre må betale for å kunne nyttiggjøre seg det — med mindre opphavsmannen selv har valgt å gjøre det gratis tilgjengelig. Hvis et verk er så lite verdt for deg at du ikke engang vil betale et rimelig vederlag, da fortjener du ikke å få tilgang til verket.

Middelthun påstår at forkortelse av vernetiden umiddelbart vil ha tre konsekvenser. Den første, at det vil kunne stimulere til flere digitale tjenester, har han kanskje rett i. Selv er jeg ikke tilhengere av at man på denne måten skal ta penger fra de som skaper verkene og gi dem til de som distribuerer dem. For meg er kunstnerne (og publikum) viktigere enn distributørene. Men Middelthun og Piratpartiet er åpenbart av en annen oppfatning.

At det vil frigjøre midler som vil gå direkte til de som skaper ny kultur, er en fullstendig ubegrunnet påstand. Det er langt mer sannsynlig at det går til de som har etablert tjenester som iTunes og Spotify enn at det går til noen som skaper kunst.

Jeg tror heller ikke noe på at det vil gjøre det enklere å etablere og drive små og mellomstore kulturbedrifter, om vi ser bort fra slike som har som forretningsmodell å utnytte det andre har skapt uten å inngå avtaler og uten å betale for bruken. Jeg synes ikke det er viktig at det skal bli lettere å starte slike bedrifter. De som faktisk skaper kunsten, vil komme dårligere ut med en slik modell.

Hvor lenge etter opphavsmannens død, er et annet spørsmål. Noe av tanken bak vernetiden har vært at den skal være vernet i to generasjoner. Barn av opphavsmannen kan ha et sterkt og personlig forhold til verk hvis tilblivelse de nærmest har fått merke på kroppen. Barnebarn i mindre grad, men de vil gjerne ha hatt et nært og personlig forhold til sine besteforeldre. Men ut over dette blir det mer personer man har hørt om, og kanskje har uklare minner om fra en tidlig barndom.

Jeg ser heller ikke noe urimelig i at man kan arve de verdier som rettigheter til verk representerer, i alle fall ikke mer enn det er urimelig å arve aksjer og hytte ved sjøen. Hvis et verk fortsatt er interessant når det har gått mer enn 50 år etter opphavsmannens død, så ser jeg ikke noe stort problem i at man fortsatt må betale for å utnytte det. Arvingene får kanskje noen inntekter som det kanskje ikke er så veldig rimelig at de får, på den annen side er det heller ikke noe urimelig i at noen må betale. Det er ikke noe stort problem.

Jeg synes det er et større problem med arvingenes kontroll med hvordan verk av en for lengst avdød opphavsmann skal presenteres. Når Prøysens arvinger nekter Nationaltheateret å sette opp Lars Lillo Stenbergs Prøysenforestilling i sin opprinnelige form, da er det etter min mening et problem. Det samme er det når Edvard Munchs arvinger truer med å nekte bruk av Munchs bilder i en biografi om ikke avsnitt som denne arvingen ikke liker, ikke blir fjernet. Her skulle jeg gjerne hatt en mulighet til å overprøve slike nektelser. Hvordan det bør løses, har jeg ikke svaret på. Men å frata dem all rettigheter, er ikke noen løsning.

Jeg synes det er forunderlig at folk i dag virkelig kan mene at noen menn i USA på slutten av 1700-tallet hadde svaret på hvordan man løser utfordringene i det 21. århundre. Man må da spørre om de også mener at vi bør lovfeste at utenlandske verk ikke skal vernet. For det sto uttrykkelig i den første USAnske opphavsrettsloven. USA har en lurvete fortid som piratnasjon.

Det er vanskelig å forklare det med annet enn at de har forlest seg på bøker fra USA. I USA er man stolte av “The Founding Fathers”, og man synes nesten å tro at disse var verdens skapere. For alt for mange i USA er USA stort sett lik verden. Dette gjelder også i akademia. I USAnsk akademisk litteratur referes det lite til det som er skrevet utenfor USA. I den grad det  i det hele tatt refereres til Europeiske forhold, er det ofte preget av manglende forståelse og at det er lest gjennom sterke USAnske briller.

Mye av kritikken mot opphavsretten bunner også i ren uvitenhet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har møtt “argumenter” om at man ikke kan eie idéer eller kunnskap, og det kan man heller ikke. Opphavsretten verner verken idéer eller kunnskap. De fleste historier har vært fortalt mange ganger før. Det hindrer ingen i å fortelle dem på nytt, om de bare forteller den på sin måte.

I USA har opphavsretten utviklet seg i mange uheldige retninger. Når verk blir en vare får det slike utslag som at man kan lure en låtskrver til å gi fra seg alle rettigheter for en slikk og ingenting. Immanuel Kant mente at opphavsretten var så sterkt knyttet til person at den ikke kunne overdras. Man kunne bare gi noen et mandat til å forvalte den. Nå har ikke Kants synspunkt fått fult gjennomslag. Men i det kontinentale Europa er lisensiering, ikke overdragelse av rettigheter det vanlige. Det bidrar til at man unngår noen av de verste uslagene på akkurat dette området.

Den krititkken som rettes mot utviklingen i USA er i stor grad berettiget. Men det blir feil når nyfrelste opphavsrettskritikere importerer dette til Europa, og tror at det fungerer slik her også.

For meg er det enkle utgangspunkt at den som skaper åndsverk skal ha rådighet over det. Det er en uforskammet frekkhet når andre krever at de skal kunne få det mot opphavsmannens vilje, og uten å betale for det. Den som vil nyttiggjøre seg kunsten får finne seg i å betale, akkurat som man må betale for å kunne nyte en flaske god vin. Det er kunstneren, kunsten og publikum som er viktig. Det som er mellom kunstneren og publikum har endret seg hele tiden. Jeg gråter ikke om plateselskap som ikke henger med i tiden dør. Kapitalismens brutale lov er at de som ikke klarer å tilpasse seg endrede forhold, de dør. Opphavsretten har vist seg slitesterk og tilpasningsdyktig, og overlever nok dette også — selv om den selvsagt også vil utvikles.

Jeg synes stort sett det er lite interessant å diskutere spørsmål som dette med folk som stort sett bare har lest USAnske forfattere og som har liten innsikt i norsk og europeisk opphavsrett. Øystein Middelthun har plassert seg midt i denne gruppen.

En annen grunn til at jeg ikke synes det er verdt å bruke mye tid på slike diskusjoner, er at vi ikke kan gjøre noe med det. Jeg mener også at 70 års vernetid er for lang. Men det er en tapt kamp. Dette er bundet i internasjoale avtaler som det i beste fall vil være svært vanskelig å endre, og som vi ikke kan gå ut av uten at det har veldig store konsekvenser. Jeg foretrekker å bruke tiden min der det kan være mulig å oppnå resultater.