I 2011 sa statsminister Jens Stoltenberg følgende i et intervju med NTB, her gjengitt fra Dagens Næringsliv:
“Det er lagt for dårlig til rette for sykling i Norge. Det er fortsatt for vanskelig og farlig å sykle i byene, sier statsminister Jens Stoltenberg til NTB fra sykkelsetet.”
For oss som sykler var dette gammelt nytt, men det var interessant at det kom fra statsministeren. Men det naturlige oppfølgingsspørsmålet er hva regjeringen har gjort for å bedre forholdene for syklister.
Når man spør representanter for de “rød-grønne” om hva de har gjort for sykkel, peker de gjerne på den nye Nasjonal transportplan (NTP), og pengene de der planlegger å bruke. I denne sammenhengen interesserer NTP meg veldig lite.
Det er opposisjonens privilegium å kunne fortelle hvordan alt vil bli så mye bedre om de overtar styringen. En regjering som har sittet i åtte år bør kunne vise til oppnådde resultater, ikke til ny løfter for de neste ti årene.
Det er ikke bevilget penger til det som loves i NTP. I intervjuet med Stolteberg snakker man også med leder i Syklistenes landsforening (snart sykkeldirektør i Oslo), Rune Gjøs. Til løfter i den da gjeldende NTP, sier han:
“Det er bra, men først må regjeringen holde egne løfter. Man er ikke i rute med sykkelinvesteringene som er lovt i Nasjonal transportplan. Uten skikkelige sykkelveier når man aldri målet.”
Er det noe Norge har alt for mye av, er det fine planer som aldri har blitt gjennomført. Vi tregner ikke fler av dem. Dette ble brutalt avdekket gjennom 22. julikommisjonen, men det er et gjennomgående trekk i Norge og ikke noe spesielt for håndteringen av det som skjedde 22. juli 2011.
Legg til at det ikke er så veldig interessant i seg selv hvor mye penger man har brukt eller vil bruke. En norsk spesialitet er å gjøre det meste på en veldig dyr måte. At man har brukt mye penger behøver ikke bety annet enn at man har vært veldig ineffektive, det behøver ikke bety at man har oppnådd særlig mye. Det er mer interessant hva man har gjort og hvilke resultater man har oppnådd, enn hvor mye penger man har brukt.
Et annet generelt problem er at regjeringen i Norge har gitt fra seg veldig mange virkemidler. Man lover i øst og vest, og håper at kommunene skal oppfylle regjerings løfter. Ofte er regjeringens “satsinger” mer penger til kommunene, som kommunene selv prioriterer innenfor sine økonomiske rammer. Det kan være mange grunner til at kommunene selv skal kunne prioritere. Men da kan ikke regjeringen late som om de gjør noe spesielt på områder hvor de har gitt fra seg styringen.
Staten har ansvaret for statens egne veier. Regjeringen ved samferdselsministeren har det overordnede ansvaret. Det burde vært et selvsagt krav at ingen nye riksveier bygges uten at det også legges til rette for syklister, og at dette skjer samtidig med utbygging for bilister.I dette ligger selvsagt også at en god, og jeg understreker god løsning for syklister skal være en del av planleggingen fra start. Og man må selvsagt også sørge for at det er et god og ikke minst godt skiltet alternativ i anleggsperioden.
Det typiske i slike veiprosjekter at det i prosjektbeksrivelsene står mye om hvordan det skal legges til rette for biler, sammen med litt generell uforpliktende svada om at det også skal bli bedre for syklister og fotgjengere. Jeg tror ikke særlig mye på slike løfter. De konkrete planene må fram i lyset. Først da kan vi se om de virkelig mener det alvorlig og at man faktisk har tenkt. Det er først dag det også er mulig å diskutere de foreslåtte løsningene. Vi vil ikke ha flere informasjonsfadeser som Bjørvika.
Når man kan bygge ut motorveier på måter som gjør det umulig å sykle, slik som den nye E18-strekningen mellom Sky og Langangen, som ble åpnet for et år siden, viser at de ansvarlige for slike prosjekter ikke tar syklister seriøst. Både statsminister Jens Stoltenberg og daværende samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa var ivrig til stede for å åpne veien, men syklister tenkte de selvsagt ikke på den gangen heller.
Regjeringen burde ha tatt tak i veiplanleggingen for lenge siden og sørget for at slikt som dette ikke kan skje. Men de gjøre det ikke. Det er i denne sammenhengen helt uinteressant hvor mye penger man lover til sykkeltiltak en eller annen gang i en ukjent fremtid. Tilrettelegging for syklister må være en selvfølgelig del av slike veiprosjekter, og finansieres som en del av prosjektet. Bare en etat og en politisk ledelse som ikke bryr seg om eller tar syklister på alvor kan finne på slikt som dette.
Bygge sykkelekspressveier inn til og rundt de større byene. De viktigste innfartsveiene til byene er stort sett riksveier. Det er en selvfølge at det også må være gode innfartsveier for syklister inn mot de større byene. I dag bygges det innfartsveier for bilister, og det beste syklistene kan håpe på er en stusselig gang- og sykkelvei.
I en tid da det har blitt satt fokus på mange samferdselsprosjekter med negativ samfunnsøkon0misk lønnsomhet savner jeg slike beregninger for bygging av sykkelveier. Går vi til vårt sykkelvenlige naboland i sør, viser sykkelregnskapet for København for 2012 at den samfunnsøkonomiske gevinsten pr ekstra kjørte kilometer på sykkel er 1,22 kr, mens den samfunnsmessige kostnaden ved hver ekstra kjørte kilometer med bil er 1,13 kr. Man har også beregnet at bygging av sykkelekspressveier koster 1 mrd, og gir en samfunnsmessig gevinst på 7,3 mrd over 50 år.
Trafikkreglene må tilpasses syklister. Vi fikk en liten justering av trafikkreglene i mai 2013. Men det var for lite og for sent. Hvis regjeringen hadde hatt reell vilje til å gjøre noe for syklister, ville de ha satt i gang en ordentlig gjennomgang av dette for lenge siden.
Parkering. I Oslo pekes det på Fire verkebyller forsinker sykkelveinettet i Oslo. Men den største verkebyllen nevnes ikke: Gateparkering. Nå mener jeg ikke at staten skal gripe inn i den konkrete reguleringen i Oslo. Men staten bestemmer regelverket. I dag har vi en regel for parkering som er like meningsløs som det som gjaldt røyking før i tiden: Så lenge det ikke er skiltet at det er forbudt, er det tillatt. Dette bør endres. Utgangspunktet, i alle fall i byer, bør være at det kun er tillatt å parkere der det er skiltet parkering. Men i norsk samferdselspolitikk er bilen hellig og syklister ikke noe man tar alvorlig.
I Norge har politikerne fått elektrosjokk, og satser vanvittig mye på el-bil ved å gi el-bilister meningsløse privilegier. I prioriteringen mellom el-bil og sykkel har våre politikere valgt å endre parkeringsforskriftene slik at el-bilister lovlig kan hindre syklister (og fotgjengere). I parkeringsforskriften § 9 tillater man el-biler å parkere på tvers når overheng ikke er mer enn 40 cm.
Mange steder, blant annet i Oslo, har man valgt den idiotiske og ubrukelige løsningen å ha parkeringslommer innenfor sykkelfelt. Det er en “løsning” som ikke burde vært tillatt. Det bør være åpenbart at el-biler ikke skal kunne parkeres på tvers i slike parkeringslommer slik at de stikker ut i sykkelfeltet. Hvis Samferdselsdepartementet hadde brydd seg om syklister hadde de ryddet opp i dette for lenge siden.
I Samferdselsdepartementets pressemelding er selvsagt ikke syklister nevnt. Syklister har aldri vært viktige for Samferdselsdepartementet eller diverse samferdselsministre.
Det er også meningsløst at man lar parkering betalt av arbeidsgiver være et av de få frynsegoder av betydning som fortsatt er skattefritt. Man hevdet at det ikke er mulig å få til noen endring her. Men det tror jeg ikke på. Man klarer å skattlegge kantinemat, og det kan ikke være vanskeligere å kontrollere hva folk spiser til lunsj enn hva slags parkeringstilbud en bedrift har til sine ansatte. Å gi skattestimulans til en adferd som alle, bortsett fra Bård Hoksrud og noen andre FrP-politikere mener er uønsket adferd, er en håpløs politikk på så mange måter.
Det må bli tillatt å sykle i begge retninger i ellers enveiskjørte gater. Norge er en sinke når det gjelder å tillate toveis-sykling i ellers enviesregulerte gater. Dette er vanlig i mer siviliserte sykkelland. Dette bør gjøres til hovedregel i Norge også, uten muligheter for at f.eks. lokalt politi skal kunne sabotere dette.
Bindende krav til sykkelveier og sykkelfelt. I dag finnes det en “Sykkelhåndbok” (som er under revisjon), som gir veiledning i hvordan det bør tilrettelegges for syklister. Staten synder mot sitt eget regelverk når de bygger ut, med bl.a. alt for smale sykkelfelt. Selv i nyutbygde områder som Bjørvika har man prioritert brede blomsterkasser fremfor frekommelighet for syklister.
Krav til utbygging. Regjeringen sitter på regelverket. Man må kunne stille krav til at det alltid legges til rette når det bygges nye veier eller eksisterende veier oppgraderes.
Krav om tilrettelegging for sykkel i og ved nybygg. I byggteknisk forskrift § 5-7 sies at det
Ҥ 5-7. Parkeringsareal
Søknad om tiltak skal vise hvordan parkeringen løses. Parkeringsareal går inn i beregningsgrunnlaget for grad av utnytting. Antall plasser og parkeringsløsning som medregnes skal være i samsvar med gjeldende reguleringsplan og/eller kommuneplanbestemmelser.”
Om plasser for sykkel regnes inn på noen måte, vet jeg ikke. Men det er åpenbart at det burde gjøre det. For alle nye næringsbygg må det stilles krav om tilrettelegging for bruk av sykkel. Så kan man heller glemme krav om parkeringsplasser for biler, ut over det som er nødvendig for varelevering.
Kvalitetskrav. Vi ser alt for mange dårlig gjennomførte sykkeltilrettelegginger i Norge. Først må vi bli kvitt de kombinerte gang- og sykkelveier. Alle vet at disse i praksis er tilnærmet ubrukelige, i alle fall for transportsyklister som velger sykkel fordi det er en effektiv måte å komme seg fra A til B. Da kan man ikke bygge veier hvor syklistene må tråkle seg mellom fotgjengere, barnevogner og hunder. Sykkelvei med fortau bør være minstestandarden. Hovedveiene bør lages som sykkelekspressveier.
Overføre skiltmyndighet fra politiet til et mer kompetent organ. I Oslo er politiet en av de verste bremseklossene som hindrer god tilrettelegging for syklister. De ar en varm omsorg for bilister, og prioriterer ganske konsekvent bilister fremfor syklister, bl.a. ved å insistere på at sykkelfelt skal opphøre før veikryss, ved å nekte toveissykling i ellers enveisregulerte gater. Skal det bli bedre å sykle i våre større byer, må skiltmyndigheten overføres fra Politiet til andre og mer kompetente organer.
Sørg for skilting av sykkelveier. Vegdirektoratet har den fikse idé at det ikke er nødvendig å skilte for syklister og fotgjengere. Det er en praksis som fører til at folk blir drept i ulykker som kunne ha vært unngått.
Se ellers denne oversikten fra SLF-Oslo om hva Staten burde ha gjort langs Ring 3.
Rett før valget kom Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell med et utspill om Miljøvennlig byutvikling i Oslo/Akershus.
Jeg synes det er interessant at en minister i en regjering som ellers fremholder spredt bosetting som et nærmest hellig prinsipp sier dette om Oslo og Akershus:
“Bård Vegar Solhjell understreker at det er viktig at befolkningen bosetter seg mer konsentrert slik at den kan betjenes kollektivt. Dette må skje gjennom samarbeid mellom kommuner – på tvers av kommunegrenser.”
Jeg er ikke uenig. Men det bør gjelde som et overordnet prinspipp for arealplanlegging, ikke bare for Oslo og Akershus. Vi møter stadig folk som hevder at de er avhengige av bilen til daglig. Kanskje har de rett. Men det er et resultat av planleggingen at det har blitt slik. Spredt bosetting og “Little boxes” fører til bilbruk. Konsentrert bosetting og tilrettelegging for bruk av kollektivtransport og sykkel må være et bærende prinsipp for all arealplanlegging. Også i “distriktene”, hvor nå de måtte være.