Forslag til endring av åndsverkloven — forlenget vernetid for utøvende kunstnere

Innledning

Det er et for­slag om end­rin­ger i ånds­verk­lo­ven ute på høring. For­sla­get er basert på EU-direk­ti­vet 2011/77/EU om end­rin­ger i direk­tiv 2006/116/EF om verne­ti­den for­opp­havs­rett og vis­se nær­stå­en­de ret­tig­he­ter. Det­te er gjort til en del av EØS-avta­len. Der­med er vi ved førs­te pro­blem: Debat­ten er over for lengst. Nor­ge har høyst fri­vil­lig valgt å stil­le seg uten­for de orga­ner hvor sli­ke avgjø­rel­ser tref­fes. Nå kan vi i høy­den opp­tre som den lil­le hun­den som løper etter og bjef­fer etter bak­hju­let på laste­bi­len i det den for­svin­ner. Noen mener det gir en slags «sjøl­råde­rett» å være EU-med­lem uten stem­me­rett, slik at vi må inn­føre de reg­ler som ved­tas, uten å kun­ne være med å påvir­ke og del­ta i beslut­nings­pro­ses­sen. Det var det nors­ke folk som vil­le ha det slik, og vi må leve med kon­se­kven­se­ne av det val­get.

Jeg had­de et fore­drag om tema­et i Opp­havs­retts­for­enin­gen høs­ten 2008, den gang det­te bare var et for­slag til direk­tiv og det­te ble dis­ku­tert i hele Euro­pa. Noe ble end­ret siden det for­sla­get. Men det­te er i hoved­sak basert på det fore­dra­get.

OmslagDet­te for­sla­get gjel­der vern for utøven­de kunst­ne­res pre­sta­sjon og vern for til­vir­ke­re av lyd­opp­tak. Det­te er ikke opp­havs­rett i egent­lig for­stand, men et opp­havs­retts­lig­nen­de vern og er blant det som i opp­havs­retts­lig ter­mi­no­lo­gi kal­les «til­gren­sen­de ret­tig­he­ter» eller «nabo­ret­tig­he­ter». Jeg rekla­me­rer i øye­blik­ket hem­nings­løst for min bok «Opp­havs­rett for begyn­ne­re», som vil være på mar­ke­det om et par uker. «Til­gren­sen­de ret­tig­he­ter» behand­les i den bokens kapit­tel 10.

Utøven­de kunst­ner står for en kunst­ne­risk pre­sta­sjon, men den leder ikke fram til et ånds­verk. Ver­net for til­vir­ker er et rent inves­te­rings­vern.

Forlenget vern for utøvende kunstnere og opptak

I dag har utøven­de kunst­ner, i med­hold av ånds­verk­lo­ven § 42, en ene­rett til å gjø­re sin pre­sta­sjon til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten, til å gjø­re opp­tak og til å gjø­re opp­tak til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten. Den­ne ene­ret­ten varer 50 år etter utlø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted. Offent­lig­gjø­res opp­ta­ket, varer ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år det­te ble offent­lig­gjort. Man kan alt­så i teori­en få en verne­tid på 50+50 år der­som et opp­tak offent­lig­gjø­res kort tid før 50-års­fris­ten løper ut. Da jeg holdt mitt fore­drag om det­te i 2008 fant jeg en sam­ling av tid­li­ge­re uut­git­te Dave Bru­beck inn­spil­lin­ger som kun­ne være et eksem­pel på det­te (om vi ser bort fra at dis­se reg­le­ne ikke uten vide­re gjel­der for USAn­ske inn­spil­lin­ger). Jeg har ikke gjort noe for­søk på å opp­da­te­re det eksem­pe­let.

Hoved­inn­hol­det i for­sla­get er at verne­ti­den for opp­tak utvi­des fra 50 til 70 år fra utlø­pet av det året det ble offent­lig­gjort eller utgitt. Gene­relt synes jeg verne­ti­de­ne har blitt for lan­ge og er skep­tisk til ytter­li­ge­re utvi­del­ser. Like­vel synes jeg det­te for­sla­get er aksep­ta­belt.

Jeg synes det er rime­lig at en en opp­havs­mann eller utøven­de kunst­ner har vern for sitt verk eller opp­tak av sin pre­sta­sjon i alle fall i hele sin leve­tid. Jeg fin­ner ingen grunn til at ymse kom­mer­si­el­le aktø­rer fritt skal kun­ne utnyt­te nåle­ven­de opp­havs­menns verk eller utøve­res pre­sta­sjo­ner, uten at dis­se i det mins­te får en godt­gjø­rel­se for det­te.

Jeg plei­er å bru­ke Nora Brock­stedt som eksem­pel. «Tan­go for to» ble først spilt inn i 1957. Hen­nes pre­sta­sjon som utøver og selve opp­ta­ket av den­ne er nå fri, mens teks­ten og musik­ken fort­satt er ver­net. Om den­ne inn­spil­lin­gen fort­satt sel­ges, eller om den spil­les på radio, får Nora Brock­stedt ingen ting. Jeg synes ikke det er en rime­lig løs­ning.

Vi skal mer­ke oss at det er tids­punk­tet for når et opp­tak av frem­fø­rin­gen offent­lig­gjø­res eller utgis som dan­ner utgangs­punkt for fris­ten. Jeg nøs­tet opp det­te for «Tan­go for to» for fem år siden. Om min hukom­mel­se er rett, så ble den først frem­ført offent­lig i et direkte­sendt radio­pro­gram i febru­ar 1957. Frem­fø­rin­gen var da offent­lig­gjort, men ikke et opp­tak av frem­fø­rin­gen. Men den ble spilt inn på pla­te kort tid etter det­te, og pla­ten ble utgitt i 1957.

Utgangs­punk­tet for når verne­ti­den for opp­havs­rett og for utøven­de kunst­ners pre­sta­sjon begyn­ner å løpe, er for­skjel­lig. Verne­ti­den for ånds­verk (opp­havs­rett) begyn­ner å løpe ved utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Verne­ti­den for en utøven­de kunst­ners pre­sta­sjon begyn­ner å løpe når frem­fø­rin­gen fant sted, eller når opp­tak er offent­lig­gjort (eller utgitt etter for­sla­get). Det er som regel et begren­set antall opp­havs­menn som står bak et verk, i alle fall så len­ge vi hol­der film uten­for (det er egne reg­ler for når verne­tid for film begyn­ner å løpe). Der­med er det i prak­sis hånd­ter­bart å avgjø­re når verne­ti­den begyn­ner å løpe.

For utøve­re vil det være pro­ble­ma­tisk å knyt­te verne­ti­den til utøve­rens døds­år, for­di det kan være så man­ge utøve­re som var med. Jeg bru­ker gjer­ne Gus­tav Mah­lers 8. sym­fo­ni som eksem­pel. Den er skre­vet for et used­van­lig stort orkes­ter, i til­legg til to van­li­ge blan­de­de kor og ett barne­kor, samt åtte solis­ter. Av åpen­ba­re grun­ner er det et verk som ikke frem­fø­res ofte. Men den har vært frem­ført med 200 musi­ke­re i orkes­te­ret og ca 800 kor­san­ge­re, samt solis­ter. Hvis verne­ti­den skul­le begyn­ne å løpe fra utøver­nes døds­år, måt­te man fin­ne ut når den lengst­le­ven­de av de som del­tok døde.

Å for­enk­le det­te, slik man har gjort for film så verne­ti­den begyn­ner å løpe fra den lengst­le­ven­de av vis­se hoved­per­soners død er i prak­sis ikke mulig – i alle fall har ikke jeg klart å se hvor­dan det­te kan gjø­res. For hvem skal man egent­lig vel­ge ut, som kan pas­se for alt fra gruppe­inn­spil­lin­ger som med The Beatles til f.eks. Mah­lers 8., eller Beet­ho­vens 9. (som også kre­ver kor og orkes­ter)?

Der­med blir det mer hånd­ter­bart å reg­ne det­te fra frem­fø­rings­tids­punkt, even­tu­elt offentliggjøring/utgivelse av opp­tak. Vel­ger man det­te utgangs­punk­tet, må verne­ti­den set­tes lang nok til at den omfat­ter det man øns­ker at den skal omfat­te. Jeg synes det had­de vært helt greit om f.eks. Nora Brock­stedts inn­spil­ling av «Tan­go for to» had­de vært ver­net, slik at hun fort­satt vil­le ha fått veder­lag ved radio­spil­ling. En pris for en slik regel­ut­for­ming, er at hen­nes sis­te inn­spil­lin­ger vil være ver­net langt utover hen­nes leve­tid, om vi for­ut­set­ter at hun ikke blir mer enn 150 år gam­mel. Hen­nes arvin­ger vil da gans­ke len­ge kun­ne få veder­lag for de jazzinn­spill­lin­ge­ne hun gjor­de på sine eld­re dager, for­ut­satt at de fort­satt blir spilt.

Det opprinnelige direktivforslaget og innvendinger mot det

I det opp­rin­ne­li­ge direk­tiv­for­sla­get gikk man inn for 95 års verne­tid. Det had­de defi­ni­tivt vært for mye. Men jeg synes at 70 år her er greit.

I direk­tiv­for­sla­get skrev man mye om at en utvi­det verne­tid vil­le sik­re eld­re utøve­re inn­tek­ter (musi­ke­re og and­re kunst­ne­re har stort sett vel­dig dår­li­ge pen­sjons­ord­nin­ger), og at det skul­le gene­re­re inn­tek­ter som vil­le gå til pro­duk­sjon av nye musikk­innspil­lin­ger. Ende­lig skul­le det set­tes av noe fra de eks­tra­inn­tek­te­ne plate­sel­ska­pe­ne vil­le få til et slags pen­sjons­fond for stu­dio­mu­si­ke­re.

Det var fle­re vik­ti­ge inn­ven­din­ger mot det­te, i til­legg til at det var stor enig­het om at 95 år vil­le være for len­ge.

En inn­ven­ding var at det­te bare vil­le gi inn­tek­ter til plate­sel­ska­pe­ne, ikke til utøver­ne. De fles­te utøve­re vil­le ha over­dratt sine ret­tig­he­ter til et plate­sel­skap, og man­ge utøve­re had­de så dår­li­ge kon­trak­ter at de ikke vil­le se noe til noen eks­tra inn­tek­ter. Det­te er i direk­ti­vet, slik det ble ved­tatt, og i det nors­ke lov­for­sla­get, avbø­tet ved at når den någjel­den­de verne­tid på 50 år har utløpt, kan utøve­ren heve inn­gått avta­le hvis inn­spil­lin­gen ikke er til­gjen­ge­lig i mar­ke­det, enten ved salg av eksemp­la­rer (CD), eller for ned­las­ting eller stre­am­ing. Utøve­re­ren (eller den­nes arvin­ger) kan da selv vel­ge å gjø­re inn­spil­lin­gen til­gjen­ge­lig.

Det er vide­re tatt inn bestem­mel­ser om at at utøve­ren har krav på veder­lag for inn­tek­ter som føl­ger av den utvi­de­de verne­ti­den, også om ved­kom­men­de i utgangs­punk­tet har fra­skre­vet seg dis­se – f.eks. ved at det er betalt et engangs­ho­no­rar. Etter at dagens verne­tid har uløpt, kan det ikke fore­tas trekk for for­skudd eller annet som måt­te være avtalt, i det veder­lag som til­kom­mer utøve­ren.

I direk­tiv­for­sla­get var det også et for­slag om at pen­ger skul­le set­tes av til det som nær­mest vil­le være et pen­sjons­fond for stu­dio­mu­si­ke­re. Nå tje­ner vel hel­ler ikke stu­dio­mu­si­ke­re spe­si­elt godt, og det vil­le ikke vært uri­me­lig om de skul­le kun­ne få litt eks­tra på sine eld­re dager. På den annen side: De får gjer­ne betalt per time som and­re time­be­tal­te arbeids­ta­ke­re, slik at deres inn­tek­ter i utgangs­punk­tet ikke er knyt­tet til salg og radio­spil­ling m.m. (selv de også i dag får veder­lag for bl.a. radio­spil­ling.) At det for­svant ut av for­sla­get, har jeg ikke noen pro­ble­mer med.

Jeg tror ikke noe på argu­men­tet om at en for­len­gel­se av verne­ti­den vil føre til stør­re risiko­vil­lig­het og at det vil bli pro­du­sert fle­re musikk­innspil­lin­ger. Hol­der vi oss til nors­ke for­hold, har vi de tre sto­re plate­sel­ska­pe­ne Sony, Uni­ver­sal og War­ner (IFPI-sel­ska­pe­ne), og vel­dig man­ge små­sel­ska­per (FONO-sel­ska­pe­ne). Sist jeg sjek­ket tal­le­ne (det er en stund siden) had­de IFPI-sel­ska­pe­ne ca 80 av volu­met, mens FONO-sel­ska­pe­ne had­de ca 80 av utgi­vel­se­ne. Det er i under­sko­gen av små­sel­ska­per det mest spen­nen­de skjer på musikk­fron­ten. Dis­se sit­ter ikke med en stor kata­log av gam­le inn­spil­lin­ger som nå kan få et for­len­get kom­mer­si­elt liv. På den annen side er det en del sel­ska­per som ikke len­ger pro­du­se­rer musikk, men som bare lisen­sie­rer fra sin kata­log til and­re sel­ska­per. De vil tje­ne mer med den­ne for­len­gel­sen.

Vernetid for verk som består av tekst og musikk

En annen del av for­sla­get er at verne­ti­den for verk som består av tekst om musikk reg­nes fel­les både for teks­ten og musik­ken, og da med utgangs­punkt i utlø­pet av lengst­le­ven­des døds­år. Det for­ut­set­tes at tekst og musikk er skapt med det for­mål å anven­des sam­men. Når Finn Kal­vik har satt melo­di til man­ge av Inger Hage­rups dikt, så betyr ikke det at verne­ti­den for Inger Hage­rups teks­ter der­med for­len­ges.

Over­gangs­reg­le­ne sier at de nye verne­ti­de­ne får anven­del­se på verk, frem­fø­rin­ger og opp­tak som var ver­net pr 1. novem­ber 2013. Det som var fritt pr den­ne dato vil for­bli fritt, bl.a. Nora Brock­stedt inn­spil­ling av «Tan­go for to». Siden verne­ti­den stort sett reg­nes fra utlø­pet av et år, inne­bæ­rer det at inn­spil­lin­ger fra 1962 og tid­li­ge­re, ikke vil være ver­net.

End­rin­gen i verne­tid for verk som består av tekst og musikk vil gjel­de for verk hvor enten teks­ten eller musik­ken var ver­net pr 1. novem­ber 2013. Det­te kan få betyd­ning for f.eks. noe av Geor­ge Gers­hwins musikk. Geor­ge Gers­hwin døde i 1937, slik at hans musikk har vært fri fra 2008. Men teks­ten til f.eks. «Por­gy and Bess» ble skre­vet av hans bror, Ira Gers­hwin. Han døde i 1983, slik at hans ver­ker ikke vil være fri før fra 1. janu­ar 2054. Den fore­slåt­te end­rin­gen vil der­med gjen­opp­li­ve ver­net for musik­ken til f.eks. «Sum­mer­time» (som ofte spil­les instru­men­talt), som er fra «Por­gy and Bess».

Praktiske konsekvenser av forslaget

I prak­sis får dis­se reg­le­ne begren­se­de kon­se­kven­ser i de fles­te til­fel­ler. De kom­mer­si­el­le aktø­rer som vil mer­ke det­te, er de plate­sel­ska­pe­ne som har fun­net sin nisje i å gi ut gam­le inn­spil­lin­ger som ikke len­ger er ver­net. Til mitt fore­drag i 2008 had­de jeg fun­net fram en CD utgitt av et sel­skap som kal­te seg «Nor­mann records», og den­ne CDen var «Nors­ke sla­ge­re nr. 1 – 1955», alt sam­men inn­spil­lin­ger som var fri da den ble utgitt (jeg tror den var fra 2007, men er ikke sik­ker). Den­ne pla­ten inne­holdt blant annet dis­se inn­spil­lin­ge­ne:

  • Vesle­blak­ken — Gun­nar Enge­dahl & Erling Stor­dahl
  • Lil­le vak­re Anna — Alf Prøy­sen
  • Ted­dy­en min — Lil­le Grethe
  • Blå­veis­pi­ken — Kurt Foss & Rei­dar Bøe
  • Når kas­tan­je­ne blomst­rer — Jens Book-Jens­sen
  • En liten pike i lave sko — Nora Brock­stedt
  • En grønn­malt benk — Gerd & Otto
  • Alle vak­re jen­ters ham­bo — Nora Brock­stedt & Anders Saus

Man vil fort­satt kun­ne gi ut sli­ke pla­ter med inn­spil­lin­ger til og med fra 1962, uten å inn­hen­te sam­tyk­ke fra utøver eller opp­rin­ne­lig plate­sel­skap.

Det vil hel­ler ikke være fritt fram for å gjø­re eld­re inn­spil­lin­ger til­gjen­ge­lig på nett. Men det har størst prak­tisk betyd­ning for klas­sisk musikk, hvor musik­kens opp­havs­menn er døde for så len­ge siden at ver­ke­ne er fri. Man kan i dag gjø­re til­gjen­ge­lig det aller mes­te som vår sto­re opera­stjer­ne Kir­sten Flag­stad spil­te inn. Inn­spil­lin­ge­ne er fri, og i man­ge til­fel­ler vil musik­ken også være det. Men skul­le man øns­ke å leg­ge ut 50-talls­rock, så vil man nok stø­te på at musik­ken er ver­net, selv om inn­spil­lin­ge­ne ikke len­ger er det.

Når inn­spilt musikk spil­les i radio, på kafe­er, som bak­grunns­mu­sikk på kjøpe­sent­re, osv, skal det uan­sett beta­les et veder­lag. Det veder­lag som beta­les er ikke avhen­gig av om inn­spil­lin­ge­ne er ver­net eller ikke. Men det har betyd­ning for for­de­lin­gen av det veder­lag som kre­ves inn. For ver­net musikk går veder­la­get til ret­tig­hets­ha­ver­ne (musi­ke­re og plate­sel­skap), mens veder­lag for inn­spil­lin­ger som ikke er ver­net går til Fond for utøven­de kunst­ne­re. Det­te er kul­tur­po­li­tisk begrun­net, slik at det ikke skal bli øko­no­misk for­del­ak­tig å vel­ge inn­spil­lin­ger som ikke er ver­net (bl.a. er ikke inn­spil­lin­ger fra USA ver­net, i hoved­sak for­di USA ald­ri har til­trådt Rom-kon­ven­sjo­nen om utøven­de kunst­ne­re.)

Oppsummering:

Vern for utøven­de kunst­ne­re og opp­tak av deres pre­sta­sjo­ner for­len­ges fra 50 til 70 år fra pre­sta­sjo­nen fant sted, even­tu­elt fra når et opp­tak ble offent­lig­gjort eller utgitt.

Hvis et opp­tak ikke er til­gjen­ge­lig ved utlø­pet av den någjel­den­de verne­ti­den, kan utøver ta det til­ba­ke og even­tu­elt selv gjø­re det til­gjen­ge­lig. Utøve­ren vil også ha krav på veder­lag for salg m.m. etter utlø­pet av den­ne peri­oden, uan­sett hva den opp­rin­ne­lig avta­len sier om veder­lag.

Inn­spil­lin­ger som er fri pr 1. novem­ber 2013, i prak­sis inn­spil­lin­ger fra 1962 og tid­li­ge­re, vil for­bli fri.

Verne­ti­den for verk som består av tekst og musikk vil nå bli reg­net fra ulø­pet av døds­året til den som lever lengst av kom­po­nist og tekst­for­fat­ter. Hvis enten teks­ten eller musik­ken var ver­net 1. novem­ber 2013 vil beg­ge deler være ver­net når den­ne end­rin­gen trer i kraft.

 

Print Friendly, PDF & Email