Ingvild Tennfjord: Skål!

9788248913405Ing­vild Tenn­fjord har skre­vet en vin­bok som skil­ler seg fra det mes­te jeg har lest innen den­ne sjan­ge­ren. Det­te er boken hun let­te etter da hun bestem­te seg for å lære om vin, en bok hun ikke fant. Å skri­ve den boken man gjer­ne vil­le ha lest den gang man star­tet, er ofte et godt utgangs­punkt for en god bok.

Hun for­tel­ler om hvor­dan hun søk­te sti­pend for å bli “ver­dens bes­te vin­jour­na­list”, og om hva slags reak­sjo­ner det­te skap­te blant de etab­ler­te i et norsk vin­mil­jø. At hun er kvin­ne som yppet seg i et sik­kert gans­ke manns­do­mi­nert mil­jø, gjor­de det sik­kert ikke let­te­re for hen­ne.

Det­te er ikke en bok av typen “en vin­eks­pert for­tel­ler det alt du bør vite om vin”. Ing­vild Tenn­fjord tar oss med på en rei­se. Det er hen­nes rei­se på vei­en mot å bli en vin­kjen­ner. Vi får være med på opp- og ned­tu­rer. Den er ujå­le­te og vel­dig lite belæ­ren­de. Å beskri­ve en lærings­pro­sess er ofte et godt peda­go­gisk grep, i alle fall så len­ge det ikke bare blir en selv­skry­ten­de his­to­rie om egen suk­sess — noe vi hel­dig­vis ikke får den­ne gan­gen.

Vi lærer om å luk­te og sma­ke på vinen, om dru­er, om bøker hvor vi kan hen­te mer kunn­skap, om å utnyt­te den res­sur­sen de kunn­skaps­rike per­sone­ne hos Vin­mono­po­let er (om man ikke er uhel­dig og stø­ter på enkel­te til­kal­lings­vi­ka­rer på prø­ve), vin­ge­o­gra­fi, om å lese eti­ket­ter, osv.

Om Ing­vild Tenn­fjord har lyk­tes eller noen gang vil lyk­kes med å bli ver­dens bes­te vin­jour­na­list, vil jeg ikke mene noe om. Men hun viser i den­ne boken at hun er en megt god jour­na­list, og det er bokens frems­te styr­ke. Den er vel­skre­vet, spen­nen­de og mor­som. Og vi lærer mye ved å slå føl­ge med Ing­vild Tenn­fjord på hen­nes vei mot å bli en vin­eks­pert. Om vi også skal bli, om ikke eks­per­ter så i alle fall bed­re til å sma­ke vin og avlu­re vinen dens hem­me­lig­he­ter, nyt­ter det ikke bare å lese en bok eller to. Vi må drik­ke vin, og boken kom­mer (desver­re) ikke med smaks­prø­ver. Men den inne­hol­der man­ge anbe­fa­lin­ger.

Før jeg kom­mer med noen mer kri­tis­ke kom­men­ta­rer, vil jeg si føl­gen­de: Hvis det du øns­ker er å bli flin­ke­re til å vel­ge vin og å få stør­re utbyt­te av å sma­ke og drik­ke vin, uten ambi­sjo­ner om å bli en eks­pert med kunn­ska­per og et voka­bu­lar du kan impo­ne­re med, da er det­te boken for deg.

Men noen kri­tis­ke kom­men­ta­rer må også med. Hun skri­ver om champag­ne:

[Champagne­hu­se­ne] lover å gi deg akku­rat det sam­me hver enes­te gang du kjø­per en flas­ke. Moët vil all­tid sma­ke Moët. (…)

I nes­ten all annen vin­pro­duk­sjon er årgang så vik­tig, nett­opp for­di du skal kun­ne sma­ket kli­ma­et akku­rat det året. Når vi snak­ker om champag­ne, kos­ter det mind­re for en vin­ta­ge, for­di det er ansett som en lave­re ver­di.”

Det­te stem­mer ikke. Årgangs­champag­nen er bed­re enn stan­dard­champag­nen — om vi kan bru­ke et slikt uttrykk. Årgangs­champag­ne lages bare i de bes­te åre­ne og den lag­res len­ger før den slip­pes ut på mar­ke­det. De sto­re champagne­hu­se­ne har sine merke­va­rer som skal være mest mulig like fra år til år, akku­rat som cog­nachu­se­ne. Dis­se er blan­din­ger, og kan ofte inne­hol­de vin fra fle­re for­skjel­li­ge år. Men de har også sine pre­sti­sje­ut­ga­ver, som har årgang og som er bed­re enn stan­dard­ut­ga­ve­ne. Hol­der vi oss til Moët, så kom­mer deres pre­sti­sje­champag­ne Dom Peri­g­non med årgang, og den kos­ter langt mer en deres stan­dard­champag­ne.

Hun gjen­gir også myten om mun­ke­ne i Champag­ne som fant ut hvor­dan de kun­ne fan­ge bob­le­ne. Mitt inn­trykk er at at de er gla­de i å for­tel­le dis­se his­to­rie­ne i Champag­ne, og utnyt­ter dem for det de er verdt og litt til i mar­keds­fø­rin­gen av merke­va­ren. Men jeg er ikke over­be­vist om at de stem­mer. Det er fle­re vin­om­rå­der som gjør krav på å være det førs­te som pro­du­ser­te mus­se­ren­de vin på den måten de gjør de i Champag­ne, med annen­gangs­gjæ­ring på flas­ke. Men den elds­te doku­men­ter­te pro­duk­sjo­nen av slik vin er fra Limoux i Syd-Frank­ri­ke. Her er det doku­men­tert at det ble laget mus­se­ren­de vin på den­ne måten i 1531. Mun­ken DOM Peri­g­non, som etter popu­læ­re myter skal ha fun­net opp champag­ne, ble født i 1638 eller 1639, mer enn 100 år etter at vinen var pro­du­sert i Limoux. I Limoux hev­der man at det var der DOM Peri­g­non lær­te tek­nik­ken. Men sann­he­ten er vel hel­ler at man i Champag­ne pro­du­ser­te stil­le vin da DOM Peri­g­non arbei­det der. Først på 1800-tal­let begyn­te man å lage muse­ren­de vin.

I Limoux lages den tra­di­sjo­nel­le muse­ren­de vinen på dru­en Mauzac, som bare dyr­kes i Limoux og Gail­lac (hvor de også hev­der at de var de førs­te som laget muse­ren­de vin). Den tra­di­sjo­nel­le utga­ven er Blan­quet­te de Limoux. En mer moder­ne vin, til­pas­set dagens smak, er Cré­mant de Limoux. Hvis man vil sma­ke en rik­tig gam­mel­dags muse­ren­de vin kan man prø­ve Blan­quet­te de Limoux mer­ket Mét­hode Ancest­ra­le. Men da skal man ha med seg at det ikke var tørr vin som var etter­trak­tet i rik­tig gam­le­da­ger. Den jeg har druk­ket plas­ser­te seg et sted mel­lom halv­tørr og halv­søt, og mang­let den syre­frisk­he­ten jeg ven­ter å fin­ne i en muse­ren­de vin. Jeg vil vel si at det er en vin som er mer inter­es­sant enn god. Vin­mono­po­let har ingen Blan­quet­te de Limoux i sine lis­ter.

Jeg skal også ri en av mine kjepp­hes­ter: Hen­nes omta­le av Lan­gue­doc yter ikke områ­det rett­fer­dig­het. Det­te er alt hun skri­ver:

 “Sør-Frank­ri­ke er vinens svar på Hen­nes & Mau­ritz. Høy pro­duk­sjon av for­gjen­ge­li­ge, men smak­ful­le viner som sel­ger i bøt­ter og spann. Du kan kom­me over kupp, men skal jeg gene­ra­li­se­re grov, vil jeg si det­te: Noe er svært bra, men mye er dritt.

Du tren­ger ikke å hus­ke navn her­fra. Kos deg med dis­se vine­ne, og vit at basis­gar­de­ro­ben, som hver­dags­vin, nes­ten all­tid består mest av bil­lig­pro­duk­ter.”

Her synes jeg du bom­mer gans­ke stygt, Ing­vild Tenn­fjord. Man kan kjø­pe vin i bulk, hvor man fyl­ler opp med­brakt emba­la­sje fra tank, til under én Euro pr liter. Den vinen plei­er ikke å være god, men slik vin tas hel­ler ikke inn til Nor­ge.

Skal man kort opp­sum­me­re et hoved­bud­skap i din bok, blir det omtrent slik: Gå uten­for bok­sen, skaff deg kunn­skap, våg å prø­ve noe nytt og bruk Vin­mono­po­lets bestil­lings­ut­valg. Her har du ikke fulgt ditt eget råd. Lan­gue­doc er mye mer enn J.P. Che­net.

Jeg til­brin­ger en del uker i Lan­gue­doc hvert år, og hol­der meg da selv­sagt til viner fra områ­det (vårt nær­om­rå­de inklu­de­rer også den syd­li­ge delen av Rhô­ne). Siden jeg drik­ker gans­ke mye vin fra Lan­gue­doc når jeg er der, vel­ger jeg gjer­ne noe annet hjem­me i Nor­ge. Der­for er jeg ikke vel­dig godt kjent med de vine­ne som Vin­mono­po­let til­byr fra det­te områ­det. Jeg for­hol­der meg til loka­le vin­hand­le­re som har spe­sia­li­sert seg på regio­nens viner, samt besø­ker pro­du­sen­ter og kjø­per vin hos dis­se.

Et eller annet sted site­rer Invild Tenn­fjord Hen­nig Kvit­nes’ sang­tit­tel “Evig eies kun et dår­lig ryk­te”. Lan­gue­doc lider under det­te. Det er et områ­de hvor kvan­ti­tet var vik­ti­ge­re enn kva­li­tet. Vin­pro­duk­sjon, ved kon­trol­lert gjæ­ring av drue­saft, er i utgangs­punk­tet en meto­de for å kon­ser­ve­re drue­saf­ten. Dru­er lar seg dyr­ke i skrinn og vans­ke­lig jord, som ikke lar seg bru­ke til å så mye annet. I land­bruks­om­rå­der som Lan­gue­doc ble den gode jor­den tatt i bruk for å dyr­ke frukt og grøn­sa­ker som både ernæ­rings­mes­sig og øko­no­misk ga et stør­re utbyt­te enn dru­er og vin. Vin­pro­duk­sjon gjor­de det mulig også å utnyt­te den dår­li­ge jor­den.

Spo­ler vi gans­ke man­ge år til­ba­ke, var vin en del av det dag­li­ge kost­hol­det i vin­pro­du­se­ren­de land. Fra Lan­gue­doc ble sto­re meng­der bil­lig vin sendt nord­over til gru­ve- og indu­s­tri­om­rå­de­ne i regio­nen Nord-Pas-de-Calais. I det rike Nor­ge er folk syke­lig opp­tatt av mat­pri­ser, og glem­mer kva­li­tet om det bare er bil­lig. Man var nok minst like opp­tatt av pris, og til­sva­ren­de lite opp­tatt av kva­li­tet i den frans­ke arbei­der­klas­sen fram til 1970-tal­let, da avin­du­stria­li­se­rin­gen star­tet for alvor.

Mye har end­ret seg. Jeg har i fle­re sam­men­hen­ger sitert fra det­te inter­vju­et med Vin­mono­po­lets pro­dukt­sjef Trond Otreb­ski, hvor han beskri­ver sitt møte med Lan­gue­doc-Rous­sil­lon i Vin­bla­det 4/09, da Vino­mono­po­let valg­te Lan­gue­doc-Rous­sil­lon som fokus­om­rå­de:

- Det folk for­bin­der med vin fra Lan­gue­doc-Rous­sil­lon er først og fremst kvan­ti­tet, sier Otreb­ski. Ja, han inn­røm­mer at det nok var det han først tenk­te selv også da han gikk i gang med arbei­det. Det­te er tross alt ver­dens størs­te vin­om­rå­de!

Han var på jakt etter viner av høy­ere kva­li­tet og i en ny og anner­le­des stil enn det som fan­tes i sort­i­men­tet fra før — ikke så varm frukt­ka­rak­ter og mer preg av jor­da dru­ene har vokst i.

- Men vi fikk litt av en over­ras­kelse da vi kom hit og så hvor fan­tas­tisk høy kva­li­te­ten var. Og plut­se­lig end­ret målet vårt seg. Istenden­for å lete etter gode viner til mode­rate pri­ser, øns­ket vi nå å fin­ne topp­vi­ner i alle pris­klas­ser — vir­ke­lig seriø­se viner som tåler sam­men­lik­ning med vin fra de bes­te vin­om­rå­dene i Frank­ri­ke.

(…)

Her fin­nes “Grand Cru-er” på høy­de med dem en fin­ner i Bur­gund. Vinen har en annen stil, men når det gjel­der kva­li­tet, lig­ger de abso­lutt ikke til­bake for noe, mener han.”

1845336895Jeg tar også med det­te fra inn­led­nin­gen til kapit­te­let om Lan­gue­doc-Rou­sil­lon i 7. utg fra 2013 av Hugh John­sons og Jan­cis Robin­sons “The World Atlas of Wine”, kjent i Nor­ge med tit­te­len “Vinens ver­den”. Men så langt er 6. utga­ve (fra 2007) den sis­te som har kom­met på norsk.

The Lan­gue­doc … is France’s new world, a sce­ne of new ideas coming good and growing expecta­tions. Money and talent are immi­gra­ting here to replace old habit: It deser­ves clo­se study.”

Ing­vild Tenn­fjord har vel ikke kom­met til Lan­gue­doc i sitt utforsk­nings­ar­beid ennå. Så til Ing­vild Tenn­fjord: Ikke stol på det du tid­li­ge­re har lest om det­te områ­det, men sett det opp på pen­sum­lis­ten. Til dere and­re: Ikke hør på det Ing­vild Tenn­fjord skri­ver om det­te områ­det.

Nå skal det sies at Vin­mono­po­lets utvalg av viner fra Lan­gue­doc-Rous­sil­lon ikke er vel­dig spen­nen­de. Når rødvi­ner sel­ges under navn som “Fjord­en Baby”, “Par­don my French”, “Smak av Tele­mark” og “Sweden Rock Pre­mi­um”, er jeg nep­pe ale­ne om å bli skep­tisk til kva­li­te­ten. Av hvit­vi­ner fin­nes bl.a. slikt som “Cru­el­la by Anne Kat”, som hel­ler ikke får meg til å løpe til Vin­mono­po­let. Og som sagt, jeg kjø­per ikke min Lan­gue­docvin på Vin­monop­let.

Star­ter vi med hvi­te viner, er det et stort spenn fra den slan­ke og syre­fris­ke Picpoul de Pinet til mer “fete” og aro­ma­tis­ke viner som Cha­teau Puech Hauts hvi­te “Tête de Beli­er”, som i hoved­sak er laget på Rous­san­ne og Mar­san­ne. På La Cla­pe uten­for Narbon­ne lages hvit­vin på dru­en Bor­bou­lenc. Det lages også gode viner på Vio­g­ni­er i områ­det, uten at jeg kjen­ner de vine­ne som fin­nes på Vin­mono­po­let. Jeg leg­ger her til at jeg synes viner laget på Rous­san­ne (nes­ten all­tid blan­det med and­re dru­er) er verdt å sma­ke på. Det er en drue som bru­kes mye i hvit­vi­ner fra Rhô­ne, som Ing­vild Tenn­fjord ikke har fun­net plass til. Hvit Hermi­ta­ge og hvit Cha­teau-neuf-du-Pape er verdt å prø­ve.

Stikk i strid med hva Ing­vild Tenn­fjord skri­ver, bør man lære seg noen navn. Miner­vois og Livi­né­re er to områ­der som det er verdt å mer­ke i seg i den vest­li­ge delen av Lan­gue­doc. Litt len­ger øst er Saint-Chi­ni­an et godt områ­de for rødvin. Viner her­fra er gjer­ne noe let­te­re enn fra and­re deler av Lan­gue­doc. Mitt favo­rit­t­om­rå­de er Pic Saint-Loup. Det er en høy­de innen­for Montpel­li­er, hvor vin­mar­ke­ne lig­ger opp til 300 meter over havet, noe som bidrar til lav natte­tem­pe­ra­tur og god smak i dru­ene.

Pic Saint Loup er først og fremst et rødvins­om­rå­de, men jeg har også druk­ket utmer­ket hvit­vin og rosé­vin her­fra. Jeg vil nev­ne pro­du­sen­ter her­fra som Ber­ge­rie de l’Hortus og Domai­ne Hor­tus (to nabo­ei­en­dom­mer med sam­me eier), som beg­ge lager utmer­ke­de viner. Vin­mono­po­let har Ber­ge­rie de l’Hortus 2011 (jeg tror den kan ha godt av å lig­ge et par år.) De har tid­li­ge­re også hatt Domai­ne Hor­tus, men den er nå ute av lis­te­ne. Clos Marie reg­nes gjer­ne som en av de bes­te pro­du­sen­te­ne i områ­det. Hugh John­son og Jan­cis Robin­son nev­ner også Châteaux de Caze­nu­ve, Châteaux Las­caux og Châteaux de Lancy­re fra det­te områ­det, og jeg skri­ver gjer­ne under på de anbe­fa­lin­ge­ne.

Et annet områ­de som får sta­dig stør­re betyd­ning er Ter­ra­ses du Larzac. En av de mest kjen­te pro­du­sen­te­ne i det­te områ­det er Mas Dau­mas Gassac.

Uten­for nevn­te områ­der er Domai­ne Pey­re Rose reg­net som en av de bes­te pro­du­sen­te­ne i Lan­gue­doc.

Oli­vi­er Jul­li­en er en av pio­né­re­ne i kva­li­tets­ut­vik­lin­gen i Lan­gue­doc, og på hans Mas Jul­li­en pro­du­se­res utmer­ke­de viner. Vin­mono­po­let har den hvi­te Mas Jul­li­en 2009. Cha­teau Puech Haut er en annen pro­du­sent hvis viner jeg liker godt, og en pro­du­sent det er meget hyg­ge­lig å besø­ke. Vin­mono­po­let har deres Le Loup de Pic 2007 i hvit (2007) og rød (2009) utga­ve. Jeg har smakt gans­ke man­ge av deres viner. Men akku­rat dis­se to kjen­ner jeg ikke.

La oss også ta med noen søte viner fra Lan­gue­doc-Rou­sil­lon. Det pro­du­se­res mye søt vin på dru­en Mus­cat, som man også kjen­ner fra Ita­lia, f.eks. Mos­cato d’Asti. Dru­en har en kryd­ret smak, og kan­skje litt lite syre til å klat­re helt til topps. Skjønt druen? Det er hel­ler en drue­fa­mi­lie, for det fin­nes et utall vari­an­ter av den­ne dru­en. Går vi til den vest­li­ge delen, hvor vi er mer i Rou­sil­lon enn i Lan­gue­doc, fin­ner vi man­ge utmer­ke­de des­sert­vi­ner. Bany­uls er en rød des­sert­vin som kan­skje kan min­net  litt om port­vin, skjønt jeg fore­trek­ker van­lig­vis bany­uls frem­for port­vin til des­sert. Rive­sal­tes er en annen søt vin fra områ­det. Set­ter vi kur­sen her­fra inn­over i lan­det mot nord-vest, da kom­mer vil til det lil­le områ­det Maury. Her fin­ner vi en pro­du­sent som man­ge nord­menn har lært å set­te pris på: Mas Amiel. Skal du ha en vin til en sjo­ko­lade­ba­sert des­sert er det ofte et godt valg. De lager også en hvit utga­ve. Prøv gjer­ne også noen av de and­re des­sert­vi­ne­ne fra Maury.

Det har vært mye nyten­king blant pro­du­sen­ter i Lan­gue­doc i de sene­re åre­ne. En kon­se­kvens av det­te er at man­ge utmer­ke­de pro­du­sen­ter har valgt å klas­si­fi­se­re vinen lavt, gjer­ne som land­vin, med en IGP-klas­si­fi­se­ring. Det kan være vin du pays d’Oc, vin d’Herault, osv. Dis­se klas­si­fi­ka­sjo­ne­ne er mind­re stren­ge, og gir rom for eks­pe­ri­men­te­ring, blant annet med dru­er som tra­di­sjo­nelt ikke ble dyr­ket i regio­nen. Mas Dau­mas Gassac bru­ker mye Caber­net Sau­vig­non, en drue som ikke har noen tra­di­sjon i Lan­gue­doc, og som der­for ikke kan bru­kes i høy­ere klas­si­fi­ser­te viner. Deres viner har der­for stort sett en IGP-klas­si­fi­se­ring. Men de er utmer­ke­de viner! And­re pro­du­sen­ter har valgt å gå til­ba­ke i tra­di­sjo­nen, og sat­ser på tra­di­sjo­nel­le dru­er som Cinsaut, Car­dig­nan og Mour­ve­d­re, som i stor grad har tapt for mer moder­ne dru­er, samt de domi­ne­ren­de Syrah og Gre­nache. Det skjer vel­dig mye spen­nen­de i det­te områ­det.

Jeg har alle­re­de nevnt både tra­di­sjo­nell og moder­ne muse­ren­de vin fra Limoux. Det er også i Lan­gue­doc-Rou­sil­lon.

Jeg lar Hugh John­son og Jan­cis Robin­son få sis­te ord om Lan­gue­doc. De avslut­ter kapit­te­let om Lan­gue­doc på den­ne måten i 7. utga­ve av “The World Atlas of Wine”:

The Lan­gue­doc has proved that it can be a fine source of serious, ter­roir-dri­ven, often hand-craf­ted essen­ces of southern Fran­ce, but an area as exten­si­ve and varied as this can be as dif­fi­cult to under­stand as it is to sell. As much as in Bur­gun­dy, the  name of the pro­du­cer holds the key to wine qua­li­ty. Remar­kab­ly few wines made here could ever be descri­bed as over­priced, how­e­ver.”

Men dis­se kri­tis­ke kom­men­ta­rer til tross, det er en bok som trygt kan anbe­fa­les.

Bestill boken hos Bok­kil­den, eller kjøp den der du van­lig­vis kjø­per bøker.

 

Print Friendly, PDF & Email