Ingvild Tennfjord: Skål!

9788248913405Ingvild Tennfjord har skrevet en vinbok som skiller seg fra det meste jeg har lest innen denne sjangeren. Dette er boken hun lette etter da hun bestemte seg for å lære om vin, en bok hun ikke fant. Å skrive den boken man gjerne ville ha lest den gang man startet, er ofte et godt utgangspunkt for en god bok.

Hun forteller om hvordan hun søkte stipend for å bli “verdens beste vinjournalist”, og om hva slags reaksjoner dette skapte blant de etablerte i et norsk vinmiljø. At hun er kvinne som yppet seg i et sikkert ganske mannsdominert miljø, gjorde det sikkert ikke lettere for henne.

Dette er ikke en bok av typen “en vinekspert forteller det alt du bør vite om vin”. Ingvild Tennfjord tar oss med på en reise. Det er hennes reise på veien mot å bli en vinkjenner. Vi får være med på opp- og nedturer. Den er ujålete og veldig lite belærende. Å beskrive en læringsprosess er ofte et godt pedagogisk grep, i alle fall så lenge det ikke bare blir en selvskrytende historie om egen suksess — noe vi heldigvis ikke får denne gangen.

Vi lærer om å lukte og smake på vinen, om druer, om bøker hvor vi kan hente mer kunnskap, om å utnytte den ressursen de kunnskapsrike personene hos Vinmonopolet er (om man ikke er uheldig og støter på enkelte tilkallingsvikarer på prøve), vingeografi, om å lese etiketter, osv.

Om Ingvild Tennfjord har lyktes eller noen gang vil lykkes med å bli verdens beste vinjournalist, vil jeg ikke mene noe om. Men hun viser i denne boken at hun er en megt god journalist, og det er bokens fremste styrke. Den er velskrevet, spennende og morsom. Og vi lærer mye ved å slå følge med Ingvild Tennfjord på hennes vei mot å bli en vinekspert. Om vi også skal bli, om ikke eksperter så i alle fall bedre til å smake vin og avlure vinen dens hemmeligheter, nytter det ikke bare å lese en bok eller to. Vi må drikke vin, og boken kommer (desverre) ikke med smaksprøver. Men den inneholder mange anbefalinger.

Før jeg kommer med noen mer kritiske kommentarer, vil jeg si følgende: Hvis det du ønsker er å bli flinkere til å velge vin og å få større utbytte av å smake og drikke vin, uten ambisjoner om å bli en ekspert med kunnskaper og et vokabular du kan imponere med, da er dette boken for deg.

Men noen kritiske kommentarer må også med. Hun skriver om champagne:

“[Champagnehusene] lover å gi deg akkurat det samme hver eneste gang du kjøper en flaske. Moët vil alltid smake Moët. (…)

I nesten all annen vinproduksjon er årgang så viktig, nettopp fordi du skal kunne smaket klimaet akkurat det året. Når vi snakker om champagne, koster det mindre for en vintage, fordi det er ansett som en lavere verdi.”

Dette stemmer ikke. Årgangschampagnen er bedre enn standardchampagnen — om vi kan bruke et slikt uttrykk. Årgangschampagne lages bare i de beste årene og den lagres lenger før den slippes ut på markedet. De store champagnehusene har sine merkevarer som skal være mest mulig like fra år til år, akkurat som cognachusene. Disse er blandinger, og kan ofte inneholde vin fra flere forskjellige år. Men de har også sine prestisjeutgaver, som har årgang og som er bedre enn standardutgavene. Holder vi oss til Moët, så kommer deres prestisjechampagne Dom Perignon med årgang, og den koster langt mer en deres standardchampagne.

Hun gjengir også myten om munkene i Champagne som fant ut hvordan de kunne fange boblene. Mitt inntrykk er at at de er glade i å fortelle disse historiene i Champagne, og utnytter dem for det de er verdt og litt til i markedsføringen av merkevaren. Men jeg er ikke overbevist om at de stemmer. Det er flere vinområder som gjør krav på å være det første som produserte musserende vin på den måten de gjør de i Champagne, med annengangsgjæring på flaske. Men den eldste dokumenterte produksjonen av slik vin er fra Limoux i Syd-Frankrike. Her er det dokumentert at det ble laget musserende vin på denne måten i 1531. Munken DOM Perignon, som etter populære myter skal ha funnet opp champagne, ble født i 1638 eller 1639, mer enn 100 år etter at vinen var produsert i Limoux. I Limoux hevder man at det var der DOM Perignon lærte teknikken. Men sannheten er vel heller at man i Champagne produserte stille vin da DOM Perignon arbeidet der. Først på 1800-tallet begynte man å lage muserende vin.

I Limoux lages den tradisjonelle muserende vinen på druen Mauzac, som bare dyrkes i Limoux og Gaillac (hvor de også hevder at de var de første som laget muserende vin). Den tradisjonelle utgaven er Blanquette de Limoux. En mer moderne vin, tilpasset dagens smak, er Crémant de Limoux. Hvis man vil smake en riktig gammeldags muserende vin kan man prøve Blanquette de Limoux merket Méthode Ancestrale. Men da skal man ha med seg at det ikke var tørr vin som var ettertraktet i riktig gamledager. Den jeg har drukket plasserte seg et sted mellom halvtørr og halvsøt, og manglet den syrefriskheten jeg venter å finne i en muserende vin. Jeg vil vel si at det er en vin som er mer interessant enn god. Vinmonopolet har ingen Blanquette de Limoux i sine lister.

Jeg skal også ri en av mine kjepphester: Hennes omtale av Languedoc yter ikke området rettferdighet. Dette er alt hun skriver:

 “Sør-Frankrike er vinens svar på Hennes & Mauritz. Høy produksjon av forgjengelige, men smakfulle viner som selger i bøtter og spann. Du kan komme over kupp, men skal jeg generalisere grov, vil jeg si dette: Noe er svært bra, men mye er dritt.

Du trenger ikke å huske navn herfra. Kos deg med disse vinene, og vit at basisgarderoben, som hverdagsvin, nesten alltid består mest av billigprodukter.”

Her synes jeg du bommer ganske stygt, Ingvild Tennfjord. Man kan kjøpe vin i bulk, hvor man fyller opp medbrakt embalasje fra tank, til under én Euro pr liter. Den vinen pleier ikke å være god, men slik vin tas heller ikke inn til Norge.

Skal man kort oppsummere et hovedbudskap i din bok, blir det omtrent slik: Gå utenfor boksen, skaff deg kunnskap, våg å prøve noe nytt og bruk Vinmonopolets bestillingsutvalg. Her har du ikke fulgt ditt eget råd. Languedoc er mye mer enn J.P. Chenet.

Jeg tilbringer en del uker i Languedoc hvert år, og holder meg da selvsagt til viner fra området (vårt nærområde inkluderer også den sydlige delen av Rhône). Siden jeg drikker ganske mye vin fra Languedoc når jeg er der, velger jeg gjerne noe annet hjemme i Norge. Derfor er jeg ikke veldig godt kjent med de vinene som Vinmonopolet tilbyr fra dette området. Jeg forholder meg til lokale vinhandlere som har spesialisert seg på regionens viner, samt besøker produsenter og kjøper vin hos disse.

Et eller annet sted siterer Invild Tennfjord Hennig Kvitnes’ sangtittel “Evig eies kun et dårlig rykte”. Languedoc lider under dette. Det er et område hvor kvantitet var viktigere enn kvalitet. Vinproduksjon, ved kontrollert gjæring av druesaft, er i utgangspunktet en metode for å konservere druesaften. Druer lar seg dyrke i skrinn og vanskelig jord, som ikke lar seg bruke til å så mye annet. I landbruksområder som Languedoc ble den gode jorden tatt i bruk for å dyrke frukt og grønsaker som både ernæringsmessig og økonomisk ga et større utbytte enn druer og vin. Vinproduksjon gjorde det mulig også å utnytte den dårlige jorden.

Spoler vi ganske mange år tilbake, var vin en del av det daglige kostholdet i vinproduserende land. Fra Languedoc ble store mengder billig vin sendt nordover til gruve- og industriområdene i regionen Nord-Pas-de-Calais. I det rike Norge er folk sykelig opptatt av matpriser, og glemmer kvalitet om det bare er billig. Man var nok minst like opptatt av pris, og tilsvarende lite opptatt av kvalitet i den franske arbeiderklassen fram til 1970-tallet, da avindustrialiseringen startet for alvor.

Mye har endret seg. Jeg har i flere sammenhenger sitert fra dette intervjuet med Vin­mono­po­lets pro­dukt­sjef Trond Otreb­ski, hvor han beskri­ver sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vin­bla­det 4/09, da Vino­mono­po­let valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:

“- Det folk for­bin­der med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvan­ti­tet, sier Otreb­ski. Ja, han inn­røm­mer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbei­det. Dette er tross alt ver­dens største vinområde!

Han var på jakt etter viner av høy­ere kva­li­tet og i en ny og anner­le­des stil enn det som fan­tes i sort­i­men­tet fra før — ikke så varm frukt­ka­rak­ter og mer preg av jorda dru­ene har vokst i.

– Men vi fikk litt av en over­ras­kelse da vi kom hit og så hvor fan­tas­tisk høy kva­li­te­ten var. Og plut­se­lig end­ret målet vårt seg. Istenden­for å lete etter gode viner til mode­rate pri­ser, ønsket vi nå å finne topp­vi­ner i alle pris­klas­ser — vir­ke­lig seriøse viner som tåler sam­men­lik­ning med vin fra de beste vin­om­rå­dene i Frankrike.

(…)

Her fin­nes “Grand Cru-er” på høyde med dem en fin­ner i Bur­gund. Vinen har en annen stil, men når det gjel­der kva­li­tet, lig­ger de abso­lutt ikke til­bake for noe, mener han.”

1845336895Jeg tar også med dette fra innledningen til kapittelet om Languedoc-Rousillon i 7. utg fra 2013 av Hugh Johnsons og Jancis Robinsons “The World Atlas of Wine”, kjent i Norge med tittelen “Vinens verden”. Men så langt er 6. utgave (fra 2007) den siste som har kommet på norsk.

“The Languedoc … is France’s new world, a scene of new ideas coming good and growing expectations. Money and talent are immigrating here to replace old habit: It deserves close study.”

Ingvild Tennfjord har vel ikke kommet til Languedoc i sitt utforskningsarbeid ennå. Så til Ingvild Tennfjord: Ikke stol på det du tidligere har lest om dette området, men sett det opp på pensumlisten. Til dere andre: Ikke hør på det Ingvild Tennfjord skriver om dette området.

Nå skal det sies at Vinmonopolets utvalg av viner fra Languedoc-Roussillon ikke er veldig spennende. Når rødviner selges under navn som “Fjorden Baby”, “Pardon my French”, “Smak av Telemark” og “Sweden Rock Premium”, er jeg neppe alene om å bli skeptisk til kvaliteten. Av hvitviner finnes bl.a. slikt som “Cruella by Anne Kat”, som heller ikke får meg til å løpe til Vinmonopolet. Og som sagt, jeg kjøper ikke min Languedocvin på Vinmonoplet.

Starter vi med hvite viner, er det et stort spenn fra den slanke og syrefriske Picpoul de Pinet til mer “fete” og aromatiske viner som Chateau Puech Hauts hvite “Tête de Belier”, som i hovedsak er laget på Roussanne og Marsanne. På La Clape utenfor Narbonne lages hvitvin på druen Borboulenc. Det lages også gode viner på Viognier i området, uten at jeg kjenner de vinene som finnes på Vinmonopolet. Jeg legger her til at jeg synes viner laget på Roussanne (nesten alltid blandet med andre druer) er verdt å smake på. Det er en drue som brukes mye i hvitviner fra Rhône, som Ingvild Tennfjord ikke har funnet plass til. Hvit Hermitage og hvit Chateau-neuf-du-Pape er verdt å prøve.

Stikk i strid med hva Ingvild Tennfjord skriver, bør man lære seg noen navn. Minervois og Livinére er to områder som det er verdt å merke i seg i den vestlige delen av Languedoc. Litt lenger øst er Saint-Chinian et godt område for rødvin. Viner herfra er gjerne noe lettere enn fra andre deler av Languedoc. Mitt favorittområde er Pic Saint-Loup. Det er en høyde innenfor Montpellier, hvor vinmarkene ligger opp til 300 meter over havet, noe som bidrar til lav nattetemperatur og god smak i druene.

Pic Saint Loup er først og fremst et rødvinsområde, men jeg har også drukket utmerket hvitvin og rosévin herfra. Jeg vil nevne produsenter herfra som Bergerie de l’Hortus og Domaine Hortus (to naboeiendommer med samme eier), som begge lager utmerkede viner. Vinmonopolet har Bergerie de l’Hortus 2011 (jeg tror den kan ha godt av å ligge et par år.) De har tidligere også hatt Domaine Hortus, men den er nå ute av listene. Clos Marie regnes gjerne som en av de beste produsentene i området. Hugh Johnson og Jancis Robinson nevner også Châteaux de Cazenuve, Châteaux Lascaux og Châteaux de Lancyre fra dette området, og jeg skriver gjerne under på de anbefalingene.

Et annet område som får stadig større betydning er Terrases du Larzac. En av de mest kjente produsentene i dette området er Mas Daumas Gassac.

Utenfor nevnte områder er Domaine Peyre Rose regnet som en av de beste produsentene i Languedoc.

Olivier Jullien er en av pionérene i kvalitetsutviklingen i Languedoc, og på hans Mas Jullien produseres utmerkede viner. Vinmonopolet har den hvite Mas Jullien 2009. Chateau Puech Haut er en annen produsent hvis viner jeg liker godt, og en produsent det er meget hyggelig å besøke. Vinmonopolet har deres Le Loup de Pic 2007 i hvit (2007) og rød (2009) utgave. Jeg har smakt ganske mange av deres viner. Men akkurat disse to kjenner jeg ikke.

La oss også ta med noen søte viner fra Languedoc-Rousillon. Det produseres mye søt vin på druen Muscat, som man også kjenner fra Italia, f.eks. Moscato d’Asti. Druen har en krydret smak, og kanskje litt lite syre til å klatre helt til topps. Skjønt druen? Det er heller en druefamilie, for det finnes et utall varianter av denne druen. Går vi til den vestlige delen, hvor vi er mer i Rousillon enn i Languedoc, finner vi mange utmerkede dessertviner. Banyuls er en rød dessertvin som kanskje kan minnet  litt om portvin, skjønt jeg foretrekker vanligvis banyuls fremfor portvin til dessert. Rivesaltes er en annen søt vin fra området. Setter vi kursen herfra innover i landet mot nord-vest, da kommer vil til det lille området Maury. Her finner vi en produsent som mange nordmenn har lært å sette pris på: Mas Amiel. Skal du ha en vin til en sjokoladebasert dessert er det ofte et godt valg. De lager også en hvit utgave. Prøv gjerne også noen av de andre dessertvinene fra Maury.

Det har vært mye nytenking blant produsenter i Languedoc i de senere årene. En konsekvens av dette er at mange utmerkede produsenter har valgt å klassifisere vinen lavt, gjerne som landvin, med en IGP-klassifisering. Det kan være vin du pays d’Oc, vin d’Herault, osv. Disse klassifikasjonene er mindre strenge, og gir rom for eksperimentering, blant annet med druer som tradisjonelt ikke ble dyrket i regionen. Mas Daumas Gassac bruker mye Cabernet Sauvignon, en drue som ikke har noen tradisjon i Languedoc, og som derfor ikke kan brukes i høyere klassifiserte viner. Deres viner har derfor stort sett en IGP-klassifisering. Men de er utmerkede viner! Andre produsenter har valgt å gå tilbake i tradisjonen, og satser på tradisjonelle druer som Cinsaut, Cardignan og Mourvedre, som i stor grad har tapt for mer moderne druer, samt de dominerende Syrah og Grenache. Det skjer veldig mye spennende i dette området.

Jeg har allerede nevnt både tradisjonell og moderne muserende vin fra Limoux. Det er også i Languedoc-Rousillon.

Jeg lar Hugh Johnson og Jancis Robinson få siste ord om Languedoc. De avslutter kapittelet om Languedoc på denne måten i 7. utgave av “The World Atlas of Wine”:

“The Languedoc has proved that it can be a fine source of serious, terroir-driven, often hand-crafted essences of southern France, but an area as extensive and varied as this can be as difficult to understand as it is to sell. As much as in Burgundy, the  name of the producer holds the key to wine quality. Remarkably few wines made here could ever be described as overpriced, however.”

Men disse kritiske kommentarer til tross, det er en bok som trygt kan anbefales.

Bestill boken hos Bokkilden, eller kjøp den der du vanligvis kjøper bøker.