Billedhuggeren Gustav Vigeland døde i 1943. Da nyttårsfyrverkeriet gikk til værs rundt midnatt nyttårsaften 2013, var det gått 70 etter utløpet av Gustav Vigelands dødsår. Vernetiden var dermed løpt ut og hans verk falt i det fri.
Men Oslo kommune, som eier de fleste av hans skulpturer, og Vigelandsmuseet liker ikke tanken på at de ikke lenger skal ha kontrollen over og inntekter fra Gustav Vigelands kunst. I et forsøk på igjen å feste grepet om kunsten og dermed få en slags forlengelse av vernet, har man gått i gang med å registrere en rekke varemerker.
Det er ikke en slem og grådig USA-eid mediegigant som forsøker seg på denne type rettslige krumspring for å sikre sine rettigheter et slags evig liv. Det er Oslo kommune! Som innbygger i Oslo synes jeg det er forstemmende at kommunen opptrer på en slik måte. Partiet Venstre har flere ganger kommet med kritiske uttalelser om opphavsretten som de ønsker å liberalisere, herunder å korte ned vernetiden (synspunkter jeg i stor grad er uenig i, men det er en annen sak). Det er en etat som ledes av venstrebyråd Hallstein Bjercke, som forsøker seg på dette. Egentlig burde ikke dette vært et juridisk spørsmål. Kulturetaten i Oslo kommune burde innse at de nå er i ferd med å dumme seg grundig ut, og skrinlegge hele prosjektet. Det man nå forsøker seg på er dårlig kulturpolitikk.
Den opphavsrettslige vernetid på 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår er mer enn lang nok. Når noen har forvaltet arven etter kjente kunstnere og har hatt inntekter fra denne i så lang tid, da er det ikke vanskelig å forstå at man nødig vil gi slipp på kontrollen og inntektene. Men man får akseptere realitetene og innrette seg etter dette.
Når verket er fritt, så er det fritt. For å låne to linjer fra Cornelis Vreeswijks gjendiktning av Kris Kristoffersens ”Me and Bobby McGhee” (”Jag og Bosse Lidén” i Vreeswijks svenske språkdrakt):
”Är man fri, så är man fri och inget mer med det
Frihet, kostar allt du har min vän!”
Musemsleder Jarle Strømodden sier dette til NRK.no:
”For Oslo kommune som museets eier, så handler det om å forvalte den arven vi er satt til å gjøre. Vi ser det som en beskyttelse ut ifra den kulturelle forvaltningen som påligger oss,”
Han fortsetter:
”Det viktigste for oss er å sikre den kulturelle arven, samt å beskytte kunsten mot misbruk.”
Poenget er at en viss tid etter kunstnerens død er kunsten fri. Gustav Vigelands kunstneriske arv tilhører oss alle. Den tilhører ikke Oslo kommune, Vigelandsmuseet eller andre. Det kan Oslo kommune og Vigelandsmuseet godt la være å like, akkurat som Henrik Ibsens arvinger godt kan la være å like at de ikke får noen inntekter fra Ibsens skuespill eller innflytelse på hvordan disse settes opp.
Det er nå Oslo kommune og Vigelandsmuseet som misbruker Vigelands kunst ved å lukke den inn og frata befolkningen den retten vi har til denne kunsten, ved å gjøre den til varemerker for en eller annen kommersiell virksomhet som må etableres for at de skal kunne ta i bruk varemerkene.
Kjente kunstverk som Gustav Vigelands statuer trenger ikke et selvoppnevnt vokterråd som skal se til at verkene ikke blir utnyttet på en måte som vokterrådet ikke liker. Museumsleder Jarle Strømodden har sagt at de vil beskytte seg mot ulovlig bruk. Det er rent vrøvl. Når verket er fritt så betyr det at alle, innenfor visse grenser, kan utnytte verket som de vil – uten å spørre verken Oslo kommune, Vigelandsmuseet eller andre i det selvoppnevnte vokterrådet om lov. Man behøver heller ikke å betale for denne bruken.
Det går en grense et eller annet sted. Vi har det såkalte klassikervernet, som innebærer at Kulturdepartementet kan nedlegge forbud mot offentlig gjengivelse av et verk i en form som er krenkende for verket eller for dets opphavsmann. Det har nok vært dette fra gratisavisen Natt og Dag som har skremt Oslo kommune og Vigelandsmuseet:
Det kan hende at en Monolitten-dildo vil være krenkende. Strømodden sier at museet vil beskytte seg mot “det de vurderer som misbruk”. Men klassikervernet gir ikke Oslo kommune, Vigelandsmuseet eller noen andre noen form for rettigheter. Det er heller ikke disse som avgjør hva som er en krenkende gjengivelse og man trenger ikke deres samtykke. Det er Kulturdepartementet som eventuelt vedtar et forbud, etter innstilling fra Det sakkyndige råd for åndsverk. Oslo kommune og Vigelandsmuseet kan, på samme måte som enhver annen, gi uttrykk for hva de mener og klage på bruk av et verk og be om at det fattes et forbudsvedtak. Men det er ikke deres syn som er avgjørende.
En dårlig versjon skal nok være forferdelig dårlig før den kan anses for å være krenkende. Jeg fant denne relieffen av “Sinataggen” i en suvenirkiosk i Oslo sist sommer. Det var før Vigelands verk ble fri, og den er høyst sannsynlig ulovlig fremstilt. Jeg synes det er en veldig dårlig og stygg versjon av “Sinnataggen”. Jeg kjøpte den nettopp fordi den var så stygg, for å bruke den som eksempel på hva som finnes av slike gjenstander. Men er den krenkende for verket “Sinnataggen” eller for Gustav Vigeland?
Jeg bruker gjerne musikk som eksempel, og det finnes mange veldig dårlige innspillinger av flotte verk. Jeg pleier å bruk den versjonen av Edvard Griegs “Norsk dans no 2” som NRK bruker som kjenningsmelodi til “Norge rundt” som eksempel på radbrekking av Grieg. Men så ille at den er krenkende for verket og Grieg er den vel ikke. Ansiktet fra Muchs “Skrik” har blitt et ikon som dukker opp i mange sammenhenger. Verken verket eller Munch tar skade av det.
Verket er fritt, uansett varemerkeregistrering
Opphavsretten verner selve verket. Varemerke er et kjennetegn som brukes for å identifisere en vare eller en tjeneste.
Opprinnelig var varemerket en form for forbrukerbeskyttelse. Kjøpte man et par sko med en bestemt skomakers merke, skulle man kunne være sikker på at det var denne skomakeren som hadde laget dem og ikke en annen som forsøkte å seile under falsk navn og snylte på andres renommé.
Siden har det blitt mer og mer et markedsføringsverktøy. Når kjente varemerker lisensieres, sier varemerket ikke noe om produktets opprinnelse. Det sier først og fremst at produsenten har betalt godt for å kunne bruke et kjent varemerke, og kanskje også at varemerkeinnehaveren har godkjent produktet. Pierre Cardin var vel et varemerke som ble grundig utvannet gjennom alt for omfattende lisensiering til andre produsenter.
Et varemerke kan være et ord, som Coca-Cola, emballasje med bestemt form (som Coca-Cola flasken), en logo, osv. Et varemerke behøver i seg selv ikke være resultat av en original, skapende innsats. Men det skal være egnet til å identifisere produkter og skille disse fra andre, lignende produkter.
Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Et varemerke er vernet så lenge det brukes. Så lenge Coca Cola fortsetter å produsere kullsyreholdig sukkervann under det navnet, vil varemerket være vernet.
Etter varemerkeloven § 1 kan man få enerett til å bruke et varemerke ”som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett)”. Varemerkeretten gir ikke vern for varemerket i seg selv, bare mot at andre bruker det som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet. Uansett varemerkeregistrering, kan enhver utnytte Gustav Vigelands verk så lenge de ikke brukes som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet.
Et varemerke kan etter vml § 2 første ledd bestå av alle slags tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres, for eksempel ord og ordforbindelser, herunder slagord, navn, bokstaver, tall, figurer og avbildninger, eller en vares form, utstyr eller emballasje.
Det er altså ingen tvil om at ord og figurer (herunder varens form) kan registreres som varemerker.
Kulturetaten i Oslo kommune, som er søker, har søkt om å registrere bl.a. ordmerkene GUSTAV VIGELAND, SINNATAGGEN og MONOLITTEN. I tillegg har de søkt om å registrere en lang rekke av skulpturene og noen mønstre som tredimensjonale merker og som kombinert eller rent figurmerke. Totalt har man søkt om registrering av ca 90 varemerker. Ifølge NRK har Oslo kommune så langt brukt 600.000 kr bare i registreringsgebyrer til Patentstyret. I tillegg til dette kommer advokatutgiftene forbundet med å utforme søknadene m.m. Det har nok kostet en del det også.
Man registrerer varemerker for ulike klasser. Varer og tjenester som ikke konkurrerer med hverandre kan ha likt varemerke uten at det skaper problemer. En sjokolade og et middagsservise konkurrerer ikke i det samme markedet og er i ulike vareklasser. Om begge skulle ha varemerket ”Firkløver”, så skaper ikke det noen problemer i praksis. Produktene kan leve side om side uten at det foreligger noen fare for foreveksling. Oslo kommune har søkt om registrering i et stort antall vareklasser, noe som ganske sikkert har bidratt til høye registreringskostnader – man må betale pr vareklasse registrering skal gjelde.
For at et varemerke skal være egnet til å identifisere et produkt eller en tjeneste, må det være distinkt. Et rent beskrivende ord eller uttrykk kan ikke registreres som varemerke. Om Oslo kommune og Vigelandsmuseet hadde forsøkt å registrere ordet ”skulptur” som varemerke, ville det ha blitt blankt avvist. Det ville være en ren beskrivelse, og helt uegnet til å skille Vigelands skulpturer fra andres skulpturer. Et rent fantasinavn som ikke beskriver noe, kan fungere godt som varemerke.
Et ord som er beskrivende på et område, kan godt være et distinkt varemerke for helt andre typer varer eller tjenester. Det finnes en musserende vin som heter Opera (den er ikke noe god, anbefales ikke). For en type musikkteater (bygg) eller komposisjon vil ordet ”opera” være beskrivende, og vil ikke kunne registreres som varemerke. Men ordet ”Opera” er ikke beskrivende for vin, derfor vil det kunne registreres som varemerke for alkoholholdig drikke (vareklasse 33).
Monolitt er en generisk betegnelse på noe som er laget av en enkelt, stor stein. Ser man på den engelskspråklige Wikipedia er det mange eksempler på monolitter, også skulpturer. Gustav Vigelands monolitt er ikke blant de som er nevnt. Det er også mange obelisker som også er monolitter. Monolitt er en betegnelse på den type skulptur Gustav Vigeland har laget. “Monolitten” er ikke et distinkt kjennetegn på en monolitt, det er rent beskrivende.
‘Sinnatagg’ er en vanlig betegnelse på en hissig og oppfarende person. Statuen ”Sinnataggen” er en statue av en sinnatagg. Men ordet ’sinnatagg’ blir ikke dermed et distinkt varemerke for en bestemt statue, heller ikke bestemt form. ’Sinnataggen’ er for øvrig allerede et registrert varemerke for Nidar sjokoladefabrikk – uten at jeg vet om de i dag har noen produkter som selges under det navnet.
Så langt er statuen ”Sinnataggen” registrert som kombinert eller rent figurmerke. GUSTAV VIGELAND er registrert som ordmerke. Enkelte mønstre er registrert som kombinert eller rent figurmerke. Ellers var de øvrige registreringssøknader, da jeg sjekket Patentstyrets database, ”under behandling” 2. januar 2014.
Et varemerke må brukes, ellers faller det bort. Ringnes fikk erfare at varemerker som ikke brukes, mister sitt vern og kan plukkes opp av andre. Ringnes kjøpte Lundetangen i Skien. Lundetange brygget øl og produserte kullsyreholdig sukkervann. Da Ringnes kjøpte Lundetangen, la de ned produksjonen. Mange i Lundetangens hjemmeområde likte dårlig at deres lokale øl forsvant. Aass bryggeri grep sjansen. De ansatte en av de tidligere bryggerimestrene fra Lundetangen, startet produksjon i Lundetangens stil og begynte å selge det under navnet Lundetangen. Det likte Ringnes dårlig. De gikk til sak mot Aass, en sak som gikk helt til Høyesterett, og som Ringnes tapte. Ringnes hadde ikke brukt varemerket Lundetangen, og dermed var varemerkeretten tapt. Aass selger fortsatt Lundetangen øl.
Om Oslo kommune og Vigelandsmuseet skal få registrert de ca 90 varemerkene de har søkt om, må de ta i bruk alle sammen innen fem år om de skal få noe ut av dette. Det betyr at de må komme opp med produkter og tjenester som skal markedsføres med disse varemerkene. Varemerkene må tas i bruk for alle de vareklasser de er registrert for. Det blir mange produkter — og det er ikke akkurat den beste måten å forvalte kulturarven.
De har søkt varemerkebeskyttelse for Monolitten bl.a. i vareklasse 10, som omfatter ”kirurgiske, medisinske, odontologiske og veterinære apparater og instrumenter, kunstige lemmer, øyne og tenner, ortopediske artikler, suturmaterialer”. Det kan bli interessant å se hva slags produkt de vil komme opp med for eventuelt å kunne forsvare denne registreringen. Går man inn i den nærmere spesifikasjonen finner vi for eksempel at sexdukker er en av produkttypene i denne vareklassen. En registrering i denne klassen vil nok kunne hindre andre i å selge dildoer med navnet ”Monolitten”. Men innen fem år må Oslo kommune og Vigelandsmuseet komme opp med et eget produkt hvor de bruker varemerket, ellers går beskyttelsen tapt.
Fra neste årsskifte faller Edvard Munchs verk i det fri. Om jeg har forstått det rett, forbereder Oslo kommune tilsvarende varemerkeregistrering av Edvard Munchs verk. Vinner Oslo kommune fram med dette, må vi regne med at noen arvinger og forlag vil gjøre det de kan for å varemerkeregistrere navnene Sigrid Undset (hvis verk vil falle i det fri 1. januar 2020) og Knut Hamsun (fri fra 2023), og en lang rekke av deres boktitler. I tillegg må vi regne med varemerkeregistrering av andre kunstnernavn og navn på kunstverk, på bandnavn og låttitler, osv.
Patentstyret bør si nei til registrering så sant de kan, fordi dette er et så åpenbart forsøk på å omgå den opphavsrettslige vernetid. Det vil være varemerkeregistering i en form for omgåelseshensikt som må kunne kalles rettsmisbruk.
Vigelandsmuseet og Oslo kommune sier føler et ansvar for den kunstneriske arven etter Gustav Vigeland. Det må de gjerne gjøre, akkurat som Nasjonalteateret bør føle et ansvar for arven etter Henrik Ibsen, Nasjonalmuseet bør føle ansvar for verk av blant andre I.C. Dahl, Harald Solberg, Adolph Tidemann, Hans Gude og andre kunstnere hvis verker for lengst har falt i det fri. Ansvaret for Gustav Vigelands kunst ivaretar Oslo ved å sørge for at den er tilgjengelig for publikum og for vedlikehold av Frognerparken på en slik måte at den yter kunsten rettferdighet. Man tar ikke ansvar for den kunstneriske arven ved å forsøke å lukke den inne ved kreativ utnyttelse av juridiske verneregler. Det er ikke å ta ansvar å hindre at andre kan gjengi og utnytte kunstverk som har falt i det fri.
Hvis Oslo kommune og deres museer Vigelandsmuseet og Munchmuseet føler ansvar for verkene sørger de for at de er tilgjengelige og presenteres på en god måte. Kunsten skal ut til flest mulig. Når det ikke lenger er noen rettighetshavere å ta stilling til, bør de sørge for at alle bilder er tilgjengelig på nett i god kvalitet og høy oppløsning uten restriksjoner. Skal man ivareta og forvalte de kunstneriske verdier, er det langt viktigere at kunsten er tilgjengelig enn at Oslo kommune og museene kan tjene penger på denne tilgjengeliggjøringen.
Det er desverre slik at selv om et bilde ikke lenger er opphavsrettslig vernet, så er reprofotografiet vernet som fotografisk bilde, hvilket vil si at det er vernet i 15 år etter utgangen av fotografens dødsår, dog minst i 50 år etter utløpet av det år bildet ble tatt. Museene bør sørge for at også dette fotografiske bildet blir fritt, for eksempel ved at de gjør avtaler med fotografene om at bildet kan gjøres tilgjengelig på Creative Commons vilkår.