Bør opphavsrettslig vernetid kunne forlenges ved varemerkeregistrering?

WIMG_0223_DxOBil­led­hug­ge­ren Gus­tav Vige­land døde i 1943. Da nytt­års­fyr­ver­ke­riet gikk til værs rundt mid­natt nytt­års­af­ten 2013, var det gått 70 etter utlø­pet av Gus­tav Vige­lands døds­år. Verne­ti­den var der­med løpt ut og hans verk falt i det fri.

Men Oslo kom­mu­ne, som eier de fles­te av hans skulp­tu­rer, og Vige­lands­mu­se­et liker ikke tan­ken på at de ikke len­ger skal ha kon­trol­len over og inn­tek­ter fra Gus­tav Vige­lands kunst. I et for­søk på igjen å fes­te gre­pet om kuns­ten og der­med få en slags for­len­gel­se av ver­net, har man gått i gang med å regist­re­re en rek­ke vare­mer­ker.

Det er ikke en slem og grå­dig USA-eid medie­gi­gant som for­sø­ker seg på den­ne type retts­li­ge krum­spring for å sik­re sine ret­tig­he­ter et slags evig liv. Det er Oslo kom­mu­ne! Som inn­byg­ger i Oslo synes jeg det er for­stem­men­de at kom­mu­nen opp­trer på en slik måte. Par­ti­et Venst­re har fle­re gan­ger kom­met med kri­tis­ke utta­lel­ser om opp­havs­ret­ten som de øns­ker å libe­ra­li­se­re, her­under å kor­te ned verne­ti­den (syns­punk­ter jeg i stor grad er uenig i, men det er en annen sak). Det er en etat som ledes av venstre­by­råd Hall­stein Bjercke, som for­sø­ker seg på det­te. Egent­lig bur­de ikke det­te vært et juri­disk spørs­mål. Kul­tur­eta­ten i Oslo kom­mu­ne bur­de inn­se at de nå er i ferd med å dum­me seg grun­dig ut, og skrin­leg­ge hele pro­sjek­tet. Det man nå for­sø­ker seg på er dår­lig kul­tur­po­li­tikk.

Den opp­havs­retts­li­ge verne­tid på 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år er mer enn lang nok. Når noen har for­val­tet arven etter kjen­te kunst­ne­re og har hatt inn­tek­ter fra den­ne i så lang tid, da er det ikke vans­ke­lig å for­stå at man nødig vil gi slipp på kon­trol­len og inn­tek­te­ne. Men man får aksep­te­re rea­li­te­te­ne og inn­ret­te seg etter det­te.

Når ver­ket er fritt, så er det fritt. For å låne to lin­jer fra Corne­lis Vre­eswij­ks gjen­dikt­ning av Kris Kris­tof­fer­sens ”Me and Bob­by McG­hee” (”Jag og Bos­se Lidén” i Vre­eswij­ks svens­ke språk­drakt):

”Är man fri, så är man fri och inget mer med det
Fri­het, kos­tar allt du har min vän!”

Musems­le­der Jar­le Strømod­den sier det­te til NRK.no:

”For Oslo kom­mu­ne som muse­ets eier, så hand­ler det om å for­val­te den arven vi er satt til å gjø­re. Vi ser det som en beskyt­tel­se ut ifra den kul­tu­rel­le for­valt­nin­gen som pålig­ger oss,”

Han fort­set­ter:

”Det vik­tigs­te for oss er å sik­re den kul­tu­rel­le arven, samt å beskyt­te kuns­ten mot mis­bruk.”

Poen­get er at en viss tid etter kunst­ne­rens død er kuns­ten fri. Gus­tav Vige­lands kunst­ne­ris­ke arv til­hø­rer oss alle. Den til­hø­rer ikke Oslo kom­mu­ne, Vige­lands­mu­se­et eller and­re. Det kan Oslo kom­mu­ne og Vige­lands­mu­se­et godt la være å like, akku­rat som Hen­rik Ibsens arvin­ger godt kan la være å like at de ikke får noen inn­tek­ter fra Ibsens skue­spill eller inn­fly­tel­se på hvor­dan dis­se set­tes opp.

Det er nå Oslo kom­mu­ne og Vige­lands­mu­se­et som mis­bru­ker Vige­lands kunst ved å luk­ke den inn og fra­ta befolk­nin­gen den ret­ten vi har til den­ne kuns­ten, ved å gjø­re den til vare­mer­ker for en eller annen kom­mer­si­ell virk­som­het som må etab­le­res for at de skal kun­ne ta i bruk vare­mer­ke­ne.

Kjen­te kunst­verk som Gus­tav Vige­lands sta­tu­er tren­ger ikke et selv­opp­nevnt vok­ter­råd som skal se til at ver­ke­ne ikke blir utnyt­tet på en måte som vok­ter­rå­det ikke liker. Muse­ums­le­der Jar­le Strømod­den har sagt at de vil beskyt­te seg mot ulov­lig bruk. Det er rent vrøvl. Når ver­ket er fritt så betyr det at alle, innen­for vis­se gren­ser, kan utnyt­te ver­ket som de vil – uten å spør­re ver­ken Oslo kom­mu­ne, Vige­lands­mu­se­et eller and­re i det selv­opp­nevn­te vok­ter­rå­det om lov. Man behø­ver hel­ler ikke å beta­le for den­ne bru­ken.

Det går en gren­se et eller annet sted. Vi har det såkal­te klas­si­ker­ver­net, som inne­bæ­rer at Kul­tur­de­par­te­men­tet kan ned­leg­ge for­bud mot offent­lig gjen­gi­vel­se av et verk i en form som er kren­ken­de for ver­ket eller for dets opp­havs­mann. Det har nok vært det­te fra gra­tis­avi­sen Natt og Dag som har skremt Oslo kom­mu­ne og Vige­lands­mu­se­et:

Mono­lit­ten dil­do

Det kan hen­de at en Mono­lit­ten-dil­do vil være kren­ken­de. Strømod­den sier at muse­et vil beskyt­te seg mot “det de vur­de­rer som mis­bruk”. Men klas­si­ker­ver­net gir ikke Oslo kom­mu­ne, Vige­lands­mu­se­et eller noen and­re noen form for ret­tig­he­ter. Det er hel­ler ikke dis­se som avgjør hva som er en kren­ken­de gjen­gi­vel­se og man tren­ger ikke deres sam­tyk­ke. Det er Kul­tur­de­par­te­men­tet som even­tu­elt ved­tar et for­bud, etter inn­stil­ling fra Det sak­kyn­di­ge råd for ånds­verk. Oslo kom­mu­ne og Vige­lands­mu­se­et kan, på sam­me måte som enhver annen, gi uttrykk for hva de mener og kla­ge på bruk av et verk og be om at det fat­tes et for­buds­ved­tak. Men det er ikke deres syn som er avgjø­ren­de.

WIMG_1176_DxOEn dår­lig ver­sjon skal nok være for­fer­de­lig dår­lig før den kan anses for å være kren­ken­de. Jeg fant den­ne reli­ef­fen av “Sina­tag­gen” i en suve­nir­kiosk i Oslo sist som­mer. Det var før Vige­lands verk ble fri, og den er høyst sann­syn­lig ulov­lig frem­stilt. Jeg synes det er en vel­dig dår­lig og stygg ver­sjon av “Sinna­tag­gen”. Jeg kjøp­te den  nett­opp for­di den var så stygg, for å bru­ke den som eksem­pel på hva som fin­nes av sli­ke gjen­stan­der. Men er den kren­ken­de for ver­ket “Sinna­tag­gen” eller for Gus­tav Vige­land?

Jeg bru­ker gjer­ne musikk som eksem­pel, og det fin­nes man­ge vel­dig dår­li­ge inn­spil­lin­ger av flot­te verk. Jeg plei­er å bruk den ver­sjo­nen  av Edvard Griegs “Norsk dans no 2” som NRK bru­ker som kjen­nings­me­lo­di til “Nor­ge rundt” som eksem­pel på rad­brek­king av Grieg. Men så ille at den er kren­ken­de for ver­ket og Grieg er den vel ikke. Ansik­tet fra Muchs “Skrik” har blitt et ikon som duk­ker opp i man­ge sam­men­hen­ger. Ver­ken ver­ket eller Munch tar ska­de av det.

Verket er fritt, uansett varemerkeregistrering

Opp­havs­ret­ten ver­ner selve ver­ket. Vare­mer­ke er et kjenne­tegn som bru­kes for å iden­ti­fi­se­re en vare eller en tje­nes­te.

Opp­rin­ne­lig var vare­mer­ket en form for for­bru­ker­be­skyt­tel­se. Kjøp­te man et par sko med en bestemt sko­ma­kers mer­ke, skul­le man kun­ne være sik­ker på at det var den­ne sko­ma­ke­ren som had­de laget dem og ikke en annen som for­søk­te å sei­le under falsk navn og snyl­te på and­res renom­mé.

Siden har det blitt mer og mer et mar­keds­fø­rings­verk­tøy. Når kjen­te vare­mer­ker lisen­sie­res, sier vare­mer­ket ikke noe om pro­duk­tets opp­rin­nel­se. Det sier først og fremst at pro­du­sen­ten har betalt godt for å kun­ne bru­ke et kjent vare­mer­ke, og kan­skje også at vare­merke­inne­ha­ve­ren har god­kjent pro­duk­tet. Pier­re Car­din var vel et vare­mer­ke som ble grun­dig utvan­net gjen­nom alt for omfat­ten­de lisen­sie­ring til and­re pro­du­sen­ter.

Et vare­mer­ke kan være et ord, som Coca-Cola, embal­la­sje med bestemt form (som Coca-Cola flas­ken), en logo, osv. Et vare­mer­ke behø­ver i seg selv ikke være resul­tat av en ori­gi­nal, ska­pen­de inn­sats. Men det skal være egnet til å iden­ti­fi­se­re pro­duk­ter og skil­le dis­se fra and­re, lig­nen­de pro­duk­ter.

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Et vare­mer­ke er ver­net så len­ge det bru­kes. Så len­ge Coca Cola fort­set­ter å pro­du­se­re kull­syre­hol­dig suk­ker­vann under det nav­net, vil vare­mer­ket være ver­net.

Etter vare­merke­lo­ven § 1 kan man få ene­rett til å bru­ke et vare­mer­ke ”som kjenne­tegn for varer eller tje­nes­ter i nærings­virk­som­het etter bestem­mel­se­ne i den­ne loven (vare­merke­rett)”. Vare­merke­ret­ten gir ikke vern for vare­mer­ket i seg selv, bare mot at and­re bru­ker det som kjenne­tegn for varer eller tje­nes­ter i nærings­virk­som­het. Uan­sett vare­merke­re­gist­re­ring, kan enhver utnyt­te Gus­tav Vige­lands verk så len­ge de ikke bru­kes som kjenne­tegn for varer eller tje­nes­ter i nærings­virk­som­het.

Et vare­mer­ke kan etter vml § 2 førs­te ledd bestå av alle slags tegn som er egnet til å skil­le en virk­som­hets varer eller tje­nes­ter fra and­res, for eksem­pel ord og ord­for­bin­del­ser, her­under slag­ord, navn, bok­sta­ver, tall, figu­rer og avbild­nin­ger, eller en vares form, utstyr eller embal­la­sje.

Det er alt­så ingen tvil om at ord og figu­rer (her­under varens form) kan regist­re­res som vare­mer­ker.

Kul­tur­eta­ten i Oslo kom­mu­ne, som er søker, har søkt om å regist­re­re bl.a. ord­mer­ke­ne GUSTAV VIGELAND, SINNATAGGEN og MONOLITTEN. I til­legg har de søkt om å regist­re­re en lang rek­ke av skulp­tu­re­ne og noen mønst­re som tre­di­men­sjo­na­le mer­ker og som kom­bi­nert eller rent figur­mer­ke. Totalt har man søkt om regist­re­ring av ca 90 vare­mer­ker. Iføl­ge NRK har Oslo kom­mu­ne så langt brukt 600.000 kr bare i regist­re­rings­ge­by­rer til Patent­sty­ret. I til­legg til det­te kom­mer advo­kat­ut­gif­te­ne for­bun­det med å utfor­me søk­na­de­ne m.m. Det har nok kos­tet en del det også.

Man regist­re­rer vare­mer­ker for uli­ke klas­ser. Varer og tje­nes­ter som ikke kon­kur­re­rer med hver­and­re kan ha likt vare­mer­ke uten at det ska­per pro­ble­mer. En sjo­ko­la­de og et mid­dags­ser­vi­se kon­kur­re­rer ikke i det sam­me mar­ke­det og er i uli­ke vare­klas­ser. Om beg­ge skul­le ha vare­mer­ket ”Fir­klø­ver”, så ska­per ikke det noen pro­ble­mer i prak­sis. Pro­duk­te­ne kan leve side om side uten at det fore­lig­ger noen fare for fore­veks­ling. Oslo kom­mu­ne har søkt om regist­re­ring i et stort antall vare­klas­ser, noe som gans­ke sik­kert har bidratt til høye regist­re­rings­kost­na­der – man må beta­le pr vare­klas­se regist­re­ring skal gjel­de.

For at et vare­mer­ke skal være egnet til å iden­ti­fi­se­re et pro­dukt eller en tje­nes­te, må det være dis­tinkt. Et rent beskri­ven­de ord eller uttrykk kan ikke regist­re­res som vare­mer­ke. Om Oslo kom­mu­ne og Vige­lands­mu­se­et had­de for­søkt å regist­re­re ordet ”skulp­tur” som vare­mer­ke, vil­le det ha blitt blankt avvist. Det vil­le være en ren beskri­vel­se, og helt ueg­net til å skil­le Vige­lands skulp­tu­rer fra and­res skulp­tu­rer. Et rent fan­ta­si­navn som ikke beskri­ver noe, kan fun­ge­re godt som vare­mer­ke.

Et ord som er beskri­ven­de på et områ­de, kan godt være et dis­tinkt vare­mer­ke for helt and­re typer varer eller tje­nes­ter. Det fin­nes en mus­se­ren­de vin som heter Ope­ra (den er ikke noe god, anbe­fa­les ikke). For en type musikk­tea­ter (bygg) eller kom­po­si­sjon vil ordet ”ope­ra” være beskri­ven­de, og vil ikke kun­ne regist­re­res som vare­mer­ke. Men ordet ”Ope­ra” er ikke beskri­ven­de for vin, der­for vil det kun­ne regist­re­res som vare­mer­ke for alko­hol­hol­dig drik­ke (vare­klas­se 33).

Mono­litt er en gene­risk beteg­nel­se på noe som er laget av en enkelt, stor stein. Ser man på den engelsk­språk­li­ge Wiki­pe­dia er det man­ge eksemp­ler på mono­lit­ter, også skulp­tu­rer. Gus­tav Vige­lands mono­litt er ikke blant de som er nevnt. Det er også man­ge obe­lis­ker som også er mono­lit­ter. Mono­litt er en beteg­nel­se på den type skulp­tur Gus­tav Vige­land har laget. “Mono­lit­ten” er ikke et dis­tinkt kjenne­tegn på en mono­litt, det er rent beskri­ven­de.

Sinna­tagg’ er en van­lig beteg­nel­se på en his­sig og opp­fa­ren­de per­son. Sta­tu­en ”Sinna­tag­gen” er en sta­tue av en sinna­tagg. Men ordet ’sinna­tagg’ blir ikke der­med et dis­tinkt vare­mer­ke for en bestemt sta­tue, hel­ler ikke  bestemt form. ’Sinna­tag­gen’ er for øvrig alle­re­de et regist­rert vare­mer­ke for Nidar sjo­ko­lade­fab­rikk – uten at jeg vet om de i dag har noen pro­duk­ter som sel­ges under det nav­net.

Så langt er sta­tu­en ”Sinna­tag­gen” regist­rert som kom­bi­nert eller rent figur­mer­ke. GUSTAV VIGELAND er regist­rert som ord­mer­ke. Enkel­te mønst­re er regist­rert som kom­bi­nert eller rent figur­mer­ke. Ellers var de øvri­ge regist­re­rings­søk­na­der, da jeg sjek­ket Patent­sty­rets data­base, ”under behand­ling” 2. janu­ar 2014.

Et vare­mer­ke må bru­kes, ellers fal­ler det bort. Ring­nes fikk erfa­re at vare­mer­ker som ikke bru­kes, mis­ter sitt vern og kan pluk­kes opp av and­re. Ring­nes kjøp­te Lunde­tan­gen i Ski­en. Lunde­tan­ge bryg­get øl og pro­du­ser­te kull­syre­hol­dig suk­ker­vann. Da Ring­nes kjøp­te Lunde­tan­gen, la de ned pro­duk­sjo­nen. Man­ge i Lunde­tan­gens hjem­me­om­rå­de lik­te dår­lig at deres loka­le øl for­svant. Aass bryg­ge­ri grep sjan­sen. De ansat­te en av de tid­li­ge­re bryg­geri­mest­re­ne fra Lunde­tan­gen, star­tet pro­duk­sjon i Lunde­tan­gens stil og begyn­te å sel­ge det under nav­net Lunde­tan­gen. Det lik­te Ring­nes dår­lig. De gikk til sak mot Aass, en sak som gikk helt til Høy­este­rett, og som Ring­nes tap­te. Ring­nes had­de ikke brukt vare­mer­ket Lunde­tan­gen, og der­med var vare­merke­ret­ten tapt. Aass sel­ger fort­satt Lunde­tan­gen øl.

Om Oslo kom­mu­ne og Vige­lands­mu­se­et skal få regist­rert de ca 90 vare­mer­ke­ne de har søkt om, må de ta i bruk alle sam­men innen fem år om de skal få noe ut av det­te. Det betyr at de må kom­me opp med pro­duk­ter og tje­nes­ter som skal mar­keds­fø­res med dis­se vare­mer­ke­ne. Vare­mer­ke­ne må tas i bruk for alle de vare­klas­ser de er regist­rert for. Det blir man­ge pro­duk­ter — og det er ikke akku­rat den bes­te måten å for­val­te kul­tur­ar­ven.

De har søkt vare­merke­be­skyt­tel­se for Mono­lit­ten bl.a. i vare­klas­se 10, som omfat­ter ”kirur­gis­ke, medi­sins­ke, odon­to­lo­gis­ke og vete­ri­næ­re appa­ra­ter og instru­men­ter, kuns­ti­ge lem­mer, øyne og ten­ner, orto­pe­dis­ke artik­ler, sutur­ma­te­ria­ler”. Det kan bli inter­es­sant å se hva slags pro­dukt de vil kom­me opp med for even­tu­elt å kun­ne for­sva­re den­ne regist­re­rin­gen. Går man inn i den nær­me­re spe­si­fi­ka­sjo­nen fin­ner vi for eksem­pel at sex­duk­ker er en av pro­dukt­ty­pe­ne i den­ne vare­klas­sen. En regist­re­ring i den­ne klas­sen vil nok kun­ne hind­re and­re i å sel­ge dil­do­er med nav­net ”Mono­lit­ten”. Men innen fem år må Oslo kom­mu­ne og Vige­lands­mu­se­et kom­me opp med et eget pro­dukt hvor de bru­ker vare­mer­ket, ellers går beskyt­tel­sen tapt.

Fra nes­te års­skif­te fal­ler Edvard Munchs verk i det fri. Om jeg har for­stått det rett, for­be­re­der Oslo kom­mu­ne til­sva­ren­de vare­merke­re­gist­re­ring av Edvard Munchs verk. Vin­ner Oslo kom­mu­ne fram med det­te, må vi reg­ne med at noen arvin­ger og for­lag vil gjø­re det de kan for å vare­merke­re­gist­re­re  nav­ne­ne Sigrid Und­set (hvis verk vil fal­le i det fri 1. janu­ar 2020) og Knut Ham­sun (fri fra 2023), og en lang rek­ke av deres bok­tit­ler. I til­legg må vi reg­ne med vare­merke­re­gist­re­ring av and­re kunst­ner­navn og navn på kunst­verk, på band­navn og låttit­ler, osv.

Patent­sty­ret bør si nei til regist­re­ring så sant de kan, for­di det­te er et så åpen­bart for­søk på å omgå den opp­havs­retts­li­ge verne­tid. Det vil være vare­merke­re­gis­te­ring i en form for omgå­el­ses­hen­sikt som må kun­ne kal­les retts­mis­bruk.

Vige­lands­mu­se­et og Oslo kom­mu­ne sier føler et ansvar for den kunst­ne­ris­ke arven etter Gus­tav Vige­land. Det må de gjer­ne gjø­re, akku­rat som Nasjo­nal­tea­te­ret bør føle et ansvar for arven etter Hen­rik Ibsen, Nasjo­nal­mu­se­et bør føle ansvar for verk av blant and­re I.C. Dahl, Harald Sol­berg, Adolph Tide­mann, Hans Gude og and­re kunst­ne­re hvis ver­ker for lengst har falt i det fri. Ansva­ret for Gus­tav Vige­lands kunst iva­re­tar Oslo ved å sør­ge for at den er til­gjen­ge­lig for pub­li­kum og for ved­li­ke­hold av Frog­ner­par­ken på en slik måte at den yter kuns­ten rett­fer­dig­het. Man tar ikke ansvar for den kunst­ne­ris­ke arven ved å for­sø­ke å luk­ke den inne ved krea­tiv utnyt­tel­se av juri­dis­ke verne­reg­ler. Det er ikke å ta ansvar å hind­re at and­re kan gjen­gi og utnyt­te kunst­verk som har falt i det fri.

Hvis Oslo kom­mu­ne og deres muse­er Vige­lands­mu­se­et og Munch­mu­se­et føler ansvar for ver­ke­ne sør­ger de for at de er til­gjen­ge­li­ge og pre­sen­te­res på en god måte. Kuns­ten skal ut til flest mulig. Når det ikke len­ger er noen ret­tig­hets­ha­ve­re å ta stil­ling til, bør de sør­ge for at alle bil­der er til­gjen­ge­lig på nett i god kva­li­tet og høy opp­løs­ning uten restrik­sjo­ner. Skal man iva­re­ta og for­val­te de kunst­ne­ris­ke ver­di­er, er det langt vik­ti­ge­re at kuns­ten er til­gjen­ge­lig enn at Oslo kom­mu­ne og muse­ene kan tje­ne pen­ger på den­ne til­gjenge­lig­gjø­rin­gen.

Det er desver­re slik at selv om et bil­de ikke len­ger er opp­havs­retts­lig ver­net, så er repro­fo­to­gra­fi­et ver­net som foto­gra­fisk bil­de, hvil­ket vil si at det er ver­net i 15 år etter utgan­gen av foto­gra­fens døds­år, dog minst i 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble tatt. Muse­ene bør sør­ge for at også det­te foto­gra­fis­ke bil­det blir fritt, for eksem­pel ved at de gjør avta­ler med foto­gra­fe­ne om at bil­det kan gjø­res til­gjen­ge­lig på Crea­ti­ve Com­mons vil­kår.

Print Friendly, PDF & Email