Lars Lillo-Stenberg / Andrine Sæther vs Se og Hør

Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) har avsagt sin dom i saken Lars Lil­lo-Sten­berg / And­ri­ne Sæther vs Se og Hør.  Resul­ta­tet over­ras­ker ikke.

Først noen juri­dis­ke tek­ni­ka­li­te­ter. Saken i EMD var mel­lom Lars Lil­lo-Sten­berg / And­ri­ne Sæther og Den nors­ke stat. Se og Hør var ikke len­ger part i saken. Høy­este­rett døm­mer i sis­te instans. Dom­mer fra Høy­este­rett kan ikke ankes, hel­ler ikke til EMD (men medie­ne frem­stil­ler det­te ofte mis­vi­sen­de). Tvis­ten med Se og Hør ble ende­lig avgjort ved Høy­este­retts dom.

Når ende­lig dom er avsagt i vårt retts­sys­tem, kan man rei­se sak mot sta­ten for brudd på Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK). Hvis sta­ten ikke i til­strek­ke­lig grad har beskyt­tet en per­sons men­neske­ret­tig­he­ter, f.eks. ved at lov­giv­ning eller retts­prak­sis er i strid med EMK, kan sta­ten bli dømt. Sta­ten kan også bli dømt til å erstat­te det tap en part har lidt ved et even­tu­elt men­neske­retts­brudd.

EMD døm­mer bare etter EMK, ikke etter f.eks. norsk rett. Høy­este­rett døm­mer der­imot etter norsk rett. Men men­neske­ret­tig­he­te­ne er en del av norsk rett. Det føl­ger av men­neske­retts­lo­ven § 3 at ved mot­strid går men­neske­ret­tig­he­te­ne foran annen norsk lov­giv­ning (men ikke foran Grunn­lo­ven). I saker som berø­rer men­neske­ret­tig­he­te­ne må der­for også nors­ke dom­sto­ler vur­de­re saken i for­hold til dis­se.

I den­ne saken var det to uli­ke bestem­mel­ser i EMK som måt­te vei­es mot hver­and­re. EMK art 8 beskyt­ter ret­ten til pri­vat­liv, mens EMK art 10 beskyt­ter ytrings­fri­he­ten. Det var her en kon­flikt mel­lom Lars Lil­lo-Sten­bergs og And­ri­ne Sæthers rett til pri­vat­liv på den ene siden, og Se og Hørs ytrings­fri­het på den annen.

EMK art 8 lyder (i norsk over­set­tel­se):

Art 8.Ret­ten til respekt for pri­vat­liv og fami­lie­liv
1. Enhver har rett til respekt for sitt pri­vat­liv og fami­lie­liv, sitt hjem og sin kor­re­spon­dan­se.
2. Det skal ikke skje noe inn­grep av offent­lig myn­dig­het i utøvel­sen av den­ne ret­tig­het unn­tatt når det­te er i sam­svar med loven og er nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn av hen­syn til den nasjo­na­le sik­ker­het, offent­li­ge trygg­het eller lan­dets øko­no­mis­ke vel­ferd, for å fore­byg­ge uor­den eller kri­mi­na­li­tet, for å beskyt­te helse eller moral, eller for å beskyt­te and­res ret­tig­he­ter og fri­he­ter.”
Det­te må så avvei­es mot bestem­mel­sen i EMK art 10, som lyder:
Art 10.Ytrings­fri­het
1. Enhver har rett til ytrings­fri­het. Den­ne rett skal omfat­te fri­het til å ha menin­ger og til å mot­ta og med­de­le opp­lys­nin­ger og ide­er uten inn­grep av offent­lig myn­dig­het og uten hen­syn til gren­ser. Den­ne artik­kel skal ikke hind­re sta­ter fra å kre­ve lisen­sie­ring av kring­kas­ting, fjern­syn eller kino­fore­tak.
2. For­di utøvel­sen av dis­se fri­he­ter med­fø­rer plik­ter og ansvar, kan den bli under­gitt sli­ke form­reg­ler, vil­kår, inn­skrenk­nin­ger eller straf­fer som er fore­skre­vet ved lov og som er nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn av hen­syn til den nasjo­na­le sik­ker­het, ter­ri­to­ria­le integri­tet eller offent­li­ge trygg­het, for å fore­byg­ge uor­den eller kri­mi­na­li­tet, for å beskyt­te helse eller moral, for å ver­ne and­res omdøm­me eller ret­tig­he­ter, for å fore­byg­ge at for­tro­li­ge opp­lys­nin­ger blir røpet, eller for å beva­re dom­sto­le­nes auto­ri­tet og upar­tisk­het.
Beg­ge bestem­mel­ser har som et hoved­kri­te­ri­um at inn­skrenk­nin­ger må være “nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn”.  Ret­ten til pri­va­liv kan måt­te vike når det er nød­ven­dig “for å beskyt­te and­res ret­tig­he­ter og fri­he­ter”, som i sli­ke saker typisk vil være and­res ytrings­fri­het.

Ytrings­fri­he­ten kan på sin side måt­te vike når det er nød­ven­dig “for å ver­ne and­res omdøm­me eller ret­tig­he­ter”, for eksem­pel ret­ten til pri­vat­liv.

I spen­net mel­lom dis­se to til­syne­la­ten­de mot­stri­den­de bestem­mel­ser, må dom­sto­len tref­fe sin avgjø­rel­se.

I dom­mens avsnitt 26 slår EMD fast, med hen­vis­ning til tid­li­ge­re prak­sis, at ret­ten til pri­vat­liv også omfat­ter ret­ten til en per­sons bil­de. Avsnit­tet lyder:

26.  In respect of Article 8, the Court has alre­ady held that the con­cept of pri­va­te life extends to aspects rela­ting to per­so­nal iden­tity, such as a person’s name, pho­to­graph or phy­si­cal and moral integrity (see Von Han­no­ver (no. 2), cited abo­ve, § 95). Regar­ding pho­to­graphs, the Court has stated that a person’s ima­ge con­sti­tu­tes one of the chief attri­bu­tes of his or her per­so­na­li­ty, as it reveals the person’s uni­que cha­rac­te­ri­s­tics and dis­tin­guis­hes the per­son from his or her peers. The right to the pro­tec­tion of one’s ima­ge is thus one of the essen­ti­al com­po­nents of per­so­nal devel­op­ment. It main­ly pre­sup­po­ses the individual’s right to con­trol the use of that ima­ge, inclu­ding the right to refu­se pub­li­ca­tion the­reof (ibid. § 96; see also Stan­dard Ver­lags GmbH v. Austria (no. 2), no. 21277/05, § 48, 4 June 2009, and Hachet­te Filipacchi Associés (ICI PARIS) v. Fran­ce, no. 12268/03, § 53, 23 July 2009).”

I avsnitt 27 slås det fast at også kjen­te per­soner har krav på beskyt­tel­se av sitt pri­vat­liv:

27.  In cer­tain cir­cums­tan­ces, even whe­re a per­son is known to the gene­ral pub­lic, he or she may rely on a “legi­ti­mate expecta­tion” of pro­tec­tion of and respect for his or her pri­va­te life (see Von Han­no­ver (no. 2), cited abo­ve, § 97).”

I avsnitt 28 slås det fast at ytrings­fri­he­ten også omfat­ter rett til ytrin­ger “that offend, shock or dis­turb”. Vide­re at ret­ten til inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten må tol­kes restrik­tivt.

28.  Free­dom of expres­sion con­sti­tu­tes one of the essen­ti­al foun­da­tions of a democra­tic socie­ty and one of the basic con­ditions for its pro­gress and for each individual’s self-fulfil­ment. Sub­ject to para­graph 2 of Article 10, it is appli­cable not only to “infor­ma­tion” or “ideas” that are favourab­ly rece­i­ved or regar­ded as inof­fen­si­ve or as a mat­ter of indif­fe­ren­ce, but also to those that offend, shock or dis­turb. Such are the demands of plu­ra­lism, tole­ran­ce and bro­ad­minded­ness wit­hout which the­re is no “democra­tic socie­ty”. As set forth in Article 10, free­dom of expres­sion is sub­ject to excep­tions, which must, how­e­ver, be con­s­trued strict­ly, and the need for any rest­ric­tions must be estab­lis­hed con­vin­cing­ly (see, Axel Sprin­ger AG v. Ger­ma­ny [GC], cited abo­ve, § 78, 7 Februa­ry 2012, and also, among other aut­hori­ties, Handy­side v. the Uni­ted King­dom, 7 Decem­ber 1976, § 49, Series A no. 24; Editions Plon v. Fran­ce, no. 58148/00, § 42, ECHR 2004?IV; and Lin­don, Otchakovsky?Laurens and July v. Fran­ce [GC], nos. 21279/02 and 36448/02, § 45, ECHR 2007?IV).”

I avsnitt 30 slår de fast at ytrings­fri­he­ten også omfat­ter pub­li­se­ring av bil­der.

EMD fort­set­ter med å slå fast den vik­ti­ge rol­len pres­sen har i et demo­kra­tisk sam­funn:

29.  The Court has also repeated­ly emp­ha­sised the essen­ti­al role play­ed by the press in a democra­tic socie­ty. Alt­hough the press must not over­step cer­tain bounds, regar­ding in par­ti­cu­lar pro­tec­tion of the repu­ta­tion and rights of others, its duty is nevert­he­less to impart – in a man­ner con­sis­tent with its obli­ga­tions and respon­s­i­bi­lities – infor­ma­tion and ideas on all mat­ters of pub­lic inte­rest. Not only does the press have the task of imparting such infor­ma­tion and ideas; the pub­lic also has a right to rece­i­ve them. Were it other­wise, the press would be unab­le to play its vital role of “pub­lic watch­dog” (see, Axel Sprin­ger AG, cited abo­ve, § 79; see also Bladet Tromsø and Sten­saas v. Nor­way [GC], no.21980/93, §§ 59 and 62, ECHR 1999-III, and Peder­sen and Baads­gaard v. Den­mark [GC], no. 49017/99, § 71, ECHR 2004?XI).”

Ikke all pres­se har en funk­sjon som en “pub­lic watch­dog”, slik at vur­de­rin­gen av hvil­ke inn­grep som kan være nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn vil kun­ne variere noe etter hva slags pub­li­ka­sjon det gjel­der. Et kjen­dis­blad som Se og Hør har ikke det sam­me ver­net som mer seriø­se pub­li­ka­sjo­ner. Det­te la EMD til grunn i den førs­te dom­men mel­lom Caro­li­ne von Han­no­ver (prin­ses­se Caro­li­ne av Mona­co) og den tys­ke stat. Her sier EMD i avsnit­te­ne 64 og 65:

64.  Simi­lar­ly, alt­hough the pub­lic has a right to be infor­med, which is an essen­ti­al right in a democra­tic socie­ty that, in cer­tain spec­i­al cir­cums­tan­ces, can even extend to aspects of the pri­va­te life of pub­lic figu­res, par­ti­cu­lar­ly whe­re poli­ti­ci­ans are con­cerned (see Editions Plon, loc. cit.), this is not the case here. The situa­tion here does not come wit­hin the sphe­re of any poli­ti­cal or pub­lic deba­te becau­se the pub­lis­hed pho­tos and accom­pany­ing com­men­ta­ries relate exclu­sive­ly to details of the applicant’s pri­va­te life.

65.  As in other simi­lar cases it has exa­mi­ned, the Court con­si­ders that the pub­li­ca­tion of the pho­tos and artic­les in ques­tion, the sole pur­pose of which was to satis­fy the curio­sity of a par­ti­cu­lar rea­dership regar­ding the details of the applicant’s pri­va­te life, can­not be deemed to con­tri­bute to any deba­te of gene­ral inte­rest to socie­ty despi­te the appli­cant being known to the pub­lic …”

I avsnitt 34 stil­ler EMD opp fem kri­te­ri­er for å vur­de­re balan­sen mel­lom ret­ten til pri­vat­liv og ytrings­fri­he­ten:

(i) con­tri­bu­tion to a deba­te of gene­ral inte­rest
(ii) how well known is the per­son con­cerned and what is the sub­ject of the report?
(iii) prior con­duct of the per­son con­cerned
(iv) met­hod of obtai­ning the infor­ma­tion and its veracity/circumstances in which the pho­to­graphs were taken
(v) con­tent, form and con­se­quen­ces of the pub­li­ca­tion.”

De enkel­te land har en viss skjønns­mar­gin når det gjel­der å balan­se­re de mot­stri­den­de inter­es­ser, og EMD god­tar at det­te ikke nød­ven­dig­vis prak­ti­se­res likt i alle land.

Etter å ha gjen­nom­gått begrun­nel­sen i Høy­este­retts dom, kon­klu­de­rer EMD med at Høy­este­rett har balan­sert de mot­stri­den­de inter­es­ser på en for­svar­lig måte når man leg­ger til grunn kri­te­ri­ene som er gjen­gitt oven­for. Etter det­te kon­klu­der­te EMD med at det ikke fore­lå noen kren­kel­se av EMK art 8.

Jeg har fle­re gan­ger gitt uttrykk for en viss und­ring over hvor­dan Lars Lil­lo-Sten­berg, And­ri­ne Sæther og deres advo­kat Harald Sta­bel valg­te å pro­se­de­re saken mens den ver­ser­te for nors­ke dom­sto­ler. De valg­te å pro­se­de­re saken pri­mært som en sak om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Det­te er i norsk rett regu­lert i straffe­lo­ven § 390, som lyder:

Med bøter eller feng­sel inn­til 3 måne­der straf­fes den som kren­ker pri­vat­li­vets fred ved å gi offent­lig med­de­lel­se om per­son­li­ge eller hus­li­ge for­hold.”

Å gif­te seg er en offent­lig hand­ling, og ikke “per­son­li­ge eller hus­li­ge for­hold”. Høy­este­rett fast­slår det selv­føl­ge­li­ge at en nøy­tral omta­le av inn­gå­el­se av ekte­skap ikke kun­ne være retts­stri­dig. Der­med ble det spørs­mål om hvor­vidt bil­led­bru­ken i seg selv kun­ne være kren­ken­de. Høy­este­rett kon­sta­te­rer at det ikke er noe i bil­de­ne eller teks­ten som vil­le være belas­ten­de, det var ingen kri­tikk og ikke noe som kun­ne være egnet til å ska­de brude­pa­rets omdøm­me.

Det ble også lagt vekt på at bryl­lu­pet fant sted på et offent­lig til­gjen­ge­lig sted. Høy­este­rett kon­klu­der­te med at det ikke fore­lå noen retts­stri­dig kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred.

Sub­si­diært had­de de anført ånds­verk­lo­ven § 45c, om ret­ten til eget bil­de. Jeg har dis­ku­tert den­ne bestem­mel­sen her, og går ikke inn i man­ge detal­jer.

Det er umu­lig å si om Lars Lil­lo-Sten­berg og And­ri­ne Sæther vil­le ha vun­net fram på det­te grunn­la­get. Men vur­de­rings­te­ma­et er et annet. Utgangs­punk­tet er at man må ha sam­tyk­ke fra den avbil­de­de for å offent­lig­gjø­re et foto­gra­fi av en per­son. Det er en del modi­fi­ka­sjo­ner, blant annet at det ikke er nød­ven­dig med sam­tyk­ke der­som bil­det har aktu­ell og all­menn inter­es­se. Det fore­lå ikke sam­tyk­ke. Tvert imot had­de de sagt nei til Se og Hørs fore­spør­sel om å ta bil­der. Utgangs­punk­tet for vur­de­rin­gen vil­le da ikke ha vært om bil­de­ne kren­ket deres pri­vat­liv, men om de had­de aktu­ell og all­menn inter­es­se.

Først­vo­te­ren­de i Høy­este­rett skri­ver ett kort avsnitt om den­ne, og kon­klu­de­rer med at resul­ta­tet vil­le ha blitt det sam­me. Kan­skje vil­le det ha blitt det. Men jeg er ikke så sik­ker der­som spørs­må­let i utgangs­punk­tet had­de vært stilt på en annen måte. Det får vi ikke vite. Nå er ende­lig punkt­um satt i den­ne saken.

Print Friendly, PDF & Email
  • Peter Udbjørg

    Og kon­klu­sjo­nen? Hva mener du som jurist om den­ne dom­men? Jeg ser at du kom­men­te­rer lov­an­ven­del­sen og pro­se­de­rin­gen til Stabel(l), men hva mener du? I kraft av dine ellers vel­over­lag­te og vel­for­mu­ler­te ytrrings­fri­hets- og kopi­ret­tigh­tes-essay­er her på blog­gen. 🙂

  • Olav­Tor­vund

    Jeg synes at resul­ta­tet i dom­men er greit nok.