Rettighetsklarering — et praktisk eksempel

Min far­far, som også het Olav Tor­vund, var et skri­ven­de men­nes­ke. Han skrev i sin tid tre roma­ner, som ikke akku­rat har fått noen frem­tren­den­de plass i lit­te­ra­tur­his­to­ri­en. Den sis­te ble utgitt i 1949. Men han skrev også mye annet. Han døde i 1969, så hans ver­ker vil fort­satt være ver­net i 25 år til.

Han skrev blant annet noen artik­ler til nynorsk­lek­si­ko­net “Norsk all­kunne­bok”. Som and­re lek­si­ka må også Norsk all­kunne­bok beve­ge seg inn i en tid med digi­ta­li­se­ring og nett­pub­li­se­ring. De kan ikke uten vide­re gjø­re eksis­te­ren­de artik­ler til­gjen­ge­lig på nett uten ret­tig­hets­ha­vers sam­tyk­ke. (Hva slags avta­ler som ble inn­gått den gan­gen dis­se artik­le­ne ble skre­vet, vet jeg ikke. Men man tenk­te nep­pe på digi­ta­li­se­ring og nett­ut­gi­vel­se.)

En redak­sjon som skal gjø­re den job­ben, har det ikke helt enkelt. Jeg vet ikke når dis­se artik­le­ne ble skre­vet. Men de førs­te ni bin­de­ne av “Norsk all­kunne­bok” har stått i mitt barn­doms­hjem så len­ge jeg kan hus­ke — og det begyn­ner å bli en del år. Jeg hus­ker også at det gikk man­ge år før det tien­de og sis­te bin­det kom. Om jeg for­sto det rett, hind­ret penge­man­gel len­ge utgi­vel­sen av det­te. Min far­far er nok ikke den enes­te av bidrags­yter­ne som ikke len­ger er i live.

Opp­havs­ret­ten går i arv etter de van­li­ge arve­reg­le­ne. Det kan være en kre­ven­de opp­ga­ve å fin­ne fram til even­tu­el­le arvin­ger etter artik­kel­for­fat­ter­ne, og inn­hen­te deres sam­tyk­ke. Man kan ikke bare gjø­re som prin­ses­se Märt­ha Loui­se og Bazar for­lag, da de utga en evn­tyr­sam­ling som blant annet inne­holdt Odd Bang-Han­sens over­set­tel­ser av H.C. Ander­sens even­tyr uten å inn­hen­te sam­tyk­ke. Odd Bang-Han­sen had­de så kjen­te barn som Kje­til Bang-Han­sen og Pål Bang-Han­sen (som fort­satt var i live på det aktu­el­le tids­punk­tet). Man blir ikke akku­rat impo­nert over Bazar for­lags arbeid med ret­tig­hets­kla­re­ring når de ikke klar­te å fin­ne fram til dis­se og inn­hen­te deres sam­tyk­ke — et sam­tyk­ke de vil­le ha fått, i føl­ge Dag­bla­dets pin­li­ge under­bruk kjendis.no:

Pål Bang-Han­sen gjør det klart at der­som han eller noen av de and­re Bang-Han­sen-arvin­ge­ne had­de blitt spurt, vil­le de gitt til­la­tel­se til at over­set­tel­se­ne ble brukt i even­tyr­boka – mot et «rime­lig» hono­rar og uten at de ori­gi­na­le teks­te­ne ble end­ret.”

And­re redak­sjo­ner har det nok langt vans­ke­li­ge­re enn Bazar for­lag had­de det ved den­ne anled­nin­gen. Jeg har stuk­ket hodet mitt fram i så man­ge sam­men­hen­ger og heter dess­uten det sam­me som min far­far, så det var vel ikke så vel­dig vans­ke­lig å fin­ne fram til meg som en per­son redak­sjo­nen i “Norsk All­kunne­bok” kun­ne spør­re. Dess­uten kan jeg jo det­te, så jeg for­står hva spørs­må­let drei­er seg om. Det kan nok være man­ge som kan få sli­ke hen­ven­del­ser uten å ane hva det gjel­der, og da er vel også sann­syn­lig­he­ten for at de sva­rer rela­tivt lav.

Men jeg vet også at det ikke er jeg som er ret­tig­hets­ha­ver til det min far­far skrev, og at jeg der­for ikke kan gi gyl­dig sam­tyk­ke til at min far­fars artik­ler tas med i den digi­ta­le nett­ut­ga­ven av “Norsk all­kunne­bok”. Digi­ta­li­se­ring og nett­ut­gi­vel­ser var ikke en aktu­ell pro­blem­stil­ling den gang min far­far lev­de. Men jeg er gans­ke sik­ker på at han vil­le ha sagt ja til alt som kun­ne være til nyt­te for “Norsk all­kunne­bok”. Had­de det vært opp til meg, had­de jeg sagt ja uten å blun­ke.

Men ret­tig­he­te­ne til­hø­rer i dag hans arvin­ger. En er hans enes­te gjen­le­ven­de barn, min tan­te Hall­dis som er 92 år gam­mel og bor på et syke­hjem i Stav­an­ger. I til­legg har min mor de ret­tig­he­ter som til­hør­te min avdøde far, i kraft av å sit­te i uskif­te.

Min far­fars tred­je barn døde ens­lig og barn­løs for noen år siden. Hun had­de tes­ta­men­tert alt til en slekt­ning, men en slekt­ning på hen­nes mors­side, som nep­pe vet noe om hva min far­far skrev og nep­pe har noe for­hold til det­te. Om jeg skul­le se litt prag­ma­tisk på det­te, vil­le jeg nok ha “glemt” den­ne tes­ta­mentsar­vin­gen. Det drei­er seg ikke om pen­ger eller and­re mate­ri­el­le goder som han even­tu­elt vil­le gå glipp av, bare om å gi sam­tyk­ke til en (reg­ner jeg med) veder­lags­fri til­gjenge­lig­gjø­ring. Det vil­le kre­ve alt for man­ge kom­pli­ser­te for­kla­rin­ger om hva det­te gjel­der for å inn­hen­te hans sam­tyk­ke.

Jeg bistår gjer­ne Norsk all­kunne­bok med å inn­hen­te de nød­ven­di­ge sam­tyk­ker når anled­nin­gen måt­te by seg, og som nevnt er jeg gans­ke sik­ker på at min far­far vil­le ha sagt ja. Men det er ikke så ofte jeg ser min tan­te Hall­dis i Stav­an­ger. Jeg tror ikke det er noe jeg enkelt kan for­kla­re på tele­fon, og jeg har hel­ler ikke tro på at jeg kan for­kla­re det­te til per­so­na­let på syke­hjem­met slik at de vil kun­ne brin­ge det vide­re på en for­ståe­lig måte. Så det kan nok ta litt tid.

Det­te er ingen stor og vik­tig sak. Men den illust­re­rer hva slags prak­tis­ke pro­ble­mer man kan stå over­for når ret­tig­he­ter skal kla­re­res, for eksem­pel ved til­gjenge­lig­gjø­ring av eld­re verk på f.eks. net­tet.

Print Friendly, PDF & Email