Min farfar, som også het Olav Torvund, var et skrivende menneske. Han skrev i sin tid tre romaner, som ikke akkurat har fått noen fremtrendende plass i litteraturhistorien. Den siste ble utgitt i 1949. Men han skrev også mye annet. Han døde i 1969, så hans verker vil fortsatt være vernet i 25 år til.
Han skrev blant annet noen artikler til nynorskleksikonet “Norsk allkunnebok”. Som andre leksika må også Norsk allkunnebok bevege seg inn i en tid med digitalisering og nettpublisering. De kan ikke uten videre gjøre eksisterende artikler tilgjengelig på nett uten rettighetshavers samtykke. (Hva slags avtaler som ble inngått den gangen disse artiklene ble skrevet, vet jeg ikke. Men man tenkte neppe på digitalisering og nettutgivelse.)
En redaksjon som skal gjøre den jobben, har det ikke helt enkelt. Jeg vet ikke når disse artiklene ble skrevet. Men de første ni bindene av “Norsk allkunnebok” har stått i mitt barndomshjem så lenge jeg kan huske — og det begynner å bli en del år. Jeg husker også at det gikk mange år før det tiende og siste bindet kom. Om jeg forsto det rett, hindret pengemangel lenge utgivelsen av dette. Min farfar er nok ikke den eneste av bidragsyterne som ikke lenger er i live.
Opphavsretten går i arv etter de vanlige arvereglene. Det kan være en krevende oppgave å finne fram til eventuelle arvinger etter artikkelforfatterne, og innhente deres samtykke. Man kan ikke bare gjøre som prinsesse Märtha Louise og Bazar forlag, da de utga en evntyrsamling som blant annet inneholdt Odd Bang-Hansens oversettelser av H.C. Andersens eventyr uten å innhente samtykke. Odd Bang-Hansen hadde så kjente barn som Kjetil Bang-Hansen og Pål Bang-Hansen (som fortsatt var i live på det aktuelle tidspunktet). Man blir ikke akkurat imponert over Bazar forlags arbeid med rettighetsklarering når de ikke klarte å finne fram til disse og innhente deres samtykke — et samtykke de ville ha fått, i følge Dagbladets pinlige underbruk kjendis.no:
“Pål Bang-Hansen gjør det klart at dersom han eller noen av de andre Bang-Hansen-arvingene hadde blitt spurt, ville de gitt tillatelse til at oversettelsene ble brukt i eventyrboka – mot et «rimelig» honorar og uten at de originale tekstene ble endret.”
Andre redaksjoner har det nok langt vanskeligere enn Bazar forlag hadde det ved denne anledningen. Jeg har stukket hodet mitt fram i så mange sammenhenger og heter dessuten det samme som min farfar, så det var vel ikke så veldig vanskelig å finne fram til meg som en person redaksjonen i “Norsk Allkunnebok” kunne spørre. Dessuten kan jeg jo dette, så jeg forstår hva spørsmålet dreier seg om. Det kan nok være mange som kan få slike henvendelser uten å ane hva det gjelder, og da er vel også sannsynligheten for at de svarer relativt lav.
Men jeg vet også at det ikke er jeg som er rettighetshaver til det min farfar skrev, og at jeg derfor ikke kan gi gyldig samtykke til at min farfars artikler tas med i den digitale nettutgaven av “Norsk allkunnebok”. Digitalisering og nettutgivelser var ikke en aktuell problemstilling den gang min farfar levde. Men jeg er ganske sikker på at han ville ha sagt ja til alt som kunne være til nytte for “Norsk allkunnebok”. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg sagt ja uten å blunke.
Men rettighetene tilhører i dag hans arvinger. En er hans eneste gjenlevende barn, min tante Halldis som er 92 år gammel og bor på et sykehjem i Stavanger. I tillegg har min mor de rettigheter som tilhørte min avdøde far, i kraft av å sitte i uskifte.
Min farfars tredje barn døde enslig og barnløs for noen år siden. Hun hadde testamentert alt til en slektning, men en slektning på hennes morsside, som neppe vet noe om hva min farfar skrev og neppe har noe forhold til dette. Om jeg skulle se litt pragmatisk på dette, ville jeg nok ha “glemt” denne testamentsarvingen. Det dreier seg ikke om penger eller andre materielle goder som han eventuelt ville gå glipp av, bare om å gi samtykke til en (regner jeg med) vederlagsfri tilgjengeliggjøring. Det ville kreve alt for mange kompliserte forklaringer om hva dette gjelder for å innhente hans samtykke.
Jeg bistår gjerne Norsk allkunnebok med å innhente de nødvendige samtykker når anledningen måtte by seg, og som nevnt er jeg ganske sikker på at min farfar ville ha sagt ja. Men det er ikke så ofte jeg ser min tante Halldis i Stavanger. Jeg tror ikke det er noe jeg enkelt kan forklare på telefon, og jeg har heller ikke tro på at jeg kan forklare dette til personalet på sykehjemmet slik at de vil kunne bringe det videre på en forståelig måte. Så det kan nok ta litt tid.
Dette er ingen stor og viktig sak. Men den illustrerer hva slags praktiske problemer man kan stå overfor når rettigheter skal klareres, for eksempel ved tilgjengeliggjøring av eldre verk på f.eks. nettet.