Vi har i de siste dagene fått i alle fall tre dommer som gjelder påkjørsel av myke trafikanter (to syklister og en på rulleski). To personer, en syklist og rulleskiløperen, omkom i de ulykkene som var utgangspunktet for dommene.
En av sakene, dom avsagt i Nedre Telemark tingrett har jeg omtalt i en egen kommentar. Det er en av de mest håpløse dommer jeg har lest på dette området, hvor retten har sett bort fra “detaljer” som bilisters vikeplikt og skjøvet skylden over på offeret. Her skal jeg ta for meg de to andre dommene.
I den første dommen, avsagt av Fjordane tingrett 17. januar 2014 var en person på rulleski blitt påkjørt og drept av en bilist. Bilisten ble her frikjent. Den siste dommen, avsagt av Eiker, Modum og Sigdal tingrett 20. januar 2014, var en syklist blitt påkjørt og drept. Her ble bilisten dømt for uaktsomt drap.
Dette er alt sammen straffesaker. De fleste trafikkulykker fører ikke til straffesak. Sakene dreide seg ikke om det man i dagligtale gjerne omtaler som “hvem som har skylden” en en trafikkulykke. De sakene gjelder erstatningsansvar, og blir stort sett avgjort av forsikringsselskapene, uten at det blir rettssak. Men kan bli erstatningsansvarlig på tilnærmet objektivt ansvar (og i noen tilfeller på rent objektivt ansvar). To biler kolliderer i et kryss. Man kan enkelt konstatere bilisten som kom fra venstre ikke overholdt sin vikeplikt, og blir dermed holdt ansvarlig for skadene. I slike saker blir det i praksis ikke spørsmål om hvorvidt en av førerne har opptrådt uaktsomt. Det er tilstrekkelig å klarlegge selve hendelsesforløpet. Det skal en del mer til enn at man overså en bil som kom fra høyre, før det blir reist straffesak.
Jeg er heller ikke tilhenger av at flest mulig skal straffes. Det kan skje uhell uten at noen av de involverte kan lastes for dette på noen alvorlig måte. Dette kan også gjelde ulykker med fatale konsekvenser. På den annen side: I ulykker som involverer bilist og sykkel, i alle fall om vi holder oss til ulykker hvor noen blir drept eller alvorlig skadet, er det en ulykkesårsak som svært ofte går igjen: Bilisten overholdt ikke vikeplikten for syklisten (som var tilfelle i saken fra Nedre Telemark tingrett). Vi har også sett en del påkjørsler bakfra, som i de to andre saken.
I strafferetten snakker man ofte om allmennprevensjon. Enkelt sagt betyr det at folk straffes til skrekk og advarsel. Du straffes for at jeg ikke skal gjøre det samme som deg, eller omvendt. Straffen har neppe noen positiv effekt for den som blir straffet. Vissheten om at man har kjørt ned og drept et annet menneske vil nok plage og forfølge gjerningsmannen langt mer enn noen titalls dager i en ikke særlig streng fengselsinstitusjon.
Jeg mener at straffereaksjoner ofte kan være på sin plass i slike saker. Bilister må være oppmerksom på at det kan være syklister, fotgjengere, rulleskiløpere, hester og andre myke trafikanter langs veien. Alt for mange kjører som om veien bare er for biler, og at det ikke finnes annet enn biler på veien. Dette gjør den type markering som straffereaksjoner vil være, nødvendige. (Det kan i tillegg være behov både for regelendringer og for informasjonskampanjer, men det lar jeg ligge denne gangen.)
Det er to “nivåer” av straffebestemmelser som kan være aktuelle i denne sammenhengen. Det første er den generelle bestemmelsen i veitrafikkloven § 3, som lyder:
§ 3.Grunnregler for trafikk.
Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen.
Denne rammer den uaktsomme kjøringen i seg selv, selv om denne ikke har ført til noen skade, verken på person eller materiell. Bedriver man en form for villmannskjøring kan man straffes etter denne bestemmelsen, selv om det gikk bra den gangen.
Det neste nivået er straffebud som rammer konsekvenser av handlingen. I trafikksammenheng vil det gjerne være strl § 237 om uaktsom legemsbeskadigelse, som bilisten i Skiens-dommen var tiltalt etter. Strl § 238, som uttrykkelig omfatter det at man med motorvogn gjør betydelig skade på person. Strafferammen etter denne er høyere, dels fordi den omfatter “betydelig skade” (grov skadevoldelse), og at den skjer med noe som regnes som farlig redskap (bruk av motorvogn eller våpen er det som uttrykkelig er nevnt). Strl § 239 gjelder uaktsomt drap med f.eks. våpen eller motorvogn. I saken fra Fjordane og den fra Eiker var bilisten tiltalt etter bestemmelsen for uaktsomt drap.
Etter disse siste bestemmelsene er uaktsomheten en del av årsakene til skade eller død, og det er det å skade eller drepe noen som straffes, ikke uaktsomheten i seg selv.
I strafferett skilles det mellom de objektive og de subjektive forhold. Det objektive er hva som skjedde og eventuelt følger: Det skjer en påkjørsel og en person blir skadet eller drept. Dette kan være tilstrekkelig til å ilegge erstatningsansvar, men det er ikke i seg selv nok til å idømme straff. For at noen skal kunne straffes, må det foreligge skyld, som er det subjektive forholdet. Skyldkravet kan variere. Generelt i strafferetten er skyldkravet forsett. Men når det aktuelle straffebudet sier det, kan man også straffes om det har skjedd ved uaktsomhet. Det kan tenkes ulykker med fatale konsekvenser hvor bilisten ikke kan klandres for det som skjedde: En person kommer susende ut i veien gjennom et hull i hekken uten å se seg for og uten at bilisten har noen mulighet til å se verken hullet eller personen som kommer.
Det finnes mange grader av (u)aktsomhet. I noen tilfeller skjerpes konsekvensene hvis uaktsomheten har vært grov, men det går jeg ikke nærmere inn på.
Den generelle regelen om hastighet står i vegtrafikkloven § 6, første ledd, hvor det står:
“Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt– og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.”
Hvis man ikke klarer å stanse i tide eller kjører av veien på glatt føre, da kan man si at man ikke avpasset farten etter forholdene og kjørte for fort, uansett hva fartsgrensen måtte være på det aktuelle stedet. Skal man da si at føreren også har brutt veitrafikkloven § 3, og straffe vedkommende for det? I praksis blir det ikke reist straffesak i alle de tilfellene hvor småbulking kanskje skyldtes at man ikke var så forsiktige som man burde være under de rådende føreforhold.
Men hvor mye mer skal til før man passerer grensen til det straffbare? Det er ikke et enkelt spørsmål, og det er dette spørsmålet retten måtte ta stilling til i de to sakene som er utgangspunktet for denne kommentaren. Det skal i praksis mindre grad av uaktsomhet til for å bli dømt etter veitrafikkloven § 3, enn etter de andre bestemmelsene som er nevnt.
I begge de to dommene hevdet bilføreren at de ikke så den de kjørte på, eller i alle fall ikke så vedkommende tidlig nok til å unngå påkjørselen. Spørsmålet blir da om bilisten burde ha oppdaget dem før. I begge saker var det blitt foretatt rekonstruksjoner av hendelsene.
Det er mange momenter i en slik vurdering. Bilistens hastighet er viktig. Stor fart gjør det vanskelig å oppdage andre i tide. Hva som vil være (for) stor fart avhenger bl.a. av forholdene, f.eks. siktforholdene: Tåke, motlys, osv. Det er ganske mange eksempler på at politiet har vært raskt ute med å frikjenne en bilist ved f.eks. å vise til at at bilisten ble blendet av lav sol, møtende trafikk, osv. Men da bør svaret være at bilisten har kjørt for fort under de rådende siktforhold.
I dommen fra Fjordane tingrett (rulleski), er hendelsesforløpet beskrevet slik:
“Ramsdal stod på rulleski i retning Florø på samme side av veien som tiltalte kjørte. Ramsdal var iført mørke klær og en gul refleksvest. Ramsdal døde som følge av knusningsskader i hode og bryst etter påkjørselen bakfra.”
Om utgangspunktet for den rettslige vurderingen, skriver retten:
“Spørsmålet for retten blir om tiltalte ved sin handlemåte umiddelbart forut for påkjørselen har utvist uaktsomhet slik at han kan klandres for at ulykken inntraff. Etter veitrafikkloven § 3 plikter enhver blant annet å ’’ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade”. Det er i rettspraksis lagt til grunn at aktsomhetsnormen er svært streng.”
Dette er en utmerket fremstilling av det spørsmål retten skal ta stilling til. De fortsetter:
“Ved aktsomhetsvurderingen må det tas utgangspunkt i den konkrete situasjonen på skadetidspunktet. Selv om det i ettertid viser seg at ulykken kunne vært unngått om sjåføren for eksempel holdt en lavere fart er det i seg selv ikke tilstrekkelig for å konstatere uaktsomhet.”
Dette blir litt problematisk. I trafikkreglene § 13 nr 1, heter det:
“Kjørende må kunne stanse på den vegstrekning som den kjørende har oversikt over, og foran enhver påregnelig hindring.”
Hvis føreren hadde holdt en fart hvor han kunne ha stanset på den vegstrekningen han hadde oversikt over, ville dette neppe ha skjedd. Vi som kjører bil i alle fall av og til, må innrømme at vi vanligvis ikke reduserer farten så mye som ville vært nødvendig for det tilfelle at det skulle dukke opp noe rundt neste sving, over bakketoppen, osv.
Det heter videre i dommen:
“Avgjørende for uaktsomhetsvurderingen er hvordan trafikkbildet burde fremstått for bilføreren på skadetidspunktet og hvilke krav vi med rimelighet kan stille til sjåførens handlemåte på dette tidspunktet. (…) Hertil kommer at det ikke kan oppstilles et krav til bilføreren om at han på forhånd skal innrette seg etter alle mulige ekstraordinære situasjoner som kan oppstå. Derimot må bilføreren forventes å innrette seg etter det som vil være påregnelig.”
En grunn til at jeg ønsker at det skal reageres oftere i slike saker, er for å understreke at bilister må regne med at det kan være langsom trafikk rundt neste sving. Men man kan ikke svare helt generelt på hva som vil være påregnelig. Det kan komme litt an på lokale forhold. Holder vi oss i Osloområdet, vil jeg våge den påstand at bilister som kjører i Maridalen og Sørkedalen må regne med at det er syklister og rulleskiløpere i kjørefeltet. Risikoen for at det også er folk på hest i veien, er nok litt større i Sørkedalen. Det er også andre veier som ofte brukes som treningsveier, hvor man må kreve ekstra stor aktsomhet av bilister. Jeg skulle gjerne ha sett at man skiltet en del slike veier for å varsle at dette er veier med f.eks. mye sykkeltrafikk, gjerne også slik at syklister m.m. var prioritert. Men de som har ansvar for skilter i Norge bryr seg ikke om syklister.
Men det kan også være annet. Forsøkte bilisten å sende tekstmelding da det skjedde? Kjørte vedkommende med nediset eller svært skitten frontrute som gjorde sikten dårlig?
Her kan vi introdusere et nytt vilkår. Det må være (adekvat) årsakssammenheng mellom den uaktsomme handling og skaden. Man kan opptrå uaktsomt, uten at skaden har noen direkte sammenheng med denne uaktsomheten.
Vi kan hente fram igjen eksempelet med at en person kommer susende ut av et hull i hekken og ut i kjørefeltet rett foran en bil. Om denne bilen hadde helt nedisede vinduer slik at sikten var elendig, så kan det hende at dette ikke hadde betydning for selve ulykken. Den kunne kanskje ikke ha vært unngått uansett hvor klare vinduene hadde vært. Man kunne da ha fått en situasjon hvor bilisten kunne ha blitt dømt for uaktsom kjøring og kanskje mistet førerkortet for å ha kjørt med nedisede vinduer, men uten å bli straffedømt for selve ulykken.
Også skadelidtes forhold kan ha betydning i en slik vurdering. Er man kledd i mørke klær uten refleks og beveger seg langt ute i kjørefeltet, da kan det i seg selv bli ansett for uaktsomt og som en medvirkende årsak til ulykken. Jeg ser alt for mange som sykler i mørket uten lys, og med i beste fall dårlig refleks på sykkelen. Dette er uaktsomt, i tillegg til å være ulovlig. En mørklagt syklist som sykler langt ut i kjørefeltet på en mørk vei, vil nok kunne stå ganske svakt om han skulle bli påkjørt av en bilist.
Noe av det jeg reagerte på da jeg leste omtaler av dommen fra Fjordane, var at det sto at han hadde refleksvest, men likevel ikke var synlig. Det fikk jeg ikke til å henge sammen. Men dommen gir en forklaring:
“Samtidig viser opptaket at refleksene ikke er synlige når figuranten står i en posisjon der han lener seg fremover – noe som vil være tilfelle ved staking og hockey-stilling.”
Så her kan vi merke oss at når man bøyer seg ned og viser rumpa til trafikken, da hjelper det lite med refleks på ryggen. En stor refleks på rumpa, der vi ofte ser sponsormerker i konkurranser, er det som skal til. Det kan nok gjelde for syklister også, selv om det da er påbudt med lys og refleks på sykkelen.
Det er en del uklarheter i denne saken. For at føreren skulle kunne straffes, måtte det ha vært bevist ut over rimelig tvil at han hadde opptrådt uaktsomt og at det var dette som førte til ulykken. Slike bevis hadde man ikke i denne saken.
Jeg har ingen alvorlige innvendinger mot denne dommen.
I dommen fra Eiker, Modum og Sigdal tingrett beskrives forholdet slik, basert på rekonstruksjonen:
“Av rekonstruksjonen fremgår at syklisten var synlig i 5 sekunder før påkjørselen, dersom man legger nedfallsstedet til grunn som påkjørselssted. Under rekonstruksjonen mente tiltalte at påkjørselen skjedde nærmere bakketoppen og da man trakk syklisten tilbake ca 25 meter, medførte dette at han var synlig i 3,5 til 4 sekunder. Det kan imidlertid utelukkes at nedfall fra ulykken er blitt ført videre av bilen og sykkelen i svært mange meter og retten legger til grunn at Frisch har vært synlig fra tiltalte bil i minst 4 sekunder. Slik det fremgår av rekonstruksjonen var Frisch svært tydelig. Refleksene og jakken syntes svært godt og man kunne også se rødt lys bak. Det er således intet som skulle tilsi at tiltalte ikke burde ha sett ham.”
Basert på dette kunne retten vanskelig å kommet til et annet resultat enn den gjorde: Føreren ble dømt for uaktsomt drap.