Sveriges Televisjon har tatt en frekk en: De har gjort kjent at dersom man bruker hashtag #mittos14, gir man dem tillatelse til å publisere blant annet bilder. Slik har SVT formulert sine vilkår:
“För bilder skickade till SVT, eller delade enligt ovan för publicering, så är villkoren för nyttjande:
Att du själv måste ha de fullständiga rättigheterna till bilderna, det vill säga att det är du som är fotografen och bilderna inte innehåller något upphovsrättsligt skyddat verk eller prestation skapad av någon annan.
Att SVT har rätt att nyttja bilderna (inom ramen för SVT:s verksamhet, det vill säga i tv-program, på svt.se samt via andra plattformar där man kan ta del av SVT:s utbud).
Att SVT inför nyttjandet får beskära och bearbeta bilderna utan ditt särskilda tillstånd.
Att SVT:s nyttjanderätt är obegränsad i tiden.
Att du accepterar att du inte är berättigad till någon ersättning för rättighetsupplåtelse.”
Det er ikke særlig overraskende at dette har ført til mange reaksjoner. Jan Guillou skrev dette på Twitter:
“Skit också, tror jag av misstag har hashtaggat min senaste bok med #mittos14 och den är redan på väg till tryckeriet. Även taggat Sauks bil.”
Noen elementære utgangspunkter.
En hashtag, eller emneknagg eller firkantemne, som noen har forsøkt å kalle det på norsk, identifiserer emner på diverse sosiale medier. Man kan søke eller følge løpende med på alle meldinger om f.eks. har hashtag #mittos14. Sveriges Televisjon kan da følge med i hvem som kommenterer OL med den hashtagen. TV2 har gjerne brukt #2TdF under sine Tour de France-sendinger, men uten at de har hevdet at de dermed får noen rettigheter til det folk skriver i meldinger som er merket på denne måten.
Hvis man skal bli avtalerettslig bundet, må man ha akseptert å bli bundet av avtalen. Den enkle avtalemodellen er at noen fremsetter et tilbud. Når noen akseptere dette tilbudet inngås en avtale som begge parter er bundet av.
Vi har gjennom årene sett en rekke mer eller mindre kreative forsøk på å komme rundt dette, i forsøk på å binde folk uten at de har akseptert en avtale. For en del år siden kunne vi risikere å få en bok eller noe annet vi ikke hadde bedt om ramlende ned i postkassen, med beskjed om at den kunne returneres gratis dersom man ikke ønsket å bli medlem av f.eks. en bokklubb. Hvis man ikke returnerte den, påsto selger at man hadde akseptert og var bundet av avtalen. Det er ganske elementært at man ikke bli bundet ved denne form for “negativt salg”.
Det er generelt ingen formkrav for å inngå en bindende avtale. Har man klikket på “I accept”, da har man aksepert. At man har gjort slik de fleste av oss gjør, og klikket på “I accept” uten å lese hva slags vilkår man har akseptert, da er man likevel bundet. Hvis man aksepterer i blinde, uten å bry seg om å sette seg inn i hva man aksepterer, så er det i utgangspunktet ens egen risiko. Her kan det nok være en del modifikasjoner, men de lar jeg ligge.
Så lenge man på en eller annen måte uttrykker noe som er ment som en aksept, og som blir oppfattet som en aksept, kan man bli bundet uansett form. De kan være en diskret håndbevegelse på en auksjon, et nikk, et håndslag eller ved å sende en melding merket på en bestemt måte.
Så i prinsippet kan man bli bundet ved å sende en melding som inneholder en bestemt hashtag. Her er det mulig å vikle seg inn i en del avtalerettslig teori som jeg skal la ligge, vel vitende om at man da kan si at det jeg skriver er upresist og ikke alltid vil stemme.
Hvis man uttrykker noe som er ment å skulle være en aksept, og som normalt vil bli oppfattet som en aksept i den aktuelle situasjonen, da vil man kunne bli bundet av dette. Men man må også vite hva man har akseptert, noe som kan være ganske uklart. Har man sagt et klart og tydelig OK, så er det ikke alltid klart og tydelig hva man har sagt OK til. Her er det som for visse modifikasjoner, men de får ligge i denne omgang.
Når man skal vurdere bundethet ved denne form for ganske utydelig aksept, må man også se på hva som er vanlig for den aktuelle type transaksjon. Det finnes rettsavgjørelser hvor man f.eks. har blitt ansett for å være bundet av f.eks. reisevilkår, selv om disse ikke var blitt uttrykkelig akseptert da man kjøpte billetten.
Det har blitt ganske vanlig at nettsteder som bruker informasjonskapsler (cookies) sier at man aksepterer at nettstedet bruker informasjonskapsler dersom man går inn på nettsiden. Man finner blant annet slike vilkår på nettstedet regjeringen.no.
Jeg vil legge listen lavere for krav til vedtakelse når det bare er spørsmål om å godta det som er en veletablert praksis på området, uten at man selv påtar seg plikter eller gir fra seg rettigheter. Påtar man seg plikter, for eksempel plikt til å betale, må det stilles strengere krav. Det bør også gjelde når man gir fra seg eller overdrar rettigheter.
Å skulle bli bundet ved bruk av en hashtag er også problematisk fordi man ikke er i en situasjon hvor man vanligvis inngår noen avtale. Jeg har allerede brukt hashtag #mittos14 flere ganger, uten at jeg har hatt noen form for dialog med SVT om dette. Hvis noen skriver en kommentar på f.eks. Twitter med hashtag #mittos14 og andre skulle ønske å svare på denne, vil de vanligvis bruke samme hashtag som i det man kommenterer.
At man samtykker til at andre kan publisere ens bilder eller å innstå for at man har de nødvendige rettigheter til å tillate andres publisering, ved å bruke en bestemt hashtag, den kan ikke holde.