Foto: Alexander Ottesen , Creative Commons Attribution 2.0 Generic.

Det er nå ca 37 år siden Oslo første gang vedtok å bygge et hovedsykkelveinett. Det er ca 29 år siden det skulle vært ferdig etter de opprinnelige planene. Fortsatt har vi det ikke. Hva er den viktigste grunnen til at vi fortsatt ikke har fått det vi har blitt lovet i 37 år? Den viktigste grunnen heter Oslo Høyre.

Fra 1986 til i dag har det, men unntak av de fem årene fra 1992 til 1997, vært Høyredominerte byråd i Oslo. Så det meste som har blitt gjort og det som ikke har blitt gjort i byen er det Høyre som har ansvaret for. Oslo fikk byrådsmodellen i 1986, et år etter at hovedsykkelveinettet skulle ha vært ferdig. Men Høyre dominerte Oslopolitikken og hadde ordføreren også i hele perioden fra hovedsykkelveinettet ble vedtatt til det ble parlamentarisk styre med byråd i Oslo.

Slaget om Theresegate illustrerer hvordan Høyre svikter og hvorfor planer ikke gjennomføres.

Det er åpenbart at dersom det skal bli bedre forhold for kollektivtrafikk og syklister, da kreves det at man frigjør plass til dette formålet. Det er bare en måte å finne det arealet: Bilene må ryddes bort fra en del den plassen de har okkupert. Det nytter ikke å sitte stille og håpe at det skal dukke opp nye og ubrukte arealer som kan brukes til andre formål enn bil.

Her svikter Høyre, og de har sviktet i alle fall siden 1977. Man liker gjerne å snakke om kollektivtransport, sykkel m.m i festtaler. Men når det kommer til praktisk politikk, da er det bil som gjelder. De feiger ut når bilister protesterer. Oslo Høyre mangler mot, som Jan-Arild Snoen har påpekt i sin Oz-analyse. De mangler også vilje, men manglende vilje og manglende mot er bare to sider av samme sak.

Vi har fått dette tydelig illustrert i Theresegt. Seks dager tok det før Oslo Høyre feiget ut, og gikk inn for at det igjen skulle være lov på parkere der. Snakk om pingler og manglende stayer-evne. Så skulle det da heller ikke gå lang tid før to trikker igjen sto fast pga parkerte biler. Men hva betyr vel noen trikker med et par hundre passasjerer mot én person som vil parkere sin bil, kanskje fordi han “skal bare”  gå inn i en butikk, for Oslo Høyre?

Theresesgt har på en avslørende måte illustrert Høyres knefall for butikker som hevder at de må ha kunder i bil, og for beboere som lever i den villfarelse at det er en menneskerett å kunne parkere, fortrinnsvis gratis, på fellesarealet. Vanligvis kommer ikke sakene så langt at man faktisk gjennomfører noe. Dermed blir det heller ikke spektakulære tilbaketog hvor Høyre flykter med halen mellom bena, og derfor får de heller ikke særlig mye oppmerksomhet. Protestene kommer tidligere, Høyre bøyer av og fremmer ikke forslag som kan skape reaksjoner. Slik sørger de for at ikke noe blir gjort.

Jeg har ikke tatt meg tid til å nøste opp dokumentasjon av hvorfor det aldri har blitt noe av sykkeltraseen mellom Middelthuns gt (Frogner stadion/Kirkeveien) og Slottsparken. Men jeg har fulgt med på det som har skjedd, eller egentlig i det som ikke har skjedd her, og tar sjansen på å referere etter hukommelsen.

Hver gang det har vært snakk om å gjøre noe, har parkeringsfolket kommet med sine protester. Og byrådet har feiget ut ved første tut, og aldri gjort forsøk på å gjennomføre noe som helst. Slik vinner de som er interessert i status quo, hvilket vil si bilistene som får holde fram med sin okkupasjon av fellesarealer.

Men det er ikke bare Theresegate og manglende tilrettelegging mellom Majorstuen og sentrum.

Alle vet at dersom man fjerner en parkeringsplass i Oslos gater, vil noen protestere. Folk med bil vil ikke gi slipp på goder til har tilranet seg. Det vil også være noen butikker som ser det som en selvfølge at de skal kunne basere seg på at deres kunder kan bruke fellesarealene til parkering mens de er inne og handler.

Man vet at parkering for beboere kunne ha vært forbedret om det hadde vært innført beboerparkering slik at man hadde fått bort fremmedparkeringen i sentrumsnære bydeler. Det kunne også ha fjernet tilhengere, russebusser som overvintrer på gaten utenfor sesongen, osv.

De som vil parkere på fellesarealet bør betale for å kunne bruke fellesarealet på denne måten, også om man bor i bydelen. Utgangspunktet bør være markedspris for parkeringsplasser. Men det Høyre-ledede byrådet prioriterer det som er viktig. Derfor stiller man gategrunn gratis til disposisjon for folk som vil parkere bilene sine, mens markedspris er det selvfølgelige utgangspunktet for kommunale boliger. Parkering er som kjent viktigere enn boliger, i alle fall for det politiske flertallet i Oslo, derfor velger kommunen å subsidiere parkering.

Vi kunne gått inn i Oslopakke 3, og sett på hvordan man bygger for bil og hvordan man har jukset med tall for å gi det en miljøvennlig innpakning. Det er et politisk bedrag når motorveiutbygging  fremstilles som kollektivtiltak. Men ved å gjøre det får man opp andelen som de påstår går til kollektivtiltak.

Det Høyre-ledede byrådet valgte å gå mot egen fagetat, og ikke å komme med innvendinger mot en gigantoman motorveiutbygging vest for Oslo. Alle som vil vite, vet at mer motorvei fører til mer biltrafikk. Byrådet i Oslo vil gjerne tro at mer motorvei inn mot byen ikke også fører til flere biler inn mot byen. De kunne like gjerne ha vedtatt at byrådet i Oslo tror på Julenissen. Det er en merkelig form for logikk at det ikke skal være mulig å bedre forholdene for kollektivtrafikk og syklister uten at man samtidig bygger mange fler kjørefelt inn til Oslo for privatbilister.

Oslo Høyre har gått mot køprising, selv om det er et av de tiltak man vet virker for å redusere biltrafikken. Høyre feiger ut ved det første tut i bilhornet. De overså glatt Statens vegvesens uttalelse om dette i Hovedrapporten om E18-ubyggingen,  hvor det står på s. 28:

“Uønsket trafikkvekst og økte køproblemer kan motvirkes ved tidsdifferensiert prising av bilreiser – ved endrede takster i dagenssystem og/eller med flere betalingssnitt. Et system med flerebetalingssnitt med lavere takster vil gi bedre samsvar mellombetaling og reiselengde og kan stimulere til å velge andrealternativer på kortere reiser.

Potensial for å begrense biltrafikken og redusere køene med

endret trafikantbetaling bør utredes i videre arbeid med E18.”

Høyre står i praksis for en tut og kjør-politikk, hvor bilen i praksis prioriteres når den kommer i konflikt med andre interesser.

Gebyrene ved feilparkering bør også økes. Særlig bør de økes kraftig når man parkerer der det er “all stans forbudt”, som f.eks. i et sykkelfelt, og når man parkerer slik at man hindrer trikken i å komme fram. Men at Bård Hoksrud har større tro på å mane til bilisters omtanke og fornuft enn til økte gebyrsatser, bør Oslo Høyre tross alt ikke lastes for. Men konklusjonen er at verken Oslo Høyre eller Bård Hoksrud har noen tro på markedet når det gjelder å regulere bilisters adferd.

Vi har i de 37 årene politikerne har sveket syklistene fått høre mange unnskyldninger, den ene dummere enn den andre. Tidligere byrådsleder Erling Lae kom i 2007 med en idiotuttalelse om at trange gateløp fra før 1880 gjorde det vanskelig å finne plass til syklister. Måten han sa det på kunne tyde på at han faktisk mente at gateløp fra før 1880 var bygget for biler, hvilket er det reneste vås. Tilsvarende har senere blitt gjentatt både av Ola Elvestuen og av Guri Melby.

Vi får også høre om hvor vanskelig reguleringssakene er. Det er også bare et spørsmål om vilje, eller i dette tilfellet mangel på vilje. Et politisk flertall får gjennom de reguleringssaker de vil få gjennom. Men de har ikke villet få gjennom det som har vært nødvendig for å kunne realisere planene om et hovedsykkelveinett. Man har gitt opp før man i det hele tatt har prøvd.

Det har vært mange store samferdselsprosjekter og andre utbygginger i Oslo siden hovedsykkelveiplanen i Oslo ble vedtatt i 1977, som har vært langt mer krevende enn utbygging av et hovedsykkelveinett. Men har viljen vært der, har man fått det til, og stort sett har man “glemt” syklister hver gang. Den viktigste grunnen til at hovedsykkelveinettet ikke er ferdig for lenge siden, er at Oslo Høyre har manglet vilje til å gjøre det ferdig.

Dessverre er det slik at andre partier heller ikke har særlig mye å vise til. Det er lett å være høy og mørk i opposisjon. Da det var AP/SV-byråd i Oslo, med daværende SV-politiker Raymond Johansen som samferdselsbyråd, skjedde det heller ikke noen merkbare forbedringer for syklister i Oslo.

AP, SV og SP i regjering gjorde heller ikke noe av betydning for syklister. Daværende statsminister Jens Stoltenberg preseterte å si at det er for farlig å sykle i norske byer. Likevel tok den regjering han ledet ikke tak i problemet. Men vi kan ikke vente at samferdselsministere fra SP er opptatt av annet enn traktorer og fine veier for biler til områder hvor folk ikke bor. Byer er for SP uønskede steder som folk tvinges til å flytte til, ikke steder folk ønsker å bo. Da man man ikke regne med tiltak som skal bedre forholdene i byer fra den kanten.

Guri Melby har kommet som et friskt pust inn i Oslopolitikken. Det er begrenset hva man får gjort som juniorpartner i en byrådskoalisjon, særlig når man blir vingestekket av et budsjettsamarbeid med bremseklossen FrP, med den gretne gamle grinebiteren Carl I Hagen som gruppeleder. Men Guri Melby har i alle fall klart å vise vilje til å gjøre noe, hvilket har vært mangelvare tidligere. Guri Melby skal fortsatt få kritikk når det er på sin plass, men hun skal også få ros når det er fortjent.

Oslo Høyre har hovedansvaret for at planene ikke har blitt gjennomført. Men også de har jevnlig gjentatt løfter om at nå skal det blir fortgang, uten at det har skjedd noe av den grunn. Oslo Høyre har derfor en tung jobb foran seg om de skal kunne gjenvinne noen form for troverdighet på dette området. Skal de bygge opp troverdighet må det skje gjennom handling. Deres ord er ikke noe verdt. Med det de har vist i Theresegate, E18, rushtidsavgift m.m., sørger de bare for å rive troverdigheten ytterligere ned, i den grad det er noen troverdighet igjen som kan rives ned.

Oslo Høyre bør ta innover seg at flertallet av Oslos husholdninger ikke har bil. Andelen bilister er synkende. Stadig færre unge tar førerkort. Bilen har mistet sin status og tiltrekningskraft. Dette er en internasjonal trend, og Norge henger etter verden her også. Norske politikere er de siste dagers bilhellige, som nå klamrer seg til el-bilen i et forsøk på å sikre seg at de også i fremtiden skal kunne leke med biler. Som det har vært sagt: “The car is the cigarette of the future”.

For fremtidens velgere vil ikke bil være like viktig som den er for generasjonen 50+, særlig ikke i byene. Bilen vil i stigende grad bli oppfattet som et problem, ikke som et gode. En politikk for å redusere bilens skadevirkninger i byen vil være viktigere enn en politikk for å bevare de privilegier bileierne har tiltatt seg. Fortsatte bilistprivilegier er ikke en vinnersak for fremtiden. Hvis Oslo Høyres konservatisme skal bestå i å bevare bilistenes tilranede privilegier i Oslo, er den ikke mye verdt.

Man kan selvfølgelig håpe at Oslo Høyre kommer diltende etter med tiden. Men inntil de viser dette i praksis, må det være et mål å redusere Høyres innflytelse i Oslo.

Det er ikke bra når et parti får regjere for lenge, enten det er nasjonalt eller lokalt. Det var på tide at at AP/SV/SP-regjeringen ble kastet, slik at andre kunne komme inn og rydde i skapene. En H/FrP-regjering var nok det jeg minst ønsket meg, men vi får håpe at den ikke får sitte lenger enn til 2017. Av samme grunn vil det være bra for Oslo om Høyre må ut av byrådskontorene i 2015.

Enda viktigere er det å bli kvitt FrPs innflytelse i Oslopolitikken. Ved siste kommunevalg gjorde FrP det elendig i Oslo. Partiet ble halvert, fikk en oppslutning på 7,0% og mistet fem av de ni bystyreplassene de hadde i den forrige perioden. Valget viste med all mulig tydelighet at folk ikke ville ha Carl I Hagen. Ingen ønsker en avdanket politiker som er mer opptatt av å hevne sine personlig politiske nederlag enn av å gjøre noe for byen? Vi får håpe at generell regjeringsslitasje, samt at folk bli lei av Carl I Hagens destruktive politikk, gjør at FrP blir ytterligere redusert ved kommunevalget i 2015.