Servil kamikazejournalistikk i Nordre Aker Budstikke @DittOslo

Jeg har fått den tvilsomme ære å bli gjenstand for en lederartikkel i “Nordre Aker Budstikke”, om er en lokalavis under DittOslo-paraplyen. Det er kanskje ikke det man regner som de mest toneangivende media, men likevel.

Utgangspunktet er min kritikk av politiet, dels  i Ditt Oslo, dels på min blogg, som også inneholder en smule kritikk av DittOslo for å være ganske ukritiske til påstander fra politiet når de skriver om syklister og Oslos verstingkryss — en servilitet som bekreftes i lederen.

En ting bør være klinkende klart: Jeg har aldri forsvart sykling på rødt lys, og synes oppslaget i Ditt Oslo var vinklet slik at det kunne misforstås. Slik sett er jeg enig i overskriften på lederen: “Det er god grunn til å sykle på grønt”. Ordentlige syklister sykler ikke på rødt lys.

Lederskribentens leseferdigheter synes å være noe begrenset. Det jeg reagerer på er politiets uthenging av syklister på helt sviktende grunnlag. Og jeg kunne gjerne tatt med pressen som ukritisk gjengir politiets uttalelser.

Politiet har hatt sykkelkontroller som grenser til mobbing. Det er greit nok at politiet har kontroller rettet mot ulovlig sykling. Men da må de si at dette er paragrafryttere mot sykkelryttere, og at det ikke er et viktig trafikksikkerhetstiltak. Noe av det som ikke er greit er hvordan de henger ut syklister som gruppe, ved å bruke ord som “råsyklister”, “kamikazesyklister”, osv. Det er heller ikke greit hvordan de begrunner sine kontroller. Her er et lite knippe uttalelser om syklister fra politiet, gjengitt etter Dagsavisen 10. september 2009:

“Mange syklister oppfører seg som om veitrafikken er en gladiatorkamp som skal vinnes, sier en oppgitt politioverbetjent Knut Sivertsen ved sentrum politistasjon i Trondheim.

? De tenker mest på seg selv og tar ikke hensyn til andre, sier politiførstebetjent Glenn Bergh ved Oslo politidistrikt.

Jan Gunnar Bøe, leder av trafikkseksjonen ved Bergen sentrum politistasjon understreker at de fleste syklister oppfører seg. Men:

? Det er mange kamikazesyklister ikledd kondomdresser med innsydde hvileputer. Deres eneste mål er å sykle uten å bry seg om gående, kjørende eller krypende for den saks skyld, sier Bøe. De utsetter seg selv og andre for livsfare, tilføyer han.”

Den nå heldigvis pensjonerte Jan Gunnar Kamikaze-Bøe i Bergen har lenge vært kjent som en versting blant sykkelmobberne i politiet. Dessverre synes hans etterfølger som leder av trafikkseksjonen ved politiet i Bergen, Jens Kleppe, å ha gått i en dårlig skole hos Kamikaze-Bøe.

Slik omtaler politiet selv de kontrollene de hadde i Oslo 28. og 29. april 2010:

“Våren er her, og sykkelsesongen er i gang for fullt. Det betyr mange syklister i Oslos gater. På bakgrunn av tidligere kontroller, og mange ulykker, vet imidlertid politiet at ikke alle syklister opptrer forsvarlig og i henhold til reglene som gjelder i trafikken og overfor andre trafikanter. Derfor gjennomfører Oslo-politiet kontroller rettet mot byens syklister.

Onsdag 28. april og torsdag 29. april tok synlig, uniformert politi oppstilling ved utvalgte steder og lyskryss i Oslo. Syklister som for eksempel syklet på rødt lys eller i strid med «innkjøring forbudt»-skilt, eller som kjørte for fort i gågater eller på fortau, risikerte bøter.

– Målet vårt er ikke å ta så mange som mulig, men å forhindre at syklister skader seg selv eller andre. Vi ønsker å være tidlig ute i sykkelsesongen for å forebygge ulykker, sier politioverbetjent Hans-Olaf Lier ved Seksjon for trafikk- og sjøtjeneste ved Oslo politidistrikt.”

Vi som sykler vet godt at ikke alle syklister er så hensynsfulle og aktpågivende som de burde være, akkurat som vi ser at svært mange blister ikke er så aktpågivende og hensynsfulle som de burde være. Det er ikke syklister som oppfører seg slik: Her kjører bilisten forbi på gangstien, 15-åring centimeter fra å bli meid ned, Bilist jaktet på syklist og meide ham ned, Bilist stoppet ikke for buekorps, Meide ned syklist på fortau og Trailersjåfør presset elever ut av vegen. Listen kunne vært gjort mye lenger. Jeg sier ikke at disse bilistene er representative for norske bilister. Heldigvis er de fleste bilister, som de fleste syklister, høflige og hensynsfulle. Men disse bilistene kjører rundt i potensielle drapsvåpen. Det er ikke helt tilfeldig at motorvogn sidestilles med våpen i straffeloven § 239, hvor det heter: “Den som uaktsomt ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte forvolder en annens død, straffes med fengsel …”

Politiet begrunner ikke kontrollene med et ønske om å ta flest mulig, men “å forhindre at syklister skader seg selv eller andre”. Politiet skriver dette på sine nettsider:

“- I fjor [2009] ble det registrert 116 ulykker med syklister i Oslo, flere av dem endte med alvorlige personskader. I tillegg kommer mindre skader og ulykker som ikke meldes inn. Én ulykke er én for mange, sier politioverbetjent Hans-Olaf Lier”

“Én ulykke er én for mange”. Her er jeg helt enig med politioverbetjent Hans-Olaf Lier, bortsett fra i grammatikken. Han burde ha sagt at “Én ulykke er én for mye“. Men skal man iverksette tiltak for å hindre ulykker, da må man ha kunnskap om hva som skaper ulykkene, og finne målrettede tiltak.

Jeg har sett ganske mye på sykkelulykker, både på statistikk og forskningsrapporter. Og omtaler i media (Twitter er en utmerket medieovervåkingstjeneste. Mange legger ut lenker av omtaler jeg ellers aldri ville ha funnet fram til). Verken jeg eller andre, hvis rapporter jeg har lest, har klart å finne én eneste sykkelulykke som skyldtes av syklisten syklet på rødt lys. Når politiet stadig gjentar at sykling på rødt lys fører til ulykker, burde de i det minste kunne være i stand til å dokumentere det — når alle tilgjengelige rapporter på området sier det motsatte.

Ser man på ulykker med sykkel som fører til død eller alvorlig personskade, er den helt dominerende årsak bilister som ikke overholder vikeplikt for syklister, enten ved at de svinger til venstre foran møtende syklist, eller ved at de kjører inn på vei foran syklist. Ønsker man å begrense ulykker, da er det dette man må rette innsatsen mot.

Politiet nevner også sykling ” i strid med «innkjøring forbudt»-skilt” i sin begrunnelse for korstoget mot syklister. Jeg sykler ikke på rødt lys. Men jeg sykler daglig mot skiltet “innkjøring forbudt”. Jeg gjorde det senest i dag, og kommer til å gjøre det igjen om ikke så lenge når jeg sykler hjem igjen. Jeg prioriterer min egen sikkerhet i trafikken fremfor politiets kontraproduktive paragrafrytteri.  I de fleste siviliserte sykkelland gjelder disse skiltene i praksis ikke for syklister. Slik ar det vært i årevis, og Norge ligger 30-40 år etter verden på dette området.

enveiskjoring_untatt_2Det er tillatt å åpne for det i Norge også. På Lillestrøm finner man en del eksempler på dette. I Oslo fikk man, etter mye kamp, åpnet for dette i Skippergata og Kirkegata. Et bakstreversk og sykkelfiendtlig Oslopoliti har her, som på så mange andre områder, vært den største hindringen for gode sykkleløsninger som har vist seg å fungere utmerket f.eks. i byer som Paris. Også her handler de ut fra sin egen frykt og fordommer, og demonstrerer klar kunnskapsvegring. Politiet har hindret god tilrettelegging ved kunnskapsløst og fordomsfullt misbruk av sin skiltmyndighet, en myndighet de aldri burde ha hatt og som de forhåpentligvis snart blir fratatt. (En sak om å frata politiet skiltmyndighet har vært på høring, med høringsfrist i går.)

Nordre Aker budstikke blander også inn å gå på rød mann. Man ser mange eksempler på at fotgjengere, gjerne med musikk på øret, går rett ut i veien på “rød mann” uten å se seg for. Det er selvfølgelig farlig. Men i Norge er det, i motsetning til i de fleste andre land, tillatt å gå på rødt lys. Det er dessuten verdt å merke seg at “røde menn” ikke gjelder for syklister, selv om vanlig røde lys og røde sykkellys (de alt for få stedene dette finnes) selvfølgelig gjelder for syklister. I motsetning til i de fleste siviliserte sykkelland, er det i Norge også tillatt å sykle på fortauet. Det blir man også bøtelagt for, for eksempel i Danmark.

Men den virkelige idiotien i lederen finner man i dette avsnittet:

Vi har alle sett syklistene som i kamikaze-stil har opparbeidet seg imponerende (les: skremmende) stor fart fra toppen av Kongsveien eller andre hovedfartsårer mot sentrum, ser seg litt til høyre og venstre, før de dundrer gjennom kryssene, livredde for å miste verdifull fart og sekunder. Oftest går det helt fint.”

Litt faktasjekk er ikke så dumt. I Kongsveien er fartsgrensen 50 og 70 km/t. Det er denne fartsgrensen som også gjelder for syklister. De som sykler denne veien til daglig rapporterer at problemet er blister som suser forbi syklister med alt for liten klaring, unntatt når bilistene gjennomfører sitt bilreligiøse morgenrituale og kjører i sakte prosesjon, kjent som kø, ned veien. Ikke er det så mange kryss å “dundre gjennom” der heller. Hvis redaktøren har forsøkt å sykle, hvilket det kan se ut til at han ikke har, så vil han oppdage at syklister har langt bedre sidesyn enn blister. En syklists synsfelt hindres ikke av dør- og vindsusstolper og annet som gir dødvinkler, og man får ikke blikket sløret av en skitten, duggete eller isete frontrute.

Det er også grunn til å minne om at politiet, journalister og tilfeldige vitner er fartsblinde. Det er alt for mange eksempler på uttalelser av typen “syklisten kom i stor fart”, når det viser seg at syklisten har holdt en ganske moderat fart. Toppen av idioti når det gjelder fartsmobbing av syklister, er det nok Kamikaze-Bøes etterfølger i Bergen, Jens Kleppe, som står for, når han snakker om råsyklister i en gang- og sykkelvei som sykler “hele 22 km/t”. Som leder av trafikkavsnittet burde han vite at gang- og sykkelveier ikke er fortau eller gangveier, og at de bygges for en sykkelhastighet på ca 20 km/t, uten at det er satt noen særskilt fartsgrense. Men kunnskapsvegring er utbredt i politiet, i alle fall hos de som arbeider med trafikk.

I Sverige er man bilister som sutrer for å ha blitt bøtlagt for å kjøre 18 km/t i gate hvor det skal være gangfart. Politiet anser gangfart for maks 7 km/t. Folk som går vet at du går ganske fort om du går 7 km/t. 18 km/t vil gi en 3.000m på 10 minutter, og det er i alle fall fortere enn hva jeg er i stand til gå.

Nordre Aker budstikke følger opp med dette:

Men tenk deg at det står en 9-åring, en 11-åring eller en 13-åring og ser deg og tenker at «oj, det er sånn man gjør det, det så kult ut.» Det er ikke slike forbilder vi ønsker i Oslo-trafikken.”

Tenk om det sitter en 9-åring, en 11-åring eller en 13-åring i baksetet når far i huset kjører for fort, gir gass når han ser at lyset er i ferd med å skifte til gult for å rase over på rødt lys. Eller i disse OL-tider: Det sitter en 9-åring, en 11-åring eller en 13-åring og ser snøbrettkjørere gjøre halsbrekkende, eller kanskje heller rygg- og nakkebrekkende stunts i bakkene, de ser langrennsløpere på vei ned vanskelige langrennsløyper i 70-80 km/t på tynne og lite manøvrerbare langrennsski, eller de ser alpinister suse rett ned bakken i 130 km/t. Og de tenker “og tenker at «oj, det er sånn man gjør det, det så kult ut.»”.

Ordet kamikaze skriver seg fra de japanske kamikazebomberne, selvmordsbombere som styrtet flyet med seg selv og hele bombelasten mot målet. De gjorde det gjene i en servil tilbedelse av keiseren. Jeg skal ikke utelukke at det finnes en eller annen selvmordskandidat som har forsøkt å sykle seg i døden. Men jeg har aldri hørt om slike tilfeller. Jeg har aldri hørt om, enn si møtt noen kamikazesyklister.

Men når en redaktør avslutter en lederartikkel på denne måten:

En annen sak er at vi er ganske sikre på at politiet sitter på nettopp den dokumentasjonen Torvund etterlyser.”

Da er det et klart eksempel på kamikazejournalistikk. Å stille seg så underdanig ukritisk til politiet at man er sikre på at de faktisk har en dokumentasjon som de aldri vil legge fram, og som vil vise det motsatte av det tilgjengelig dokumentasjon viser, det er et journalistisk selvmord.

[SLF]