Sven Egil Omdal: Paris, en veiviser

9788243008045Guide­bø­ker kan være nyt­ti­ge, men er ofte kje­de­li­ge. Jeg plei­er å bla i dem og slå opp i dem, men sjel­den lese dem i sam­men­heng. Dess­uten ble jeg skep­tisk til pro­fe­sjo­nel­le guide­bø­ker etter å ha lest boken Smi­le When You’re Lying. Der­for er jeg glad for at Sven Egil Omdals bok, Paris. En vei­vi­ser, ikke er en guide­bok i van­lig for­stand. Det er en per­son­lig bok om hvor­for Sven Egil Omdal els­ker å besø­ke Paris, med man­ge gode tips om hvor­dan vi and­re kan få mye ut av besøk i byen.

Boken er basert på hans erfa­rin­ger etter utal­li­ge besøk i byen, sup­plert med noen tips fra folk han sto­ler på. Den er pre­get av for­fat­te­rens inter­es­ser, og utgir seg på ingen måte for å være en kom­plett guide. Han skri­ver f.eks. at moter og shop­ping ikke er innen­for hans inter­esse­felt, så den som vil ha en guide til det­te må søke infor­ma­sjon and­re ste­der. Selv deler jeg hans mang­len­de inter­es­se for det­te, og sav­ner det der­for ikke.

Jeg valg­te ut et bil­de av Champs-Elysé­es til å illust­re­re den­ne omta­len av boken. Det var egent­lig ikke et godt valg. For Champs-Elysé­es er ikke blant Sven Egil Omdals favo­rit­t­om­rå­der å Paris. Han beskri­ver den som et skin­nen­de og over­pri­set kjøpe­sen­ter med tra­fikkort i midt­en. Jeg er langt på vei enig, og drar som regel ikke til Champs-Elysé­es når jeg er i Paris. Sist syk­let jeg dit en tid­lig lør­dag mor­gen for å se om de had­de gjen­nom­ført noe av den tid­li­ge­re ved­tat­te til­rette­leg­gin­gen for syk­kel. Det de had­de laget var kom­bi­nert kol­lek­tiv- og syk­kel­felt på beg­ge sider. Det høres ikke ut som en god løs­ning, men det fun­ge­rer over­ras­ken­de godt her. Da jeg treng­te et bil­de av et kjent Paris­mo­tiv for å illust­re­re den­ne omta­len, valg­te jeg det­te av Champs-Elysé­es med Tri­umf­buen i bak­grun­nen.

Selv liker jeg best å rei­se til byer når jeg alle­re­de har sett alle “obli­ga­to­ris­ke” attrak­sjo­ner. Da slip­per man å ten­ke på det man “må” se, og jeg kan kon­sen­tre­re meg om det jeg har lyst til å se i ste­det. Champs-Elysé­es er av det man “må” se i Paris, men man kan raskt krys­se det av på lis­ten over det man har gjort seg fer­dig med, og bru­ke sene­re besøk på noe som er mer inter­es­sant. Det er når man skal fin­ne det­te and­re at Sven Egil Omdals bok vir­ke­lig er ver­di­full.

Sven Egil Omdal mener at hvis man skal opp­le­ve en by, da må man gå. Jeg er langt på vei enig. Skal man få meg seg de inter­es­san­te detal­jer må man beve­ge seg lang­somt. Jeg har gått mye i man­ge byer. Hvis man beve­ger seg som en muld­varp og kry­per ned i et metro­hull et sted og opp et annet sted, får man ikke over­sikt over hvor­dan byens uli­ke deler hen­ger sam­men.

Men mitt fore­truk­ne valg i Paris er de utmer­ke­de bysyk­le­ne, V’lib. Paris har i de sene­re åre­ne blitt en utmer­ket syk­kel­by. Man kan syk­le lang­somt og ta de sam­me avstik­ker­ne, og man får stør­re aksjons­ra­di­us enn om man går. Dess­uten kan man bare set­te fra seg syk­ke­len og gå vide­re til fots, om det pas­ser best. Det er like­vel greit å vite at Paris har et effek­tivt og vel­fun­ge­ren­de metro­nett og annen offent­lig kom­mu­ni­ka­sjon, om man skul­le ha behov for å for­flyt­te seg på den måten.

Bokens hoved­inn­de­ling er etter venst­re- og høyre­bred­den. Det tar litt tid å ven­ne seg til den måten å dele inn en by på, siden hva som er til høy­re og hva som er til venst­re end­rer seg alt etter hvil­ken vei man ser. Hans for­kla­ring er at man i tid­li­ge­re tider ikke had­de kar­te­ne ori­en­tert nord/syd, slik det er van­lig i dag. De gam­le Paris­k­ar­te­ne var ori­en­tert slik at vest var opp og øst ned. Der­med ble syd til venst­re og nord til høy­re, og nav­net hen­ger ved. En annen mulig for­kla­ring, og den jeg har trodd på inn­til jeg les­te den­ne boken, er at det er siden av elven når man rei­ser med­strøms. Også and­re områ­der i Frank­ri­ke delt av elver deles gjer­ne inn etter høy­re- og venstre­bredd, og da er det den vei­en elven strøm­mer som er bestem­men­de. Hva som er høne og hva som er egg i dis­se for­kla­rin­ge­ne, vil jeg ikke mene noe om. Jeg synes en inn­de­ling i nord- og syd­si­den av byen vil­le vært mer logisk og mer selv­for­kla­ren­de. Men slik gjør man det alt­så ikke i Paris. Som besø­ken­de utlen­din­ger må vi bare aksep­te­re at sånn er det.

Vi får med tips om gode ste­der å over­nat­te, spi­se- og drikke­ste­der, muse­er, enkel­te butik­ker, og inter­es­san­te avstik­ke­re. Vi får med man­ge his­to­ri­er og anek­do­ter om hvem som bod­de hvor, hvem som spis­te og drakk på de man­ge cafe­ene, osv. Noen gan­ger får vi også vite hvem som ble med hvem hjem, etter sli­ke café­be­søk. Vi får et por­trett av en leven­de by og en by med mye levd liv.

Boken har et eget kapit­tel om jazz i Paris, med tips om hvor man bør gå. Noen kun­ne sik­kert øns­ke seg noe om hvor man går for å opp­le­ve and­re musikk­for­mer. Men det­te er en bok om Sven Egil Omdals Paris, og det er vel jaz­zen som lig­ger hans hjer­te nær­mest. De som vil ha annen musikk kan søke infor­ma­sjon and­re ste­der. Boken inne­hol­der tips om hvor man bør lete etter aktu­ell infor­ma­sjon.

Sven Egil Omdal viser seg som den gode jour­na­list han er. Han har omfat­ten­de kunn­ska­per, god obser­va­sjons­evne og han skri­ver godt. På smit­ten­de vis kla­rer han å for­mid­le sin kjær­lig­het til Paris. Det er ikke en bok man bare tar med seg for å lete etter prak­tisk infor­ma­sjon når man er i Paris. Det er en bok som kan leses fra perm til perm, og boken gir en lyst til å rei­se til Paris. Selv opp­da­get jeg boken litt for sent, og kjøp­te den dagen før jeg skul­le rei­se til Paris. Jeg les­te omtrent halve boken på fly­et ned­over, og res­ten på toget fra Paris til Montpel­li­er etter å ha vært et par dager i Paris. Boken ble der­for ikke en del av plan­leg­gin­gen for den­ne Paris­tu­ren. Men nes­te gang jeg rei­ser til Paris, kom­mer jeg til å lese den på nytt og bru­ke den for å vel­ge ut hva jeg skal se. Da kom­mer jeg til å vel­ge ut en eller fler av de rute­ne han anbe­fa­ler å gå.

Jeg leg­ger til litt sup­ple­ren­de tips/informasjon som kan være nyt­ti­ge om man skal til Paris.

Vi har som regel valgt å fly Nor­we­gi­an fra Gar­der­moen til Paris (Orly). Det har stort sett vært Nor­we­gi­an som har hatt de bes­te pri­se­ne. Men det gjel­der å føl­ge med og slå til når de har gode til­bud. Da kan det være rime­lig, også i høy­se­son­gen.

2035844177På lis­ten over konditorer/chocolatierer i Paris, sav­net jeg Pier­re Her­me. Vi plei­er å være et par dager i Paris før påske, og da kjø­per vi all­tid sjo­ko­lade­påske­egg (og en del annet) hos Pier­re Her­me. Den som vet litt om frans­ke opp­slags­verk vet at Larous­se er et for­lag som nyter respekt på det­te områ­det. Boken Le Larous­se du choco­lat er sig­nert Pier­re Her­me. Han har også skre­vet Larous­se des des­serts, og en rek­ke and­re bøker.

En kan­skje ikke så vel­dig spen­nen­de, men gans­ke prak­tisk butikk er Le mon­de des car­tes. IGN, l’Institut natio­nal de l’information géo­grap­hi­que et fore­stiè­re, er den frans­ke utga­ven av «Sta­tens kart­verk». I butik­ken har de kart over hele ver­den, GPS, guide­bø­ker osv, men har et spe­si­elt godt utvalg av frans­ke kart.

2840966182En bok jeg synes er vel­dig fasci­ne­ren­de, er Atlas des Pari­si­ens. Det­te er det man må kal­le et demo­gra­fisk atlas over Paris fra revo­lu­sjo­nen til i dag. Det for­tel­ler hvil­ke befolk­nings­grup­per som har bodd og bor i de uli­ke deler av Paris, hvor man fin­ner uli­ke yrkes­grup­per og virk­som­he­ter, osv. Jeg har for­søkt å fin­ne lig­nen­de atlas for and­re byer, men har til nå ikke fun­net noe som lig­ner.

I sin omta­le av butik­ken Hédi­ard på Madelei­ne gir ikke Sven Egil Omdal inn­trykk av å være en stor tekjen­ner. Tekjen­ner eller ikke, jeg anbe­fa­ler et besøk i tebu­tik­ken Mariage Fre­res. I til­legg til å ha hundre­vis av tesor­ter i butik­ken og et lite temu­se­um, har de en Salon du the. Jeg har spist en litt sen lunsj her noen gan­ger. Mens man på gode res­tau­ran­ter ber dem anbe­fa­le en vin, ber man dem her om å anbe­fa­le en te som pas­ser til den maten man har bestilt. Og alle får hver sin kan­ne te, laget etter alle kuns­tens reg­ler.

Er du i 12. arron­dis­se­ment, i nær­he­ten av Gare de Lyon, anbe­fa­ler jeg den lil­le res­tau­ran­ten A la Biche au Bois. Vi skal ofte vide­re med tog fra Gare de Lyon når vi er i Paris, og ten­ker gjer­ne kje­de­lig og prak­tisk i valg av hotell. Novotel Gare de Lyon er ikke spen­nen­de, men helt greit og det er fint å kun­ne gå til sta­sjo­nen når vi skal rei­se vide­re. Med Nor­we­gi­ans fly fra Oslo 17.25 pas­ser det å bestil­le bord på A la Biche au Bois kl 21 den kvel­den vi kom­mer. Her ser­ve­res tra­di­sjo­nell fransk mat. Den er vel­la­get og ser­ve­res i rau­se por­sjo­ner. Vi var der for et par uker siden. Da kos­tet en fire­ret­ters meny (for­rett, hoved­rett, ost og des­sert) 29,90 €, som gir meget god valu­ta for pen­ge­ne. Eie­ren byr ofte på litt Armag­nac etter maten.

Jeg er glad i ope­ra, og mener bestemt at ope­ra må opp­le­ves live. Det er noe av stem­mens magi som selv ikke det bes­te høy­ta­ler­an­legg kla­rer å for­mid­le. Når jeg plan­leg­ger en rei­se til Paris, sjek­ker jeg all­tid Paris­o­pe­ra­ens nett­si­der, for å se hva som går når jeg er der. Du bør kjø­pe bil­let­ter noen måne­der i for­vei­en. De mest popu­læ­re fore­stil­lin­ge­ne blir fort utsolgt.

Ope­ra Bastil­le når nep­pe høyt opp på lis­ten over ver­dens flot­tes­te opera­hus om man vur­de­rer arki­tek­tu­ren. Men det set­tes opp man­ge flot­te fore­stil­lin­ger her, og jeg synes inn­hol­det er vik­ti­ge­re en inn­pak­nin­gen. Res­tau­ran­ten Les Gran­des Mar­ches, som lig­ger rett ved siden av, hol­der åpent len­ge. Det er et utmer­ket sted å gå hvis man vil spi­se etter en opera­fo­re­stil­ling. Vi betal­te 36€ for en fire­ret­ters meny, inklu­dert ape­ri­tif og enten mine­ral­vann eller husets vin, sist vi var der — etter først å ha sett Mozarts “Trylle­fløy­ten” på Ope­ra Bastil­le.

Hvis du bare har lyst til å nøre opp under drøm­men om å ta en tur til Paris, eller få litt hjelp til å hen­te fram gode min­ner fra sist du var der, er Sven Egil Omdals bok verdt å lese. Men først og fremst er den et must hvis du plan­leg­ger å rei­se til Paris. God tur!

Print Friendly, PDF & Email