I vini del Giro d’Italia 2014 — 10. etappe: Modena — Salsomaggiore Terme

Gir0_2014_10xN1Edvald Boa­sson Hagen for­søk­te å dra i gang et tog på sin fød­sels­dag, 17. mai. Desver­re holdt det ikke helt til mål. Men moro å se at han for­sø­ker. Cadel Evans fikk den rosa trøy­en og det spørs vel om han gir den fra seg igjen nå. Og det må ha vært sær­de­les surt for Pier­re Roland å bli tatt igjen 250 før mål.

Det er man­ge som leg­ger ut bil­der fra etap­pe­ne i giro­en og and­re sto­re syk­kel­ritt. Gra­ham Wat­son er en av ver­dens bes­te syk­kel­fo­to­gra­fer. Han plei­er å leg­ge ut bil­der på sitt nett­sted. Her er hans bil­der fra gårs­da­gens etap­pe.

Vi har kom­met til den etap­pen ryt­ter­ne skal ut på etter hvile­da­gen. 10. etap­pe går fra Mode­na til Sals­o­mag­giore Ter­me.

G12_Template_plan_soprVi er fort­satt på Po-slet­ten og i Emi­lia-Romag­na. Vinen her­fra er ikke den mest spen­nen­de Ita­lia kan by på. Men det er et spen­nen­de områ­de på så man­ge måter, og det man­ge and­re god­bi­ter vi får her­fra.

Vi kan star­te med det som anta­ge­lig er den mest kjen­te vinen fra områ­det, om som har sitt hoved­om­rå­de omtrent der etap­pen star­ter: Den berøm­te, noen vil si beryk­te­de mus­se­ren­de vinen Lam­brus­co. Lam­brus­co er en blå drue­sort, som opp­rin­ne­lig kom­mer fra Appen­ni­ne­ne. Etter­gjæ­rin­gen av Lam­brus­co skjer på trykk­tank, alt­så ikke på flas­ke som for champag­ne og fran­ciacor­ta.

Jeg har smakt en del Lam­brus­co på diver­se vin­sma­kin­ger. Den har ald­ri blitt min favo­ritt. Jeg synes den har en brus­smak, selv om den hel­dig­vis ikke har like mye suk­ker som det gjer­ne er i smak­satt, kull­syre­hol­dig suk­ker­vann. Jeg er ikke noe glad i brus, så det er ikke noe kom­pli­ment når jeg sier at Lam­brus­co kan min­ne om det­te. Der­for har jeg hel­ler ald­ri kjøpt Lam­brus­co. Men det er en kjent vin som man bør ha smakt, slik at man kan gjø­re seg opp sin egen mening om den.

Men når vi er i Mode­na: Mode­na er kjent for sin bal­sa­mico. Bal­sa­mico er vel­lag­ret vin­ed­dik, for å si det gans­ke upre­sist. Den lages gjer­ne etter et sole­ra-prin­sipp, alt­så på sam­me måte som man lager olo­ro­so sher­ry i Spa­nia. Man har en lang serie av fat. Man tap­per fer­dig bal­sa­mico fra det elds­te, etter­fyl­ler fra det nestelds­te, osv — og så fyl­ler man på ny vin i fatet med den yngs­te vinen/edikken. God bal­sa­mico er lag­ret, fra kan­skje fire år opp til over 100 år. God bal­sa­mico er dyre drå­per, men det fin­nes sto­re meng­der rime­lig og ikke like edel bal­sa­mico på mar­ke­det. Se det­te fra Via Michelin om pro­duk­sjon av bal­sa­mico.

Mode­na er også Lucia­no Pava­rot­tis føde­by. Pava­rot­ti var den størs­te teno­ren i alle fall de sene­re tiåre­ne. Han had­de en klang i stem­men som var unik. Han er vel også den enes­te opera­san­ge­ren som har hatt en opera­arie inne på de van­li­ge hit­lis­te­ne. Det var da BBC valg­te hans  inn­spil­ling av Puc­ci­nis “Nes­sun Dor­ma” fra ope­ra­en Turan­dot som sig­na­tur­sang for deres sen­din­ger fot­ball-VM i Ita­lia i 1990. Han sang den også ved åpnin­gen av vin­ter-OL i Tor­ni­no i 2006, som var hans sis­te opp­tre­den. Men da var han over 70år gam­mel og syk, og ikke på høy­den. Dess­uten mimet han den gang til et opp­tak. Jeg har tatt med en inn­spil­ling fra Paris. Det står at den er pub­li­sert i 2007, men ikke når inn­spil­lin­gen er fra. Men også den­ne er nok fra tiden etter at han var på topp.

De som måt­te mene av syk­kel ikke går fort nok, kan ta en tur til Mar­nel­lo, litt syd for Mode­na. Der lig­ger Fer­ra­ri-fab­rik­ken, i den det grad det kan kal­les en fab­rikk. Her kan man leie en Fer­ra­ri og kjø­re den på banen Fio­ra­no. Noe for Dag Otto Lau­rit­zen? Bil­det er fra et besøk på Fer­ra­ri-fab­rik­ken i 2001 — men vi lei­de ikke bil for prøve­kjø­ring. Som all­tid på For­mel 1 må man ha med en pen, ung dame på bil­det — skjønt de har ofte litt mind­re, og sam­ti­dig mer utford­ren­de klær enn Karen har på det­te bil­det.

W2001-8168Jeg benyt­ter anled­nin­gen til å røpe at jeg i yng­re år var vel­dig inter­es­sert i biler, og i bil­sport. Jeg har sett en del bil­løp i mitt liv, om enn ikke For­mel 1. Den­ne inter­es­sen har tapt seg. Men hjer­tet ban­ker litt eks­tra ved synet av noen klas­sis­ke Fer­ra­ri­er.

Det er så mye musikk i det­te områ­det, at vi må inn­om det et par gan­ger til. Vi nevn­te Arcange­lo Corel­li til for­ri­ge etap­pe. Han reis­te etter hvert til Roma. Men kon­sert­for­men ble utvik­let vide­re i Bolog­na, med Giu­sep­pe Torel­li. Hans trom­pe­tkon­sert i D-dur er en av de førs­te solo­kon­ser­te­ne — alt­så kon­sert med solist og orkes­ter. Da den­ne kon­ser­ten ble skre­vet, mot slut­ten av  1600-tal­let, var ikke trom­pe­te­ne som i dag. De had­de blant annet ikke ven­ti­ler — de kom først på begyn­nel­sen av 1800-tal­let.

BarokktrumpetBarokk­trom­pe­ten had­de, så vidt jeg vet, ett hull som man kun­ne tet­te eller åpne, omtrent som hul­le­ne på en blokk­fløy­te. Røret i en barokk­trum­pet er van­lig­vis 2,36 meter langt om man ret­ter det ut. Men moder­ne Bb-trom­pet er 1,48 meter. Enkel fysikk sier at barokk­trom­pe­tens grunn­tone er mye lave­re enn den moder­ne trom­pe­ten.

For å få nok toner, måt­te man over­blå­se slik at man spil­te i høye over­tone­re­gis­te­re — visst­nok helt oppe i fjer­de oktav. Alle som har spilt et blåse­in­stru­ment vet at det er svært vans­ke­lig og fysisk meget kre­ven­de. De fles­te kla­re vel ikke å kom­me så høyt på instru­men­tet i det hele tatt, langt mind­re spil­le vir­tuo­se soli. I dag er det van­lig å spil­le det­te på picco­lot­rom­pet. Men noen bru­ker moder­ne utga­ver av barokk­trom­pe­ter — ofte med en eller to ven­ti­ler for å gjø­re de mer spill­bare for trom­pe­tis­ter som spil­ler moder­ne trom­pe­ter, og for å få bed­re into­na­sjon. På det­te opp­ta­ket spil­ler Natha­ni­el May­field barokk­trom­pet.

Legg mer­ke til at trom­pe­tso­lis­ten ikke spil­ler en enes­te tone i andre­sat­sen — her er den en fio­lin som tar solist­rol­len. Det er en god grunn til det: Det er så fysisk anstren­gen­de å spil­le sol­o­par­ti­ene på barokk­trom­pet at solis­ten gans­ke enkelt tren­ger å hvi­le. For å høre et annet eksem­pel på hvor kre­ven­de musikk som ble kom­po­nert for det­te vans­ke­li­ge instru­men­tet, hør på Johann Sebas­ti­an Bachs Bran­den­bur­ger­kon­sert nr. 2, sis­te sats.

Tar vi en avstik­ker nord­over fra dagens etap­pe, kom­mer vi til byen Mant­o­va. Det var his­to­ri­ens førs­te ope­ra­mes­ter­verk, Clau­dio Mon­te­ver­dis “L’Orfeo” ble urfrem­ført i 1607. Den ble kom­po­nert for her­tu­gen av Mant­o­va. Åpnin­gen på den­ne ope­ra­en er kjempe­flott, og en vir­ke­lig flott åpning på hele opera­his­to­ri­en. Man ennå ikke fun­net på ordet over­tu­re om åpnin­gen på en ope­ra, så Mon­te­ver­di kal­te den bare for toc­ca­ta. Her er den i et opp­tak med Mon­te­ver­di ensem­be­let fra Ope­ra­en i Zürich, diri­gert av Niko­laus Har­non­court.

Men vi må ha litt mer å drik­ke. Vi kan ta noe fra mål­om­rå­det Col­li di Par­ma. Hel­ler ikke det­te er det mest spen­nen­de vin­om­rå­det. I føl­ge Gam­bero Ros­so Ita­lian Wines 2014 er det­te kjerne­om­rå­det for mus­se­ren­de Bar­be­ra-viner. Jeg må med­gi at den har jeg ald­ri smakt slik vin. Ita­li­ensk vin. frem­he­ver hvit­vi­ner laget på mal­va­sia.

Vi må enda litt len­ger vest­over, til Col­li Piacenti­ni, for å fin­ne noe av den mer inter­es­san­te vinen. Her har det kom­ment en del unge, ambi­siø­se pro­du­sen­ter som lover godt for frem­ti­den, om vi hol­der oss til Gam­bero Ros­so Ita­lian Wines 2014. Det er også fra den vest­li­ge delen jeg har fun­net oran­sje vin, som jeg omtal­te da giro­en var i det­te områ­det i 2012.

Mens man i Nor­ge sli­ter med jord­bruks­opp­gjø­ret, kan vi ikke la være å ta med litt om par­ma­skin­ke og par­me­san­ost. Vi kan begyn­ne med skin­ke. Den ita­li­ens­ke Par­ma­skin­ken og den spans­ke Ser­ra­no­skin­ken er anta­ge­lig­vis ver­dens to mest kjen­te skin­ker, og ikke uten grunn. Det hen­der at nors­ke pro­du­sen­ter prø­ver seg, men jeg synes ingen har lyk­kes hit­til. Det står kan­skje på at de er mod­net som Par­ma­skin­ke. Det kan sik­kert dis­ku­te­res om det­te er til­fel­let. Men det er ansett ikke alt som skal til for å lage god skin­ke.

For at noe skal bli Par­ma­skin­ke må den være laget av svi­ne­ra­se­ne Land­race eller Duroc. Man bru­ker kast­rer­te han­gri­ser. De skal være vokst opp innen et avgren­set geo­gra­fisk områ­de, og ikke minst: Det stil­les krav til fôret. Her er det ikke noe kraft­for basert på soya impor­tert fra Bra­sil. De fores opp på korn og myse fra pro­duk­sjon av par­me­san­ost. Sli­ke krav til dyre­hold og fôr ser man ofte for klas­si­fi­ser­te land­bruks­pro­duk­ter av høy kva­li­tet. Jeg har ald­ri sett den type krav til noe norsk klas­si­fi­sert land­bruks­pro­dukt, selv om man vet at fôret betyr mye for kjøtt­kva­li­te­ten. Det er én vik­tig grunn til at ita­li­ens­ke skinke­pro­du­sen­ter lager kva­li­tets­pro­duk­ter i ver­dens­klas­se, som blant annet nors­ke pro­du­sen­ter ikke kla­rer å matche.

Etter det­te kom­mer selv­føl­ge­lig tørr­sal­tin­gen, samt mod­nin­gen. Vi kan se litt av den­ne pro­ses­sen her.

Så til par­me­san­ost, som egent­lig er en feil­ak­tig beteg­nel­se. Om jeg har for­stått det rett, er par­me­san egent­lig en fransk beteg­nel­se. Det er to hoved­ty­per. Det er Par­me­gi­a­no Reg­gia­no, som er den hånd­verks­pro­du­ser­te osten, og Grand Pan­da­no som mer er et indu­stri­pro­dukt. Skjønt Grand Pan­da­no kom­mer fra et litt annet områ­de. For Par­me­gi­a­no Reg­gia­no er det blant annet krav om at mel­ken skal kom­me fra kyr fra et bestemt avgren­set områ­de. Melk, salt og kalve­løy­pe. Ingen til­set­nings­stof­fer er til­latt. Det er krav til foret, blant annet hvor det har vokst. Silo­for er ikke til­latt. Da jeg nylig dis­ku­ter­te det­te med en som var opp­vokst på gård, sa hun at det var vel­dig stor for­skjell i sma­ken på mel­ken, alt etter hvor kyr­ne had­de bei­tet. Det gir selv­føl­ge­lig også for­skjell i sma­ken på osten som lages av den mel­ken.

Tine kjø­rer reklame­film om at det som er spe­si­elt i Jarsl­berg­os­ten er hem­me­li­ge til­set­nings­stof­fer.

For Pare­me­gi­a­no Reg­gia­no stil­les det krav til råva­re­ne, og til pro­duk­sjons­pro­ses­sen, blant annet at den må skje innen­for et bestemt områ­de. Man dri­ver ikke med slikt tull som å leg­ge ned pro­duk­sjon av “Gud­brands­dalsost” i Gud­brands­da­len, det vil­le ikke vært aksep­ta­belt at noe som kal­les Jarsl­berg­ost ikke pro­du­se­res i Jarls­berg, Kvi­tes­eidsmør ikke pro­du­se­res i Kvi­tes­eid, osv. Å pro­du­se­re en ita­li­ensk eller fransk ost med steds­iden­ti­tet på lisens i Irland og USA, med melk fra dis­se lan­de­ne, vil­le vært helt uten­ke­lig. Bare de som er mer opp­tatt av kvan­ti­tet enn av kva­li­tet, med indu­stri­ell mid­del­må­dig­het som mål, gjør slikt. Pare­me­gi­a­no Reg­gia­no er tra­di­sjo­nelt, godt hånd­verk, ingen hem­me­li­ge til­set­nings­stof­fer. Slik er det med all kva­li­tets­ost.

Noen år gam­le tall sa at det var 600 pro­du­sen­ter av varie­ren­de stør­rel­se, og at 10.000 bøn­der leve­rer melk til dis­se pro­du­sen­te­ne. Sær­lig i dis­se land­bruks­opp­gjørs­ti­der for­sø­ker man å få oss til å tro at land­bruk uten­for Nor­ge er stor­ska­la indu­stri­land­bruk. Det er ikke fra sli­ke pro­du­sen­ter man får kva­li­tet, hva enten det gjel­der vin, ost eller skin­ke.

Jeg er helt inn­for­stått med at kva­li­tet kos­ter, både når det gjel­der mat og vin. Man jeg lar meg ikke lure av en pro­pa­gan­da som sier at noe har god kva­li­tet bare for­di det er norsk. Jeg kjø­per ikke smak­løs norsk gum­mi-Nor­ve­gia. Jeg kjø­per ikke de mis­trøs­ti­ge kyl­ling­fi­le­te­ne fra Prior. Skal jeg ha kyl­ling, kjø­per jeg kyl­ling fra Hol­te, Stan­ge eller Norsk Gårdsand (Prior kan de også — deres Liveche­kyl­ling er utmer­ket). De kos­ter mer, men kva­li­tet kos­ter — også når det gjel­der norsk kyl­ling. Jeg er dritt­lei VGs handle­kur­ver og annen “mat­jour­na­lis­tikk” hvor man bare er opp­tatt av pris, ikke av kva­li­tet.

I Nor­ge synes hovedt­enden­sen å være sen­tra­li­se­ring i indu­stri­el­le enhe­ter. Det er mid­del­må­dig kvan­ti­tet og ikke kva­li­tet som er målet — og slik har det vært alt for len­ge. Det vil ta lang tid å ret­te opp ska­de­ne etter den­ne poli­tik­ken, og utvik­le og ikke minst mar­keds­føre kva­li­tets­pro­duk­ter. Dess­uten kan ikke et land­bruk som gjør alt for å sten­ge uten­lands­ke kon­kur­ren­ter ute, reg­ne med å få inn­pass på and­re mar­ke­der, uan­sett hva slags pro­duk­ter de måt­te kla­rer å utvik­le.

Den sis­te per­sonen jeg skal inn­om var en ivrig gård­bru­ker, som sta­dig bruk­te sine inn­tek­ter til å kjø­pe jord og utvi­de går­den. Den­ne man­nen er Giu­sep­pe Ver­di, en av his­to­ri­ens størs­te opera­kom­po­nis­ter. Han var født i lands­byen Le Ron­co­le, nær Busse­to (hvor han bod­de det mes­te av sitt liv), et par mil nord-vest for dagens mål­by, Par­ma. Vi skal hol­de oss til Ver­dis musikk, ikke til hans land­bruk. Den­ne gang har jeg valgt arien Sem­p­re libra fra ope­ran La Tra­via­ta, her frem­ført av Eli Kris­tin Hans­ve­en i NRK-seri­en “Stjerne­kamp”. La det være klart: Hun safet ikke med det­te val­get da hun skul­le syn­ge på sin sjan­g­er­mes­si­ge “hjem­me­bane” i den kon­kur­ran­sen.

I vini del Giro d’Italia 2014

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email