I vini del Giro d’Italia 2014 — 14. etappe: Agliè – Oropa

Gir0_2014_14xN1Det ble ikke noe ordentlig Edvald-show på denne etappen heller. I dag skal rytterne ut på en tempoetappe, som normalt tilsier at Cadel Evans vil stramme grepet om den rosa ledertrøyen.

Vi har kommet til 14. etappe, som går fra Agliè til Oropa. På denne etappen setter rytterne kursen mot fjellene.

T14_Oropa_plan_print

Vi er fortsatt i Piemonte, men er ute av de kjente vinområdene. Starten er i et område som heter Canavese, som ligger nord for Torino. En av vinene fra dette område hvitvinen Erbaluce di Caluso. Det er en tørr hvitvin som lages på en lokal drue som heter Erbaluce. Det er en drue med lang tradisjon i området, og det er dokumentert at den har vært i bruk i alle fall fra 1606. Erbaluce er en drue med høyt syreinnhold og fruktighet med eplearoma. Vinmonopolet har to Erbaluce di Caluso i sine lister.

Den høye syren i Erbaluce gjør den også egnet til produksjon av søte viner. En søt vin trenger syre for å balansere sukkeret, ellers vil den bare virke tung og klissete. Det lages en tørr passito-utgave av Erbaluce di Clauso, Caluso Passito DOC. Den er ikke inne i listene til Vinmonopolet, så da må man vel lete i området hvor den lages.

Vinmonopolet er antageligvis verdens største og kanskje beste vinhandler. Jeg pleier å si at jeg har omtrent det samme forholdet til Vinmonopolet som jeg har til monarkiet: Prinsipielt er jeg mot. Men det haster ikke å endre det så lenge det fungerer så godt som det gjør.

Det franske vintidsskriftet La Revue du Vin de France lager hvert år en oversikt over franske vinhandlere, som kommer som et bilag til bladet. Den typiske franske vinhandleren har et sted mellom 200 og 500 viner i sitt utvalg. De store kan ha opp mot 1.500, noen rundt 3.000. Så fremheves det noen virkelig store, med rundt 5.000 artikler. Vinmonopolet har for øyeblikket i overkant av 15.000 artikler i sine lister. De har selvsagt ikke alt på lager i alle utsalg, men de kan skaffe det i løpet av kort tid – i hele landet. I vinproduserende land er vinhandlerne gjerne spesialisert på viner fra det området hvor de ligger, i tillegg til viner fra de mest kjente områdene utenfor. Å finne vin fra et lite kjent område i Piemonte hvor produksjonen er liten hos en italiensk vinhandler utenfor Piemonte er antageligevis meget vanskelig. I Frankrike vil det være noe nær umulig å finne en vin herfra. Skal man finne noe utenfor området, må man antagelig finne en vinhandel som drives av en entusiastik utflyttet italiener med røtter i dette området. Det er min hovedinnvending mot Vinmonopolet: Ordningen gir ikke rom for denne type entusiastvinhandlere, som man f.eks. kan finne i Danmark.

Musserende vin lages også gjerne på druer med mye syre. Det er ikke tilfeldig at den beste musserende vinen, champagne, kommer fra et området som ligger i grenseområdet for hvor det er mulig å dyrke vindruer. Kjølig klima gir gjerne mye syre i druene. Det lages også musserende viner i dette området. Vinmonopolet har en slik vin, Erpacrife Bianco Metodo Classico 2011, som er laget med 50 % Erbaluce.

Når det gjelder dette området, må jeg si at boken Ita­li­ensk vin skuffer. Kanskje har forfatterne stivnet på oppløpet etter en hard vinetappe med mange store rødviner. For alt de skriver om Canavese DOC er at den har en rosso med separate utgaver for nebbiolo og barberea. Hvitvin laget på Erbaluce nevnes ikke. Nebbiolo og barbera-viner lages på så mange steder i Piemonte, så det er ikke det mest interessante fra dette området. Heller ikke i “Pie­monte” skrives det stort om rødvinene herfra.

Også Gam­bero Rosso Ita­lian Wines 2014 er vanskelig å bruke i denne sammenhengen. Den inneholder 160 sider om viner fra Piemonte, sortert alfabetisk etter produsentnavn, ikke etter område innenfor Piemonte. Det krever derfor en del arbeid å finne fram til produsenter fra små områder, og jeg har ikke tatt meg tid til å gå gjennom boken på denne måten.

Den nordlige delen av Piemonte kalles Alto Piemonte, som etter det jeg forstår betyr noe slike som øvre Piemonte.

Det er mange som skriver om Barolo, Barbaresco, de mest kjente områdene for Barbera og Dolcetto, Moscato, osv. Men vil vi vite litt mer om de mindre kjente områdene nord i Piemonte, da er det ett sted å gå:  9788275475136 Boken “Pie­monte” av Merete Bø og Ole Mar­tin Alf­sen. Denne er også innom en del av de mindre kjente områdene, områder hvor det skjer mye spennende.

Etappen fortsetter inn i Coste della Sesia. Det er et lite område. Det produseres rødvin, hvitvin og rosé. Det er ingen streng regulering, bare at man har tilknytning til tradisjonen. Det kan være ganske stor variasjon i druesammensetningen. Vinmonopolet har fem viner herfra i sine lister.

Jeg har ikke gode nok kart til å avgjøre om syklistene også skla inn i områdene Gattinara, Ghemme og Colline Novaresi. Men de er i alle fall ikke langt unna, så vi kan ta turen tid uansett.

Vi skal først inn i vin­om­rå­det Col­line Nova­resi. Det er et lite område som pro­du­se­rer vin på Neb­biolo, Uva Rara (Bonarda), Bar­bera, Ves­po­lina og Croa­tina. Et søk på “Nova­resi” ga 7 treff hos Vin­mono­po­let.  Et til­sva­rende område litt len­ger vest er Coste della Sesia. Jeg fin­ner bare en vin her­fra hos Vin­mono­po­let, Juve­nia Coste della Sesia Neb­biolo 2008 til 162 kr.

Det er to små DOCG områ­der der etap­pen pas­se­rer, Gat­ti­nara og Ghemme. Om etap­pen går gjen­nom noen av disse, vet jeg ikke. Kar­tene er ikke pre­sise nok.  “Pie­monte” skriver Merete Bø og Ole Mar­tin Alf­sen med begeistring om Gattinara. Dette var i sin tid hovedområdet for Nebbiolo, som de lokalt kaller Spanna. Ambisiøse produsenter arbeider for å gjenvinne gammelt ry som en vin av ypperste kvalitet. En Gattinara må inneholde minst 90% nebbiolo/spanna og maks ti prosent vespolina og/eller bonarda. Det kreves 35 måneders lagring, hvor av 24 måneder skal være på fat for en classico. For en riserva kreves 47 måneders lagring, hvorav 36 på fat.

“Pie­monte” fremheves disse produsentene: Antoniolo, Travaglini Giancarlo og Nervi. Sistnevnte eies blant andre av Christopher Mostue. Grattinara er et område som er “up and coming”, som betyr at man kan få meget gode viner til lavere priser enn man må betale for tilsvarende vin fra mer kjente områder. Vinmonopolet har 17 viner fra Gattinara i sine lister, og de produsentene som er nevnt ovenfor er alle representert.

Ghemme er naboområdet til Gattinara, men geologien er ganske annerledes. Også her er hoveddruen Nebbiolo. Alberto Arlunno hevderat Ghemme har det perfekte utgangspunkt for å dyrke Nebbiolo. Men som innehaver av den ledende produsenten i Ghemme, Antichi Vigneri di Cantalupo er han nok inhabil. En annen produsent som nevnes er Ioppa. Vinmonopolet har syv viner fra Ghemme, alle fra de to nevnte produsenter.

I vini del Giro d’Italia 2014

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.