I vini del Giro d’Italia 2014 — 15. etappe: Valdengo — Plan di Montecampione

Gir0_2014_15xN1Jeg had­de ikke ven­tet at Rigo­ber­to Uran skul­le vin­ne tempo­etap­pen, lagt mind­re at han skul­le vin­ne med så mye at han kap­ret den rosa trøy­en fra Cadel Evans. Etap­pen de skal syk­le i dag ender nok enten med en masse­spurt eller med at et brudd kla­rer å hol­de til mål. Jeg tror ikke Rigo­ber­to Uran eller Cadel Evans kla­rer å ta noe tid på hver­and­re på den etap­pen. Etter det gjen­står det seks fjell­e­tap­per, og det blir nep­pe lett å ta tid fra Rigo­ber­to Uran der. Når han slo Cadel Evans på en van­lig tem­po, blir han nep­pe lett å slå i en bakke­tem­po når den kom­mer. Paris-Rou­baix kal­les for “hel­ve­te i nord”, men den beten­gel­sen kan også pas­se gans­ke godt på den avslut­ten­de delen av Giro d’Italia.

Vi har kom­met fram til 15. etap­pe, som går fra Val­den­go til Plan di Mon­tecam­pione.

Giro_2014_1515. etap­pe star­ter omtrent der den 14. end­te, i Pie­mon­te. Men vi kom­mer raskt over i Lom­bar­dia.

Lom­bar­dia er et av Ita­lias tet­test befol­ke­de områ­der, ikke minst på grunn av stor­byen Mila­no og områ­de­ne rundt den­ne. Vin­pro­duk­sjo­nen er ikke vel­dig stor, og det mes­te av den loka­le vinen kon­su­me­res i områ­det — ikke minst i Mila­no. Man­ge av vine­ne er lite kjent uten­for regio­nen. Mila­no er Ita­lias øko­no­mis­ke sen­ter, og er ved siden av Tori­no den vik­tigs­te indu­stri­byen. I land­bru­ket domi­ne­rer korn­pro­duk­sjon og kveg, i liten grad vin­pro­duk­sjon.

I dag må vi ven­te til vi er omtrent i mål før vi begyn­ner å lete etter vin. Egent­lig må vi vel “tril­le” litt for­bi mål også. Det førs­te områ­det vi kom­mer inn i, i nær­he­ten av Bergamo, er Val­cla­epio. Her pro­du­se­res rødvin på caber­net sau­vig­non og mer­lot. Det er den typis­ke Bor­deaux-blan­din­gen, og en blan­ding som bru­kes i svært man­ge områ­der i de fles­te deler av den vin­pro­du­se­ren­de ver­den. Den frem­he­ves ikke som spe­si­elt inter­es­sant, så jeg vil­le nok ikke gjort sto­re anstren­gel­ser for å få tak i den.

Hvit­vin pro­du­se­res på char­don­nay, pinot bian­co og pinot gri­gio. Også det­te er dru­er som bru­kes man­ge ste­der, og jeg har ikke sett at noen frem­he­ver at de skal gi et sær­lig godt resul­tat her.

Et søk hos Vin­mono­po­let etter Val­cla­epio ga ingen treff. Så den får ven­te til en gang man er i områ­det.

Det pro­du­se­res også en søt passi­to på Mos­cato, som kan sel­ges under beteg­nel­sen Mos­cato di San­zo. Pro­duk­sjo­nen er liten, og hel­ler ikke den fin­ner jeg hos Vin­mono­po­let.

Her­fra drei­er syk­lis­te­ne mot nord-øst. Skal vi navi­ge­re etter vinen, bør vi hel­ler dreie mot syd-øst. Vi kom­mer da inn i et områ­de med to geo­gra­fisk over­lap­pen­de vin­om­rå­der: Fran­ciacor­ta og Curte­fran­ca. Fran­ciacor­ta er for mus­se­ren­de viner, Curte­fran­ca for rødvi­ner og hvit­vi­ner.

Fran­ciacor­ta er Ita­lias bes­te mus­se­ren­de vin. Prosecco har blitt en mote­vin. Men prøv Fran­ciacor­ta til en avveks­ling. Fan­ciacor­ta har en lang tra­di­sjon for pro­duk­sjon av kva­li­tets­vin. Men den mus­se­ren­de vinen er av rela­tivt ny dato. Øno­lo­gen Fran­co Zila­ni over­tal­te på midt­en av 1950-tal­let eie­ren av vin­hu­set Ber­lu­cchi til å sat­se på mus­se­ren­de vin etter de sam­men prin­sip­pe­ne som i Champag­ne, og suk­ses­sen lot ikke ven­te på seg. Fran­ciacor­ta lages på dru­ene Pinot nero (som er den ita­li­ens­ke beteg­nel­sen på Pinot noir), char­don­nay og pinot bian­co. To av de tre drue­sor­te­ne, Pinot noir og Char­don­nay, er blant de dru­ene som bru­kes til champag­ne.

Jeg har nevnt Fran­ciacor­ta i forbi­far­ten noen gan­ger tid­li­ge­re under årets giro, blant annet som for­slag til vin på 17. mai. Jeg har også nevnt at Chris­ter Berens kal­ler den “Ver­dens nest­beste «Champag­ne»”. Jeg vil ikke bru­ke beteg­nel­sen “champag­ne” på annet enn det som er champag­ne, alt­så mus­se­ren­de vin pro­du­sert i Champag­ne etter reg­le­ne for pro­duk­sjon av den­ne.

Jeg mener at ingen annen mus­se­ren­de vin kom­mer opp mot en god champag­ne. Men man beta­ler en del eks­tra for nav­net når man kjø­per champag­ne. Og det kan være sto­re for­skjel­ler mel­lom champag­ner, skjønt de som sel­ges i Nor­ge gjen­nom­gå­en­de har høy kva­li­tet. Kva­li­te­ten kan nok variere mer for champag­ne pro­du­sert av koope­ra­ti­ver for diver­se super­mar­ked­kje­der m.m. Så man kan ikke si at champag­ne all­tid er best. En god Fran­ciacor­ta er en god utford­rer til en rela­tivt enkel champag­ne. Gi den en sjan­se! Noen gode pro­du­sen­ter er Ca’del Bosco, Bellavis­ta og Con­ta­di Cas­t­al­di. De er alle repre­sen­tert hos Vinomo­po­let.

Curte­fran­ca var det gam­le nav­net på områ­det. Stil­le viner fra områ­det ble en stund solgt under beteg­nel­sen Ter­re di Fran­ciacor­ta. Men for å unn­gå navne­for­vir­ring, gikk man over til nav­net Curte­fran­ca.

Noen ord om pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin. Vinen gjæ­rer to gan­ger, and­re gang slik at den CO2 som pro­du­se­res i gjæ­rings­pro­ses­sen ikke slip­per unna, men blir væren­de i vinen. Men mener at det hele star­tet med at kjø­lig vær om høs­ten stan­set gjæ­rin­gen, og at man­ge viner ikke var utgjæ­ret da de ble tap­pet på flas­ker. Da vår­en kom, begyn­te dis­se vine­ne å gjæ­re igjen — til stor frust­ra­sjon for pro­du­sen­te­ne. Man had­de eks­plo­de­ren­de flas­ker, ikke en vin med gode bob­ler. Etter hvert lær­te man seg å kon­trol­le­re pro­ses­sen. Fle­re ste­der gjør krav på å være det førs­te ste­det hvor man star­tet med slik pro­duk­sjon. Den elds­te doku­men­ter­te pro­duk­sjo­nen er i Limoux i Syd-Frank­ri­ke, hvor det er doku­men­tert slik vin­pro­duk­sjon i 1543.

Den tra­di­sjo­nel­le meto­den, som bru­kes ved pro­duk­sjon av champag­ne, av crê­mant (beteg­nel­se på frans­ke mus­se­ren­de viner laget med tra­di­sjo­nell meto­de and­re ste­der enn i Champag­ne), den spans­ke Cava og alt­så Fran­ciacor­ta, går ut på at etter­gjæ­rin­gen skjer på flas­ke. En stil­le vin tap­pes på flas­ker, til­set­tes litt drue­most og andre­gangs­gjæ­rin­gen kan begyn­ne. I Champag­ne kan den­ne vinen ha lig­get len­ge på bunn­fal­let fra første­gangs­gjæ­rin­gen. Man blan­der gjer­ne viner fra fle­re årgan­ger, der­for sel­ges det mes­te av champag­nen uten årgang­san­gi­vel­se.

Nå har man kon­troll på pro­ses­sen og bru­ker soli­de og godt kor­ke­de flas­ker, så eks­plo­de­ren­de flas­ker er ikke len­ger noe pro­blem. Flas­ke­ne ven­des sak­te slik at de til slutt står med hal­sen ned for at bunn­fal­let skal sam­le seg i hal­sen. Det­te fjer­nes før vine­ne kor­kes og gjø­res kla­re for salg.

Dru­er dyr­ket langt mot nord, i områ­der på gren­sen av hvor det er mulig å dyr­ke vin, gir gjer­ne gans­ke høy syre. Av den­ne grunn har fran­ciacor­ta gjer­ne noe mind­re syre og litt mer søt­li­ge fruk­taro­ma­er enn champag­ne.

For at en vin skal kun­ne sel­ges under beteg­nel­sen Fran­ciacor­ta DOCG skal selv­føl­ge­lig alle dru­ene være dyr­ket i det­te områ­det. Etter­spør­se­len ble etter hvert så stor at det ikke var til­strek­ke­lig med loka­le dru­er. Ber­lu­cchi star­tet der­for med å kjø­pe dru­er fra and­re nær­lig­gen­de områ­der. Men slik vin kan selv­sagt ikke sel­ges med DOCG-beteg­nel­sen.

Den and­re pro­duk­sjons­må­ten for mus­se­ren­de vin er at etter­gjæ­rin­gen skjer på trykk­tank. Prosecco og en del annen rime­lig mus­se­ren­de vin pro­du­se­res på den­ne måten. Det er også verdt å nev­ne at Prosecco har lave­re trykk enn det som er van­lig for mus­se­ren­de vin. Prosecco har tre atmo­sfæ­rers trykk, mens det van­li­ge i annen mus­se­ren­de vin er seks atmo­sfæ­rer — om min hukom­mel­se stem­mer.

Prosecco er en utmer­ket kose­vin, og jeg har hatt noen hyg­ge­li­ge stun­der med et glass prosecco eller fler (tror det blir prosecci i fler­tall) på cafe­er i Vene­zia. Men gi Fran­ciacor­ta en sjan­se.

Mila­no er Ita­lias sto­re mote­by. Men moter er ikke mitt felt, så jeg skal ikke kom­men­te­re det­te noe mer. Men Mila­no er også en musikk­by, med et av ver­dens mest kjen­te opera­hus, La Sca­la. Det var direk­tø­ren på La Sca­la som en gang våget å sat­se på den da ukjen­te kom­po­nis­ter Giu­sep­pe Ver­di, og som klar­te å lede ham gjen­nom per­son­li­ge kri­ser hvor han var fast bestemt på ikke å kom­po­ne­re musikk, og fikk ham til å kom­po­ne­re mer.

Da vi var i Mila­no i 2001 opp­da­get Siv og Karen en inter­es­sant kø, mens jeg var på et møte. Det var kø for å kjø­pe bil­let­ter til dagens fore­stil­ling på La Sca­la, og de fikk tak i bil­let­ter til Ver­dis “Il Tro­va­to­re”. Så da ble det opera­kveld på La Sca­la for oss. Jeg tar med et opp­tak av “Il Tro­va­to­re” fra La Sca­la. Men det var nok ikke den opp­set­nin­gen vi så.

For de som er eller har vært inter­es­sert i motor­sport, er Mon­za, som ryt­ter­ne pas­se­rer omtrent halv­veis, et kjent navn. Her har Ita­lias Grand Prix i For­mel 1 blitt arran­gert siden star­ten . Banen had­de en oval­bane med doser­te svin­ger, i til­legg til en mer nor­mal bane. Det er en bane som gir stor has­tig­het, og man slut­tet å bru­ke oval­ba­nen for­di far­ten og risi­ko­en ble for høy. Den svens­ke For­mel-1 kjø­re­ren Ron­nie Peter­son døde etter en ulyk­ke på Mon­za-banen i 1978.

Etter den­ne etap­pen er det hvile­dag. Også her lig­ger vi to dager foran syk­lis­te­ne, slik at det ikke blir noen ny vin­blogg før søn­dag.

I vini del Giro d’Italia 2014

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email