I vini del Giro d’Italia 2014 — 16. etappe: Ponte di Legno — Val Martello/Martelltal

Giro_2014_NE16Jeg håpet på Edvald i går. Men som en inn­sen­der til Euro­sport skrev på en twit­ter­mel­ding: Når ham må være hjelpe­ryt­ter også når han er i brudd, hvor­dan skal han da kun­ne vin­ne noe?

Etter dagens etap­pe har ryt­ter­ne en vel­for­tjent hvile­dag. Men vi har alle­re­de lagt hvile­da­gen bak oss, og går løs på det som må kun­ne kal­les “hel­ve­tes­uka”, i alle fall for alle and­re enn utpre­ge­de klat­re­re. Vi har kom­met fram til 16. etap­pe, som går fra Pon­te di Legno til Val Martello/Martelltal. Her får vi Giro d’Italia på sitt ver­ste eller sitt bes­te, alt etter­som hvor­dan man ser det. Her skal syk­lis­te­ne vir­ke­lig få kjørt seg i har­de fjell, blant annet over klas­si­ke­ren Pas­sio del­lo Stel­vio.

T16_ValMartello_planNå skal vi inn i fjel­le­ne. Spen­nen­de syk­ling, men her er det ikke lett å fin­ne inter­es­sant vin.

Etap­pen er, så langt jeg kan se, den sam­me som den opp­rin­ne­li­ge 19. etap­pe 2013. Men som noen vil hus­ke, ble den etap­pen avlyst for­di det var for mye snø i fjel­le­ne. Så man gjør et nytt for­søk i år. Når etap­pen er en repri­se fra i fjor, håper jeg dere bærer over med at en del av det jeg skri­ver er mate­ria­le jeg har brukt før. Jeg sat­ser på at jeg ikke er den enes­te som ikke hus­ker alle detal­jer i det jeg les­te for et år siden, og kan tåle noen repe­ti­sjo­ner.

Vi star­ter i den nord­li­ge delen av Lom­bar­dia, nær gren­sen til Tren­ti­no — Alto Adi­ge. Drar vi litt len­ger mot vest, kan vi fin­ne noe vin. Vi kom­mer da inn i Val­tel­lina.

Drar vi helt gjen­nom Val­tel­lina-dalen kom­mer vi til Como­sjøen. Det vår noen sce­ner fra Jostein Gaar­ders bok “Kabal­mys­te­riet” til å spret­te opp i mitt hode. Far og sønn er på vei gjen­nom Euro­pa i bil. De kjø­rer fra Sveits inn i Ita­lia og kom­mer ned til Como­sjøen. De tar inn på mini­ho­tell Baradel­lo i Como, om min hukom­melse stem­mer. Beskri­vel­sen av utsik­ten da de pas­se­rer top­pen og ser dalen mot Como­sjøen har gjort at jeg siden har hatt lyst til å rei­se den­ne vei­en — men har ennå ikke gjort det.

Men vi skul­le ha vin. Det er bare i en ca 40 km lang og gans­ke smal stri­pe i de syd­vendte skrå­nin­gene at de dyr­ker vin i Val­tel­lina-dalen. Hoved­druen er Neb­biolo, som vi kjen­ner fra Pie­monte. Men her oppe kal­les den Cia­ven­nasca. Den­ne skal utgjø­re minst 90% i alle kva­li­tets­vi­ner. And­re til­latte dru­er er først og fremst de loka­le dru­ene Ros­sola Nera, Pig­nola og Brug­nola. Vine­ne kan min­ne om Neb­bio­lo-viner fra den nord­re delen av Pie­monte, alt­så noe “slan­kere” enn Barolo, men med en raf­fi­nert aro­ma.

Det er tre klas­si­fi­se­rin­ger, hvor­av Val­tel­lina Superio­re og Ros­so de Val­tel­lina er van­lige rødvi­ner. Det er vel ikke nød­ven­dig å si at Superio­re reg­nes for den bes­te av de to.

Det er fem under­om­rå­der som kan set­te hvert sitt navn på eti­ket­tene. Reg­ner vi fra øst mot vest, alt­så den vei­en vi kom­mer inn i dalen, er det først Val­ge­lia, Infer­no og Gru­mello. I til­legg til dis­se er lig­ger Sas­sella og Marog­gia len­ger mot vest.

I vest mun­ner dalen ut ved Como­sjøen. Sto­re inn­sjøer (og elver) vir­ker all­tid tem­pe­re­rende. De hol­der på var­men f.eks. i kjø­lige net­ter, og vir­ker kjø­lende på var­me dager. Kli­maet i vest er påvir­ket av Como­sjøen, slik at dru­ene mod­ner 5–7 dager tid­li­gere i vest enn i øst. Dru­ene i øst har gjer­ne tyk­kere skall og mer syre.

Her kom­mer vi til den tred­je vin­ty­pen: Sforzato. Det­te er en passi­to-vin, alt­så en vin frem­stilt i hoved­sak på tør­kede dru­er. Dru­ene skal tør­ke i minst 110 dager. Det tør­re og kjø­lige vin­ter­kli­maet skal være bra for den­ne tørke­pro­ses­sen. Resul­ta­tet er en vin som i Ita­li­ensk vin beskri­ver som en “struk­tu­rert utga­ve av Vene­tos Ama­rone”. Det bru­kes gjer­ne dru­er fra den øst­li­ge delen av dalen, alt­så de med tykt skall og mye syre, til å pro­du­sere Sforzato.

Det pro­du­se­res lite Val­tel­lina-vin, og det er arbeids­kre­vende og der­med dyrt å pro­du­sere den. Men ver­den går i alle fall frem­over, i det mins­te den nors­ke vin­ver­den.  Da Giro­en var inn­om det­te i 2012 hadd Vin­mono­po­let åtte Val­tel­lina-viner i sine lis­ter. Nå har de 17 Val­tel­lina-viner, som kos­tet fra 16o til 430 kr.

Vi har juk­set litt, for å fin­ne litt vin i nær­he­ten av etap­pen. Vi er noen mil vest for syk­lis­te­ne. Syk­lis­te­ne skal gjen­nom, Pas­so del­lo Stel­vio, som er omtrent på gren­sen mot Sveits. Ca tre km før man når top­pen kan man ta av gjen­nom Umbrail­pas­set til Sveits, om man skul­le øns­ke det. Leter man etter ste­der i nær­he­ten som er kjent for and­re enn syk­kel­en­tu­si­as­ter og alpi­nis­ter, så er nok St. Moritz i Sveits det nær­meste. Vi må rei­se len­ger om vi hol­der oss i Ita­lia. Om noen skul­le få lyst til å for­søke seg på den bak­ken syk­lis­tene skal opp, så er et hvert år et tur­ritt opp til Pas­so del­lo Stel­vio. I år går rit­tet 30. august. Det er bare å leg­ge seg i tre­ning.

Jeg kom­mer nok ald­ri til å syk­le opp Stel­vio-pas­set. Jeg har en liten drøm om en dag å syk­le opp til Mont Ventoux, som ikke er så langt fra der vi har lei­lig­het i Frank­ri­ke. Men det vil kre­ve mye tre­ning før jeg even­tu­elt vil være i stand til å gjen­nom­føre det, og jeg skul­le vel gjer­ne også hatt litt mind­re bal­last å ta med opp bak­ke­ne.

For noen år siden had­de TV2 en liten serie under deres Tour de Fran­ce-sen­din­ger hvor Dag Otto Lau­rit­zen møt­te syk­kel­fo­to­gra­fen Gra­ham Wat­son, som pre­sen­ter­te noen av sine bes­te syk­kel­bil­der. Gra­ham Wat­son for­tal­te at han i unge år had­de vært en aktiv syk­list (det har ikke jeg), men at han ald­ri var sær­lig rask. Han kun­ne hol­de ut len­ge hvis far­ten ikke var for stor, men ble fort hek­tet av når far­ten økte. Det blir ikke kon­kur­ranse­syk­lis­ter av slikt. Jeg kjen­te meg litt igjen i det­te, selv om jeg som sagt ald­ri har vært aktiv syk­list. Jeg har også vært en som kun­ne hol­de ut len­ge, og hol­de det gåen­de selv om jeg var vel­dig sli­ten, så len­ge far­ten var lav. Jeg kun­ne vel­dig langt, men har ald­ri vært noe til å løpe.

Den gam­le dope­ren Tyler Hamil­ton skri­ver i boken The Secret Race at hans “talent” da han star­tet som aktiv syk­list, var at han tål­te mye mer smer­te enn alle de and­re. Det var før han lær­te doping av Bjar­ne Riis og Lance Arm­strong. Jeg har egent­lig en gans­ke høy smerte­ters­kel. Men jeg har ald­ri vært blant dem som kan pres­se krop­pen langt over smerte­gren­sen, f.eks. for å kom­me opp en hard bak­ke. Da blir det for fris­ten­de å stop­pe litt for å beund­re utsik­ten, eller noe til­sva­ren­de. Så noen bakke­klat­rer har jeg ikke vært, og kom­mer nok hel­ler ikke til å bli. Om jeg en dag skul­le kla­re å ta meg opp på Mont Ventoux på syk­kel, så kom­mer jeg ikke til å ta med ut slik den­ne syk­lis­ten så ut til å ha gjort (jeg had­de kjørt bil opp, ikke syk­let).

WIMG_0480_DxOMont Ventoux er, i mot­set­ning til Pas­so del­lo Stel­vio, et fjell som rei­ser seg opp fra et vin­om­rå­de: Ventoux AOC. Men jeg vet at om jeg noen gang kom­mer meg til top­pen av Mont Ventoux på syk­kel, så vil ikke et glass rødvin være det jeg tørs­ter etter når jeg har gjen­vun­net pus­ten og ellers tatt meg inn etter anstren­gel­sen. Jeg vet at kom­mer jeg meg opp dit, da skal jeg ha en kald øl.

Beer_StelvioAlt det­te var bare en vel­dig lang omvei til å for­tel­le at det fin­nes et øl som heter Stel­vio. Det bryg­ges rik­tig­nok i byen Bol­za­no, og ikke på top­pen. Bryg­ge­ri­et beskri­ves som et mikro­bryg­ge­ri, og har nep­pe dis­tri­bu­sjon uten­for sitt loka­le områ­de. Men det bes­te å få her oppe, må være en kald Bir­ra Stel­vio, om man ikke er Giro-syk­list som bare må rase ned fra fjel­let for å gå løs på nok en bak­ke. Eller det er så kaldt at varm sjo­ko­la­de er det man tren­ger.

Boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs er en beskri­velse av Euro­pas 50 mest kjen­te fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­gene som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­serte. Pas­so del­lo Stel­vio er selv­sagt med. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­niske beskri­vel­ser. Det­te er en flott bok om man drøm­mer om å syk­le noen av dis­se bak­kene, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjø­re det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sit­te i sofa­en og se and­re sli­te seg opp dis­se bak­ke­ne.

Når vi nær­mer oss slut­ten, blir det igjen mulig å fin­ne litt vin. Vi har da kom­met inn i områ­det Alto Adi­ge eller Süd­ti­rol, i den nord-vest­li­ge delen av Tren­tino — Alto Adi­ge. Alto Adi­ge er stort sett fjell. I føl­ge Vin­mono­po­lets beskri­velse er 99 % av area­let fjell. Dolo­mit­tene er gren­sen mot øst, Alpe­ne gren­sen mot nord og vest. Her er det kal­de vin­tre. Men her fin­ner vi også noen av de områ­dene i Ita­lia som har høy­est som­mer­tem­pe­ra­tu­rer. Enkel­te ste­der dyr­kes dru­er helt opp til 1000 meter over havet. Det er sto­re tem­pe­ra­tur­for­skjel­ler mel­lom natt og dag, som gir lang mod­nings­tid og god utvik­ling av smak.

Min moti­va­sjon for å skri­ve den­ne og til­sva­ren­de seri­er, at jeg lærer så mye av det selv — mye mer enn de som leser det­te. Det er ikke menin­gen å utgi meg for eks­pert som skal belæ­re, men hel­ler å dele min lærings­pro­sess. Og jeg lærer mye om annet enn vin også.

Vi er i den tysk­ta­lende delen av Ita­lia. I føl­ge Wiki­pe­dia snak­ker 69% av befolk­nin­gen i pro­vin­sen tysk, 26% ita­li­ensk og 4% ladinsk. I 2011 var vi inn­om språ­ket fri­ulisk til 13. etap­pe. Som fri­ulisk er ladinsk et språk i den reto-romans­ke språk­grup­pen. I Alto-Adi­ge har ste­dene både ita­li­enske og tys­ke navn.

Ita­lia er en ung stat som i 2011 fei­ret 150 år som én stat. Men det var der, og ikke her. Eller sagt på en annen måte: Tren­tino — Alto-Adi­ge har ikke vært en del av Ita­lia i 150 år.

Områ­det var en del av Øster­rike-Ungarn, ble annek­tert av av Frank­rike under Napo­leon, var i en peri­ode under Bay­eren, gikk til­bake til Øster­rike og ble ikke en del av Ita­lia før etter førs­te ver­dens­krig. Mus­so­lini gjen­nom­førte en ita­li­se­rings­po­li­tikk. Men i 1943 ble områ­det annek­tert av Tysk­land. Etter kri­gen ble det igjen ita­li­ensk, og fra 1947 ble tysk side­stilt med ita­li­ensk som offi­si­elt språk. Det er har vært uover­ens­stem­mel­ser mel­lom Ita­lia og Øster­rike om grense­om­rå­dene helt opp til vår egen tid. Så sent som i 1971 ble det inn­gått en trak­tat mel­lom Ita­lia og Øster­rike om det­te områ­det, som blant annet for­ut­set­ter bety­de­lig selv­styre i regio­nen og at Øster­rike ikke blan­der seg inn i regio­nens ind­re anlig­gen­der. Som kon­flik­te­ne i Ukrai­na nylig har min­net oss om: Etnis­ke mino­ri­te­ter som føler seg til­knyt­tet et annet land, kan være eks­plo­sivt. Etter at Øster­rike ble EU-med­lem i 1995 har for­hol­dene bed­ret seg ytter­li­gere. Alt det­te i føl­ge Wiki­pe­dia. Dype­re har jeg ikke gått når det gjel­der regio­nens his­to­rie.

Men med sin belig­gen­het og his­to­rie bør det ikke kom­me som noen stor over­ras­kelse at vinen fra det­te områ­det er mer pre­get av tysk-øster­riksk enn av ita­li­ensk tra­di­sjon. Det­te blir tyde­li­gere jo len­ger nord vi kom­mer.

På den­ne etap­pen sne­ier vi så vidt inn­om den nord-vest­ligs­te utlø­pe­ren av Alto Adi­ge: Val­le Venos­ta eller Vinsch­gau. Det var et eple­om­råde, men har nå i stør­re grad gått over til vin­pro­duk­sjon. Områ­det ble klas­si­fi­sert som eget DOC i 1995. Det dyr­kes Pinot Noir, Shi­ava, Pinot Bian­co, Ries­ling og Mül­ler Thur­gau. Ita­li­ensk vin skri­ver at det er impo­ne­rende hva en liten grup­pe dedi­serte pro­du­sen­ter har fått til i løpet av få år, og at det­te er et områ­de vi kom­mer til å høre mer til.

Vi er fort­satt et styk­ke fra syk­lis­te­ne. Men det­te er så lokal vin som vi kan fin­ne.

I vini del Giro d’Italia 2014

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email