Les Vins du Tour de France 2014 — 2. etappe: York — Sheffield

TdF_2014_00_02And­re etap­pe går fra York til Shef­field. York er en gam­mel viking­by, som het Jor­vik i viking­ti­den. Skal jeg være helt ærlig, var jeg ikke så vel­dig impo­nert av viking­mu­se­et i York, da jeg var der. Men vi som kom­mer fra Viking­land er vel nok­så bla­ser­te i så måte.

Jeg var så vidt inn­om fot­ball til førs­te etap­pe, og som nevnt er min fot­ball­in­ter­es­se i bes­te fall mode­rat. Men vi ser at etap­pen pas­se­rer et par mil øst for Man­ches­ter, egent­lig er den inn­om Grea­ter Man­ches­ter. En av de meget få fot­ball­kam­per jeg har vært på, var i Man­ches­ter, en gang jeg besøk­te en venn som stu­der­te der. Vi dro på Old Trafford og så Man­ches­ter Uni­ted slå New­cast­le 3–1. Det var gøy. Med 55.000 gale til­skue­re på tri­bu­nen, tren­ger man ikke være så vel­dig inter­es­sert i det som skjer på banen for å ha det gøy.

Den­ne etap­pen er gans­ke kupert, med man­ge kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger, om enn ikke vel­dig har­de. Jeg var inn­om Cragg Vale i går, da jeg nevn­te Cragg Vale Bit­ter Ale. Så vidt jeg for­står skal ryt­ter­ne syk­le opp der, uten at vei­en har blitt klas­si­fi­sert som en stig­ning. Det skal være Eng­lands lengs­te sam­men­hen­gen­de bak­ke, ca 8 km lang og med 3,4% stig­ning i snitt. Mens vi ven­ter på TdF-ryt­ter­ne, kan vi bli med på den­ne turen opp Cragg Vale.

Jeg min­ner om Cycling Weeklys  over­sikt over 10 Grea­test Cycling Climbs of the Tour de Fran­ce in York­shire.

Etap­pen ser i utgangs­punk­tet ut som en typisk brudd-etap­pe, og man­ge vil nok kjem­pe for å san­ke klatre­po­eng. Men det spørs vel om et even­tu­elt brudd får lov til å gå inn så tid­lig i rit­tet. Jeg tvi­ler på det, og tror på et gans­ke sam­let felt til mål.

Vi er i det gam­le indu­stri­bel­tet i Eng­land. I dag er kan­skje også det­te et rust­bel­te, med ned­lagt indu­stri. Shef­field for­bandt jeg før med stål og kni­ver, men om det pro­du­se­res noe sær­lig stål og kni­ver der nå, vet jeg ikke.

TdF_2014_02Når vi star­ter i et viking­om­rå­de, bur­de vi kan­skje ha star­tet med mjød. Vikin­ge­ne drakk øl til hver­dags, og mjød til fest. Start på en etap­pe i Tour de Fran­ce er en fest­dag.

Mjød er laget med hon­ning, vann og gjær, og var ofte smak­satt med det man had­de for hån­den, så som hum­le, nel­lik, inge­fær, einer­bær eller pors. Jeg har smakt mjød noen gan­ger, men det har ikke blitt en av mine favo­rit­ter. At jeg ikke er noe glad i hon­ning, kan nok ha noe med saken å gjø­re. Men det blir også for søtt for meg, i alle fall har den mjø­den jeg har smakt, vært for søt. Jeg er glad i søt dess­vert­vin til des­sert. Men en des­sert­vin må ha til­strek­ke­lig syre som balan­se­rer det søte, for at den skal være god.

Les mer om mjød i den­ne artik­ke­len om mjød og øl fra Vin­mono­po­let. Her står det at den mjø­den man i dag kan kjø­pe, ikke kan sam­men­lig­nes med vikin­ge­nes gude­drikk. Den sis­te var enk­le­re og gro­ve­re enn det vi kan kjø­pe i dag. Jeg har en gang fått ser­vert hjem­me­la­get mjød. Når noe lages med vann, hon­nig og gjær, kan gren­sen til sats laget med vann, suk­ker og gjær bli gans­ke uklar. Jeg hus­ker det ikke som sær­lig godt.

Vin­mono­po­let har to typer mjød i sine lis­ter. Den ene er tysk og den and­re dansk. Vi får, om en noe mot­vil­lig, erkjen­ne at det var vikin­ger i Dan­mark også, så det bør bli den dans­ke Val­hal­la mjød om noen vil ha slikt drik­ke til den­ne etap­pen.

Vi skal kom­me til­ba­ke til øl. Men det er en his­to­rie, eller kan­skje et par his­to­ri­er, som jeg benyt­ter enhver anled­ning til å for­tel­le. Drar vi 7–8 mil mot nord-øst, kom­mer vi til byen Scar­bo­rough. Men vi er fort­satt i York­shi­re.

Scar­bo­rough er en by som i dag er pre­get av tid­li­ge­re tiders stor­het. Byen var et popu­lært reise­mål før det var bare å set­te seg på et fly og rei­se til ste­der med mer sol og var­me­re bade­vann (i den grad engelsk­menn i det hele tatt beve­ger sine blek­ro­sa lege­mer ut i van­net). Da var Scar­bo­rough et sted folk reis­te til. Ikke like man­ge rei­ser dit i dag. Men det er, eller i alle fall var, korps­fes­ti­val i Scar­bo­rough om som­mer­en, en fes­ti­val som får besøk av man­ge nors­ke skole­korps — også det korp­set jeg en peri­ode var for­mann for.

Her var det også et stort mar­ked. Mar­ke­det ble etab­lert midt på 1200-tal­let. Det var­te 45 dager, som var used­van­lig len­ge for et slikt mar­ked. Bal­la­den “Scar­bo­rough Fair” hand­ler om det­te mar­ke­det. Den er kjent i alle fall fra 1600-tal­let, men er anta­ge­lig­vis eld­re.

I 1962 kom en den gang ukjent USAnsk san­ger og låt­skri­ver til Lon­don. Han het Robert Zim­mer­man, og skul­le sene­re bli langt mer kjent under nav­net Bob Dylan. Han møt­te den engels­ke san­ge­ren Mar­tin Cart­hy. Av Mar­tin Cart­hy lær­te han bl.a. bal­la­den “Scar­bo­rough Fair”. Vi star­ter med et opp­tak hvor Mar­tin Cart­hy syn­ger “Scar­bo­rough Fair”. Mar­tin Cart­hy spil­te inn san­gen i 1964.

Bob Dylan laget sin egen ver­sjon av san­gen, som han kal­te “Girl from the North Coun­try”. Både tekst og melo­di har sto­re lik­hets­trekk med “Scar­bo­rough Fair”. Det er et klart eksem­pel på det som i opp­havs­ret­ten inne­bæ­rer å benyt­te et ånds­verk på en slik måte at et nytt og selv­sten­dig verk opp­står. Det er helt greit å bli inspi­rert av det and­re har laget. Bob Dylan spil­ler ikke sam­me san­gen likt to gan­ger. Her er et opp­tak hvor han syn­ger “Girl from the North Coun­try”. Men skal du lyt­te etter lik­he­ter med “Scar­bo­rough Fair” er nok inn­spil­lin­gen på albu­met “The Free­whe­elin” bed­re.

Som det ble sagt i et inter­vju med Mar­tin Cart­hy i The Guar­di­an i anled­ning hans 70-års dag:

[Bob Dylan] has never fai­led to ack­now­led­ge his debt to Carthy’s “Lord Frank­lin” for “Bob Dylan’s Dream”, nor “Scar­bo­rough Fair” for “Girl from the North Coun­try”

Vi tar også med et sitat fra et annet inter­vju med Mar­tin Cart­hy, fra 1991 og 1992, gjen­gitt etter nett­ste­det bobdylanroots.com.

And when [Bob Dylan] came back, he’d writ­ten Girl From The North Coun­try, he came down to The Trou­badour and said, “Hey, here’s Scar­bo­rough Fair” and he star­ted play­ing this thing. And he kept get­ting the gigg­les, all the time he was doing it. It was very funny. I think he sang about three or four ver­ses and then he went. ”Ah man ah,” and he burst out laug­hing and sang somet­hing else. So yeah, l knew what he was doing. It was delight­ful, love­ly. ‘cos I mean he… he made a new song.

It’s part of the folk tra­dition, isn’t it, to base one song on anot­her song?

Well, I don’t know whether it is a folk tra­dition or not, but I took it as an enor­mous com­pli­ment, to the song and, if you like, to me. You know, I thought he was a tremen­dous­ly honourab­le blo­ke. Still do. It was a great thing to have done.”

I 1965 duk­ket det opp en annen usansk singer/songwriter (tror ikke den beteg­nel­sen var fun­net opp den gan­gen) i Lon­don. Det var Paul Simon. Han møt­te også Mar­tin Cart­hy, og han lær­te også “Scar­bo­rough Fair” fra Mar­tin Cart­hy. I 1966 had­de Simon & Gar­fun­kel en stor hit med deres ver­sjon av “Scar­bo­rough Fair”. På pla­ten sto det at Paul Simon had­de skre­vet san­gen. Mar­tin Cart­hys navn var ikke nevnt noe sted. Det var en gam­mel sang, og Mar­tin Cart­hy had­de ingen ret­tig­he­ter til san­gen. Men Simon & Gar­fun­kel spil­te den inn slik Paul Simon had­de lært den av Mar­tin Cart­hy. Paul Simon har fått en del vel­for­tjent pep­per, og mye ufor­tjent royal­ty på grunn av det­te.

Opp­skrif­ten på en hit er egent­lig gans­ke enkel: Man må lage en iøre­fal­len­de og fen­gen­de sang basert på kjen­te ele­men­ter, slik at man ikke stø­ter noen fra seg. Den skal være gans­ke enkel, gjer­ne basert på fire akkor­der. Sam­ti­dig må den ha “noe” som får den til å stå fram blant alle de and­re san­ge­ne laget med de sam­me ele­men­te­ne, og som får den til å set­te seg fast. Den jev­ne lyt­ter vil van­lig­vis ikke regist­re­re hva det­te “noe” er for noe. Jeg skal ikke gå vide­re med man­ge eksemp­ler på det­te.

Nå er det ikke bare å føl­ge enk­le opp­skrif­ter. Som en kokk en gang sa om å lage sjo­ko­lade­fon­dant (den des­sert­sjo­ko­lade­ka­ken som er stekt uten­på og fly­ten­de inni): Opp­skrif­ten er vel­dig enkel, så kan man bru­ke res­ten av livet på å lære å ste­ke den rik­tig.

Scar­bo­rough Fair” er gans­ke enkel, med en melo­di i dorisk modus. Regis­te­ret er såpass stort at noen vil få pro­ble­mer med melo­di­en av den grunn, og den har en kro­ma­tisk tone. Men ellers er den gans­ke enkel.

Mar­tin Cart­hys arran­ge­ment av “Scar­bo­rough Fair” er gans­ke spe­si­elt, selv om de fles­te ikke vil leg­ge mer­ke til det. For ner­der der ute: San­gen går i 3/4, mens gitar­kom­pet spil­les i 6/8. Det gir en form for poly­ryt­mikk som ikke er van­lig i sli­ke san­ger. Melo­di­en er ikke så vans­ke­lig. Det er hel­ler ikke så vans­ke­lig å spil­le kom­pet. Men skal man gjø­re beg­ge deler sam­ti­dig, da blir det mye vans­ke­li­ge­re enn det høres ut til. Det skal inn­røm­mes at Mar­tin Cart­hys inn­spil­ling av san­gen ikke had­de det sam­me hit-poten­sia­let som Simon & Gar­fun­kels ver­sjon. Men Mar­tin Cart­hy har til­ført noe vik­tig, som løf­ter san­gen og får den til å stå fram blant alle lig­nen­de san­ger. Om den spil­les med komp i 3/4-valse­takt, blir san­gen langt mind­re inter­es­sant. Slik høres Scar­bo­rough Fair ut når den frem­fø­res av Simon & Gar­fun­kel, her fra Cen­tral Park kon­ser­ten i 2006.

Men vi må ikke tør­ke ut helt. Vi må ut etter øl. Vi star­ter i dag med en annen øltype: Brown Ale og Dark Mild. Den­ne ølty­pen har tra­di­sjo­nelt blitt bryg­get i tre stry­ker. Van­lig øl, “Regu­lar” eller “Com­mon” had­de 5–6% alko­hol. Det var også et sva­ke­re øl, “small beer”, som typisk had­de rundt 3% alko­hol. Det­te var dag­lig drik­ke for land­ar­bei­de­re og indu­stri­ar­bei­de­re. Vi bør ha i bak­ho­det at dår­lig drikke­vann var et stort pro­blem og en alvor­lig smitte­kil­de. Så et alko­hol­svakt øl var nok alt i alt et bed­re drik­ke enn for­uren­set vann.

Det ble også bryg­get et ster­ke­re øl, noen gan­ger så sterkt som 9%.- Det­te ble bryg­get til reli­giø­se fes­ter og til inn­høs­tings­fes­ter. Bryg­ge­ri­ene på uni­ver­si­te­te­ne i Oxford og Cam­brid­ge bryg­get slikt øl til aka­de­mis­ke fest­lig­he­ter.

Mild ale” beteg­net øl som var dekan­tert før det begyn­te å bli vinøst og syre­hol­det, da det vil­le bli “old ale”.WIMG_0467_DxO

Vi skal litt len­ger nord­over langs kys­ten for å fin­ne den i dag mest kjen­te utga­ven av “Brown Ale”: “New­cast­le Brown Ale”. Pro­duk­sjo­nen av det­te ølet star­tet i New­cast­le upon Tyne i 1927. Ølet ble popu­lært, og var i en peri­ode den mest solg­te alk­hol­hol­di­ge drik­ken i Stor­bri­tan­nia. Det var det førs­te bri­tis­ke ølet som ble tap­pet på kla­re glass­flas­ker.

Ølet har gans­ke lite hum­le, som gir det et søt­lig preg. Det er egent­lig litt for snilt og søt­lig etter min smak. Jeg fore­trek­ker et noe bit­re­re øl enn det­te. Smak og behag skal så abso­lutt dis­ku­te­res, men vi må aksep­te­re at vi kan ha uli­ke opp­fat­nin­ger.

New­cast­le Brown Ale ble beskyt­tet som geo­gra­fisk opp­rin­nel­ses­mer­ke i 2000. Men i 2007 ble pro­duk­sjo­nen flyt­tet fra New­cast­le til John Smith’s Brewery i Tad­cas­ter, i York­shi­re. Så det hav­net innen­for det fyl­ke vi i utgangs­punk­tet kon­sen­tre­rer oss om. Men da det flyt­tet fra New­cast­le, for­svant selv­føl­ge­lig også sta­tu­sen som geo­gra­fisk opp­rin­nel­ses­mer­ke.

Tra­di­sjo­nelt har New­cast­le Brown blitt sett på som et arbei­der­klasse­øl, men har i de sene­re år blitt mer et stu­dentøl.

Shef­field skal, i føl­ge “The Oxford Com­pa­nion to Beer “,  være den byen i Stor­bri­tan­nia hvor man kan få flest ølty­per ser­vert fra fat.

Les vins du Tour de France 2014

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email