Les Vins du Tour de France 2014 — 3. etappe: London calling

TdF_2014_00_03I dag star­ter ryt­ter­ne på førs­te etap­pe, og årets tour kom­mer i gang. Så nå er vi kla­re foran TV-appa­ra­te­ne.

Jeg har som all­tid lagt meg noen dager foran. Jeg har kom­met til Tred­je, og den sis­te etap­pen på De bri­tis­ke øyer, Den går fra uni­ver­si­tets­byen Cam­brid­ge til Lon­don. Ryt­ter­ne kom­mer inn i Lon­don fra nord-øst, gjen­nom byde­len Strat­ford, som var der de fles­te OL-øvel­sen ble avholdt under som­mer-OL i 2012. De fort­set­ter for­bi Dockland mot Tow­er Hill og inn i City, føl­ger Vic­to­ria Embank­ment langs elven til West­min­ster, rund St James Park og opp foran Buck­ing­ham Palace til inn­spur­ten opp The Mall.

En kol­le­ga i Oxford plei­er gjer­ne å for­tel­le om da engels­ke myn­dig­he­ter, på slut­ten av 1100-tal­let, tok seg den uhyr­li­ge fri­het å døm­me en stu­dent ved Oxford. Det gjaldt visst et drap på en kjæ­res­te, eller noe slikt. Det var ikke det at de men­te at det­te ikke skul­le straf­fes, men å straf­fe stu­den­ter lå innen­for uni­ver­si­te­tets juris­dik­sjon, og da vil­le man ikke ha noen inn­blan­ding fra and­re myn­dig­he­ter. Pro­fes­so­re­ne for­lot uni­ver­si­te­tet i pro­test og dro øst­over. Etter at Kon­gen had­de gitt etter, kom de til­ba­ke til Oxford. Men ikke alle klar­te å fin­ne vei­en hjem, i føl­ge min kol­le­ga, og de star­tet da et nytt uni­ver­si­tet der de var — og det var Cam­brid­ge. Jeg inne­står ikke for at det­te er den hele og ful­le sann­het om hvor­dan uni­ver­si­te­tet i Cam­brid­ge ble etab­lert. TdF_2014_03JHBVi åpner dagen med en øl fra Cam­bridges­hi­re: Jeff­rey Hud­son Bit­ter, fra Oak­ham Ales. Det­te er et av de engels­ke øl man bør ha tes­tet før man dør, iføl­ge 1001 Beers You Must Try before You Die. Jeg har tid­li­ge­re nevnt at bit­ter fin­nes i man­ge vari­an­ter, fra gans­ke lyse til tem­me­lig mør­ke. Det­te er en lys utga­ve av bit­ter. Det­te ølet har fått den pre­sti­sje­fyl­te pri­sen Champion Beer of Bri­tan. Det er en pris som CAMRA deler ut hver år på Great Bri­tish Beer Fes­ti­val.

Jeg har mer­ket meg at om vi had­de dreid øst­over i ste­det for vest­over i byen Ches­ter­ford, vil­le vi ha kom­met til Mal­don. Her pro­du­se­res et salt som er meget etter­trak­tet — Mal­don-salt. I Nor­ge sel­ges det vel for tiden som “Jozo Gour­met salt”. Når man pro­du­se­rer salt ved å dam­pe inn sjø­vann, vil sal­tet begyn­ne å krys­tal­li­se­res seg når sali­ni­te­ten kom­mer opp på et visst nivå. De førs­te salt­krys­tal­le­ne som dan­ner seg som flak på over­fla­ten, gir det fines­te sal­tet. Det­te sal­tet er dyrt, og bru­kes bare når man skal ha et salt­dryss på et eller annet. Mal­don-sal­tet er et slikt salt.

Selv bru­ker jeg hel­ler det frans­ke “Fleur de sel de Camar­gue”, som er laget på sam­me måten. Kjø­per man det her i Nor­ge er det enda dyre­re enn Mal­don-salt. Jeg har bare sett det i små bok­ser på 125g. Jeg hus­ker ikke hva de kos­ter, men jeg tror man hav­ner på en pris på 7–800 kr/kg. Jeg er ikke en slik salt­kjen­ner at jeg kan påstå at sal­tet fra Camar­gue er bed­re enn Mal­don-sal­tet. Men det pro­du­se­res ca fem kilo­me­ter fra der vi har lei­lig­het i Frank­ri­ke, så det er for oss et pro­dukt med his­to­rie og lokal til­knyt­ning. Vi kjø­per det i bok­ser á en klio, som kos­tet 21 € sist jeg kjøp­te en. Det er omtrent det man beta­ler for Mad­lon-salt i Nor­ge. Det er dyrt salt, og ikke noe man har i van­net når man koker pas­ta eller trek­ker torsk. Men med vårt salt­for­bruk varer en kilo av det­te sal­tet i en del år, så det er ikke noen rui­ne­ren­de kost­nad uan­sett.

Stout er et øl som van­lig­vis for­bin­des med Irland, og da først og fremst Guin­ness. Vi var inn­om det da årets Giro d’Italia had­de en etap­pe som gikk inn til Dub­lin. På 1700-tal­let utvik­let mal­ter­ne i Lon­don et mørkt malt som kun­ne bru­kes til å lage en rek­ke for­skjel­li­ge sor­ter øl. Når ølet var ungt, var det tørt og for­fris­ken­de. Det ble så popu­lært blant por­tø­re­ne (por­ters) som frak­tet varer rundt i byen, og havne­ar­bei­der­ne i dok­ke­ne øst for Lon­don at i 1721 var ølet blitt kjent som Por­ter. Så por­ter er alt­så por­tø­rens øl.

Por­ter revo­lu­sjo­ner­te ølpro­duk­sjo­nen. Det kun­ne bryg­ges i sto­re kvan­ta i sto­re eike­tøn­ner. Sma­ken utvik­let seg over tid, noe som gjor­de ølet vel­eg­net for eks­port til engels­ke kolo­ni­er over hele ver­den.

Det ble også bryg­get en ster­ke­re utga­ve, som ble kjent som “stout por­ter”, sene­re bare “stout”. Jeg antar at ordet stout der det sam­me som ordet staut på norsk, alt­så kraf­tig. Det ble eks­por­tert mye av det­te ølet til Skan­di­na­via, til de bal­tis­ke lan­de­ne og til Russ­land. Man fikk beteg­nel­ser som Bal­tic por­ter og Impe­ri­al Rus­sian Stout, som refe­rer­te til ølty­per solgt til, men ikke pro­du­sert i dis­se lan­de­ne.

Vi vel­ger en slags kro­no­lo­gi, hel­ler en geo­gra­fi når vi kom­mer inn til Lon­don, og star­ter med et tra­di­sjo­nelt Lon­don-bryg­ge­ri: Fuller’s.

WIMG_1685_DxOFuller’s er et bryg­ge­ri i byde­len Chis­wick, vest i Lon­don, som har fått en rek­ke av sine øl med blant de 1001 man bør ha prøvd før man dør. Det har vært dre­vet i den sam­me fami­li­en i mer enn 150 år, på det sted hvor det har vært bryg­ge­ri i godt over 300 år.

Vi kan star­te med det som reg­nes som dere flagg­ski­pøl: Lon­don Pri­de. Det er et Pale Ale, som bryg­ges etter gam­mel tra­di­sjon og er et meget vel­ba­lan­sert og godt øl. Det kry­per akku­rat under den alko­hol­gren­sen som gjør at det kan sel­ges i butikk i Nor­ge. Se etter det i en butikk med godt utvalg av øl. Fuller_London_Porter

Vi fort­set­ter med Fuller’s Lon­don Por­ter, som er en utmer­ket utga­ve av tra­di­sjo­nell Por­ter. Man­ge hev­der at det­te er ver­dens bes­te por­ter. Jeg har ikke smakt nok por­ter til å ha noen kva­li­fi­sert mening om akku­rat det spørs­må­let. Vil du fin­ne ut hvor­dan en ekte, tra­di­sjo­nell og god por­ter sma­ker, kan du prø­ve den­ne. Du fin­ner den på Vin­mono­po­let.

Fuller’s Extra Spec­i­al Bit­ter — ESB er i føl­ge  1001 Beers You Must Try before You Die  et øl som har vært trend­set­ter for bryg­ge­re som vil­le lage et pale ale, uten den påtren­gen­de bit­ter­he­ten i India Pale Ale. Sær­lig bryg­ge­ri­er i USA har tatt etter det­te ølet. Ølet ble opp­rin­ne­lig bryg­get som et vin­ter­øl, men bryg­ges nå hele året. Ølet har fått man­ge pri­ser, blant annet den pre­sti­sje­fyl­te Champion Beer of Bri­tan. Det er en pris som CAMRA deler ut hver år på Great Bri­tish Beer Fes­ti­val. Fuller’s har fått den sam­me pri­sen for to av sine and­re øl, Chis­wick Bit­ter og Lon­don Pri­de. Å få den­ne pri­sen for tre av sine øl er en rekord ingen and­re engels­ke bryg­ge­ri­er har vært i nær­he­ten av. Deres Gol­den Pri­de og Vin­ta­ge Ale er også blant de øl man må ha prøvd før man dør. Vin­ta­ge Ale er et øl hvor man tar det bes­te av det bes­te, for å bryg­ge det bes­te ølet de kan lage det året. Gol­den Pri­de kan man få på Vin­mono­po­let. Jeg tar også med deres 1845, som først ble laget som et jubi­le­um­søl i 1995, for å fei­re at det var 150 år siden Full­er, Smith og Tur­ner part­ner­ska­pet. Også det­te kan kjø­pes på Vin­mono­po­let.

Gale’s Prize Old Ale ble bryg­get av Gale’s. Det­te bryg­ge­ri­et ble kjøpt av Fuller’s i 2005, og da ble den bryg­geri­virk­som­he­ten lagt ned. Man­ge fans av det­te ølet trod­de at det­te var slut­ten, men sjefs­bryg­ge­ren hos Fuller’s, John Keeling, var fan av det ølet, og sør­get for at det har blitt videre­ført, noen vil også si videre­ut­vik­let.

WIMG_5741_DxONår det bæren­de ele­ment i den­ne seri­en er syk­kel, er det også verdt å nev­ne at pro­du­sen­ten av Brompton syk­ler hol­der til ikke langt fra Fuller’s bryg­ge­ri. Om du ikke kjen­ner Brompton, så er det en av de bes­te sam­men­legg­ba­re syk­ler man kan få tak i.

På vei­en inn til Lon­don syk­ler ryt­ter­ne gjen­nom Dockland. Krys­ser vi Them­sen, kan vi fin­ne bryg­ge­ri­et Mean­time, litt øst for Green­which. Jeg synes nav­net på bryg­ge­ri­et er sær­de­les vel­valgt og jeg liker dob­belt­be­tyd­nin­gen! Det­te er et ungt bryg­ge­ri, star­tet i 1999. De byg­ger på Engelsk bryg­geri­tra­di­sjon, men har ald­ri vært red­de for å utford­re den­ne og gå nye vei­er. De bryg­ger blant annet en Cof­fe Por­ter, en øl bryg­get med bl.a. kaffe­bøn­ner, også det er et øl man bør ha prø­ve før man dør, om vi hol­der oss til 1001 Beers You Must Try before You Die. Det sam­me gjel­der for deres India Pale Ale, Lon­don Pale Ale, Lon­don Por­ter og Lon­don Stout.

Eng­land har ald­ri vært noen stor vin­pro­du­sent. Men engelsk­menn har vært sto­re vin­kjø­pe­re og vin­hand­le­re. Nå kjø­per jeg ikke så mye vin når jeg er i Lon­don, da det er vans­ke­lig å få den med hjem på fly­et. Det er én grunn til at jeg ikke har gjort noe for­søk på å gjø­re meg kjent blant Lon­dons vin­hand­le­re. Men Ber­ry Brot­hers & Rudd er en stor vin­hand­ler som det kan være verdt å stik­ke inn­om. For noen år siden had­de de et tax-free-utsalg på Hea­throw, og da kun­ne man for­hånds­be­stil­le vin (eller brenne­vin) og hen­te den der. Dess­ver­re er det utsal­get ned­lagt. I vin­av­de­lin­ge­ne til Har­rods og Fort­num & Mason kan man også fin­ne en del inter­es­sant. Og det fin­nes sik­kert en lang rek­ke vin­hand­le­re som jeg ald­ri har opp­da­get.

Når vi rei­ser til Lon­don, flyr vi som regel med Bri­tish Air­ways. Vi har ingen spe­si­el­le pre­fe­ran­ser når det gjel­der fly­sel­skap, bort­sett fra at vi gjer­ne vel­ger bort Ryanair når det fin­nes bed­re alte­ran­ti­ver. Vi flyr med det sel­ska­pet som har det bes­te til­bu­det på bil­let­ter dit vi skal, når vi skal dit. Til Lon­don har det som regel vært Bri­tish Air­ways, i alle fall når rei­sen er plan­lagt lang tid i for­vei­en, slik at vi kan slå til når det er guns­ti­ge til­bud.

En bonus ved å fly Bri­tish Air­ways er at de flyr fra Ter­mi­nal 5 på Hea­throw. Spise­ste­der på fly­plas­ser er gjer­ne gans­ke mis­trøs­ti­ge grei­er. Men på Hea­throw Ter­mi­nal 5 dri­ver Gor­don Ram­say res­tau­ran­ten “Pla­ne Food”. Det er ingen fancy res­tau­rant med stjerne­a­mbi­sjo­ner. Men det er sted man får god og vel­la­get mat. Så vi plei­er all­tid å dra til fly­plas­sen i god tid, og spi­se mid­dag der før vi flyr hjem. WIMG_3460_DxODet var her jeg førs­te gang fikk ser­vert engelsk vin. Nys­gjer­rig som jeg er når det gjel­der vin, måt­te jeg selv­føl­ge­lig prø­ve den når de had­de den på vin­lis­ten. Det var en Bacchus Reser­ve fra Chapel Down. De hol­der til i Kent, syd for Lon­don. Det er bare i den syd­li­ge delen av Eng­land hvor det pro­du­se­res vin.

Jeg kjen­te ikke noe til vinen, smak­te på den og tenk­te at det­te måt­te være en vin laget på Sau­vig­non blanc. Den had­de en mar­kert duft av stik­kels­bær­bla­der, mer mar­kert enn man fin­ner i typis­ke Suvig­non blanc viner som f.eks. San­cer­re. Men der tok jeg feil. Det vis­te seg at Bacchus er nav­net på en drue, en drue som da var helt ukjent for meg. Og da har jeg vel også sagt at det er en drue som har enda mer av det som er typisk for Sau­vig­non blanc. Jeg har også druk­ket en mus­se­ren­de vin fra sam­me pro­du­sent, men jeg hus­ker ikke eksakt hvil­ken. Også den har jeg druk­ket på “Pla­ne Food” på Hea­throw. De fles­te av deres mus­se­ren­de viner lages på de sam­me dru­ene som man bru­ker i champag­ne.

Man bør all­tid i det mins­te sma­ke den loka­le vinen når man er i et områ­de hvor det pro­du­se­res vin. Jeg for­søk­te å fin­ne engelsk vin i butik­ke­ne på Hea­throw, uten hell. Skal man ha med litt vin hjem, må man kjø­pe den etter at man har pas­sert sik­ker­hets­kon­trol­len. Jeg synes den engels­ke vinen som jeg har smakt har vært helt OK, men like­vel mest en kurio­si­tet. Det er ikke en vin jeg vil anstren­ge meg noe sær­lig for å fin­ne uten­for Eng­land.

WIMG_1116_DxOVi avslut­ter den­ne Eng­lands­tu­ren med et annet øl som er blant de man bør ha prøvd før man dør, og som jeg har sett i en del nors­ke butik­ker. Det pas­ser når man skal ta avskjed med Eng­land: Dorot­hys Goodbye’s. Det bryg­ges av Wye Val­ley Brewery. Bryg­ge­ri­et lig­ge­ri Here­fords­hi­re, langt vest i Eng­land, helt mot gren­sen til Wales. Bryg­ge­ri­et ble star­tet i 1985 av den tid­li­ge­re Guin­ness-bryg­ge­ren Peter Amor. Det ølet han øns­ket å bryg­ge var det tra­di­sjo­nel­le Guin­ness stout fra 1960-tal­let. Det er med deres Wholeso­me stout man bør ha prøvd.

Jeg må med­gi at stout ikke er den ølty­pen jeg er mest begeist­ret for. Men jeg synes Dorot­hys Goodbye’s Wholeso­me stout Drothy_Blonde_lagerer klart å fore­trek­ke frem­for Guin­ness. Og da vi tes­tet Guin­ness mot O’Haras Stout da Giro d’Italia had­de mål­gang i Dub­lin, gikk Guin­ness også tapen­de ut av den duel­len. Hvis jeg skal kjø­pe stout et sted hvor utval­get er godt, blir det nok Dorot­hys Goodbye’s Wholeso­me stout .

Å ha Dorot­hy, med en slags Mary­lin Mon­roe-look på eti­ket­ten har sik­kert ikke vært så dumt rent mar­keds­fø­rings­mes­sig. Jeg har valgt å hol­de med til over­gjæ­ret ales på den­ne vir­tu­el­le Eng­lands­tu­ren. Men jeg gjør et unn­tak når det gjel­der illust­ra­sjon til avsnit­tet om Dorot­hy. Her klar­te jeg ikke å mot­stå eti­ket­ten til deres lager, Natu­ral Blond Lager.

Svein Ølnes kom­mer med en nyt­tig kom­men­tar til inn­led­nin­gen til den­ne seri­en. Han viser til Lars Mari­us Gars­hols ølblogg, hvor han for­kla­rer for­skjel­len mel­lom cask og keg.

Bøker om øl

9788242127808Igjen viser jeg til inn­led­nin­gen for bøker om øl gene­relt. Men vi må ta med litt om Lon­don. Som en gene­rell bok om Lon­don, er mitt første­valg Richard Herr­manns bok “Mine gle­ders by”. Anskaff den som lyd­bok og få med Richard Herr­manns fan­tas­tis­ke for­tel­ler­stem­me.

Svein Ølnes skri­ver i sin kom­men­tar at jeg har ute­latt den vik­tigs­te boken: Michael Jack­son: The Beer Hun­ter show. Nå fin­ner ikke jeg noen bok med det nav­net. Michael Jack­son (ikke musi­ke­ren, men en annen Michael Jack­son) var en av ver­dens frems­te eks­per­ter på øl og whis­ky, og har skre­vet mye om dis­se emne­ne. Han døde dess­ver­re i 2007. De fles­te av hans bøker om øl er fra 1990-tal­let, og det har skjedd mye i ølver­den siden den gang. Jeg har vist til hans Michael Jackson’s Great Beers of Bel­gi­um når vi har vært i Bel­gia. Den boken er opp­da­tert av and­re etter hans død, og kom i sis­te utga­ve i 2008. Men nett­ste­det Beerhunter.com, som ved­li­ke­hol­des for å hed­re hans min­ne og hans arbeid for godt drik­ke, er verdt å besø­ke.

1852492856Det fin­nes utal­li­ge bøker om puber i Lon­don. Jeg har ikke lest dem alle, og har slett ikke druk­ket meg gjen­nom vel­dig man­ge puber i Lon­don. Så jeg er ikke den som kan kom­me med vel­dig man­ge gode, egne tips om hvor man bør drik­ke øl i Lon­don. Jeg vel­ger å hol­de med til dem jeg har til­lit til når det gjel­der engelsk øl, nem­lig CAMRA. Den førs­te boken blir da The CAMRA Guide to London’s Best Beer, Pubs & Bars.

1852493100Vi kan også la oss guide på pub­vand­rin­ger i Lon­don av CAMRA’s Lon­don Pub Walks (Camra’s Pub Walks). Er har jeg hel­ler ikke noen egne vand­rin­ger å bidra med.

Da er det slutt på Eng­land for den­ne touren. Men det er ikke slutt på ølet. For vi skal gjen­nom frans­ke ølre­gio­ner og litt inn­om Bel­gia før vi kan begyn­ne på vinen.

Les vins du Tour de France 2014

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email