De siste dagers bilhellige

Fram til 1960 måt­te man ha sær­skilt til­la­tel­se til å kjø­pe bil i Nor­ge. Man vok­tet han­dels­ba­lan­sen, og vil­le ikke øde­leg­ge den med stor import av luk­sus­ar­tik­ler som biler. Først i 1960 ble bil­sal­get fri­gitt. Som land uten egen bil­in­du­stri, had­de Nor­ge ingen inter­es­se av å sti­mu­le­re bil­mar­ke­det, sna­re­re tvert imot. Så man la høye avgif­ter på bilen.

Folk drøm­te om bil. Før 1960 var drøm­men uopp­nåe­lig for man­ge. Man så fil­mer med James Dean, drøm­te seg bort og for­treng­te at hans kar­rie­re end­te da han døde i et bil­kræsj. På 60-tal­let var drøm­men ikke like uopp­nåe­lig, men fort­satt fjern. Bilen var dyr, for dyr for vel­dig man­ge. Bil var sta­tus. Kjøp­te man ny bil, var man en inter­es­sant per­son i nabo­la­get len­ge. Alle vil­le se den nye bilen, kan­skje også få være med på en bil­tur. En av våre nabo­er med bil plei­de å kjø­re den ut av gara­sjen for å vas­ke den hver helg. Jeg så ikke at han bruk­te bilen noe sær­lig mer enn det, men da fikk ha i alle fall vist den fram til nabo­ene.

Con­ti­nue read­ing De sis­te dagers bil­hel­li­ge