Fram til 1960 måtte man ha særskilt tillatelse til å kjøpe bil i Norge. Man voktet handelsbalansen, og ville ikke ødelegge den med stor import av luksusartikler som biler. Først i 1960 ble bilsalget frigitt. Som land uten egen bilindustri, hadde Norge ingen interesse av å stimulere bilmarkedet, snarere tvert imot. Så man la høye avgifter på bilen.
Folk drømte om bil. Før 1960 var drømmen uoppnåelig for mange. Man så filmer med James Dean, drømte seg bort og fortrengte at hans karriere endte da han døde i et bilkræsj. På 60-tallet var drømmen ikke like uoppnåelig, men fortsatt fjern. Bilen var dyr, for dyr for veldig mange. Bil var status. Kjøpte man ny bil, var man en interessant person i nabolaget lenge. Alle ville se den nye bilen, kanskje også få være med på en biltur. En av våre naboer med bil pleide å kjøre den ut av garasjen for å vaske den hver helg. Jeg så ikke at han brukte bilen noe særlig mer enn det, men da fikk ha i alle fall vist den fram til naboene.