De siste dagers bilhellige

Fram til 1960 måt­te man ha sær­skilt til­la­tel­se til å kjø­pe bil i Nor­ge. Man vok­tet han­dels­ba­lan­sen, og vil­le ikke øde­leg­ge den med stor import av luk­sus­ar­tik­ler som biler. Først i 1960 ble bil­sal­get fri­gitt. Som land uten egen bil­in­du­stri, had­de Nor­ge ingen inter­es­se av å sti­mu­le­re bil­mar­ke­det, sna­re­re tvert imot. Så man la høye avgif­ter på bilen.

Folk drøm­te om bil. Før 1960 var drøm­men uopp­nåe­lig for man­ge. Man så fil­mer med James Dean, drøm­te seg bort og for­treng­te at hans kar­rie­re end­te da han døde i et bil­kræsj. På 60-tal­let var drøm­men ikke like uopp­nåe­lig, men fort­satt fjern. Bilen var dyr, for dyr for vel­dig man­ge. Bil var sta­tus. Kjøp­te man ny bil, var man en inter­es­sant per­son i nabo­la­get len­ge. Alle vil­le se den nye bilen, kan­skje også få være med på en bil­tur. En av våre nabo­er med bil plei­de å kjø­re den ut av gara­sjen for å vas­ke den hver helg. Jeg så ikke at han bruk­te bilen noe sær­lig mer enn det, men da fikk ha i alle fall vist den fram til nabo­ene.

Det var tiden for bil­lot­te­ri­er. Man kjøp­te lodd på bil for å hol­de liv i drøm­men. Drøm­men om bil holdt seg len­ge. Aften­pos­ten had­de et årlig motor­ma­ga­sin, med over­sikt over alle biler som var i salg i Nor­ge. En gutt kun­ne bla i det­te og drøm­me om biler, drøm­mer som var enda mer uopp­nåe­li­ge for en som ikke på langt nær var gam­mel nok til å kjø­re bil. Bil sto høyt på ønske­lis­ten. Jeg kjøp­te min førs­te bil da jeg var 20. Det var en da fem år gam­mel Fiat 850, her på en regn­våt vest­lands­vei.

W1977-1244Vi kjen­ner skat­te- og avgifts­sys­te­me­nens dyna­mikk, eller kan­skje helst man­gel på dyna­mikk: Når noe en gang har blitt belagt med høye avgif­ter, blir de væren­de høye. For­slag om skat­te- og avgifts­let­te stil­les all­tid opp mot and­re for­mål. Så det blir luk­sus­bi­ler mot gam­le og syke, barne­hage­plas­ser, osv. I tab­lo­id reto­rikk slen­ger man all­tid på “luk­sus”, alter­na­tivt “kjen­dis”, når man kan. Så det mes­te blir luk­sus i tab­lo­i­de­ne. Ved skat­te- og avgifts­let­ter er det all­tid slik at de som beta­ler mest i avgift også får de størs­te let­tel­se­ne. Dyre biler vil­le fått mest i avgifts­let­te, slik at det blir “avgifts­let­te på rikin­gers luk­sus­bi­ler”.  Dyre biler taper selv­føl­ge­lig den kam­pen.

Nord­menn kjø­per dyre biler. Ikke bare sel­ges det man­ge BMW, Audi, Mer­ce­des, Vol­vo osv, i til­legg til sterkt sub­si­di­er­te Tes­la­er. Men det er også ofte slik at de rime­ligs­te utga­ve­ne av en modell, f.eks. utga­ven med minst motor, ikke tas inn til Nor­ge. Nord­menn kjø­per dem ikke. Bilen skal være egnet til å vises fram for nabo­er og and­re inter­es­ser­te, og helst vek­ke litt mis­un­nel­se. Den er ikke bare noe som skal dek­ke et prak­tisk trans­port­be­hov. Man vil ikke være bekjent av å ha kjøpt den bil­ligs­te utga­ven. Bilen blir en del av folks iden­ti­tet. I norsk “logikk” er man nær­mest gal om man kjø­per en syk­kel til 50.000, mens det er helt greit å kjø­pe bil til 800.000.

I land med egen bil­pro­duk­sjon har sta­ten øns­ket å hol­de liv i bil­in­du­stri­en, gjer­ne ved å sti­mu­le­re et hjem­me­mar­ked. Man valg­te ikke å leg­ge avgif­ter på bil i sam­me grad som man gjor­de i Nor­ge, Dan­mark og and­re land uten bil­in­du­stri. Men nors­ke el-bil­sub­si­di­er må ses på som indi­rek­te stats­støt­te til et for­søk på å byg­ge opp en norsk el-bil­in­du­stri, ikke som et miljø­til­tak. Nor­ge har lang tra­di­sjon for å kas­te pen­ger etter ulønn­som indu­stri, ikke for å bru­ke pen­ger på mil­jø. Had­de man sett for seg at sub­si­die­ne skul­le gå til Tes­la, Nis­san osv, vil­le de nok ald­ri ha blitt ved­tatt. I land hvor bil all­tid har vært rime­li­ge­re, er ikke bil len­ger et sym­bol på fri­het og sta­tus. Unge folk er ikke len­ger opp­tatt av bil, i alle fall ikke urban ung­dom. Fær­re unge tar fører­kort, noe som ikke minst er tyde­lig i bil­lan­det USA, som New York Times skrev om under tit­te­len “The End of Car Cul­tu­re”. Bil­sal­get syn­ker i de fles­te land.

Drøyt 50 år etter at salg av biler ble fri­gitt, og med vel­dig høye bil­pri­ser, kan det se ut som om bilens posi­sjon som sta­tus­sym­bol har holdt seg len­ger i Nor­ge enn i land hvor bil i stør­re grad har blitt sett på som et prak­tisk trans­port­mid­del. Men også i Nor­ge stag­ne­rer bil­bru­ken.

Det er anta­ge­lig­vis der­for man­ge nors­ke bilis­ter blir så pro­vo­sert av å se at and­re vel­ger langt mer prak­tis­ke trans­port­mid­ler, og ikke len­ger til­ber bilen. Å vise seg på syk­kel blant de hel­li­ge bile­ne blir en blas­fe­misk hand­ling — og de bilist­ne rea­ge­rer slik and­re reli­giø­se fana­ti­ke­re gjer­ne gjør. Enda vans­ke­li­ge­re synes det å være å skul­le aksep­te­re at man også må dele vei­en med dis­se kjet­ters­ke opp­kom­lin­ge­ne. De kren­ker hel­lig grunn når de beve­ger seg ut på vei­en på sine spink­le, motor­løse tohjul­in­ger.

På bil­det neden­for demon­stre­rer de bil­re­li­giø­se at de anser seg selv for vik­ti­ge­re enn and­re, når de har sam­let seg i syk­kel­fel­tet uten­for Vest­re grav­lund for å mar­ke­re Alle hel­gens dag i 2011.

WIMG_5875_DxOAt bilens sta­tus­ver­di også er syn­ken­de i Nor­ge, om enn i mind­re grad enn i man­ge and­re land, går sik­kert også på selv­fø­lel­sen løs. Sosi­al deklas­se­ring gir frust­ra­sjon og aggre­sjon.

En rela­tivt sen­tral arbei­der­parti­po­li­ti­ker skal en gang ha sagt omtrent noe slikt: “Syk­kel har ikke vært vik­tig. Bil har vært vik­tig. Syk­kel har vært de fat­ti­ges frem­komst­mid­del. Bilen skal ikke være for­be­holdt de rike.” Siden det­te er noe jeg bare har fra en som for­tel­ler at ved­kom­men­de poli­ti­ker en gang sa det­te til ham, skal jeg ikke navn­gi den­ne poli­ti­ke­ren. Men jeg tror at den tid­li­ge­re redak­tø­ren i Dags­avi­sen og arbei­der­parti­po­li­ti­ke­ren Arne Strand repre­sen­ter­te fler enn man­ge av oss liker å tro i sin ned­la­ten­de hold­ning til syk­kel, da han avslut­tet en kom­men­tar til klima­for­li­ket på den­ne måten i Dags­avi­sen 26. april 2012:

Sat­sin­gen på at folk skal bru­ke syk­kel i ste­det for å kjø­re bil er for­slag av den mer kuriø­se sort­en. Selv er stats­mi­nis­te­ren en ivrig syk­list. Men det er i skog og mark. Her i hoved­sta­den vil­le det bli kaos om man­ge fle­re skul­le ta syk­ke­len fatt. Det er kna­pt noen hoved­stad i ver­den som er så dår­lig til­rette­lagt for syk­ling som Oslo. Det vil­le blitt kaos om alle skul­le kas­tet seg på syk­ke­len i rush­tra­fik­ken. I Oslo er buss, trikk og bane å fore­trekke. Det er et godt, tra­fikk­sik­kert og klima­venn­lig til­bud. Og bed­re skal det bli, iføl­ge regje­rin­gen.”

Kom­men­ta­ren viser vel først og fremst at Arne Strand var vel­dig utgått på dato, alle­re­de i 2012.

Det  har vært hev­det at syk­kel­ha­tet er et tegn på syk­ke­lens suk­sess. Eric Jaf­fe skri­ver i City­lab.

Much of the recent nas­ti­ness is real­ly a sym­ptom of dri­ver frust­ra­tion with a chan­ging environ­ment.”

Vi kan spo­le tiden drøyt 10 år til­ba­ke. Da sør­get Dag­finn Høy­brå­ten for å gjø­re det nors­ke folk en stor tje­nes­te, ved at vi skul­le slip­pe å bli pla­get av and­res røy­king om vi gikk inn på en cafe eller en res­tau­rant. Man­ge av oss hus­ker røy­ker­nes rasen­de kom­men­ta­rer. De så det som sin selv­føl­ge­li­ge men­neske­rett å kun­ne røy­ke når som helst og hvor som helst, med mind­re det var uttryk­ke­lig for­budt — slik bilis­te­ne ser det som deres selv­føl­ge­li­ge rett å kun­ne kjø­re og par­ke­re over alt hvor det ikke er uttryk­ke­lig for­budt (skjønt de respek­ter­te ikke det hel­ler, også det har bilis­te­ne til fel­les med røy­ker­ne). Vi and­re måt­te vise såpass tole­ran­se at vi aksep­ter­te å bli pla­get av deres røyk. At de selv skul­le måt­te fjer­ne seg fra and­re når de skul­le til­freds­stil­le sin stoff­av­hen­gig­het, var for dem en gans­ke uten­ke­lig tan­ke.

Røy­ker­ne var selv­opp­tat­te, og tok det som en selv­føl­ge at vi and­re var vel­dig opp­tatt av dem — og men­te at vi hatet dem. Det gjor­de vi selv­sagt ikke. Vi var bare inter­es­sert i å kun­ne sit­te på en café uten å bli pla­get av and­res røyk. På til­sva­ren­de måte inn­bil­ler selv­sen­trer­te bilis­ter at vi hater dem, hvil­ket vi selv­sagt ikke gjør. Egent­lig bryr vi vel ikke oss så mye om bilis­te­ne som sådann i det hele tatt. Vi er bare opp­tatt av å kun­ne syk­le trygt.

Bil_roykÅ begren­se røy­ker­nes “fri­het” var et over­grep, akku­rat som bilis­te­ne ser det som et over­grep når det inn­fø­res restrik­sjo­ner på bil­kjø­ring og par­ke­ring. En gang vin­ner nok for­nuf­ten fram også i Nor­ge, slik at det f.eks. bare blir til­latt å par­ke­re på ste­der som er skil­tet for par­ke­ring, og ikke der de ansvar­li­ge har glemt å set­te opp et skilt med for­bud. En tid mang­let et slikt skilt i Dron­ning Mauds gt, og bilis­te­ne okku­per­te straks area­let, uten å bry seg om at de hind­ret bus­se­ne. Men det sit­ten­de FrP-regi­met i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet ser vel på par­ke­rings­for­bud som unød­ven­di­ge og fri­hets­inn­skren­ke­de for­bud, på sam­me måte som for­bud må stå­hjul­in­ger, lakris­piper, sjo­ko­lade­melk på sko­len, snø­scoo­ter­kjø­ring, osv. Så det skjer nok ikke noe før de er kas­tet ut av regje­rings­kon­to­re­ne.

W9376985433_971b2996a0_oWIMG_4447_DxOEn dag må også tåpe­li­ge skilt som det til høy­re bli over­flø­di­ge.

Slik skilt er like menings­løse som de skilt man noen ste­der ser om at det er for­budt å kas­te søp­pel på uli­ke ste­der i vei­kan­ten. Utro­lig nok fin­ner man sta­dig sli­ke skilt i Nor­ge. Både det, og skilt om at det er for­budt å par­ke­re på grønt­are­al er bare bekref­tel­se på mang­len­de folke­skikk hos litt for man­ge men­nes­ker. Det er den sam­me tanke­gan­gen, eller sna­re­re man­gel på tanke­gang, som får bilis­ter til å par­ke­re på grønt­an­legg og som får folk til å kas­te søp­pel i natu­ren.

Å skul­le ta hen­syn til and­re var en gans­ke frem­med tan­ke, i alle fall for gans­ke man­ge (rett skal være rett: De fles­te bilis­ter er høf­li­ge og hen­syn­ful­le i langt stør­re grad enn det røy­ker­ne plei­de å være .) Men som Jai­me Ler­ner, leder for Bra­sils eks­press­bus­sys­tem Curi­ti­ba har sagt det:

 “The car is the ciga­ret­te of the futu­re”

Akku­rat som ingen i dag øns­ker seg til­ba­ke til den tiden da et cafe­be­søk betød at man måt­te ta en dusj og hen­ge klær­ne til luf­ting når man kom hjem for å få ut røyk­stan­ken, er det ingen som øns­ker seg til­ba­ke til slik det var da det var ti kjøre­felt over Råd­hus­plas­sen, og E18 gikk rundt Vippe­tan­gen og gjen­nom Råd­hus­gata, eller som vil ha bil­tra­fik­ken i Karl Johans gt mel­lom Eger­tor­get og Jern­bane­tor­get. Jeg tror ikke en gang at den bil­gla­de han­delstan­den øns­ker bil­kjø­ring og par­ke­ring i den­ne delen av Karl Johans gate, selv om det i føl­ge det de plei­er å påstå bur­de føre til en opp­blomst­ring av han­de­len i sen­trum.

Dess­ver­re viser f.eks. Bjør­vi­ka at bilis­men fort­satt står alt for sterkt som stats­re­li­gion i Nor­ge, og Sta­tens veg­ve­sen opp­trer som bilis­mens preste­skap.  Nor­ge vil nok kom­me etter ver­den her også, selv om vi også her vil kom­me dil­ten­de etter. Men de sis­te dagers bil­hel­li­ge vil nok kjem­pe til sis­te ben­sin­drå­pe for sin reli­gions pri­vi­le­gi­er.

Print Friendly, PDF & Email