Fram til 1960 måtte man ha særskilt tillatelse til å kjøpe bil i Norge. Man voktet handelsbalansen, og ville ikke ødelegge den med stor import av luksusartikler som biler. Først i 1960 ble bilsalget frigitt. Som land uten egen bilindustri, hadde Norge ingen interesse av å stimulere bilmarkedet, snarere tvert imot. Så man la høye avgifter på bilen.
Folk drømte om bil. Før 1960 var drømmen uoppnåelig for mange. Man så filmer med James Dean, drømte seg bort og fortrengte at hans karriere endte da han døde i et bilkræsj. På 60-tallet var drømmen ikke like uoppnåelig, men fortsatt fjern. Bilen var dyr, for dyr for veldig mange. Bil var status. Kjøpte man ny bil, var man en interessant person i nabolaget lenge. Alle ville se den nye bilen, kanskje også få være med på en biltur. En av våre naboer med bil pleide å kjøre den ut av garasjen for å vaske den hver helg. Jeg så ikke at han brukte bilen noe særlig mer enn det, men da fikk ha i alle fall vist den fram til naboene.
Det var tiden for billotterier. Man kjøpte lodd på bil for å holde liv i drømmen. Drømmen om bil holdt seg lenge. Aftenposten hadde et årlig motormagasin, med oversikt over alle biler som var i salg i Norge. En gutt kunne bla i dette og drømme om biler, drømmer som var enda mer uoppnåelige for en som ikke på langt nær var gammel nok til å kjøre bil. Bil sto høyt på ønskelisten. Jeg kjøpte min første bil da jeg var 20. Det var en da fem år gammel Fiat 850, her på en regnvåt vestlandsvei.
Vi kjenner skatte- og avgiftssystemenens dynamikk, eller kanskje helst mangel på dynamikk: Når noe en gang har blitt belagt med høye avgifter, blir de værende høye. Forslag om skatte- og avgiftslette stilles alltid opp mot andre formål. Så det blir luksusbiler mot gamle og syke, barnehageplasser, osv. I tabloid retorikk slenger man alltid på “luksus”, alternativt “kjendis”, når man kan. Så det meste blir luksus i tabloidene. Ved skatte- og avgiftsletter er det alltid slik at de som betaler mest i avgift også får de største lettelsene. Dyre biler ville fått mest i avgiftslette, slik at det blir “avgiftslette på rikingers luksusbiler”. Dyre biler taper selvfølgelig den kampen.
Nordmenn kjøper dyre biler. Ikke bare selges det mange BMW, Audi, Mercedes, Volvo osv, i tillegg til sterkt subsidierte Teslaer. Men det er også ofte slik at de rimeligste utgavene av en modell, f.eks. utgaven med minst motor, ikke tas inn til Norge. Nordmenn kjøper dem ikke. Bilen skal være egnet til å vises fram for naboer og andre interesserte, og helst vekke litt misunnelse. Den er ikke bare noe som skal dekke et praktisk transportbehov. Man vil ikke være bekjent av å ha kjøpt den billigste utgaven. Bilen blir en del av folks identitet. I norsk “logikk” er man nærmest gal om man kjøper en sykkel til 50.000, mens det er helt greit å kjøpe bil til 800.000.
I land med egen bilproduksjon har staten ønsket å holde liv i bilindustrien, gjerne ved å stimulere et hjemmemarked. Man valgte ikke å legge avgifter på bil i samme grad som man gjorde i Norge, Danmark og andre land uten bilindustri. Men norske el-bilsubsidier må ses på som indirekte statsstøtte til et forsøk på å bygge opp en norsk el-bilindustri, ikke som et miljøtiltak. Norge har lang tradisjon for å kaste penger etter ulønnsom industri, ikke for å bruke penger på miljø. Hadde man sett for seg at subsidiene skulle gå til Tesla, Nissan osv, ville de nok aldri ha blitt vedtatt. I land hvor bil alltid har vært rimeligere, er ikke bil lenger et symbol på frihet og status. Unge folk er ikke lenger opptatt av bil, i alle fall ikke urban ungdom. Færre unge tar førerkort, noe som ikke minst er tydelig i billandet USA, som New York Times skrev om under tittelen “The End of Car Culture”. Bilsalget synker i de fleste land.
Drøyt 50 år etter at salg av biler ble frigitt, og med veldig høye bilpriser, kan det se ut som om bilens posisjon som statussymbol har holdt seg lenger i Norge enn i land hvor bil i større grad har blitt sett på som et praktisk transportmiddel. Men også i Norge stagnerer bilbruken.
Det er antageligvis derfor mange norske bilister blir så provosert av å se at andre velger langt mer praktiske transportmidler, og ikke lenger tilber bilen. Å vise seg på sykkel blant de hellige bilene blir en blasfemisk handling — og de bilistne reagerer slik andre religiøse fanatikere gjerne gjør. Enda vanskeligere synes det å være å skulle akseptere at man også må dele veien med disse kjetterske oppkomlingene. De krenker hellig grunn når de beveger seg ut på veien på sine spinkle, motorløse tohjulinger.
På bildet nedenfor demonstrerer de bilreligiøse at de anser seg selv for viktigere enn andre, når de har samlet seg i sykkelfeltet utenfor Vestre gravlund for å markere Alle helgens dag i 2011.
At bilens statusverdi også er synkende i Norge, om enn i mindre grad enn i mange andre land, går sikkert også på selvfølelsen løs. Sosial deklassering gir frustrasjon og aggresjon.
En relativt sentral arbeiderpartipolitiker skal en gang ha sagt omtrent noe slikt: “Sykkel har ikke vært viktig. Bil har vært viktig. Sykkel har vært de fattiges fremkomstmiddel. Bilen skal ikke være forbeholdt de rike.” Siden dette er noe jeg bare har fra en som forteller at vedkommende politiker en gang sa dette til ham, skal jeg ikke navngi denne politikeren. Men jeg tror at den tidligere redaktøren i Dagsavisen og arbeiderpartipolitikeren Arne Strand representerte fler enn mange av oss liker å tro i sin nedlatende holdning til sykkel, da han avsluttet en kommentar til klimaforliket på denne måten i Dagsavisen 26. april 2012:
“Satsingen på at folk skal bruke sykkel i stedet for å kjøre bil er forslag av den mer kuriøse sorten. Selv er statsministeren en ivrig syklist. Men det er i skog og mark. Her i hovedstaden ville det bli kaos om mange flere skulle ta sykkelen fatt. Det er knapt noen hovedstad i verden som er så dårlig tilrettelagt for sykling som Oslo. Det ville blitt kaos om alle skulle kastet seg på sykkelen i rushtrafikken. I Oslo er buss, trikk og bane å foretrekke. Det er et godt, trafikksikkert og klimavennlig tilbud. Og bedre skal det bli, ifølge regjeringen.”
Kommentaren viser vel først og fremst at Arne Strand var veldig utgått på dato, allerede i 2012.
Det har vært hevdet at sykkelhatet er et tegn på sykkelens suksess. Eric Jaffe skriver i Citylab.
“Much of the recent nastiness is really a symptom of driver frustration with a changing environment.”
Vi kan spole tiden drøyt 10 år tilbake. Da sørget Dagfinn Høybråten for å gjøre det norske folk en stor tjeneste, ved at vi skulle slippe å bli plaget av andres røyking om vi gikk inn på en cafe eller en restaurant. Mange av oss husker røykernes rasende kommentarer. De så det som sin selvfølgelige menneskerett å kunne røyke når som helst og hvor som helst, med mindre det var uttrykkelig forbudt — slik bilistene ser det som deres selvfølgelige rett å kunne kjøre og parkere over alt hvor det ikke er uttrykkelig forbudt (skjønt de respekterte ikke det heller, også det har bilistene til felles med røykerne). Vi andre måtte vise såpass toleranse at vi aksepterte å bli plaget av deres røyk. At de selv skulle måtte fjerne seg fra andre når de skulle tilfredsstille sin stoffavhengighet, var for dem en ganske utenkelig tanke.
Røykerne var selvopptatte, og tok det som en selvfølge at vi andre var veldig opptatt av dem — og mente at vi hatet dem. Det gjorde vi selvsagt ikke. Vi var bare interessert i å kunne sitte på en café uten å bli plaget av andres røyk. På tilsvarende måte innbiller selvsentrerte bilister at vi hater dem, hvilket vi selvsagt ikke gjør. Egentlig bryr vi vel ikke oss så mye om bilistene som sådann i det hele tatt. Vi er bare opptatt av å kunne sykle trygt.
Å begrense røykernes “frihet” var et overgrep, akkurat som bilistene ser det som et overgrep når det innføres restriksjoner på bilkjøring og parkering. En gang vinner nok fornuften fram også i Norge, slik at det f.eks. bare blir tillatt å parkere på steder som er skiltet for parkering, og ikke der de ansvarlige har glemt å sette opp et skilt med forbud. En tid manglet et slikt skilt i Dronning Mauds gt, og bilistene okkuperte straks arealet, uten å bry seg om at de hindret bussene. Men det sittende FrP-regimet i Samferdselsdepartementet ser vel på parkeringsforbud som unødvendige og frihetsinnskrenkede forbud, på samme måte som forbud må ståhjulinger, lakrispiper, sjokolademelk på skolen, snøscooterkjøring, osv. Så det skjer nok ikke noe før de er kastet ut av regjeringskontorene.
En dag må også tåpelige skilt som det til høyre bli overflødige.
Slik skilt er like meningsløse som de skilt man noen steder ser om at det er forbudt å kaste søppel på ulike steder i veikanten. Utrolig nok finner man stadig slike skilt i Norge. Både det, og skilt om at det er forbudt å parkere på grøntareal er bare bekreftelse på manglende folkeskikk hos litt for mange mennesker. Det er den samme tankegangen, eller snarere mangel på tankegang, som får bilister til å parkere på grøntanlegg og som får folk til å kaste søppel i naturen.
Å skulle ta hensyn til andre var en ganske fremmed tanke, i alle fall for ganske mange (rett skal være rett: De fleste bilister er høflige og hensynfulle i langt større grad enn det røykerne pleide å være .) Men som Jaime Lerner, leder for Brasils ekspressbussystem Curitiba har sagt det:
“The car is the cigarette of the future”
Akkurat som ingen i dag ønsker seg tilbake til den tiden da et cafebesøk betød at man måtte ta en dusj og henge klærne til lufting når man kom hjem for å få ut røykstanken, er det ingen som ønsker seg tilbake til slik det var da det var ti kjørefelt over Rådhusplassen, og E18 gikk rundt Vippetangen og gjennom Rådhusgata, eller som vil ha biltrafikken i Karl Johans gt mellom Egertorget og Jernbanetorget. Jeg tror ikke en gang at den bilglade handelstanden ønsker bilkjøring og parkering i denne delen av Karl Johans gate, selv om det i følge det de pleier å påstå burde føre til en oppblomstring av handelen i sentrum.
Dessverre viser f.eks. Bjørvika at bilismen fortsatt står alt for sterkt som statsreligion i Norge, og Statens vegvesen opptrer som bilismens presteskap. Norge vil nok komme etter verden her også, selv om vi også her vil komme diltende etter. Men de siste dagers bilhellige vil nok kjempe til siste bensindråpe for sin religions privilegier.