Hvor lenge skal vi få stå i jobben? @orjas

Arbeids­mi­nis­ter Robert Eriks­sons for­slag om å heve 70-års­gren­sen er et hånd­slag til over­le­ger og pro­fes­so­rer, skri­ver Elin Ørja­sæ­ter i Aften­pos­ten. Alt­så er det et hånd­slag til meg og min grup­pe.

For oss pro­fes­so­rer er det gans­ke van­lig å arbei­de til man er 70, hvil­ket til­si­er at jeg vil arbei­de 10–11 år til, om jeg skal føl­ge tren­den. Ved fyl­te 70 går man over til eme­ri­tus­sta­tus. Enn så len­ge har det ved mitt fakul­tet, Det juri­dis­ke fakul­tet ved Uni­ve­ri­si­te­tet i Oslo, vært tra­di­sjon at man har fått behol­de et kon­tor, om enn et mind­re kon­tor enn det man had­de som aktiv pro­fes­sor. Noen fort­set­ter som før, men uten å ha de plik­ter man had­de før. Men man kan skri­ve artik­ler, hol­de fore­drag, revi­de­re bøker, vei­le­de stu­den­ter og dok­to­ran­der om man vil, og påta seg noen and­re opp­ga­ver. Johs Ande­næs var på kon­to­ret seks dager i uken til han var godt over 90 år. Våre eme­ri­ti er stort sett verd­satt. De er en del av fag­mil­jø­et og bidrar med sin inn­sikt og erfa­ring.

Om det fort­satt vil være kon­tor­plas­ser til alle pen­sjo­ner­te pro­fes­so­rer når det blir min tur, gjen­står å se. Det har blitt så man­ge ansat­te, og det blir et spørs­mål om man har til­strek­ke­lig med kon­to­rer og/eller om man vil bru­ke pen­ger på å hol­de seg med sli­ke kon­to­rer. Jeg synes i alle fall det er vik­ti­ge­re å gi sti­pen­dia­ter gode arbeids­for­hold enn å til­by kon­to­rer til pen­sjo­nis­ter, om man skul­le bli nødt til å prio­ri­te­re.

Jeg har ikke tenkt vel­dig mye på hva jeg vil gjø­re når jeg når pen­sjons­al­de­ren, eller om jeg vil stå i job­ben til jeg har blitt 70 (even­tu­elt len­ger om reg­le­ne er end­ret innen den tid). Slik jeg ser det i dag, har jeg ikke noe øns­ke om ikke å job­be om en ti-års tid. Det er mye ved den­ne job­ben som er en livs­stil som jeg nep­pe kom­mer til å leg­ge av meg med det førs­te. På den annen side er det vel­dig mye jeg gjer­ne skul­le kun­ne bru­ke mer tid på enn hva jeg kan i dag, så prio­ri­te­rin­ge­ne kan i alle fall bli noen and­re. Rune Slag­stad og Andreas Hom­pland har gitt seg selv beteg­nel­sen NAV-sti­pen­diat etter at de tråd­te ut av det akti­ve yrkes­li­vet. Det var ikke et så langt sprang fra NAVF-sti­pen­diat, som beg­ge had­de vært tid­li­ge­re i livet.

Når det gjel­der de unges pro­blem, er jeg ikke enig i at det at vi gam­lin­ger blir væren­de i jobb, ikke er det størs­te pro­ble­met — i alle fall ikke ved uni­ver­si­te­te­ne. Når poli­ti­ker­ne har øns­ket å mar­ke­re at de vil sat­se på forsk­ning, har det­te gjer­ne skjedd ved at man har bevil­get pen­ger til nye sti­pen­diat- og post­doc-stil­lin­ger. I til­legg er det sli­ke stil­lin­ger man kan få finan­siert gjen­nom Forsk­nings­rå­det. Det har ikke vært til­sva­ren­de økning til fas­te stil­lin­ger. Så det blir sta­dig fler sti­pen­dia­ter som kon­kur­re­rer om i førs­te omgang få post doc stil­lin­ger, og enda fær­re fas­te stil­lin­ger. For uni­ver­si­te­te­ne er det på en måte bra at det blir kon­kur­ran­se om stil­lin­ge­ne. Men for de som kon­kur­re­rer om sli­ke stil­lin­ger er det ikke bra, og man­ge går gåen­de i mid­ler­ti­dig­het alt for len­ge.

Det har egent­lig blitt slik at det er det som tra­di­sjo­nelt har vært en form for høy­sta­tus­stil­lin­ger hvor sam­fun­net til­la­ter at folk blir gåen­de i uak­sep­te­abel lang­va­rig mid­ler­ti­dig­het: Jour­na­lis­ter, fors­ke­re og leger. Så mye dis­ku­sjon det har vært om mid­ler­ti­di­ge anset­tel­ser, er det påfal­len­de at de som hev­der å tale de ansat­tes sak, ikke bryr seg om dis­se yrkes­grup­pe­ne.

I min tid var det mulig å få en “halv­fast” stil­ling på Uni­ver­si­tet før jeg var 30 og bli pro­fes­sor før jeg var 40 — det var i alle fall mulig på Det juri­dis­ke fakul­tet.

Elin Ørja­se­ter skri­ver om sin jobb på Mar­keds­høy­sko­len:

Når jeg sit­ter med sen­sur­bun­ker som vokser til taket, er red­nin­gen nær: En pen­sjo­nert kol­le­ga som entu­si­as­tisk over­tar bun­ken. De gam­le som hol­der seg fag­lig opp­da­tert og beva­rer sitt gode arbeids­hu­mør, blir nem­lig etter­spurt, i aka­de­mia som på syke­hjem­me­ne. Det fun­ge­rer utmer­ket.”

Jeg kom­mer ikke til å være den pen­sjo­ner­te kol­le­ga­en som stil­ler opp i sli­ke sam­men­hen­ger. En grunn er at noe av det jeg ikke liker ved job­ben på uni­ver­si­te­tet, er eksa­mens­sen­sur. Tan­ken på å slip­pe det, kan i seg selv gjø­re det fris­ten­de å ikke bli sit­ten­de alt for len­ge.

Noe annet er reg­le­ne i Sta­tens pen­sjons­kas­se, som Mar­keds­høy­sko­len vel ikke omfat­tes av. Som pen­sjo­nist i Sta­ten kan man job­be så mye man vil, men ikke i offent­lig sek­tor. Job­ber man i offent­lig sek­tor blir det avkor­ting i pen­sjo­nen, men mind­re man job­ber for “pen­sjo­nist­lønn”, for tiden er 180 kr/time. som sist jeg så et tall for det var ca 130 kr/timen. Får man mer betalt og får avkor­ting, blir vel net­to omtrent det sam­me. For å si det ærlig og enkelt: Jeg gid­der ikke job­be for 180 kr timen. Det er en dum regel, som gjør at det offent­li­ge ikke kan nyt­tig­gjø­re den reserve­styr­ken som pen­sjo­nis­te­ne utgjør.

Jeg vet at noen har fun­net en vei rundt det­te. Slik man beta­ler for under­vis­ning i dag, reg­nes et viss antall arbeids­ti­mer per under­vis­nings­time. Da kan man base­re seg på at dis­se pen­sjo­nis­te­ne arbei­der så lang­somt og tren­ger så mye tid til for­be­re­del­se, at man får betalt for et stør­re antall timer — men fort­satt med lav time­be­ta­ling. Får man betalt per time, er det man sit­ter igjen med pro­duk­tet av time­be­ta­ling og time­tall. På den måten kan man få greit betalt for under­vis­ning og annet arbeid som beta­les på til­sva­ren­de måte. Man kan også få betalt for eksa­mens­sen­sur ved at man reg­ner mer tid per opp­ga­ve.

Blir man sit­ten­de  “på over­tid” kan man nok også ha en gans­ke fri rol­le — enda fri­ere enn yng­re pro­fes­so­rer. En litt eld­re kol­le­ga sa det omtrent slik i en dis­ku­sjon om noen fore­slåt­te end­rin­ger ved Det juri­dis­ke fakul­tet:

Jeg har etter hvert blitt såpass gam­mel at jeg kan pen­sjo­ne­re meg i mor­gen, hvis dere fin­ner på for mye tull.”

Pose og sekk” løs­nin­gen som folk rundt min gene­ra­sjon har bevil­get seg selv på ung­dom­mens bekost­ning, må jeg set­te meg nær­me­re inn i. Den gjør det mulig å ta ut folke­trygd fra et tid­lig tids­punkt, jeg er ikke helt sik­ker på fra hvil­ken alder, og ha full jobb ved siden av. Jeg liker ikke helt den løs­in­gen, men er ikke så prin­sipp­fast at jeg ikke kom­mer til å benyt­te meg av den når den tid kom­mer. Fra den dagen jeg kan ta ut slik pen­sjon, vil jeg gå en god del opp i inn­tekt. Utgangs­punk­tet er at en leve­al­ders­jus­te­ring (som jeg ikke for­står så mye av) gjør at jo tid­li­ge­re man tar ut pen­sjon, desto mind­re får man når man blir eld­re.

Men her får vi som har inn­tekts­ba­sert tje­neste­pen­sjon både i pose og sekk. Om jeg skul­le vel­ge å ta ut folke­pen­sjon når jeg blir 62, om det er mulig, så vil jeg få mind­re fra folke­tryg­den når jeg blir 70, enn om jeg had­de ven­tet med å ta ut pen­sjon til jeg blir 70. Men den pen­sjon jeg da vil få fra Sta­tens pen­sjons­kas­se når jeg går av, påvir­kes ikke av det­te. Reduk­sjon i utbe­ta­ling fra folke­tryg­den betyr bare at Sta­tens pen­sjons­kas­se må beta­le en stør­re andel av min sam­le­de pen­sjon. Jeg vil få det sam­me uan­sett.

Jeg har ikke blitt helt enig med meg selv om hva jeg mener med even­tu­elt å heve alders­gren­sen. Skul­le den bli end­ret, har jeg fort­satt rundt ti år til å ten­ke meg om før jeg bestem­mer meg for hva jeg vil gjø­re. Hvis jeg har hode og helse i behold, vil jeg gå over i en slags free lance til­væ­rel­se med en grunn­fi­nan­sie­ring gjen­nom pen­sjon. Hvis ikke Sta­tens pen­sjons­kas­ses bestem­mel­ser om avkor­ting og pen­sjo­nist­lønn end­res innen den tid, blir det ikke aktu­elt å gjø­re noe sær­lig for det offent­li­ge, f.eks. Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Print Friendly, PDF & Email