Minnetale over Jon Bing

I dag holdt jeg den­ne minne­ta­len over Jon Bing i Det Nors­ke Vidensakabs-Aka­de­mi:

Jon Bing var en av de som skap­te det faget som i Nor­ge har fått beteg­nel­sen retts­in­for­ma­tikk: Møtet og sam­spil­let mel­lom jus og infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi. Han var den leden­de i Nor­ge, og en av de leden­de i ver­den. Jeg tror ikke noen, kan­skje bort­sett fra Jon selv, vil­le ha pro­te­stert om jeg had­de sagt at han var den leden­de i ver­den.

Han ble født i Tøns­berg 30. april 1944. Fami­li­en flyt­tet til Trond­heim da Jon var tre år gam­mel, og det var Trond­heim han reg­net som byen han kom fra. Jon døde 14. janu­ar i år, 69 år gam­mel.

Jon var en eks­tra­or­di­nær per­son. Alle­re­de som stu­dent var han etab­lert som skjønn­lit­te­rær for­fat­ter. Sam­men med Tor Åge Brings­værd gjor­de han scien­ce fic­tion kjent for det nors­ke folk. De som kan mer om den sjan­ge­ren enn meg, sier at de gjen­nom sine over­set­tel­ser og anto­lo­gi­er brak­te det bes­te av ver­dens scien­ce fic­tion til Nor­ge, og at de selv løf­tet sjan­ge­ren til et ordent­lig lit­te­rært nivå i Nor­ge. Vi er man­ge som var blitt kjent med Jon gjen­nom det­te for­fat­ter­ska­pet, før vi møt­te fag­per­sonen Jon Bing.

Da Jon ble 60 år, skrev Knut S Sel­mer blant annet det­te om star­ten på hans aka­de­mis­ke kar­rie­re:

«La oss gå til­ba­ke til 1970. Insti­tutt for Pri­vat­rett had­de,  … ansatt … ny vit.ass. … Den nyan­sat­te var litt spe­si­ell, etter­som han også – sam­men med Tor Åge Brings­værd – var etab­lert som Rikets leden­de scien­ce fic­tion-for­fat­ter.
(…)
Så satt vi der, på den førs­te lør­dags­kaf­fe på Insti­tutt for Pri­vat­rett i det nye år. …, og jeg luf­tet min mis­tan­ke om at kan­skje også vi juris­ter bur­de vite noe om elekt­ro­nisk data­be­hand­ling. Og så var det en som sa: «stopp en halv! Nå har vi jo nett­opp ansatt en vit.ass. som er nor­ges­mes­ter i scien­ce fic­tion. Kun­ne vi ikke set­te ham til å fin­ne ut om det er noe for­hold mel­lom jus og EDB?».

Jon fikk sitt opp­drag og var vekk i 14 dager. Da kom han med sin betenk­ning, hvor han gikk gjen­nom et stort uten­landsk mate­ria­le, og påvis­te berø­rings­punk­te­ne mel­lom jus­sen og den elekt­ro­nis­ke data­be­hand­ling.
(…)
Den 16. mars 1970 [ble det­te pre­sen­tert] for omver­den i et stort anlagt «EDB-møte». De var der alle sam­men …
Fore­dra­get utløs­te en lang­va­rig og entu­si­as­tisk dis­ku­sjon. Man­ge vil­le gjer­ne ha en fin­ger med i det vide­re arbeid … Det bur­de opp­ret­tes sty­rings­grup­per og sek­re­ta­ria­ter, komi­te­er og under­ko­mi­te­er, og frem­for alt bur­de man «etab­le­re et fast, ansvar­lig organ».

Lyk­ke­lig­vis utvik­let tin­ge­ne seg litt anner­le­des. Egent­lig må man vel si at Jon etab­ler­te seg selv som det «fas­te ansvar­li­ge organ», godt sup­plert av Tryg­ve Har­vold da han over­tok utvik­lin­gen av ting­ly­sing og Lov­data.

Snipp, sna­pp, snu­te, så var even­ty­ret i rute.»

Den betenk­nin­gen Jon skrev i 1970 kun­ne fort­satt ha vært rygg­ra­den i en forsk­nings­stra­te­gi på det­te områ­det. Vi reg­ner semi­na­ret 16. mars 1970 som star­ten på den virk­som­het som i dag er Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk.

Jeg had­de ikke inn­trykk av at Jon så for seg at hans liv på Uni­ver­si­te­tet skul­le bli slik det ble. Han har sagt at hans mål var å til­brin­ge minst mulig tid på Uni­ver­si­te­tet, for å få mest mulig tid til å være for­fat­ter. Slik ble det ikke.

Det førs­te tiåret arbei­det Jon mye med tekst­søke­sys­te­mer og retts­li­ge infor­ma­sjons­sys­te­mer. Det ble dre­vet eks­pe­ri­men­tell og fler­fag­lig fors­king, hvil­ket er høyst uvan­lig i et juri­disk fag­mil­jø. Sam­men med Tryg­ve Har­vold fikk Jon Kon­gens gull­me­dal­je for boken «Legal deci­sions and infor­ma­tion sys­tems» i 1977. Et resul­tat av deres  arbei­de, var etab­le­rin­gen av Lov­data, en insti­tu­sjon hvis tje­nes­ter samt­li­ge nors­ke juris­ter gjør bruk av. Jon skrev også det inter­na­sjo­na­le stan­dard­ver­ket om juri­dis­ke infor­ma­sjons­sys­te­mer.

Per­son­vern, opp­havs­rett, elekt­ro­nisk masse­for­valt­ning, elekt­ro­nisk han­del, tele­kom­mu­ni­ka­sjons­rett og det som i dag går under beteg­nel­sen «Inter­net gover­nan­ce» er and­re områ­der hvor Jon har ytt ver­di­ful­le bidrag.

Jon had­de en evne til å se nye pro­blem­stil­lin­ger tid­lig. Noen frem­stil­te ham nær­mest som en spå­mann som kun­ne for­tel­le hva frem­ti­den vil­le by på. Det avvis­te han. «Frem­ti­den er ikke noe som lig­ger der ute og ven­ter på å bli opp­da­get. Frem­ti­den er noe vi ska­per gjen­nom de valg vi tar», plei­de han å sva­re til det. Her er det fris­ten­de å kob­le til hans skjønn­lit­te­rære for­fat­ter­skap. Scien­ce fic­tion hand­ler ikke, som man­ge tror, om frem­ti­den. Den hand­ler om det vi ser i dag, og om hvor­dan det kan utvik­le seg. I det­te kan man si at den skjønn­lit­te­rære for­fat­te­ren og fors­ke­ren Jon Bing møt­tes.

Jon var en sær­de­les raus per­son. Han del­te vil­lig sine ide­er, og sat­te unge fors­ke­re i gang med pro­sjek­ter som ga dem gode mulig­he­ter til å vokse. Man­ge av Jons ide­er har blitt plan­tet hos og er videre­ut­vik­let av and­re. Jeg har i de noen­og­tred­ve år jeg kjen­te Jon ald­ri opp­levd at han for­søk­te å frem­heve seg selv. Men jeg og man­ge and­re har opp­levd og selv nytt godt av at Jon bruk­te sin posi­sjon til å sky­ve fram and­re.

Et godt mil­jø er vik­tig, og det kom­mer ikke av seg selv. Jon var opp­tatt av og flink til å ska­pe fag­li­ge og sosia­le møte­plas­ser. I mer enn 30 år holdt han åpent hus hjem­me hos seg selv den førs­te man­da­gen hver måned, hvor alle som føl­te en viss til­knyt­ning til mil­jø­et eller til Jon var vel­kom­men. Sis­te gang jeg møt­te Jon var på det som skul­le vise seg å bli den sis­te «man­dags­klub­ben», 2. desem­ber 2013.

Også når det gjaldt orga­ni­se­ring var Jon krea­tiv og effek­tiv. Virk­som­he­ten voks­te i en peri­ode da den årli­ge veks­ten i uni­ver­si­te­te­nes bud­sjet­ter had­de fla­tet ut, og det var vans­ke­lig å få mid­ler til ny virk­som­het innen­for sys­te­met. Resul­ta­tet ble finan­sie­ring fra eks­ter­ne kil­der, som på den tiden var gans­ke uvan­lig. Kalk­y­len med 40% over­head på sli­ke mid­ler, som så man­ge har blitt kjent med, kom­mer her­fra. Jon bereg­net hvor mye som var nød­ven­dig i til­legg til lønns­mid­ler, for å kun­ne dri­ve virk­som­he­ten, og kom til at det var 40%. Men det var det som var nød­ven­dig for fag­mil­jø­et, ikke for å dek­ke uni­ver­si­te­tets tota­le kost­na­der ved sli­ke pro­sjek­ter.

Kul­tur­li­vet og kul­tur­po­li­tik­ken had­de nyt­te av Jons kunn­skap og arbeids­ka­pa­si­tet, blant annet som leder av Kul­tur­rå­det i åtte år.

Jon arbei­det hele tiden og had­de en enorm arbeids­ka­pa­si­tet.
Han var sær­de­les pro­duk­tiv. Hans biblio­gra­fi tel­ler mer enn 300 viten­ska­pe­li­ge tit­ler, mer enn 500 popu­lær­vi­ten­ska­pe­li­ge tit­ler, mer enn 150 skjønn­lit­te­rære tit­ler, og i til­legg et utall av fore­drag. Jon var en enga­sjert, enga­sje­ren­de og meget etter­spurt fore­drags­hol­der.
Arbei­det betød svært mye for Jon. Da helsen svik­tet de sis­te åre­ne, var det som pla­get ham mest at han ikke len­ger kun­ne arbei­de slik han selv vil­le og syn­tes han bur­de. Arbei­det opp­tok ham helt til det sis­te. Tor Åge Brings­værd beskrev i en radiodo­ku­men­tar om feno­me­net Bing og Brings­værd, vår­en 2014 sin sis­te sam­ta­le med Jon, slik:

«Så fikk jeg beskjed om at han var lagt inn på syke­hus. Men det skjed­de så ofte, så det var ikke så ille. Da jeg var der dagen etter at han var lagt inn på over­våk­nin­gen på Ulle­vål, lå han og var opp­lagt lik­som. Han had­de kom­met seg, til­syne­la­ten­de. Det sis­te han sa var at jeg måt­te hus­ke å gi beskjed til Pax for­lag om at nå had­de han bare to arbeids­da­ger igjen, så var han fer­dig med den essay­sam­lin­gen han had­de lovet dem.»

De to arbeids­da­ge­ne fikk han ikke.

Jon var æres­dok­tor ved uni­ver­si­te­te­ne i Køben­havn og Stock­holm, og rid­der av St. Olavs orden. I 2002 mot­tok han Den nor­dis­ke jurist­pri­sen under Det nor­dis­ke jurist­mø­tet i Hel­sin­ki. Det er en pris som deles ut hvert tred­je år. Ved siden av Jon har bare to and­re nors­ke juris­ter fått den pri­sen: Johs Ande­næs og Cars­ten Smith.

Avslut­nings­vis låner jeg igjen noen set­nin­ger fra Tor Åge Brings­værd:

«Folk er ikke ordent­lig døde før vi har slut­tet å ten­ke på dem. Det er først da de er borte. Jeg kom­mer til å ha Jon med meg bestan­dig».

Vi er man­ge and­re som også kom­mer til å ha Jon med oss len­ge.
Jon Bing er dypt sav­net som fag­per­son, men ikke minst som det men­nes­ket han var.

Vi vil hed­re og lyse fred over hans min­ne.

Print Friendly, PDF & Email