“Sykling som Syria-krig” skriver kulturredaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet, med tabloidpressens sedvanlige mangel på proporsjoner. Måten han skriver på blir en hån både mot de som lider i Syria og mot syklister.
Sykkelbud Torleif E. Haugen kom med noen fargerike uttalelser til Aftenposten, som Geir Ramnefjell siterer. Det er vel få som vet mer om hvordan det er å ferdes i Oslotrafikken på sykkel enn et sykkelbud med 18 års fartstid.
Men hat? Det er en del som uttrykker hat mot syklister, som sier de vil kjøre dem ned og drepe dem, osv. Heldigvis er dette hatet mer synlig i nettavisenes kommentarfelt og i sosiale medier enn i trafikken. Men desverre er det også noen som lar det gå fysisk ut over syklister ved å forsøke å presse dem ut av veien, presse seg forbi der det er for trangt, kjøre forbi for så å bråstoppe foran, sprute spylevæske, og i verste fall kjøre på dem med vilje. Så har vi alle de som tuter og peker, og lever i den villfarelsen at syklister skal sykle på fortauet og ikke i veien. Men slike bilister er ikke representative. De fleste bilister er høflige og hensynsfulle.
Jeg har aldri dett eller hørt at syklister uttrykker noe hat mot bilister som sådann. Kanskje henger det sammen med at de fleste voksne syklister også kjører bil.
Hat er en sterk følelse. Det er bare meget selvopptatte bilister, samt tabloidjournalister, som tror at syklister har så sterke følelser for bilister. Kanskje drømmer de om å bli hatet for å rettferdiggjøre sitt eget hat, som en slags trafikkens Profetens Ummah. Vi kan nok bli forbannet på en og annen bilist, tute om vi har AirZound, eller vise “fingern” og komme med noen ikke alltid like velvalgte gloser. Den norske filosofen Peter Wessel Zappfe sa at han syklet med stiener i lommen, som han kunne kaste på bilister og motorsyklister.
I dag er vi mange som nøyer oss med en mindre dramatisk og mer høyteknologisk variant, ved at vi sykler med videokamera på sykkelen. Dessuten har de fleste av oss alltid med mobiltelefon med kamera, som gjør at vi kan ta bilder av bilister som har parkert i sykkelfeltene. Selv har jeg vært litt inne på tanken å ty til det gamle trikset jeg har hørt om, men ikke prøvd: Fuglefrø. Det skal visst gi iteressante mønstre når fulger setter klørne i lakken for å forsyne seg av fuglefrø anrettet på biltak og panser.
Det er en som har gjort et forsøk på å lage en Twitterkonto for å retweete det vedkommende bak kontoen tolker som utslagt av bil- og bilisthat. Det hele er ganske patetisk. Sist jeg sjekket hadde den twitterkontoen én følger. Jeg har fått noen twittermeldinger retweetet der. Innehaveren av kontoen tolker det åpenbart som utlsag av bilhat når jeg sier at jeg ikke har noe i mot elbiler, men synes de får for mye støtte og fofr mange frodeler. Selv ikke en tabloidredaktør ville kunne klare å tolke det som utslag av hat mot biler.
Den viktigste grunnen til konflikt er dårlig tilrettelegging for sykling. Man har laget en regulering for å skape konflikt, ikke for å unngå den. På mine daglige sykkelturer fram og tilabke til kontoret sykler jeg aldri i sykkelfelt eller på noen sykkelvei. Det er ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi de ikke finnes. Jeg sykler i kjørebanen og tar den plassen jeg trenger. Stort sett kommer jeg fortere fram på sykkel enn de som “nyter sin frihet” ved å slå seg sammen i de daglige, bilreligiøse morgen- og ettermiddagsprosesjonene kalt kø. Noen bilister lider av “må forbi syklist NÅ” nevrosen. Men man tar dem igjen i neste kryss, eller når de innhenter køen.
Fortauet sykler jeg ikke på. Jeg mener at fortau er for fotgjengere, ikke for syklister. Dessuten pleier det å være såpass mange fotgjengere fortauet at det ikke er mulig å sykle slik at det ikke “medfører fare eller er til hinder for gående”, og da er det ikke lov å sykle på fortauet.
Det var et feilgrep da politikerne åpnet opp for sykling på fortau. Det er konfliktskapende, og ble en sovepute for politikere som fortsatt ikke gjorde noe for å legge til rette for sykling. Veimyndigheter tviholder også på den ubrukelige bastardløsningen “gang- og sykkelvei” som er konfliktskapende, og vikepliktregler som bidrar til at mange syklister ikke vil bruke dem.
Det som kreves er en “tre-statsløsning”, med separate områder for fortgjengere, syklister og motorkjøretøyer i den prioriterte rekkefølge. Og eventuelt kollektivtrafikk der dette er aktuelt, og da selvsagt prioritert foran andre motorkjøretøyer.
Bedre tilrettelegging vil være konfliktforebyggende. Det vil få flere ut på sykkel og vil bidra til bedret sykkelkultur. Geir Ramnefjells krigs- og hatretorikk bidrar bare til å gjøre det verre. Det er to grupper det er “lov” til å mobbe i Norge: Hvite, heterofile menn i 40-årene, og syklister. Hvite heterofile menn i 40-årene som sykler blir da særlig utsatt. Synd når Dagbladet og andre medier nører opp under dette.
Til deg, Geir Ramnefjell: Det tar gjerne litt mer enn to uker fra man debuterer som hverdagssyklist til godfølelsen kommer. Og folk sykler i Sveits, et land som ikke er kjent for å være spesielt flatt. Så hold ut!