Stjernekamp

Jeg liker pro­gram hvor dyk­ti­ge folk utford­res til å tøye og over­skri­de sine gren­ser med utgangs­punkt i noe de egent­lig behers­ker. “Stjerne­kamp” er et slikt pro­gram, som jeg gjør hva jeg kan for ikke å gå glipp av. Ama­tø­rer kan ofte det de kan like godt som prof­fer. Men prof­fe­ne kan så utro­lig mye mer, og kan hånd­te­re utford­rin­ger som vil­le ha sendt ama­tø­rer rett i dør­ken. I “Stjerne­kamp” får artis­te­ne vise om de vir­ke­lig er prof­fe eller ikke. Opp­leg­get med god coaching som bidrar til at artis­te­ne får hjelp til å gå inn i sjan­ge­re de i utgangs­punk­tet ikke føler seg hjem­me i, og direk­te sen­ding som gir pro­gram­met ner­ve, til­ta­ler meg.

Jeg liker blan­din­gen av vel­etab­ler­te artis­ter som med en viss rett kan kal­les stjer­ner, og dyk­ti­ge, men rela­tivt ukjen­te artis­ter som får en sjan­se til å vise hva de er gode for foran et stort pub­li­kum i bes­te sende­tid. Da jeg så lis­ten over de som skul­le del­ta i årets sesong, var min umid­del­ba­re reak­sjon at nå måt­te de gra­ve gans­ke dypt i skuf­fen. Men jeg tok feil. Det er noen av de ukjen­te som vir­ke­lig har stått fram som stjer­ner i pro­gram­met. Jeg synes til nå at cas­tin­gen til pro­gram­met har vært meget god.

Går vil til­ba­ke til førs­te sesong, var det en artist som vir­ke­lig sto fram: Tuva Syv­er­sen. For oss som er inter­es­sert i folke­mu­sikk, og gjer­ne i musi­ke­re som spren­ger sjan­ge­rens gren­ser, var hun ikke et ukjent navn. Men hun var nep­pe en vel­dig kjent stjer­ne blant det bre­de pub­li­kum. Hun bur­de ha vun­net, og vil­le anta­ge­lig­vis ha gjort det om hun had­de safet litt i fina­len. Men er det noe vi vet om Tuva Syv­er­sen, så er det at hun safer ald­ri, og det var det hun vant på gjen­nom pro­gram­met. Hun gjor­de dris­ti­ge og vans­ke­li­ge valg, sat­set 110% og mest­ret nes­ten alt. Selv da hun var på hjem­me­bane, i folke­mu­sikk, gjor­de hun det vans­ke­lig for seg selv ved å vel­ge en kre­ven­de sang som ikke var noen åpen­bar pub­li­kums­vin­ner.

Ikke noe galt om Rita Erik­sen som vant. Hun er en flott artist. De som kom­mer så langt er alle så gode at alle egent­lig “for­tje­ner” å vin­ne. I fina­len skul­le de vel­ge en av de låte­ne de had­de sun­get tid­li­ge­re. Tuva valg­te Emi­nem-låten “Lose Yours­elf”. Jeg tror ikke det var et klokt valgt, selv om det er et syns­punkt som sik­kert er pre­get av at hip-hop ikke er min musikk­form, og at jeg ald­ri har vært noen Emi­nem-fan. Jeg syn­tes at hip-hop, ved siden av ope­ra, var de sjan­ger­ne som Tuva kom dår­ligst fra. Had­de hun f.eks. hen­tet fram sin utga­ve av Gil­li­an Welch’ “The way it goes” som sitt reprise­num­mer, og ikke sat­set på en ny og ukjent låt som egen sang (og i ste­det tatt f.eks. “Å gjev du batt meg”), er jeg gans­ke sik­ker på at hun had­de vun­net. “A pie­ce of my heart” var hjer­te­rått og mes­ter­lig frem­ført.

Silya Nymo­en var for meg et helt ukjent navn i 2013. Hun var også en av de som gikk på med døds­for­akt i alle sjan­ge­re, og fikk godt og vel­for­tjent betalt for det. Det var også flott å se Agne­te John­sen vokse fra en MGP jr-artist til å bli en stor artist gjen­nom seri­en. Men jeg må inn­røm­me at jeg had­de sett fram til en fina­le med Silya Nymo­en og Eli Kris­tin Hans­ve­en, som etter min mening var de to bes­te artis­te­ne den seson­gen. Jeg er en hyp­pig gjest i Ope­ra­en, så Eli Kris­tin Hans­ve­en var ikke et ukjent navn for meg. Men hen­nes all­si­dig­het impo­ner­te høs­ten 2013. Som Tuva Syv­er­sen året før, gjor­de hun det vans­ke­lig for seg selv da hun var på hjem­me­bane i ope­ra. “Sem­p­re libe­ra” fra Ver­dis “La Tra­via­ta” er ikke en av de sik­re pub­li­kums­vin­ner­ne, men en utro­lig kre­ven­de arie.

Her til­la­ter jeg med å spo­re litt av fra Stjerne­kamp. Jeg har hørt gans­ke man­ge “flin­ke” synge­da­mer, og ikke fullt så man­ge “flin­ke” synge­menn. Det var gjer­ne loka­le sang­stjer­ner i den klas­sis­ke sjan­ge­ren i Pors­grunn, hvor jeg voks­te opp. Og når sant skal sies, så har vel loka­le stjer­ner en tendens til å være de som ikke helt når opp til å bli nasjo­na­le, enn si inter­na­sjo­na­le stjer­ner, og som vel­dig gjer­ne vil frem­stå som flin­ke.

Ver­den har hel­dig­vis end­ret seg, og på det­te områ­det har den gått frem­over. Det var på den tiden gans­ke man­ge klas­sisk sko­ler­te san­ge­re som gjer­ne vil­le vise hvor kunst­ne­risk og fin en sang kun­ne bli om den ble frem­ført av en som vir­ke­lig kun­ne syn­ge. Jeg har hørt man­ge san­ger bli sun­get ihjel av sli­ke san­ge­re. Jeg min­nes noe som en gang ble sagt om en dyk­tig sopran hjem­me­fra, etter at hun had­de begynt å stu­de­re sang på Musikkon­ser­va­to­ri­et i Oslo (jeg tror ikke de var blitt til Musikk­høg­sko­len på det tids­punk­tet): Hun kan ikke en gang syn­ge syn­ge en vugge­sang len­ger, uten at det høres ut som ope­ra. Jeg tror ikke bar­net sov­ner av en sang frem­ført på den måten.

Jeg spo­rer av ytter­li­ge­re. En av ver­dens sto­re ope­ra­di­va­er, Kiri Te Kana­wa sang med Oslo­fil­har­mo­ni­en i Hol­men­kol­len i 1994. Hun er fra New Zee­land, og har både euro­pe­isk og maori-avstam­ming. Men man vet lite om den­ne delen av hen­nes bak­grunn, for hun voks­te opp som adop­tiv­barn i en maori­fa­mi­lie. Under den­ne kon­ser­ten valg­te hun å frem­føre et eks­tra­num­mer i til­legg til alle de plan­lag­te eks­tra­num­mer­ne: En maori-folke­sang som hun frem­før­te helt nakent, uten noe akkom­pag­ne­ment. Det er det­te num­me­ret jeg hus­ker best fra den­ne kon­ser­ten, og hun sang så man fik­ke gåse­hud. Hun vis­te til ful­le at hun behers­ket mer enn ope­ra­sjan­ge­ren. Desver­re øde­la NRK noe av den opp­le­vel­sen. For når en kon­sert pro­du­se­res for radio eller fjern­syn, da er pub­li­kum en kulis­se til en radio- eller TV-kon­sert. Så de holdt kjøre­pla­nen og star­tet med utan­non­se­ring over hen­nes avslut­nings­sang.

Her skal jeg til­ba­ke til Eli Kris­tin Hans­ve­en og Stjerne­kamp. Jeg syn­tes hun klar­te å leg­ge ope­ra­di­va­en til side, og gå inn i nes­ten alle sjan­ge­re. Men noen hip-hopar­tist, det blir hun ald­ri — og det er vel like bra. Jeg hør­te Eli Kri­tisn Hans­ve­en under Oslo­fil­har­mo­ni­ens som­mer­kon­sert på Myr­aløk­ka på Sage­ne i som­mer. Da sang hun blant annet Prøy­sen, i til­legg til Grieg og and­re klas­sis­ke san­ger. Jeg var litt skep­tisk til set­tin­gen: Opera­san­ger­in­ne syn­ger Prøy­sen med sym­foni­or­kes­ter, kan noe slikt gå bra? Men både san­ger og orkes­ter mest­ret sjan­ge­ren på en utmer­ket måte, og det ble en fin Prøy­sen-frem­fø­ring.

Så til årets utga­ve av Stjerne­kamp. I et slikt pro­gram­kon­sept må noen ut, og jeg synes at resul­ta­tet til nå har vært helt greit. I sis­te pro­gram had­de jeg som de tre sva­kes­te de tre som fikk fær­rest stem­mer, og syn­tes det var den sva­kes­te som måt­te for­la­te pro­gram­met. Men nå begyn­ner vi nok å kom­me til det sta­di­et for ingen for­tje­ner å tape.

Jeg håper ikke at Ani­ta Skor­gan eller Jørn Hoel står igjen som vin­ne­re til slutt. Ikke noe galt om dis­se. Men det er to artis­ter som har fått så mye opp­merk­som­het gjen­nom man­ge år, så det er ikke de som tren­ger det­te mest. Noe av det som har vært fint med Stjerne­kamp er at det ikke er de etab­ler­te stjer­ne­ne som har stått igjen som vin­ne­re. Det er nye stjer­ner som har begynt å skin­ne!

De tre som vir­ke­lig har stått fram som sto­re stjerne­em­ner i år er Rei­dunn Sæther, Raylee og Mo. Raylee er bare 17 år, og pres­te­rer som en moden artist. Men godt mana­ge­ment som ikke for­has­ter seg og gode pro­du­sen­ter, kom­mer hun til å nå kjempe­langt. Jeg håper å se to av dis­se tre i fina­len.

Vi kom­mer nok til å se en del klein hip-hop til lør­dag, og noen som kom­mer vide­re skal få sli­te når de kom­mer til ope­ra. Jeg har ald­ri tenkt på Jørn Hoel som en artist med et sær­lig talent for å syn­ge ope­ra. Det skal bli inter­es­sant om han kom­mer dit!

Print Friendly, PDF & Email