Jeg liker program hvor dyktige folk utfordres til å tøye og overskride sine grenser med utgangspunkt i noe de egentlig behersker. “Stjernekamp” er et slikt program, som jeg gjør hva jeg kan for ikke å gå glipp av. Amatører kan ofte det de kan like godt som proffer. Men proffene kan så utrolig mye mer, og kan håndtere utfordringer som ville ha sendt amatører rett i dørken. I “Stjernekamp” får artistene vise om de virkelig er proffe eller ikke. Opplegget med god coaching som bidrar til at artistene får hjelp til å gå inn i sjangere de i utgangspunktet ikke føler seg hjemme i, og direkte sending som gir programmet nerve, tiltaler meg.
Jeg liker blandingen av veletablerte artister som med en viss rett kan kalles stjerner, og dyktige, men relativt ukjente artister som får en sjanse til å vise hva de er gode for foran et stort publikum i beste sendetid. Da jeg så listen over de som skulle delta i årets sesong, var min umiddelbare reaksjon at nå måtte de grave ganske dypt i skuffen. Men jeg tok feil. Det er noen av de ukjente som virkelig har stått fram som stjerner i programmet. Jeg synes til nå at castingen til programmet har vært meget god.
Går vil tilbake til første sesong, var det en artist som virkelig sto fram: Tuva Syversen. For oss som er interessert i folkemusikk, og gjerne i musikere som sprenger sjangerens grenser, var hun ikke et ukjent navn. Men hun var neppe en veldig kjent stjerne blant det brede publikum. Hun burde ha vunnet, og ville antageligvis ha gjort det om hun hadde safet litt i finalen. Men er det noe vi vet om Tuva Syversen, så er det at hun safer aldri, og det var det hun vant på gjennom programmet. Hun gjorde dristige og vanskelige valg, satset 110% og mestret nesten alt. Selv da hun var på hjemmebane, i folkemusikk, gjorde hun det vanskelig for seg selv ved å velge en krevende sang som ikke var noen åpenbar publikumsvinner.
Ikke noe galt om Rita Eriksen som vant. Hun er en flott artist. De som kommer så langt er alle så gode at alle egentlig “fortjener” å vinne. I finalen skulle de velge en av de låtene de hadde sunget tidligere. Tuva valgte Eminem-låten “Lose Yourself”. Jeg tror ikke det var et klokt valgt, selv om det er et synspunkt som sikkert er preget av at hip-hop ikke er min musikkform, og at jeg aldri har vært noen Eminem-fan. Jeg syntes at hip-hop, ved siden av opera, var de sjangerne som Tuva kom dårligst fra. Hadde hun f.eks. hentet fram sin utgave av Gillian Welch’ “The way it goes” som sitt reprisenummer, og ikke satset på en ny og ukjent låt som egen sang (og i stedet tatt f.eks. “Å gjev du batt meg”), er jeg ganske sikker på at hun hadde vunnet. “A piece of my heart” var hjerterått og mesterlig fremført.
Silya Nymoen var for meg et helt ukjent navn i 2013. Hun var også en av de som gikk på med dødsforakt i alle sjangere, og fikk godt og velfortjent betalt for det. Det var også flott å se Agnete Johnsen vokse fra en MGP jr-artist til å bli en stor artist gjennom serien. Men jeg må innrømme at jeg hadde sett fram til en finale med Silya Nymoen og Eli Kristin Hansveen, som etter min mening var de to beste artistene den sesongen. Jeg er en hyppig gjest i Operaen, så Eli Kristin Hansveen var ikke et ukjent navn for meg. Men hennes allsidighet imponerte høsten 2013. Som Tuva Syversen året før, gjorde hun det vanskelig for seg selv da hun var på hjemmebane i opera. “Sempre libera” fra Verdis “La Traviata” er ikke en av de sikre publikumsvinnerne, men en utrolig krevende arie.
Her tillater jeg med å spore litt av fra Stjernekamp. Jeg har hørt ganske mange “flinke” syngedamer, og ikke fullt så mange “flinke” syngemenn. Det var gjerne lokale sangstjerner i den klassiske sjangeren i Porsgrunn, hvor jeg vokste opp. Og når sant skal sies, så har vel lokale stjerner en tendens til å være de som ikke helt når opp til å bli nasjonale, enn si internasjonale stjerner, og som veldig gjerne vil fremstå som flinke.
Verden har heldigvis endret seg, og på dette området har den gått fremover. Det var på den tiden ganske mange klassisk skolerte sangere som gjerne ville vise hvor kunstnerisk og fin en sang kunne bli om den ble fremført av en som virkelig kunne synge. Jeg har hørt mange sanger bli sunget ihjel av slike sangere. Jeg minnes noe som en gang ble sagt om en dyktig sopran hjemmefra, etter at hun hadde begynt å studere sang på Musikkonservatoriet i Oslo (jeg tror ikke de var blitt til Musikkhøgskolen på det tidspunktet): Hun kan ikke en gang synge synge en vuggesang lenger, uten at det høres ut som opera. Jeg tror ikke barnet sovner av en sang fremført på den måten.
Jeg sporer av ytterligere. En av verdens store operadivaer, Kiri Te Kanawa sang med Oslofilharmonien i Holmenkollen i 1994. Hun er fra New Zeeland, og har både europeisk og maori-avstamming. Men man vet lite om denne delen av hennes bakgrunn, for hun vokste opp som adoptivbarn i en maorifamilie. Under denne konserten valgte hun å fremføre et ekstranummer i tillegg til alle de planlagte ekstranummerne: En maori-folkesang som hun fremførte helt nakent, uten noe akkompagnement. Det er dette nummeret jeg husker best fra denne konserten, og hun sang så man fikke gåsehud. Hun viste til fulle at hun behersket mer enn operasjangeren. Desverre ødela NRK noe av den opplevelsen. For når en konsert produseres for radio eller fjernsyn, da er publikum en kulisse til en radio- eller TV-konsert. Så de holdt kjøreplanen og startet med utannonsering over hennes avslutningssang.
Her skal jeg tilbake til Eli Kristin Hansveen og Stjernekamp. Jeg syntes hun klarte å legge operadivaen til side, og gå inn i nesten alle sjangere. Men noen hip-hopartist, det blir hun aldri — og det er vel like bra. Jeg hørte Eli Kritisn Hansveen under Oslofilharmoniens sommerkonsert på Myraløkka på Sagene i sommer. Da sang hun blant annet Prøysen, i tillegg til Grieg og andre klassiske sanger. Jeg var litt skeptisk til settingen: Operasangerinne synger Prøysen med symfoniorkester, kan noe slikt gå bra? Men både sanger og orkester mestret sjangeren på en utmerket måte, og det ble en fin Prøysen-fremføring.
Så til årets utgave av Stjernekamp. I et slikt programkonsept må noen ut, og jeg synes at resultatet til nå har vært helt greit. I siste program hadde jeg som de tre svakeste de tre som fikk færrest stemmer, og syntes det var den svakeste som måtte forlate programmet. Men nå begynner vi nok å komme til det stadiet for ingen fortjener å tape.
Jeg håper ikke at Anita Skorgan eller Jørn Hoel står igjen som vinnere til slutt. Ikke noe galt om disse. Men det er to artister som har fått så mye oppmerksomhet gjennom mange år, så det er ikke de som trenger dette mest. Noe av det som har vært fint med Stjernekamp er at det ikke er de etablerte stjernene som har stått igjen som vinnere. Det er nye stjerner som har begynt å skinne!
De tre som virkelig har stått fram som store stjerneemner i år er Reidunn Sæther, Raylee og Mo. Raylee er bare 17 år, og presterer som en moden artist. Men godt management som ikke forhaster seg og gode produsenter, kommer hun til å nå kjempelangt. Jeg håper å se to av disse tre i finalen.
Vi kommer nok til å se en del klein hip-hop til lørdag, og noen som kommer videre skal få slite når de kommer til opera. Jeg har aldri tenkt på Jørn Hoel som en artist med et særlig talent for å synge opera. Det skal bli interessant om han kommer dit!