P.S. Plagiat

Fre­dag skrev jeg om musikk­pla­giat. Etter at den var pub­li­sert, kom jeg på en del poen­ger som bur­de ha vært med — selv om noen sik­kert vil mene at den var mer enn lang nok som den var.

His­to­ri­ens størs­te dra­ma­ti­ker, Wil­liam Shake­spea­re, skrev 38 skue­spill. De er pla­giat alle sam­men. Shake­spea­re fant ikke på noen av his­to­rie­ne selv. Shake­spea­res geni var hans evne til å for­tet­te en for­tel­ling til et dra­ma, ikke å ska­pe for­tel­lin­ger. Vi had­de gått glipp av mye om man den gang had­de vært like ivri­ge til å gå etter påståt­te pla­giat som man er i dag. De som skrev de verk som Shake­spea­re byg­get på, hus­kes i dag bare for­di Shake­spe­re bruk­te dem som grunn­lag for sine skue­spill.

Jeg nevn­te i for­ri­ge inn­legg at Bach lær­te kon­sert­for­men fra Vival­di, dels ved å kopiere noen av hans ver­ker og arran­ge­re dem for and­re instru­men­ter. Had­de ikke Bach gjort det, kun­ne Vival­di fort­satt ha vært glemt i dag. Går vi til ver­ket “Musik­kens ver­den” fra 1950, som fin­nes i man­ge hjem, er Vival­di ikke nevnt. Johann Sebas­ti­an Bach ble glemt av de fles­te kort tid etter sin død. Han ble sett på som en gam­mel­dags kom­po­nist som laget kom­pli­sert og vans­ke­lig musikk. I sin sam­tid var han kjent som en frem­ra­gen­de orga­nist, men var ikke sær­lig aner­kjent som kom­po­nist.

Noe av hans orgel­mu­sikk og kla­ver­mu­sikk lev­de vide­re. Blant annet kun­ne den unge Lud­vig van Beet­ho­ven meget godt “Das wohltempe­ri­er­te Kla­ver”, og påvirk­nin­gen fra Bach er gans­ke tyde­lig i den sene musik­ken til Beet­ho­ven. Bach fikk sin renes­san­se på førs­te halv­del av 1800-tal­let, ikke minst tak­ket være Felix Mend­hel­son. Men det var først da man begyn­te å stu­de­re Bachs musikk mer inn­gå­en­de, og så etter hans for­bil­der, at man fant fram til den da for lengst glem­te kom­po­nis­ten Anto­nio Vival­di.

Det mes­te av den musikk som er laget, og de fles­te kom­po­ni­ser er glemt — i alle fall av alle and­re enn noen spe­sia­lis­ter i musikk­his­to­rie. Deres musikk kun­ne godt være popu­lær i sam­ti­den, men sat­te ikke vari­ge spor. Det kan godt hen­de at Diet­rich Bux­te­hude også vil­le ha vært glemt, om det ikke var for Johann Sebas­ti­an Bach.

Det hen­der gans­ke ofte at noen kom­mer på en idé som er god, men som de selv ikke kla­rer å gjø­re så mye ut av. Så tar noen and­re tak i det, og får full­treff. For ca et og et halvt år siden duk­ket det opp en påstand om at en norsk reklame­film var pla­giat av en japansk reklame­film. Jeg kom­men­ter­te den­ne saken her. I det­te til­fel­let påstod Try/Apt, som had­de laget den nors­ke reklam­fil­men at de ikke had­de sett den japans­ke før de var fer­dig med sin. Skal det være pla­giat, er det et minste­vil­kår at man må ha sett/hørt det man beskyl­des for å pla­giere.

Da jeg så på den saken, goog­let jeg for å fin­ne eksemp­ler på video­er med ide­en “human sushi”, og jeg fant man­ge. Så ide­en var slett ikke spe­si­elt ori­gi­nal. Men de jeg fant var mye dår­li­ge­re enn de to reklame­fil­me­ne. Omtrent på sam­me tid var de tyde­lig­vis noen i Japan og noen i Nor­ge som klar­te å gjø­re bruk av den sam­me ide­en, på en god måte.

Men om man har sett and­res gans­ke ube­hjel­pe­li­ge for­søk, og selv ser hvor­dan man kan få noe ut av det­te, da betyr ikke det at man for all frem­tid skal være for­hind­ret fra å bru­ke det­te. Kan­skje var det akku­rat det fol­ke­ne i Led Zep­pe­lin gjor­de da de hør­te Spi­ri­ts “Tau­rus”, som tross alt bare er et gans­ke ufer­dig utkast til et eller annet.

Et åpen­bart pla­giat, som ikke er så lett å opp­da­ge, er refren­get i Lille­bjørn Nil­sens “Crescen­do i gågata”. Teks­ten er bare la-la-la, så den har nok ikke verks­høy­de. Men melo­di­en er meget kjent, selv om det ikke er helt lett å kjen­ne den igjen. Vi må gå ca 30 sekun­der inn for å kom­me til refren­get.

Lille­bjørn Nil­sen har her tatt en melo­di fra Lud­vig van Beet­ho­ven, og han døde for så len­ge siden at hans musikk kan vi bru­ke som vi vil. Lille­bjørn Nil­sen har hel­ler ald­ri for­søkt å leg­ge skjul på hva han har gjort, og sier det i førs­te lin­je i teks­ten: “Beet­ho­vens nien­des kor stem­te opp …” Når han spil­ler den på kon­sert, for­tel­ler han gjer­ne hva han har gjort. Det­te er koret fra fjer­de sats i Beet­ho­vens nien­de sym­fo­ni, som Lille­bjørn Nil­sen har gjort om til valse­takt. Mer skal det ikke til, før de fles­te ikke vil høre lik­he­ten.

Men: Utgangs­punk­tet for at jeg tok opp den­ne pro­blem­stil­lin­gen, var dis­ku­sjo­nen i NRK P2s “Kul­tur­hu­set”. Så da kan det pas­se med å avslut­te med en reklame­film for NRK P2, som er et gans­ke åpen­bart pla­giat. NRK P2 fikk laget den­ne fil­men med rekla­me for jazz på P2:

Det var etter min mening en god og mor­som reklame­film. Men når man ser den­ne reklame­fil­men for “San Fran­cis­co Jazz Fes­ti­val”, er det åpen­bart at P2-rekla­men ikke er så ori­gi­nal som den bur­de ha vært. Her har de som har laget P2-rekla­men for­synt seg mer enn hva godt er fra sitt for­bil­de.

Print Friendly, PDF & Email