Risikalbelt å være forsker i Italia

Sis­te num­mer av Fors­ker­fo­rum har en artik­kel med tit­te­len “Når kata­stro­fen ram­mar” om fem fors­ke­re som ble dømt for uakt­somt drap på 29 per­soner etter jord­skjel­vet i L’Aquila i 2009. Totalt døde 309 men­nes­ker i det­te jord­skjel­vet. Pårø­ren­de etter de 29 som den­ne saken gjaldt, men­te at de døde for­di de ble væren­de i hjem­me­ne sine etter å ha blitt bero­li­get av myn­dig­he­ter og eks­per­ter. [Foto: Wiki­me­dia Com­mon CC BY-SA 3.0]

At det var risi­ko for jord­skjelv i områ­det og at man måt­te reg­ne med at det vil­le kom­me et jord­skjelv, var vel­kjent. Akku­rat som vet at det en eller annen gang vil kom­me et nytt jord­skjelv i Cali­for­nia langs San Andreas for­kast­nin­gen, som blant annet går gjen­nom San Fran­cis­co Bay områ­det. Men ingen kan si når det kom­mer. Til fors­ker­fo­rum sier seis­mo­logi­pro­fes­sor Kuv­vet Ata­kan ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen:

Å spør­je ein seis­mo­log kva dag eit jord­skjelv vil kome, er som å spør­je ein meteoro­log kva sekund den førs­te regn­dro­pen skal fal­le. Jor­das ind­re defor­ma­sjon og pro­ses­sa­ne som lei­er til det, skjer svært sak­te. I bes­te fall kan vi seie noko om sann­sy­net for eit stort jord­skjelv i løpet av dei nes­te 30 åra.”

Etter fle­re små jord­skjelv var fors­ker­ne inn­kalt til et møte i en offent­lig nemnd som skul­le vur­de­re å infor­me­re om risi­ki.

På møtet sa fors­ka­ra­ne at det er umog­leg å føre­s­eie eit jord­skjelv, og at den ein­as­te måten å ver­ne seg mot jord­skjelv­ri­si­ko på er å byg­gje sik­re hus. Leia­ren for det regio­na­le sivil­vern­kon­to­ret spur­de om ho skul­le tru på dei som gjekk rundt og spreid­de frykt. Nemn­da for­klar­te at små­skjelv, iføl­gje tid­le­ga­re erfa­rin­gar, ikkje sei­er noko om jord­skjelv­ri­si­ko­en i nær fram­tid, men at dei så visst dreg merk­sem­da til eit områ­de der eit stort skjelv vil kome før eller sei­na­re.

Leia­ren for region­kon­to­ret tak­ka eks­per­ta­ne og sa at dei gjor­de det mog­leg for hen­ne å roe ned pub­li­kum.”

Det ble holdt en presse­kon­fe­ran­se etter møtet, hvor fors­ker­ne ikke del­tok. Det var gjort TV-opp­tak før møtet, hvor vise­di­rek­tø­ren i sivil­vern­kon­to­ret kom med påstan­der som det ikke var noen fag­lig dek­ning for.

Men vi skal flyt­te oss, frå for­ti­da til fram­ti­da, frå L’Aquila til stor­byen Istan­bul.

I 2005 avslut­ta seis­mo­logi­pro­fes­sor Kuv­vet Ata­kan EU-pro­sjek­tet Relief, der ein av kon­klu­sjo­na­ne var at det i løpet av 30 år vil kome eit kjempe­skjelv i Istan­bul, med 60 pro­sent sann­syn. Iføl­gje pro­gno­sa­ne kan 100.000 men­nes­ke døy for­di husa dei bur i kol­lap­sar.

Ata­kan har sjølv tyr­kisk bak­grunn. I 2005 tok han ein fors­kings­ter­min i Istan­bul, der han invi­ter­te bykom­mu­nen til møte. Ikledd dress­jak­ke og slips stod han fram­for ei for­sam­ling på 150 til­set­te i plan­leg­gings­av­de­lin­ga i byen. Roleg, sak­leg og enga­sjert la han fram fors­kings­re­sul­ta­ta og opp­mo­da dei til å ta grep.

Ata­kan syn­test len­ge at tyr­kis­ke sty­res­mak­ter gjor­de alt­for lite. I dag kjen­ner han seg noko let­ta­re. Nyleg las han det han kal­lar ein «skryte­bro­sjy­re», der det vart fram­heva at bykom­mu­nen har for­ster­ka 846 byg­nin­gar til no, mel­lom anna 679 skule­bygg og 29 sjuke­hus. Pla­nen er å auke talet til 1969.

– Det­te er gle­de­le­ge tal som pei­kar i rett ret­ning. Men det skjer i ein by med over ein mil­lion byg­nin­gar, sei­er Ata­kan.

Sam­ti­dig som gam­le bygg blir sik­ra, er ei utbyg­ging av ein ny bydel i sør­vest, Silivri, under plan­leg­ging. Fem mil­lio­nar men­nes­ke skal buset­jast i byde­len, som ligg i det områ­det der jord­skjelv­ri­si­ko­en er aller størst. Istan­bul treng nem­leg meir plass, og had­de ein valt eit alter­na­tivt områ­de, vil­le det gått ut over vass­for­sy­nin­ga og grønt­area­la i byen.

Ata­kan fryk­tar at kata­stro­fen ein dag vil ram­me Istan­bul, og han spør seg kven som då må ta ansva­ret.”

Min kol­le­ga Kris­ti­an Ande­næs sier:

Poli­ti­ka­rar og sty­res­mak­ter har ein sterk tendens til å høy­re på det som pas­sar dei. Fag­per­son­ar kan bli tatt til inn­tekt for and­re ting enn det dei står for. Rela­tivt man­ge som sam­ar­bei­der med offent­le­ge sty­res­mak­ter, er irri­ter­te på grunn av det­te, også i Noreg.”

Øyvind Mik­kel­sen, leder i Den nasjo­na­le fors­kings­etis­ke komi­te­en for natur­vi­ten­skap og tek­no­lo­gi, sier det­te:

Ein må også ha ei tyde­leg ansvars­for­de­ling. Skal fors­kar­grup­pa leve­re resul­tat som sty­res­mak­te­ne skal ta ei avgjerd på grunn­lag av? Eller skal fors­ka­ra­ne ta avgjer­da? Sam­fun­net rundt må få vite det­te. Fors­kings­re­sul­ta­ta må i til­legg vere til­gjen­ge­le­ge.

Og til slutt: Når sty­res­mak­te­ne har inn­hen­ta data, hand­sa­ma dei og kome til ein kon­klu­sjon, bør ein rime­leg stor risi­ko utløy­se ei hand­ling. I L’Aquila opp­mo­da fors­ka­ra­ne sty­res­mak­te­ne til å sik­re byg­nin­gar. Fem dagar vil­le vore for lite tid, men sty­res­mak­te­ne var blitt opp­mo­da også tid­le­ga­re.

– Byg­nings­struk­tu­ren i L’Aquila var ikkje trygg, og det­te had­de vore kjent len­ge. Nokon had­de ansva­ret, og det var ikkje blitt følgt opp, sei­er Ales­san­d­ro Ama­to ved INGV.”

Vi har bak oss flom og øde­leg­gel­ser på Vest­lan­det, og vi har hatt flom og øde­leg­gel­ser and­re ste­der i de sene­re åre­ne. Man har visst at områ­de­ne har vært flom- og ras­ut­satt. Men like­vel har man byg­get der. Noen ste­der har vi til og med sett at hus har blitt byg­get opp igjen omtrent på sam­me sted, etter at de har blitt tatt av ras eller flom.

I Nor­ge har vi nå den noe iro­nis­ke situa­sjon at Ringe­bu kom­mu­ne har vra­ket fore­slått tra­sé for ny E6, og vil hel­ler leg­ge den nær­me­re elven, noe NVE sterkt fra­rå­der for­di det er et flom­ut­satt områ­de. Om poli­ti­ker­ne ved­tar å byg­ge vei­en i flom­ut­satt områ­de, mot fag­li­ge råd, hvor­dan skal de da straf­fes den dagen flom­en tar vei­en?

Og mer alvor­lig: De poli­ti­ker­ne som i åre­vis har igno­rert fors­ker­nes advars­ler om kli­ma­kri­se, og har unn­latt å hand­le for å fore­byg­ge det­te, hvor­dan skal de straf­fes? Man kan i alle fall ikke leg­ge ansva­ret for fors­ke­re som kom­mer med ube­ha­ge­li­ge sann­he­ter, som poli­ti­ker­ne ikke vil høre på.

Print Friendly, PDF & Email