Veileder plagierte studenter

“Veileder plagierte studenter” er en overskrift i siste nummer av Universitas, hvor de skriver om en sak fra Norges idrettshøgskole. Slikt gjør man ikke. Man brukes ikke andres materiale, enten det er fra studenter eller andre, og gir det ut som sitt eget.

Når det er en veileder som utnytter studenters arbeid er det ekstra ille på grunn av det tillitsforholdet det må være mellom veileder og student. Det er en assymetrisk relasjon, og da bør den som sitter i en slags maktposisjon være ekstra varsom.

Når det er sagt, har jeg mange ganger tenkt at vi bør bli flinkere til å utnytte studenters arbeider, ikke minst deres masteroppgaver m.m. Det gjøres mye verdifullt arbeid som ikke står støtt nok på egne ben til å publiseres som de er — annet enn i diverse skriftserier, i DUO og tilsvarende digitale arkiver. Hvis arbeidet er offentliggjort, da kan man gjøre bruk av det som annet publisert materiale, også om det bare er tilgjengelig i arkiver som DUO.

Vi bør etter min mening også bli flinkere til å tenke på mulige temaer til masteroppgaver som skal kunne utnyttes i et større prosjekt. Masteroppgaver er gjerne punktstudier, og kan som sådan være verdifulle som grunnlag for behandling av ulike temaer i f.eks. en lærebok.

Men skulle jeg velge å utnytte et upublisert studentarbeid i en slik sammenheng, da måtte det selvsagt skje i forståelse med vedkommende student, og studenten skal selvfølgelig krediteres. Det har vært mye diskusjon om siteringspraksis, og jeg synes at kravene noen ganger overdrives — nesten slik at man må ha kildeangivelser for rene selvfølgeligheter.

Jeg ville vel ha valgt å skrive omtrent noe slikt: “Dette kapittelet bygger i stor grad på Peder Ås’ masteroppgave “Masteroppgavetittel”, som jeg var veileder for. Dette gjøres i forståelse med Peder Ås.”

Når egen studietid begynner å komme på ganske lang avstand, er det ikke helt lett å tenke seg tilbake til hvordan man da ville ha reagert. Men hvis jeg hadde vært student og en professor sa at han eller hun gjerne ville bruke noe av det jeg hadde skrevet, i en bok som vedkommende arbeider med, da hadde jeg tatt det som et kompliment og en anerkjennelse. Selvfølgelig forutsatt at det gjøres i full åpenhet og med kreditering.  Om man som ung og nyutdannet kommer inn i fotnotene i en fagbok, da er vel ikke det den dårligste attesten man kan få.

Universitas skriver også at saken er klart brudd for reglene om medforfatterskap. Praksis for medforfatterskap varierer fra fag til fag. I fag hvor man i hovedsak presenterer resultater fra empiriske undersøkelser, det være seg eksperimentelle eller andre, er det viktig at den eller de som har gjort de undersøkelser hvis resultater presenteres, krediteres som medforfattere. I noen fag kommer artikler nesten med rulletekst.

I mer fortolkende fag, som humaniora, jus og mye samfunnsvitenskap, er det mindre vanlig med mange medforfattere. I jus ville det vært ganske utenkelig at en student, hvis arbeider man i stor grad bygger på i en del av en bok, vil stå som medforfatter. Og selv ville jeg ikke ha ønsket å stå som medforfatter på noe hvis jeg ikke hadde kontroll med det endelige resultatet.

Det har vært tilfeller hvor det kunne ha vært fristende å skrive om en masteroppgave til en artikkel, men i så fall måtte det ha vært basert på en avtale hvor begges ville stå som forfattere. Jeg har til nå ikke gjort det.

Noen vil sikkert også tenke på at studentene skulle hatt noen av inntekten fra en eventuell lærebok. Til det er å si at man tjener svært lite på å skrive lærebøker, med mindre man skriver en bok som alle på et studium med svært mange studenter må ha. Det er ikke noe å dele med de hvis arbeider man har gjort bruk av.