Vi trenger fler menn på sykkel!

Det er to grupper igjen som det fortsatt er “lov” å mobbe i det norske samfunnet: Hvite, heterofile, middelaldrende menn, og syklister. Hvis det er hvite, heterofile, middelaldrende menn på sykkel, da er man ekstra utsatt. Om man til og med velger å kle seg hensiktsmessig ved å iføre seg sykkelklær når man sykler, det som kondomfetisjistene kaller “kondomdrakt”, da er man utstøtt. Det går ikke så langt tid mellom hver gang vi kan lese noe som gir inntrykk av at det er et problem at noen middelaldrende menn sykler. Jeg er drittlei av den type fordomsfulle kommentarer om folk som sykler.

Av de dummeste utspill jeg har sett på lenge, var kvinnepolitisk leder i SV, Marthe Hammers krav om en feministisk sykkelpolitikk. Hun mener at man trenger et kjønnsperspektiv og sier:

“Dagens syklister har gul sykkeljakke og de sykler fort. Jeg vil at man skal kunne bruke sykkelen som et fremkomstmiddel uten at man nødvendigvis trenger å trene og bli svett. Jeg vil at man skal kunne sykle med skjørt.”

Jeg sykler omtrent daglig i Oslo, hele året. De fleste syklister jeg ser, har ikke gul sykkeljakke. Men når det er sagt: For en som sykler er det viktig å være synlig i trafikken. “Knallfarger halverer ulykkesrisikoen” kunne vi lese tidligere i år, basert på en undersøkelse fra sykkellandet Danmark. Store deler av året trenger man en ytterjakke når man sykler i Norge. Hvorfor da ikke velge en jakke som gjør oss synlige, og reduserer ulykkesrisikoen? Dessuten er klær laget for sykling bedre å sykle med. En sykkeljakke er gjerne HadiaTajikdesignet med tanke på at man sitter fremoverbøyd og har fart forover. Derfor er den gjerne litt kort foran og lang i ryggen, er ganske vindtett foran og har mer lufting bak. Dessuten kan gul jakke være både pent og feminint.

Skal vi droppe funksjonelle klær fordi Marthe Hammer ikke liker dem og tydeligvis mener at det er ufeministisk? Skal vi la mobberne få oss til å droppe en type jakke som halverer ulykkesrisikoen? Skal alle pålegges å sykle i høye hæler og skjørt? Folk som henger seg opp i om man har riktige klær eller ikke, stiller seg selv utenfor en saklig debatt.

Man stempler det gjerne som “midtlivskrise”, “40-årskrise” eller noe tilsvarende nåe menn begynner å sykle. Men om det er noen slik krise som folk kompenserer for, da er det langt bedre at det gjør det ved å begynne å sykle, løpe eller noe annet som har positiv helseeffekt, fremfor å kjøpe raske biler eller motorsykler. Og det er langt bedre enn å møte alderskrisen ved å gjennomføre “skjønnhetsoperasjoner”, hive seg på tvilsomme dietter, kurer og vidundermidler, og å pynte seg med dyre designersko og designervesker.

Menn er også i flertall blant bilister. Derfor er det viktig å få flere menn til å velge sykkelen. Vi trenger flere menn på sykkel, både unge, middelaldrende og eldre, i alle slags klær og på alle typer sykkel.

Vi vil også ha flere damer på sykkel. Men, jenter, det er ingen andre enn deres selv som hindrer dere i å sykle, heller ikke i skjørt og høghælte sko. Finn fram sykkelen, og kom dere ned fra fortauene.

WIMG_0257_DxODet gjelder også Marthe Hammer, som sier:

“Jeg sykler ikke i veien, men på fortau. Jeg opplever det for utrygt. Det er helt uaktuelt.”

Sykler man på fortauet, da er man til sjenanse for fotgjengerne, og det gir syklisten en falsk følelse av trygghet. Det er tryggere å sykle i veien enn på fortauet. Jo fler syklister som velger kjørefeltet, jo tryggere og bedre blir det å sykle der. Om du ikke sykler, så ikke legg skylden på vi menn som velger sykkelen.

Det er usaklig og utslag av fordommer å kommentere syklister ut fra hvordan de går kledd. Hvem bedømmer fotgjengere ut fra hva slags sko de går med og fargen på jakken?

“Den typiske Oslo-syklist er mann, 35 pluss, godt trent, og kjører mountainbike eller racersykkel”, skriver VG.

Sykkel er, som så mye annet, preget av moter. Lenge skulle alle ha terrengsykler, også folk som aldri beveget seg utenfor asfalten på sykkelen. Man ble også anbefalt å bruke slik sykkel i Oslo, på grunn av den dårlige tilretteleggingen. Det var nødvendig med en sykkel som tålte fortauskanter og hull i veien. Dessuten er det bakker i Oslo, som gjør at det kan være fordel å ha ganske mange gir. I de senere år har landeveissykler, eller racersykler, blitt mer populære, men man ser ikke så mange av dem inne i byen (de er ikke særlig godt egnet til bysykling). Da undersøkelsen VG viser til (skjønt VG viser til NRK Østlandssendingen, som refererer denne undersøkelsen), ble presentert , var mitt inntrykk at bommet en del med hvordan de klassifiserte syklister. Det var nesten slik at om du syklet på en hybridsykkel iført allværsjakke, da havnet du i kategorien “sportssyklist”. Da er det ikke overraskende at en stor del av Oslos syklister havnet i denne kategorien.

Jeg synes ikke det er noen grunn til å ta på alvor folk som gjør et poeng av hvordan folk går kledd, eller hva slags sykkel vi velger å bruke.

Marthe Hammer følger ikke sin egen norm for hvordan syklister skal være, om vi skal tro VG:

“Selv sykler hun gjerne i rød allværsjakke (hun bor tross alt i Bergen), dongeribukse og høye hæler. Men på vei til jobb går det i treningsklær.

– Det går opp og ned, og jeg blir svett. Men jeg håper flere kan sykle som de er ned til byen.”

Tenk det. De fleste som sykler i treningsklær til og fra jobb gjør det fordi de har relativt lang vei med en del bakker og at de blir svette. Som en av de som har kort arbeidsvei uten bakker av betydning, er treningsklær uaktuelt til vanlig jobbsykling. Jeg vet ikke om en del av den feministiske sykkelpolitikken skal gå ut på å fjerne disse bakkene, så folk skal slippe å bli svette.

Rushtrafikken i København er visst idealet for Marthe Hammer:

“Rushtrafikken i København er ganske fin. Der kommer kvinner og menn i det antrekket de skal ha på seg jobb. Idealscenarioet er damer i skjørt og menn i dress med pc-en på bagasjebrettet.”

De fleste jeg ser på sykkel i Oslo sykler også i det de skal ha på jobb. Noen velger kanskje en gul sykkeljakke fremfor rød allværsjakke som ytterbekledning. Den henger de uansett fra seg når de er på jobb. Ellers har ikke jeg noe idealscenario når det gjelder syklisters klesdrakt, så lenge det er greit å sykle uansett hvordan man er kledd.

Jeg tilbrakte nylig et par dager i København. Nå var jeg på en konferanse, og tilbrakte det meste av tiden inne i konferanselokalet. Men jeg fikk også med meg noen timer på min medbrakte Brompton-sykkel. Mitt inntrykk er at folk i København sykler ganske fort. Når man spør folk i København om hvorfor de sykler, så svarer flertallet at de sykler fordi det er den beste og raskeste måten å komme seg fram på. Svært få sier at de sykler som trening. Men sykler man en mil eller to hver dag, også i moderat fart i flatt, dansk terreng, så er det ikke til å unngå at man etter en stund kommer i ganske god form. Da har man også en tendens til å øke farten noe og sykle mye fortere enn norske fortaussyklister.

Jeg målte ikke farten, men de sykler ikke noe saktere enn folk i Oslo. Men i København er et tilrettelagt for sykling. Man har sykkelstier som er fysisk adskilt fra kjørefeltet. Og ikke minst: De er brede.  Når bredden på sykkelstiene er ca 2,5 meter er det god plass for syklister til å passere hverandre. Da er det faktisk ikke noe problem at noen sykler fortere enn andre.

WIMG_6019_DxONår man sykler i København må man følge strømmen og blant annet være oppmerksom på at det kan komme syklister bakfra som vil passere. Den som er vant til de alt for smale sykkelfeltene i Norge og ikke er forberedt på at det kommer syklister som vil passere i sykkelfeltet, kan lett komme til å skape noen farlige situasjoner. Og nåde den fotgjenger som forviller seg ut i sykkelstien! I København har folk forstått at sykkelstier er for syklister, ikke for fotgjengere — og slett ikke for bilister. I Norge er det mange fotgjengere og syklister som ikke har forstått dette. Dessuten er det alt for mange som planlegger i Norge som ikke synes å ha klart å ta inn over seg at bastarden “gang- og sykkelvei” er en ubrukelig løsning. I land som tar sykkel på alvor, lager man ikke tullefelt på 1,5 meter, som til nå i praksis har fungert som en slags maksimumsnorm i Norge. Et skandaleprosjekt som Bjørvika kunne aldri ha blitt gjennomført i København eller i andre byer hvor syklister tas på alvor.

WIMG_0249_DxO

Tidligere statsråd Grete Berget hiver seg i VG på med fordomsfull stempling av de som sykler fortere enn henne som menn “som tror de deltar i et ritt. De trener antageligvis til Birkebeineren”. Jeg antar at hun ikke har spurt noen av dem om hvorfor de sykler som de gjør, og bare baserer vurderingen på sine fordommer — slik så alt for mange gjør når de uttaler seg om syklister.

Det finnes selvsagt noen gærninger som skal sette rekord på veien til jobb hver dag, og som gjør det til en del av et målrettet treningsprogram. Men for de fleste er det et spørsmål om å finne en god rytme og en god “marsjfart”. Det som sykler noen mil hver dag blir etter hvert i god form og får god trening i å håndtere en sykkel. En rutinert syklist i god form vil ha en høyere komfortfart enn oss andre, akkurat som gode skiløpere går fortere på ski enn hva slike som jeg gjør. Det fritar en ikke fra å vise hensyn, og det gjelder begge veier. Det er ikke slik at de langsomste bestemmer farten for alle. Det gjør de ikke i København heller.

Hovedproblemet i Norge er og blir en alt for dårlig tilrettelegging for syklister, enten det er menn- eller kvinner som sykler. Å gjøre dette til et kvinneproblem som må behandles i et kjønnsperspektiv blir bare tøv.

Veien fra Bestumkilen til Oslo, som Grete Berget viste til, den såkalte “Tour de Finance”, er Norges mest trafikkerte sykkelvei. Den er alt for smal i for den trafikken som går der. Man har visst i mange år at den har for liten kapasitet, men har ikke gjort noe og har så vidt jeg vet ikke planer om å gjøre noe med den. Det finnes ikke alternative ruter, så da kan det lett bli konflikt mellom lokalsyklister fra Skøyen, Bygdøy og Bestum til Oslo sentrum, og de som kanskje har syklet fra Bærum eller Asker, og gjerne holder litt større fart. På en sykkelvei med så stor trafikk burde sykkeldelen vært minst fem meter bred, i tillegg til fortau. Men man tar ikke syklister på alvor i Norge, og da blir resultatene for dårlige.

Lav kvinneandel blant syklister, anses gjerne som et tegn på dårlig tilrettelegging for sykling. Men svaret på det er bedre tilrettelegging for syklister, uansett kjønn. Det er et spørsmål om sykkelpolitikk, ikke om kjønnspolitikk.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.