Fra i dag er verkene av Edvard Munch med flere fri!

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Så når et år ebber ut og et nytt år star­ter, da er det all­tid man­ge verk som “fal­ler i det fri”. Fra i dag er alle verk av opp­havs­menn som døde i 1944 eller tid­li­ge­re fri.

munch.screamDet vik­tigs­te, i alle fall sett med nors­ke øyne, er at Edvard Munchs bil­der nå er fri. Det betyr at vi fra og med i dag kan frem­stil­le eksemp­lar av Munchs verk og gjø­re dem til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten.

Det er en ikke helt uve­sent­lig begrens­ning i den­ne fri­he­ten for så vidt gjel­der bil­led­kunst som befin­ner seg i gal­le­ri­er og i pri­va­te sam­lin­ger. Selv om et male­ri i seg selv er fritt, kan et bil­de av male­ri­et fort­satt være ver­net. Et repro­fo­to­gra­fi er ver­net som et foto­gra­fisk bil­de. Det inne­bæ­rer at foto­gra­fi­et er ver­net i 15 år etter utlø­pet av foto­gra­fens døds­år, men minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det er tatt. Jeg liker ikke at det er slik, men vi må aksep­te­re at reg­le­ne er sånn — don’t shoot the mes­sen­ger. Hvis vi skal være på den sik­re siden, må det være et repro­fo­to­gra­fi tatt i 1964 eller tid­li­ge­re, av en foto­graf som døde i 1999 eller tid­li­ge­re — med mind­re foto­gra­fen har sam­tyk­ket til bru­ken.

Når jeg har valgt å bru­ke Edvard Munchs “Solen”, som er en del av utsmyk­nin­gen i Uni­ver­si­te­tets Aula som hoved­bil­de til det­te inn­leg­get, behø­ver jeg ikke len­ger spør­re Munch­mu­se­et, BONO eller and­re om å gjen­gi ver­ket.

/*Men jeg har valgt å bru­ke et foto­gra­fi av ver­ket fra over­sik­ten over Uni­ver­si­te­tet i Oslos kunst­sam­ling, og jeg må inn­røm­me at jeg ikke har inn­hen­tet sam­tyk­ke til det, noe jeg egent­lig bur­de ha gjort. Går vi til nett­si­den kopi­rett til verk i den­ne kunst­sam­lin­gen, står det at det må inn­hen­tes sam­tyk­ke fra BONO, men det er alt­så ikke nød­ven­dig len­ger når ver­ket er fritt. Om foto­gra­fi­ene står det:

Alle foto­gra­fi­er til­hø­rer Uni­ver­si­te­tet i Oslo hvis ikke annet er opp­gitt.

Foto­gra­fer: Raul Da Cun­ha, Arthur Sand, Stå­le Skog­stad, Jan Ung, Glenn Hag­bru, Hen­ning Skau­li, Ulla Uberg.”

Hvem av dis­se som har tatt det bil­det jeg bru­ker, er ikke opp­lyst. Ei hel­ler om ret­tig­he­te­ne i sin hel­het er over­dratt til UiO, slik at jeg skul­le ha inn­hen­tet sam­tyk­ke fra UiO, ikke fra foto­gra­fen. Så jeg får bare håpe at foto­gra­fen og/eller UiO til­gir min synd i det­te til­fel­let.

Had­de det vært et foto­gra­fi jeg had­de tatt selv, had­de det vært upro­ble­ma­tisk. I Uni­ver­si­te­tets Aula er det ikke så vans­ke­lig å ta bil­der. Jeg har tatt bil­der der en rek­ke gan­ger, og har nok “Solen” med på en del av dem. Men det har da vært bak­grunn til opp­tre­de­ner på sce­nen, så kva­li­te­ten er nok ikke like god som på UiOs bilde.*/

<eidt>Min bruk av bil­det fra UiOs sam­ling har ført til mer dis­ku­sjon enn jeg had­de ven­tet. Jeg har sendt fore­spør­sel til den som er ansvar­lig for kunst­sam­lin­gen, men har så langt ikke fått noe svar. Inn­til et for­hå­pent­lig­vis posi­tivt svar fore­lig­ger, har jeg hen­tet fram et av mine egne bil­der. Det er på man­ge måter dår­li­ge­re enn UiOs bil­de. Her er Munchs bil­de i utgangs­punk­tet bak­grun­nen i et bil­de tatt under en kon­sert, og det er litt beskå­ret både i over-og under­kant. Far­ge­ne er hel­ler ikke like gode. Det kan ha sam­men­heng med at jeg ikke har eks­po­nert etter bak­grun­nen, lyset i rom­met. Og dess­uten: Jeg tok mitt bil­de før Munchs bil­der ble ren­gjort og res­tau­rert, mens jeg går ut fra at UiOs bil­der er tatt det­ter det­te — som sik­kert er noe av for­kla­rin­gen på kla­re­re far­ger i UiOs bilde.</edit>

Men i Munch­mu­se­et og Nasjo­nal­mu­se­et får ikke pub­li­kum fritt ta bil­der. Muse­ene kan set­te som vil­kår for å få adgang til muse­et at man ikke tar bil­der, slik at vi på et avtale­mes­sig grunn­lag er for­plik­tet til ikke å ta bil­der. En grunn til å nek­te folk å ta bil­der med blits er at mye blits­lys over tid kan ska­de bil­de­ne. Men ofte er nok hel­ler grun­nen at muse­et vil at du skal kjø­pe bil­der av bil­de­ne i deres muse­ums­bu­tikk, i kunst­bø­ker, muse­ums­ka­ta­lo­ger, som pla­ka­ter eller and­re for­ma­ter. Dess­uten er det for­styr­ren­de for and­re om folk hele tiden skal ta bil­der på et slikt sted. Det er mer enn nok av folk sli­ke ste­der som vil mene at MITT BILDE er vik­ti­ge­re enn and­res kunst­opp­le­vel­se, så slik sett er det helt OK at det ikke er fritt fram for alle å ta bil­der. Men det er flott når man kan doku­men­te­re bil­der på den­ne måten.

Munch­mu­se­et har sagt at de vil gjø­re digi­ta­le bil­der av en del av Munchs arbei­der fritt til­gjen­ge­lig for ikke-kom­mer­si­ell bruk. Så vidt jeg vet er ikke det gjort ennå, men pro­ble­met som er omhand­let oven­for vil da være løst et styk­ke på vei.

Noen bil­der, f.eks. “Skrik” er til­gjen­ge­lig i Digi­talt Muse­um. På det bil­det som er til­gjeng­lig der, står det Foto: Najo­nal­mu­se­et, uten noen nær­me­re angi­vel­se av hvor­dan foto­gra­fi­et kan bru­kes. Men noen helt gjen­nom­tenkt prak­sis om det­te, synes det ikke som om de har. Nederst på siden står det:

Man­ge bil­der, moti­ver og gjen­stan­der er beskyt­tet av copy­right. Dis­se kan ikke pub­li­se­res vide­re uten til­la­tel­se fra eie­ren.”

Digi­talt Muse­um bur­de selv­sagt at sagt det­te på norsk, og sagt at bil­der m.m. er beskyt­tet av opp­havs­rett.

Et motiv er ikke beskyt­tet av opp­havs­rett. Ingen har opp­havs­rett til å male f.eks. moti­vet “syk pike”, selv om man ikke kan etter­gjø­re and­res bil­der. Chris­ti­an Krogh som med sitt male­ri inn­le­det det Edvard Munch sene­re kal­te  døde  ”pute­ti­den, syke­seng­ti­den og dyne­ti­den” i norsk kunst. Men Krogh døde i 1925, så hans bil­der kan vi fritt etter­gjø­re, og nå kan vi også etter­gjø­re Edvard Munchs syke pike. Og alle som måt­te øns­ke det kan male vin­ter­net­ter i Ron­da­ne, bjørke­trær i storm, osv.

Det er hel­ler ikke eie­ren man må inn­hen­te sam­tyk­ke fra, men ret­tig­hets­ha­ver. Om noen kjø­per et eksemp­lar av et verk, får man ikke der­med noen opp­havs­rett til ver­ket, ei hel­ler om det er ori­gi­nal­ek­semp­la­ret som kjø­pes. Det­te føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 39 annet ledd. Så om Nasjo­nal­mu­se­et eier det utstil­te eksemp­la­ret, så er det ret­tig­hets­ha­ver­ne man må inn­hen­te sam­tyk­ke fra. At man eier det bil­det som er avbil­det, gir hel­ler ingen ret­tig­he­ter til avbild­nin­ger. Uni­ver­si­te­tet i Oslo eier de av Munchs bil­der som utgjør utsmyk­nin­gen i Aula­en. Men den eien­doms­ret­ten gir dem ingen ret­tig­he­ter til foto­gra­fi­er jeg eller and­re måt­te ha tatt av dis­se bil­de­ne.

Skal jeg være ærlig, så synes jeg insti­tu­sjo­ner som Nasjo­nal­mu­se­et og Digi­talt Muse­um bør ha orden også på den­ne siden av kunst­for­valt­nin­gen, og gi pre­sis og kor­rekt infor­ma­sjon til pub­li­kum.

Jeg har hen­tet bil­det av “Skrik” fra ibiblio.org. Bil­det er også til­gjen­ge­lig i digi­tal form i Goog­le Art Pro­ject.

Man står fritt til å etter­gjø­re Munchs bil­der gjen­nom å lage egne teg­nin­ger eller male­ri­er, bare det ikke utgis som å være ori­gi­na­le bil­der fra mes­te­ren selv (for­falsk­nin­ger). Andy War­hol laget i sin tid en rek­ke kolo­rer­te ver­sjo­ner av Munchs bil­der. Det han gjor­de vil­le nok vært en opp­havs­retts­kren­kel­se etter norsk rett. Men det er ikke åpen­bart at Munchs bil­der var ver­net i USA på det tids­punkt War­hol laget sine ver­sjo­ner, uten at jeg går inn i detal­jer her. Uan­sett er det i dag upro­ble­ma­tisk å gjø­re det som Andy War­hol gjor­de, også i Nor­ge.

Når et verk er fritt, da er det ikke len­ger noen som har ret­tig­he­ter til ver­ket. Vi behø­ver ikke len­ger spør­re noen om lov for å utnyt­te ver­ket, for­ut­satt at man har til­gang til ver­ket. Men fort­satt gjel­der det såkal­te “klas­si­ker­ver­net” etter ånds­verk­lo­ven § 48, hvis førs­te ledd lyder:

Selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utlø­pet, kan et ånds­verk ikke gjø­res til­gjen­ge­lig for almen­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­havs­man­nens lit­te­rære, viten­ska­pe­li­ge eller kunst­ne­ris­ke anse­el­se eller egen­art, eller for ver­kets anse­el­se eller egen­art, eller på annen måte antas å kun­ne ska­de alme­ne kul­tur­in­ter­es­ser.

Det­te er opp­havs­ret­tens “blas­femi­be­stem­mel­se”. Jeg skrev om klas­si­ker­ver­net med tit­te­len “Kan vi tuk­le med jule­san­ge­ne? Litt om klas­si­ker­ver­net” som en jule­kom­men­tar for to år siden. Jeg liker ikke klas­si­ker­ver­net, og synes at spo­re­ne skrem­mer. Mens den gene­rel­le blas­femi­be­stem­mel­sen lig­ger på sot­te­seng, og har vært i koma len­ge, ver­nes etter­mæ­let til kunst­ne­re som har vært døde i mer enn 70 år, og deres verk fort­satt ver­net mot den noen vil opp­fat­te som kren­kel­ser. Blas­femi­be­stem­mel­sen bare ven­ter på at den opp­he­ves når Jus­tis­de­par­te­men­tet kla­rer å set­te i kraft den “nye” straffe­lo­ven, en lov som har tiårs­ju­bi­le­um til som­mer­en som en ikke iverk­satt lov­re­form. Knut Stor­ber­get og Gre­te Fare­mo bærer hoved­an­sva­ret for at den har blitt lig­gen­de som et sym­bol på mang­len­de poli­tisk handle­kraft. Skjønt Odd Einar Dørum bur­de nok ha sør­get for at det­te var bed­re for­be­redt da loven ble ved­tatt mens han ennå var jus­tis­mi­nis­ter. De gene­rel­le ære­kren­kel­ses­be­stem­mel­se­ne gjel­der også kren­kel­se av en avdøds min­ne, se strl § 252. Det bur­de være til­strek­ke­lig, også for avdøde opp­havs­menns min­ne.

Mens vi lov­lig kan kren­ke det som for noen er det aller hel­ligs­te, kan vi ikke kren­ke et gam­melt ånds­verk eller min­net om en opp­havs­mann. Vi kan ikke gjø­re et verk til­gjen­ge­lig for almen­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­havs­man­nens lit­te­rære, viten­ska­pe­li­ge eller kunst­ne­ris­ke anse­el­se eller egen­art, eller for ver­kets anse­el­se eller egen­art, eller på annen måte antas å kun­ne ska­de alme­ne kul­tur­in­ter­es­ser.

Klas­si­ker­ver­net slår nor­malt inn først når ver­ket har falt i det fri. Men det er også mulig å for­by en til­gjenge­lig­gjø­ring som skjer med ret­tig­hets­ha­ver­nes, typisk arvin­ge­nes sam­tyk­ke.

Det vil alt­så typisk ha gått minst 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år, og enda len­ger tid siden ver­ket ble skapt. De fles­te opp­havs­menn og verk deler den skjeb­nen at de er glemt av alle and­re enn sin nær­mes­te fami­lie len­ge før det har gått 70 år fra deres død. Det er bare de sto­re som har over­levd i kul­tur­li­vet på en måte som gjør det inter­es­sant å her­je litt med deres verk. Uan­sett hva vi gjør med Hen­rik Ibsens skue­spill, Edvard Griegs musikk og Edvard Munchs bil­der, så står ori­gi­na­len der og er mer enn robust nok til å tåle sli­ke her­jin­ger. At noen sar­te sje­ler skal føle seg kren­ket av jazz­ver­sjo­ner av Griegs musikk, og Nord­ra­aks “Ja vi els­ker”, så er det ingen grunn til at lov­ver­ket skal for­by sli­ke hand­lin­ger — like lite som lov­ver­ket skal for­by at noen behand­ler reli­gion og gude­bil­der på en måte som noen fin­ner kren­ken­de. Men nok om det i den­ne omgang.

Klas­si­ker­vern, eller ikke. Når et verk har falt i det fri, er det ingen ret­tig­hets­ha­ve­re som det må inn­hen­tes sam­tyk­ke fra. Kul­tur­de­par­te­men­tet kan ned­leg­ge for­bud mot en gjen­gi­vel­se av et verk om den anses kren­ken­de. Det­te føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 48, annet ledd, som lyder:

Uten hen­syn til om verne­ti­den er utlø­pet eller ikke kan ved­kom­men­de depar­te­ment, når opp­havs­man­nen er død, for­by at et ånds­verk gjø­res til­gjen­ge­lig for almen­he­ten på slik måte eller i slik sam­men­heng som nevnt i førs­te ledd. Slikt for­bud kan depar­te­men­tet også ned­leg­ge på begjæ­ring fra en opp­havs­mann som lever, der­som ver­ket ikke er ver­net her i riket.”

Det­te er et for­bud som kan ned­leg­ges etter at en slik til­gjenge­lig­gjø­ring har fun­net sted. Man bedri­ver ikke for­hånds­sen­sur. Om noen nå skul­le bru­ke et av Edvard Munchs bil­der i en reklame­kam­pan­je på en måte man vet vil pro­vo­se­re, så vil et slikt for­bud være noe av det bes­te som kan skje. Pro­ses­sen går lang­somt, og et for­buds­ved­tak vil ikke kom­mer før len­ge etter at kam­pan­jen er avslut­tet. Blir det et for­bud, vil man få mas­se medie­opp­merk­som­het, og der­med mye gra­tis­re­kla­me som en hale­ef­fekt av kam­pan­jen. Om rekla­men hus­kes i etter­tid, er det som føl­ge av for­bu­det, ikke rekla­men i seg selv.

For et år siden var det bl.a. Gus­tav Vige­lands kunst som falt i det fri. Gus­tav Vige­land og Edvard Munch har det til fel­les at de har hvert sitt muse­um dedi­kert til den­ne ene kunst­ne­ren, og muse­ene har opp­nevnt seg selv til vok­ter­råd for “deres” respek­ti­ve kunst­ne­re. De fryk­ter mis­bruk, hva nå det måt­te bety. I prak­sis kan det nep­pe bety annet enn at de fryk­ter en bruk som de selv ikke har eller vil­le ha sam­tyk­ket til. Men når ver­ke­ne er fri, da behø­ver vi ikke len­ger bry oss om hva Munch­mu­se­et, Vige­lands­mu­se­et eller and­re muse­ums­vok­te­re måt­te mene.

Muse­ene kan etter dagens reg­ler sen­de inn kla­ge til Kul­tur­de­par­te­men­tet og be om at det ned­leg­ges for­bud mot en til­gjenge­lig­gjø­ring de måt­te mene er et eksem­pel på mis­bruk, på sam­me måte som du, jeg og hvem som helst annen kan sen­de inn en slik kla­ge. Muse­ene har ingen sær­ret­tig­he­ter i den­ne sam­men­hen­gen.

Klas­si­ker­ver­net gir de som øns­ker å utnyt­te et verk og gjø­re det til­gjen­ge­lig vis­se plik­ter, men ingen får noen ret­tig­he­ter etter dis­se reg­le­ne.

I et slags for­søk på i prak­sis å for­len­ge verne­ti­den for­søk­te først Vige­lands­mu­se­et og siden Munch­mu­se­et å regist­re­re både navn og verk som vare­mer­ker. Vige­lands­mu­se­et vil­le regist­re­re alle de mest kjen­te av Vige­lands verk, sam­men med navn som “Sinna­tag­gen”, “Mono­lit­ten” osv. Hel­dig­vis ble dis­se regist­re­rings­søk­na­de­ne avslått. Munch­mu­se­et var mer beskjed­ne i sine regist­re­rings­søk­na­der. En av deres begrun­nel­ser var å kom­me and­re i for­kjø­pet, slik at de ikke skul­le risi­ke­re å måt­te inn­hen­te sam­tyk­ke fra and­re for å kun­ne sel­ge Munch-sou­ve­ni­rer i muse­ums­bu­tik­ken.

Kan­skje had­de Munch­mu­se­et i bak­ho­det hvor­dan dino­saur­fors­ker Jørn Hurum og Natur­his­to­risk muse­um snub­let i fos­si­let Ida. Her had­de de ikke gjort hjem­me­lek­se­ne sine. De gikk høyt ut og sa at de vil­le ha “copy­right” på Ida, noa man av vel­dig man­ge grun­ner ikke kan få på et man­ge mil­lio­ner år gam­melt fos­sil. De had­de ikke sør­get for vare­merke­re­gist­re­ring, og da de vil­le gjø­re det opp­da­get de at de var for sent ute. Et lite fir­ma i Far­sund had­de alle­re­de sent inn søk­nad om vare­merke­be­skyt­tel­se både for navn og logo.  Det er for­ståe­lig at Munch­mu­se­et gjer­ne vil unn­gå å hav­ne i sam­me situa­sjon.

Edvard Munch var ikke den enes­te som døde i 1944. Men av de jeg har klart å fin­ne fram til, er det ikke man­ge som har aktua­li­tet også i dag. Den enes­te jeg vil nev­ne ved siden av Edvard Munch, er musi­ke­ren og kom­po­nis­ter Glen Mil­ler. Så fra i dag kan man spil­le “In th Mood” uten inn­hen­te sam­tyk­ke fra eller inn­hen­te sam­tyk­ke fra hans arvin­ger.

Sup­pler gjer­ne med navn på opp­havmenn som bur­de ha vært med på en over­sikt som det­te, f.eks. i kom­men­tar­fel­tet.

<edit>Det er bra man har lese­re som får med det man selv har over­sett. Dis­se bur­de åpen­bart ha vært med på den­ne over­sik­ten: Fra kom­men­tar­fel­tet hen­ter jeg inn:

Felix Ber­nard (opp­rin­ne­lig Felix Wil­liam Bern­hardt), mest kjent som kom­po­nis­ten av “Win­ter Won­der­land”, bør vel nev­nes her.

Antoi­ne de Saint-Exu­pé­ry (for­fat­ter av “Den lil­le prin­sen”)

Piet Mond­ri­an (neder­landsk maler)

Was­si­ly Kan­din­sky (tysk maler)

Jeg har sett Ian Flem­ming (for­fat­ter av James Bond) nevnt i fle­re til­sva­ren­de over­sik­ter. Men han døde i 1964, så hans verk er i alle fall ikke fri hos oss, ei hel­ler i hans hjem­land Eng­land. Men det­te gir et utgangs­punkt for å nev­ne et par and­re poen­ger.

Bern­kon­ven­sjo­nen for­plik­ter med­lems­lan­de­ne til å ver­ne verk (av uten­lands­ke opp­havs­menn) i minst 50 år. Fle­re land, blant dem lan­de­ne i EU, samt ved­heng­lan­de­ne i EØS, USA, Russ­land, Bra­sil, Israel, Nige­ria og Tyr­kia, har utvi­det verne­ti­den til 70 år. Blant land som har verne­tid på 50 år, som Cana­da, New Zea­land og man­ge land i Afri­ka og Asia, løp verne­ti­den ved nytt­år ut for verk av opp­havs­menn som døde i 1964. Det var tid­li­ge­re også rege­len hos oss og i de fles­te land som når har 70 år, og når sant skal sies mener jeg at 50 år er mer enn nok. Om jeg hus­ker det­te rett (jeg har ikke gått til­ba­ke og sjek­ket), had­de (Vest) Tysk­land 70 år, og da det­te skul­le har­mo­ni­se­res i EU var det let­te­re å for­len­ge verne­ti­den i de and­re lan­de­ne, enn å kre­ve at Tysk­land redu­ser­te verne­ti­den til 50 år. Og så fulg­te USA og and­re land etter.

Etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 (3) er det lov­giv­nin­gen i det land hvor man søker beskyt­tel­se som avgjør verne­ti­den. I Cana­da og New Zea­land er der­for verk av opp­havs­menn som døde i 1964 eller tid­li­ge­re fri, uan­sett om de er beskyt­tet i hjem­lan­det eller ikke. Vide­re er det slik at verne­ti­den ikke er len­ger enn verne­ti­den i ver­kets hjem­land. Så cana­dis­ke og new zea­lands­ke verk av opp­havs­menn som døde i 1964 eller tid­li­ge­re, er fri også hos oss. Kri­te­ri­ene for å avgjø­re om et verk er f.eks. cana­disk eller hjem­me­hø­ren­de i USA, går jeg ikke nær­me­re inn på.

Det­te betyr ikke at man kan omgå verne­ti­den ved å frem­stil­le verk av f.eks. Knut Ham­sun, Char­lie Par­ker eller Bud­dy Hol­ly i Cana­da, og dis­tri­bu­ere der­fra. Etter ånds­verk­lo­ven § 54 førs­te ledd, bok­stav c kan det ikke impor­te­res eksemp­lar av verk som er frem­stilt under sli­ke for­hold at til­sva­ren­de frem­stil­ling i Nor­ge ikke vil­le ha vært lov­lig. Frem­stil­ling av eksemp­lar uten ret­tig­hets­ha­vers sam­tyk­ke av verk som fort­satt er ver­net i Nor­ge, er et typisk eksem­pel på det­te. De fles­te and­re land har nok til­sva­ren­de bestem­mel­ser i sitt lov­verk. Det vil være lov å frem­stil­le eksemp­lar av verk av nevn­te opp­havs­menn i Cana­da, men det vil ikke være lov å impor­te­re dem til Nor­ge i den hen­sikt å gjø­re dem til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Men import til pri­vat bruk vil være til­latt.

Om sli­ke verk gjø­res til­gjen­ge­lig på net­tet fra f.eks. Cana­da, åpner vi “anot­her can of worms”. Den vil jeg ikke åpne nå.

Hvis det had­de vært slik at Ian Flem­mings verk had­de vært fri, kun­ne vi også ha gått inn på spørs­må­let om å dik­te vide­re med figu­rer fra and­res verk. Det lages sta­dig nye James Bond-fil­mer, og det er ikke Ian Flem­ming som har skre­vet manus til dis­se, og de byg­ger vel hel­ler ikke på hans bøker. Men det er et spørs­mål som får lig­ge til en sene­re anled­ning.

Det er sik­kert fle­re jeg har glemt, og man kan all­tids dis­ku­te­re hvor kjent en kunst­ner bør være hos oss før det er verdt å ta ved­kom­men­de med på en over­sikt som det­te. De fles­te opp­havs­menn og deres ver­ker er glemt len­ge før det har gått 70 år etter deres død. </edit>

Opp­havs­menn hvis verk har falt i det fri fra

 

 

 

Print Friendly, PDF & Email