Fra i dag er verkene av Edvard Munch med flere fri!

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Så når et år ebber ut og et nytt år starter, da er det alltid mange verk som “faller i det fri”. Fra i dag er alle verk av opphavsmenn som døde i 1944 eller tidligere fri.

munch.screamDet viktigste, i alle fall sett med norske øyne, er at Edvard Munchs bilder nå er fri. Det betyr at vi fra og med i dag kan fremstille eksemplar av Munchs verk og gjøre dem tilgjengelig for allmennheten.

Det er en ikke helt uvesentlig begrensning i denne friheten for så vidt gjelder billedkunst som befinner seg i gallerier og i private samlinger. Selv om et maleri i seg selv er fritt, kan et bilde av maleriet fortsatt være vernet. Et reprofotografi er vernet som et fotografisk bilde. Det innebærer at fotografiet er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men minst 50 år etter utløpet av det år bildet er tatt. Jeg liker ikke at det er slik, men vi må akseptere at reglene er sånn — don’t shoot the messenger. Hvis vi skal være på den sikre siden, må det være et reprofotografi tatt i 1964 eller tidligere, av en fotograf som døde i 1999 eller tidligere — med mindre fotografen har samtykket til bruken.

Når jeg har valgt å bruke Edvard Munchs “Solen”, som er en del av utsmykningen i Universitetets Aula som hovedbilde til dette innlegget, behøver jeg ikke lenger spørre Munchmuseet, BONO eller andre om å gjengi verket.

/*Men jeg har valgt å bruke et fotografi av verket fra oversikten over Universitetet i Oslos kunstsamling, og jeg må innrømme at jeg ikke har innhentet samtykke til det, noe jeg egentlig burde ha gjort. Går vi til nettsiden kopirett til verk i denne kunstsamlingen, står det at det må innhentes samtykke fra BONO, men det er altså ikke nødvendig lenger når verket er fritt. Om fotografiene står det:

“Alle fotografier tilhører Universitetet i Oslo hvis ikke annet er oppgitt.

Fotografer: Raul Da Cunha, Arthur Sand, Ståle Skogstad, Jan Ung, Glenn Hagbru, Henning Skauli, Ulla Uberg.”

Hvem av disse som har tatt det bildet jeg bruker, er ikke opplyst. Ei heller om rettighetene i sin helhet er overdratt til UiO, slik at jeg skulle ha innhentet samtykke fra UiO, ikke fra fotografen. Så jeg får bare håpe at fotografen og/eller UiO tilgir min synd i dette tilfellet.

Hadde det vært et fotografi jeg hadde tatt selv, hadde det vært uproblematisk. I Universitetets Aula er det ikke så vanskelig å ta bilder. Jeg har tatt bilder der en rekke ganger, og har nok “Solen” med på en del av dem. Men det har da vært bakgrunn til opptredener på scenen, så kvaliteten er nok ikke like god som på UiOs bilde.*/

<eidt>Min bruk av bildet fra UiOs samling har ført til mer diskusjon enn jeg hadde ventet. Jeg har sendt forespørsel til den som er ansvarlig for kunstsamlingen, men har så langt ikke fått noe svar. Inntil et forhåpentligvis positivt svar foreligger, har jeg hentet fram et av mine egne bilder. Det er på mange måter dårligere enn UiOs bilde. Her er Munchs bilde i utgangspunktet bakgrunnen i et bilde tatt under en konsert, og det er litt beskåret både i over-og underkant. Fargene er heller ikke like gode. Det kan ha sammenheng med at jeg ikke har eksponert etter bakgrunnen, lyset i rommet. Og dessuten: Jeg tok mitt bilde før Munchs bilder ble rengjort og restaurert, mens jeg går ut fra at UiOs bilder er tatt detter dette — som sikkert er noe av forklaringen på klarere farger i UiOs bilde.</edit>

Men i Munchmuseet og Nasjonalmuseet får ikke publikum fritt ta bilder. Museene kan sette som vilkår for å få adgang til museet at man ikke tar bilder, slik at vi på et avtalemessig grunnlag er forpliktet til ikke å ta bilder. En grunn til å nekte folk å ta bilder med blits er at mye blitslys over tid kan skade bildene. Men ofte er nok heller grunnen at museet vil at du skal kjøpe bilder av bildene i deres museumsbutikk, i kunstbøker, museumskataloger, som plakater eller andre formater. Dessuten er det forstyrrende for andre om folk hele tiden skal ta bilder på et slikt sted. Det er mer enn nok av folk slike steder som vil mene at MITT BILDE er viktigere enn andres kunstopplevelse, så slik sett er det helt OK at det ikke er fritt fram for alle å ta bilder. Men det er flott når man kan dokumentere bilder på denne måten.

Munchmuseet har sagt at de vil gjøre digitale bilder av en del av Munchs arbeider fritt tilgjengelig for ikke-kommersiell bruk. Så vidt jeg vet er ikke det gjort ennå, men problemet som er omhandlet ovenfor vil da være løst et stykke på vei.

Noen bilder, f.eks. “Skrik” er tilgjengelig i Digitalt Museum. På det bildet som er tilgjenglig der, står det Foto: Najonalmuseet, uten noen nærmere angivelse av hvordan fotografiet kan brukes. Men noen helt gjennomtenkt praksis om dette, synes det ikke som om de har. Nederst på siden står det:

“Mange bilder, motiver og gjenstander er beskyttet av copyright. Disse kan ikke publiseres videre uten tillatelse fra eieren.”

Digitalt Museum burde selvsagt at sagt dette på norsk, og sagt at bilder m.m. er beskyttet av opphavsrett.

Et motiv er ikke beskyttet av opphavsrett. Ingen har opphavsrett til å male f.eks. motivet “syk pike”, selv om man ikke kan ettergjøre andres bilder. Christian Krogh som med sitt maleri innledet det Edvard Munch senere kalte  døde  ”putetiden, sykesengtiden og dynetiden” i norsk kunst. Men Krogh døde i 1925, så hans bilder kan vi fritt ettergjøre, og nå kan vi også ettergjøre Edvard Munchs syke pike. Og alle som måtte ønske det kan male vinternetter i Rondane, bjørketrær i storm, osv.

Det er heller ikke eieren man må innhente samtykke fra, men rettighetshaver. Om noen kjøper et eksemplar av et verk, får man ikke dermed noen opphavsrett til verket, ei heller om det er originaleksemplaret som kjøpes. Dette følger av åndsverkloven § 39 annet ledd. Så om Nasjonalmuseet eier det utstilte eksemplaret, så er det rettighetshaverne man må innhente samtykke fra. At man eier det bildet som er avbildet, gir heller ingen rettigheter til avbildninger. Universitetet i Oslo eier de av Munchs bilder som utgjør utsmykningen i Aulaen. Men den eiendomsretten gir dem ingen rettigheter til fotografier jeg eller andre måtte ha tatt av disse bildene.

Skal jeg være ærlig, så synes jeg institusjoner som Nasjonalmuseet og Digitalt Museum bør ha orden også på denne siden av kunstforvaltningen, og gi presis og korrekt informasjon til publikum.

Jeg har hentet bildet av “Skrik” fra ibiblio.org. Bildet er også tilgjengelig i digital form i Google Art Project.

Man står fritt til å ettergjøre Munchs bilder gjennom å lage egne tegninger eller malerier, bare det ikke utgis som å være originale bilder fra mesteren selv (forfalskninger). Andy Warhol laget i sin tid en rekke kolorerte versjoner av Munchs bilder. Det han gjorde ville nok vært en opphavsrettskrenkelse etter norsk rett. Men det er ikke åpenbart at Munchs bilder var vernet i USA på det tidspunkt Warhol laget sine versjoner, uten at jeg går inn i detaljer her. Uansett er det i dag uproblematisk å gjøre det som Andy Warhol gjorde, også i Norge.

Når et verk er fritt, da er det ikke lenger noen som har rettigheter til verket. Vi behøver ikke lenger spørre noen om lov for å utnytte verket, forutsatt at man har tilgang til verket. Men fortsatt gjelder det såkalte “klassikervernet” etter åndsverkloven § 48, hvis første ledd lyder:

Selv om opphavsrettens vernetid er utløpet, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for almenheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart, eller på annen måte antas å kunne skade almene kulturinteresser.

Dette er opphavsrettens “blasfemibestemmelse”. Jeg skrev om klassikervernet med tittelen “Kan vi tukle med julesangene? Litt om klassikervernet” som en julekommentar for to år siden. Jeg liker ikke klassikervernet, og synes at sporene skremmer. Mens den generelle blasfemibestemmelsen ligger på sotteseng, og har vært i koma lenge, vernes ettermælet til kunstnere som har vært døde i mer enn 70 år, og deres verk fortsatt vernet mot den noen vil oppfatte som krenkelser. Blasfemibestemmelsen bare venter på at den oppheves når Justisdepartementet klarer å sette i kraft den “nye” straffeloven, en lov som har tiårsjubileum til sommeren som en ikke iverksatt lovreform. Knut Storberget og Grete Faremo bærer hovedansvaret for at den har blitt liggende som et symbol på manglende politisk handlekraft. Skjønt Odd Einar Dørum burde nok ha sørget for at dette var bedre forberedt da loven ble vedtatt mens han ennå var justisminister. De generelle ærekrenkelsesbestemmelsene gjelder også krenkelse av en avdøds minne, se strl § 252. Det burde være tilstrekkelig, også for avdøde opphavsmenns minne.

Mens vi lovlig kan krenke det som for noen er det aller helligste, kan vi ikke krenke et gammelt åndsverk eller minnet om en opphavsmann. Vi kan ikke gjøre et verk tilgjengelig for almenheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart, eller på annen måte antas å kunne skade almene kulturinteresser.

Klassikervernet slår normalt inn først når verket har falt i det fri. Men det er også mulig å forby en tilgjengeliggjøring som skjer med rettighetshavernes, typisk arvingenes samtykke.

Det vil altså typisk ha gått minst 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og enda lenger tid siden verket ble skapt. De fleste opphavsmenn og verk deler den skjebnen at de er glemt av alle andre enn sin nærmeste familie lenge før det har gått 70 år fra deres død. Det er bare de store som har overlevd i kulturlivet på en måte som gjør det interessant å herje litt med deres verk. Uansett hva vi gjør med Henrik Ibsens skuespill, Edvard Griegs musikk og Edvard Munchs bilder, så står originalen der og er mer enn robust nok til å tåle slike herjinger. At noen sarte sjeler skal føle seg krenket av jazzversjoner av Griegs musikk, og Nordraaks “Ja vi elsker”, så er det ingen grunn til at lovverket skal forby slike handlinger — like lite som lovverket skal forby at noen behandler religion og gudebilder på en måte som noen finner krenkende. Men nok om det i denne omgang.

Klassikervern, eller ikke. Når et verk har falt i det fri, er det ingen rettighetshavere som det må innhentes samtykke fra. Kulturdepartementet kan nedlegge forbud mot en gjengivelse av et verk om den anses krenkende. Dette følger av åndsverkloven § 48, annet ledd, som lyder:

“Uten hensyn til om vernetiden er utløpet eller ikke kan vedkommende departement, når opphavsmannen er død, forby at et åndsverk gjøres tilgjengelig for almenheten på slik måte eller i slik sammenheng som nevnt i første ledd. Slikt forbud kan departementet også nedlegge på begjæring fra en opphavsmann som lever, dersom verket ikke er vernet her i riket.”

Dette er et forbud som kan nedlegges etter at en slik tilgjengeliggjøring har funnet sted. Man bedriver ikke forhåndssensur. Om noen nå skulle bruke et av Edvard Munchs bilder i en reklamekampanje på en måte man vet vil provosere, så vil et slikt forbud være noe av det beste som kan skje. Prosessen går langsomt, og et forbudsvedtak vil ikke kommer før lenge etter at kampanjen er avsluttet. Blir det et forbud, vil man få masse medieoppmerksomhet, og dermed mye gratisreklame som en haleeffekt av kampanjen. Om reklamen huskes i ettertid, er det som følge av forbudet, ikke reklamen i seg selv.

For et år siden var det bl.a. Gustav Vigelands kunst som falt i det fri. Gustav Vigeland og Edvard Munch har det til felles at de har hvert sitt museum dedikert til denne ene kunstneren, og museene har oppnevnt seg selv til vokterråd for “deres” respektive kunstnere. De frykter misbruk, hva nå det måtte bety. I praksis kan det neppe bety annet enn at de frykter en bruk som de selv ikke har eller ville ha samtykket til. Men når verkene er fri, da behøver vi ikke lenger bry oss om hva Munchmuseet, Vigelandsmuseet eller andre museumsvoktere måtte mene.

Museene kan etter dagens regler sende inn klage til Kulturdepartementet og be om at det nedlegges forbud mot en tilgjengeliggjøring de måtte mene er et eksempel på misbruk, på samme måte som du, jeg og hvem som helst annen kan sende inn en slik klage. Museene har ingen særrettigheter i denne sammenhengen.

Klassikervernet gir de som ønsker å utnytte et verk og gjøre det tilgjengelig visse plikter, men ingen får noen rettigheter etter disse reglene.

I et slags forsøk på i praksis å forlenge vernetiden forsøkte først Vigelandsmuseet og siden Munchmuseet å registrere både navn og verk som varemerker. Vigelandsmuseet ville registrere alle de mest kjente av Vigelands verk, sammen med navn som “Sinnataggen”, “Monolitten” osv. Heldigvis ble disse registreringssøknadene avslått. Munchmuseet var mer beskjedne i sine registreringssøknader. En av deres begrunnelser var å komme andre i forkjøpet, slik at de ikke skulle risikere å måtte innhente samtykke fra andre for å kunne selge Munch-souvenirer i museumsbutikken.

Kanskje hadde Munchmuseet i bakhodet hvordan dinosaurforsker Jørn Hurum og Naturhistorisk museum snublet i fossilet Ida. Her hadde de ikke gjort hjemmeleksene sine. De gikk høyt ut og sa at de ville ha “copyright” på Ida, noa man av veldig mange grunner ikke kan få på et mange millioner år gammelt fossil. De hadde ikke sørget for varemerkeregistrering, og da de ville gjøre det oppdaget de at de var for sent ute. Et lite firma i Farsund hadde allerede sent inn søknad om varemerkebeskyttelse både for navn og logo.  Det er forståelig at Munchmuseet gjerne vil unngå å havne i samme situasjon.

Edvard Munch var ikke den eneste som døde i 1944. Men av de jeg har klart å finne fram til, er det ikke mange som har aktualitet også i dag. Den eneste jeg vil nevne ved siden av Edvard Munch, er musikeren og komponister Glen Miller. Så fra i dag kan man spille “In th Mood” uten innhente samtykke fra eller innhente samtykke fra hans arvinger.

Suppler gjerne med navn på opphavmenn som burde ha vært med på en oversikt som dette, f.eks. i kommentarfeltet.

<edit>Det er bra man har lesere som får med det man selv har oversett. Disse burde åpenbart ha vært med på denne oversikten: Fra kommentarfeltet henter jeg inn:

Felix Bernard (opprinnelig Felix William Bernhardt), mest kjent som komponisten av “Winter Wonderland”, bør vel nevnes her.

Antoine de Saint-Exupéry (forfatter av “Den lille prinsen”)

Piet Mondrian (nederlandsk maler)

Wassily Kandinsky (tysk maler)

Jeg har sett Ian Flemming (forfatter av James Bond) nevnt i flere tilsvarende oversikter. Men han døde i 1964, så hans verk er i alle fall ikke fri hos oss, ei heller i hans hjemland England. Men dette gir et utgangspunkt for å nevne et par andre poenger.

Bernkonvensjonen forplikter medlemslandene til å verne verk (av utenlandske opphavsmenn) i minst 50 år. Flere land, blant dem landene i EU, samt vedhenglandene i EØS, USA, Russland, Brasil, Israel, Nigeria og Tyrkia, har utvidet vernetiden til 70 år. Blant land som har vernetid på 50 år, som Canada, New Zealand og mange land i Afrika og Asia, løp vernetiden ved nyttår ut for verk av opphavsmenn som døde i 1964. Det var tidligere også regelen hos oss og i de fleste land som når har 70 år, og når sant skal sies mener jeg at 50 år er mer enn nok. Om jeg husker dette rett (jeg har ikke gått tilbake og sjekket), hadde (Vest) Tyskland 70 år, og da dette skulle harmoniseres i EU var det lettere å forlenge vernetiden i de andre landene, enn å kreve at Tyskland reduserte vernetiden til 50 år. Og så fulgte USA og andre land etter.

Etter Bernkonvensjonen art 7 (3) er det lovgivningen i det land hvor man søker beskyttelse som avgjør vernetiden. I Canada og New Zealand er derfor verk av opphavsmenn som døde i 1964 eller tidligere fri, uansett om de er beskyttet i hjemlandet eller ikke. Videre er det slik at vernetiden ikke er lenger enn vernetiden i verkets hjemland. Så canadiske og new zealandske verk av opphavsmenn som døde i 1964 eller tidligere, er fri også hos oss. Kriteriene for å avgjøre om et verk er f.eks. canadisk eller hjemmehørende i USA, går jeg ikke nærmere inn på.

Dette betyr ikke at man kan omgå vernetiden ved å fremstille verk av f.eks. Knut Hamsun, Charlie Parker eller Buddy Holly i Canada, og distribuere derfra. Etter åndsverkloven § 54 første ledd, bokstav c kan det ikke importeres eksemplar av verk som er fremstilt under slike forhold at tilsvarende fremstilling i Norge ikke ville ha vært lovlig. Fremstilling av eksemplar uten rettighetshavers samtykke av verk som fortsatt er vernet i Norge, er et typisk eksempel på dette. De fleste andre land har nok tilsvarende bestemmelser i sitt lovverk. Det vil være lov å fremstille eksemplar av verk av nevnte opphavsmenn i Canada, men det vil ikke være lov å importere dem til Norge i den hensikt å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten. Men import til privat bruk vil være tillatt.

Om slike verk gjøres tilgjengelig på nettet fra f.eks. Canada, åpner vi “another can of worms”. Den vil jeg ikke åpne nå.

Hvis det hadde vært slik at Ian Flemmings verk hadde vært fri, kunne vi også ha gått inn på spørsmålet om å dikte videre med figurer fra andres verk. Det lages stadig nye James Bond-filmer, og det er ikke Ian Flemming som har skrevet manus til disse, og de bygger vel heller ikke på hans bøker. Men det er et spørsmål som får ligge til en senere anledning.

Det er sikkert flere jeg har glemt, og man kan alltids diskutere hvor kjent en kunstner bør være hos oss før det er verdt å ta vedkommende med på en oversikt som dette. De fleste opphavsmenn og deres verker er glemt lenge før det har gått 70 år etter deres død. </edit>

Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år: