Hva er galt med nye operaer?

Nå har jeg ende­lig fått sett Den nors­ke Ope­ras sat­sing, Jüri Rein­ve­res ope­ra “Peer Gynt”. Nå had­de den alle­re­de fått gans­ke hard med­fart av kri­ti­ker­ne. Det var på en måte bra, for da var for­vent­nin­ge­ne ned­jus­tert — og jeg opp­lev­de det som en bed­re fore­stil­ling enn jeg had­de ven­tet.

Like­vel: Den føy­er seg inn i rek­ken av nye ope­ra­er som har skuf­fet, i alle fall har de skuf­fet meg.

WCRW_3991Det er flott at Den nors­ke Ope­ra våger å sat­se på ny ope­ra, og at de bestil­ler nye verk. Som env­her annen kunst­form, tren­ger ope­ra for­ny­el­se for å bli noe mer enn en muse­ums­kul­tur. Den som intet våger, intet vin­ner. Det er, så vidt jeg vet, kom­po­nert 4–5.000 ope­ra­er. Av dis­se er det 40–50 som utgjør et slags stan­dard­re­per­toar som set­tes opp noen­lun­de jevn­lig. Der med and­re ord ca 1% av ope­ra­ene som i prak­sis spil­les. De fles­te ope­ra­er som kom­po­ne­res set­tes ikke opp igjen etter førs­te sesong. Det er en skjeb­ne de deler med mye annen musikk. Når det gjel­der nyska­ping innen indu­stri, reg­ner Inno­va­sjon Nor­ge med at 75–80% av de bedrif­te­ne de støt­ter ikke kom­mer til å leve de nes­te fem åre­ne. Det er en risi­ko man må ta for å få fram de som viser seg å være leve­dyk­ti­ge. Slik vil det være i kul­tur­li­vet også. Det mes­te av den musikk som kom­po­ne­res, av bøker som skri­ves osv, vil være glemt i løpet av fem år. (Skul­le noen lure: bil­det her er fra skulp­tur­par­ken på Løren, som har moti­ver fra Peer Gynt, laget av man­ge kunst­ne­re.)

Noen må våge å ta sjan­sen på de unge og ukjen­te, ellers vil de bare fort­set­te å være ukjen­te, selv om de ikke len­ger er unge. Den davæ­ren­de sje­fen for La Sca­la i Mila­no, Bar­to­lomeo Merel­li, tok en gang sjan­sen på å set­te opp en ope­ra av den da unge og ukjen­te kom­po­nis­ten Giu­sep­pe Ver­di, som da var 26 år gam­mel. Hans førs­te ope­ra, Ober­to, fikk en bruk­bar mot­ta­gel­se, men var ingen stor suk­sess. Had­de det blitt med den­ne ene ope­ra­en, vil­le nok også Giu­sep­pe Ver­di gått inn i his­to­ri­en som en av de man­ge glem­te opera­kom­po­nis­ter.

Men Bar­to­lomeo Merel­li bestil­te tre nye ope­ra­er av Ver­di. Hans and­re ope­ra, Un gior­no di regno, var en total fias­ko. Ver­di var fast bestemt på at han ald­ri mer vil­le kom­po­ne­re ope­ra. Men Bar­to­lomeo Merel­li had­de en libret­to av Temistocle Sole­ra til en ope­ra Nabuco­do­no­sor som han vil­le ha kom­po­nis­ten Otto Nico­lai til å set­te musikk til, noe Otto Nico­lai avslo. Otto Nico­lai stif­tet Wie­ner­fil­har­mo­ni­ker­ne og hus­kes mest for det, men hans kom­po­si­sjo­ner spil­les ikke len­ger. Bar­to­lomeo Merel­li had­de tro på libret­to­en, og nær­mest skjøv Ver­di ut av sitt kon­tor med libret­to­en under armen. Da Ver­di sene­re begyn­te å se på libret­to­en, falt noen lin­jer på plass og han kom­po­ner­te ope­ra­en Nabucco, som ble han førs­te sto­re suk­sess og gjen­nom­brudd. Vi skal være Bar­to­lomeo Merel­li evig takk­nem­lig for at han våget å sat­se på Giu­sep­pe Ver­di, og at han insis­ter­te på at han skul­le leve­re de ope­ra­ene han had­de for­plik­tet seg til å kom­po­ne­re, etter fias­ko­en med Un gior­no di regno.

His­to­ri­en er dess­uten rik på ope­ra­er som var en fias­ko da de først ble satt opp, og som siden har blitt blant de mest popu­læ­re i opera­re­per­toa­ret. Pre­mie­ren på Ros­sinis “Bar­be­ren i Sevil­la” var en fias­ko (men av litt spe­si­el­le årsa­ker). Ver­dis “La Tra­via­ta” var en fias­ko, og det sam­me var Geor­ge Bizets “Car­men”, for å nev­ne noen. Så man skal ikke la seg skrem­me av at en ny ope­ra ikke er en umid­del­bar suk­sess. De som best har tålt tidens tann er gjer­ne kom­po­si­sjo­ner som utford­ret råden­de kon­ven­sjo­ner i sin sam­tid.

For meg er ope­ra et musikk­dra­ma, eller et dra­ma satt til musikk. Det er noe annet enn en sun­get tekst. I en god ope­ra er det musik­ken som for­mid­ler dra­ma­et. Jeg opp­le­ver at i de nye ope­ra­ene som har vært satt opp i Oslo, har man ikke i til­strek­ke­lig grad våget å sto­le på at musik­ken bærer. Det blir for mye tekst. Jeg er like­vel helt uenig med Arne Lie Chris­ten­sen i hans nos­tal­gis­ke og roman­tis­ke syn på ope­ra i han kro­nikk Ope­ra for fol­ket?NRK Ytring.

Ope­ra­er drei­er seg pri­mært om musikk, om vak­re melo­di­er og fen­gen­de ouver­tu­rer, og en smu­le roman­tikk. En ope­ra er også et dra­ma, eller kan­skje hel­ler et melo­dra­ma. Da tar man litt hardt i. Set­ter ting litt på spis­sen. Når en kvin­ne følers seg skuf­fet, går hun kan­skje i klos­ter. Den tra­gis­ke ope­ra­en ender gjer­ne med død og for­der­vel­se, mens den komis­ke ender med at hoved­per­sone­ne blir gift!”

Jeg er enig i at ope­ra pri­mært drei­er seg om musikk. Men det skal være en musikk som bærer dra­ma­et, og det betyr ikke nød­ven­dig­vis vak­re melo­di­er og fen­gen­de over­tu­rer. Det behø­ver hel­ler ikke være noe sær­lig roman­tikk.

Jeg mener også at Jan Arild Sno­en bom­mer full­sten­dig når han skri­ver at Ope­ra er best i stua. Han skri­ver:

Hand­lin­gen er som regel banal og med liten rele­vans for den tid vi lever i. Teks­ten er omtrent som en kort­no­vel­le i Roman­tikk sånn omtrent 1970, bare at i Roman­tikk ble ikke set­nin­ge­ne gjen­tatt igjen og igjen.  Min for­ri­ge opera­opp­le­vel­se var Cosi fan Tut­te — opp­styl­tet vrøvl fra ende til annen. Den har en følel­ses­mes­si­ge dyb­de og kom­plek­si­tet som får en gjen­nom­snit­te­lig epi­so­de av Hann­ah Mon­ta­na til å vir­ke som høy­kul­tur. Euge­ne One­gin er noe bed­re – den er tross alt basert på en roman på verse­mål  av Pushkin.

Det er mye som kan frem­stil­les som bana­li­te­ter. To ald­ren­de menn sit­ter og tørr­pra­ter mens de ven­ter på noen som ald­ri kom­mer. Ikke mye spen­nen­de eller dyb­de i det. Ei hel­ler i to unge som for­els­ker seg i hver­and­re, men for­eld­re­ne aksep­te­rer ikke for­hol­det. Til slutt ender det med at de tar livet av seg. En ung mann fin­ner seg ikke til ret­te i hjem­byg­da, rei­ser ut i ver­den for å rea­li­se­re seg selv og gjø­re det stort, møter man­ge under­li­ge skap­nin­ger, ven­der til slutt tom­hendt hjem og møter fol­ke­ne hjem­me, blant annet en kvin­ne som har ven­tet på ham hele tiden. De fles­te kome­di­er kan for­tet­tes til et kort og tem­me­lig banalt syn­opsis, enten vi vel­ger Shake­spea­re, Mol­lié­re eller Hol­berg.

Jan Arild Sno­en hen­ger seg opp i teks­ten, og mis­ter der­med poen­get. Han vil ha den vak­re arien frem­ført løs­re­vet fra hel­he­ten. Vi kan pluk­ke av per­soner fra per­son­gal­le­ri­et rundt Figa­ro, Don Bart­holo, i to ver­sjo­ner. I Ros­sinis “Bar­be­ren i Sevil­la” møter vi Don Bart­holo som den unge Rosi­nas vok­ter, eller hva vi vel­ger å kal­le ham. Han vil gif­te seg med Rosi­na, og prø­ver å hind­re hen­ne i å kom­me i kon­takt med and­re menn. Men unge Rosi­na vil abso­lutt ikke gif­te seg med den gam­le Don Bart­holo.  Don Bart­hol­os arie i førs­te akt er vel ikke en som vil inn­gå i noens hit­pa­ra­de, og den er hel­ler ikke kom­po­nert for å være det. Men vi får vite mye om Don Bart­holo i den arien, og det aller mes­te sies i musik­ken. Egent­lig tren­ger vi ikke teks­ten, det gjør man ofte ikke i god ope­ra. Musik­ken sier det som skal sies. Men den kan ikke tas ut av sin dra­ma­tis­ke sam­men­heng. Tar man arien ut av sin sam­men­heng, vet vi ikke noe om hva slags rol­le Don Bart­holo har i his­to­ri­en, og da mis­ter vi mye — egent­lig det mes­te.

Vi møter Don Bart­holo igjen i Mozarts “Figa­ros bryl­lup”. De er beg­ge basert på skue­spill av den frans­ke for­fat­te­ren Pier­re Beua­mar­chais. Det er en tri­lo­gi. Bar­be­re­ren er del en, bryl­lu­pet del to (men Mozart kom­po­ner­te sin ope­ra 30 år før Ros­sini). Her har Rosi­na gif­tet seg med grev Alm­aviva, og Bart­holo vil ha hevn. Mozart begår nær­mest et karak­ter­drap på Bart­holo, og alt sies i musik­ken. Det er en stor arie gjen­nom måten den utle­ve­rer Bart­holo gjen­nom musik­ken, men den kom­mer nok ikke med når man skal lage en hit­pa­ra­de av opera­arier. Og den fun­ge­rer hel­ler ikke når den tas ut av sin sam­men­heng.

Man tul­let ikke med ade­len i Wien på 1700-tal­let. Libret­tis­ten Loren­zo da Pon­te tok ut det mes­te som kun­ne pro­vo­se­re i Bau­mar­chais skue­spill for at ope­ra­en skul­le ha sjans til å slip­pe gjen­nom sen­su­ren. Ytrings­fri­het var ikke høyt verd­satt i kei­se­rens Wien. Da Figa­ros bryl­lup had­de pre­miere kun­ne man ikke for­stå hvor­dan den had­de pas­sert sen­su­ren. For sen­su­ren had­de gjort som Jan Arild Sno­en: De had­de holdt seg til teks­ten. Alt som Loren­zo da Pon­te had­de tatt ut av teks­ten, sat­te Mozart rett til­ba­ke gjen­nom sin musikk.

En opera­arie som bør være med i de fles­te hit­pa­ra­der er When I am laid in earth også kjent som Dido’s Lament, fra Hen­ry Purcells “Dido og Anneas”.  Jan Arild Sno­en vil­le nep­pe ha fått mye ut av teks­ten, som går:

When I am laid, am laid in earth, may my wrongs crea­te
No trouble, no trouble in, in thy breast
When I am laid, am laid in earth, may my wrongs crea­te
No trouble, no trouble in, in thy breast
Remem­ber me, remem­ber me, but ah
For­get my fate
Remem­ber me, but ah
For­get my fate
Remem­ber me, remem­ber me, but ah
For­get my fate
Remem­ber me, but ah
For­get my fate”

Men  Arne Lie Chris­ten­sen får i alle fall opp­fylt sitt øns­ke om vak­ker sang. Teks­ten er nes­ten helt unød­ven­dig. Musik­ken sier alt som skal sies. Og den sier det slik at den også fun­ge­rer godt ale­ne. Her sun­get av Sarah Con­nol­ly under The Last Night of the Proms 2009.

Når vi er inne på hit­pa­ra­der. Den kan­skje størs­te arie­hi­ten i moder­ne tid er Lucia­no Pava­rot­tis frem­fø­ring av Nes­sun Dor­ma, som er den enes­te opera­arie­ne som har kom­met inn på de engels­ke hit­lis­te­ne, etter at den ble valgt som kjen­nigs­me­lo­di til BBCs sen­din­ger fra fot­ball-VM i Ita­lia i 1990. Det er en strå­len­de frem­fø­ring av en  flott arie. Men når den tas ut av hand­lin­gen i ope­ra­en Turan­dot, er det mye man ikke får med seg.
Jeg tar med to sto­re opera­hits til. Vi tren­ger ikke for­stå et ord av teks­ten, ei hel­ler se per­sonen for å dan­ne oss et gans­ke godt bil­de av hvor­dan torea­do­ren er i Geor­ge Bizets Car­men. Vi kan bare luk­ke øyne­ne og høre på musik­ken.
Vi kan hol­de oss til Car­men. Hen­nes arie L’amour est un oiseau rebel­le er en av de melo­di­er jeg vil si er sexy. Vi kan glem­me bil­det av Car­men-figu­ren, som jeg ofte synes over­spil­les i sin vul­gæ­re sek­su­ali­tet. Den kun­ne ha vært spilt instru­men­talt, og like­vel vært en sexy melo­di. Skal man være ner­de­te, er det sær­lig kro­ma­tik­ken i melo­di­en som gir den­ne karak­te­ren, uten at jeg skal utdy­pe det. Her er den i en inn­spil­ling med Maria Cal­las.
Jeg er også helt uenig med Jan Arild Sno­en i at ope­ra opp­el­ves best fra sofa­en. Ope­ra opp­le­ves best live. Det er en magi i en god stem­me som ingen høy­ta­ler kan for­mid­le.

Men de nye ope­ra­ene som har vært skre­vet for Den nors­ke Ope­ra har ikke truf­fet meg. Jeg vil også gjer­ne bli revet med av musik­ken, og det bør være noen melo­di­er som er til å kjen­ne igjen og som man kan­skje hus­ker. Skjønt jeg aksep­te­rer at må høre dem mer enn en gang før de har fes­tet seg. Richard Strauss’ ope­ra­er må man gjer­ne ha sett og hørt noen gan­ger og blitt kjent med, før man begyn­ner å like dem. Og noen hit-arier slik vi kjen­ner fra Mozart, Ros­sini, Ver­di og Puc­ci­ni, det fin­ner man ikke.

Min dia­gno­se er at man ikke har til­lit til at musik­ken bærer. Man må si alt med ord, helst fle­re gan­ger, sånn for sik­ker­hets skyld.

Musikk er lite egnet til å for­mid­le hand­ling. Men musikk kan for­mid­le følel­ser og gi en per­son karak­ter og dyb­de på en langt bed­re måte enn hva man kan gjø­re med ord. I ope­ra er det gjer­ne slik at hand­lin­gen dri­ves fram i resi­ta­ti­ver. Men per­sone­ne pre­sen­te­rer seg gjen­nom arier. Der hand­lin­gen stop­per opp og det er øye­blikk av selv­re­flek­sjon tar gjer­ne arien over. Kon­fron­ta­sjo­ner av ymse slag ustpil­ler seg gjer­ne gjen­nom duet­ter, kvar­tet­ter osv. Her kan man ofte helt glem­me teks­ten. Når fle­re per­soner syn­ger i mun­nen på hver­and­re med hver sin tekst, da får man ikke mye ut av teks­ten. Nå skal man ikke føl­ge sli­ke skje­ma­er sla­visk. Men i en god ope­ra bør det etter min mening fort­satt være slik at mye av det som skal uttryk­kes, uttryk­kes gjen­nom musik­ken og ikke gjen­nom teks­ten.

Jeg har tid­li­ge­re kom­men­tert det som skul­le ha vært Ope­ra­ens åpnings­fore­stil­ling i det nye huset: “Jor­den rundt på 80 dager”, og skal ikke si så mye om den. Kort­ver­sjo­nen er at hele ide­en om å lage ope­ra av den his­to­ri­en var van­vit­tig. Det er en his­to­rie som dri­ves fram av den ytre hand­lin­gen. Spen­nin­gen er om Phi­leas Fogg vil kla­re å kom­me rundt jor­den på 80 dager, og der­med vin­ne sitt vedde­mål. Han har et følel­ses­re­gis­ter som en tørr kjeks og blir helt uin­ter­es­sant som opera­fi­gur. Biper­sone­ne er ikke til­strek­ke­li­ge til å kom­pen­se­re for det­te. Om det er mulig å lage god ope­ra av “Jor­den rundt på 80 dager”, så klar­te i alle fall ikke Gis­le Kvernd­okk og Den nors­ke Ope­ra å vise det.

Med “Kha­rios, en on & off­shore-ope­ra” gjor­de Ope­ra­en det man kan­skje bør gjø­re mer av: Bestil­le nye ope­ra­er og set­te dem opp på Sce­ne 2. Etter å ha sett den­ne ope­ra­en, skrev jeg bl.a. føl­gen­de i et utkast til en kom­men­tar som ikke ble skre­vet fer­dig i tide, og der­for hel­ler ald­ri pub­li­sert:

Førs­te akt av Kha­rios var rote­te i hand­ling, og i mine ører også musi­kalsk. Jeg for­står ikke helt hvor­for Bos eks­ko­ne, stum­tje­ne­ren og ska­tol­let skul­le blan­des inn i hand­lin­gen. Det ble en avspo­ring mer enn en til­fø­ring.

En av hoved­per­sone­ne, God­pa, frem­sto for meg hele tiden som en slags Don Gio­van­ni skik­kel­se, om enn med begjær etter olje og rik­dom hel­ler enn damer. Han fikk da også et ende­likt som min­ner om Don Gio­van­ni. Men han mang­let både Don Gio­van­nis fan­den­i­voldsk­het og hans demo­ner. Der­med ble God­pa en papp­fi­gur uten liv og dyb­de.

I førs­te akt var det bare resi­ta­tiv, ikke en enes­te arie. For meg blir det kje­de­lig. Det blir sun­get tea­ter mer enn det blir ope­ra. Jeg noter­te meg at Bo et sted sa, i et resi­ta­tiv: “Det er så man­ge grun­ner til å drøm­me seg bort”. Det had­de han sik­kert. Men han drøm­te seg ikke bort, han for­tal­te bare at han kun­ne ha gjort det. For meg var det et åpen­bart sted for en arie, men det var en “opport­u­ni­ty lost”.”

Jeg har sett mye god og inter­es­sant ny bal­lett, ikke minst på Sce­ne 2. Jeg skul­le gjer­ne sett mer ny ope­ra også.

Det som kan­skje var den størs­te skuf­fel­sen, var “Den fjer­de natte­vakt”. Jeg vil ikke påstå at den var noe dår­li­ge­re enn de and­re. Men det kom­pli­ser­te, spen­nings- og mot­set­nings­fyl­te, “ulov­li­ge” for­hol­det mel­lom pres­ten Ben­ja­min Siges­mund og Gun­hild er vir­ke­lig noe som bur­de kun­ne være et godt utgangs­punkt for en ope­ra. Men igjen ble det for mye tekst, for mye sun­get tea­ter, og for lite som ble over­latt til musik­ken.

Jeg var i utgangs­punk­tet skep­tisk til Peer Gynt. Jeg had­de ikke tro på at det vil­le være et dra­ma som egner seg som ope­ra, så hand­lings­met­tet som den his­to­ri­en er. Jeg tenk­te at om man først skul­le byg­ge på Ibsen, så syn­tes jeg det vil­le være mer nær­lig­gen­de å ten­ke på Brand, eller kam­mer­spill som Vil­dan­den eller Et dukke­hjem, eller kan­skje Bygg­mes­ter Sol­ness. Gjen­gan­ge­re har i alle fall vist seg å fun­ge­re som bal­lett, kan­skje kun­ne det ha blitt ope­ra også.  Men akku­rat når det gjaldt Peer Gynt tok jeg feil. Det var ikke der fei­len lå. Jeg noter­te ikke under­veis, og kan ikke nå si hvor i hand­lin­gen jeg mener det var arie-, duett- og kvar­tett­mo­men­ter. De var der, det var fle­re av dem, men arie­ne, duet­te­ne og kvar­tet­te­ne ute­ble. Det ble for mye tekst og for lite musikk.

Det har vært sagt og skre­vet en del om Jüri Rein­ve­res tone­språk. Jeg kan ikke det­te godt nok til at jeg tør mene noe om det etter å ha sett og hørt ope­ra­en en gang. Men for meg er et pro­blem med mye sam­tids­kunst at den blir så pre­ten­siøs og selv­opp­tatt. Qunst­ne­ren skal uttryk­ke seg selv, og blir nes­ten seg selv nok, om vi skal hol­de oss i gynts­ke ter­mer. At man skal kom­mu­ni­se­re med sitt pub­li­kum synes ofte å være skjø­vet helt i bak­grun­nen, som om man nes­ten er redd for å bli likt og at det man gjør skal være popu­lært.

Men det mes­te av det vi i dag ser på som musikk­his­to­ris­ke høyde­punk­ter var en gang ny og ofte avant­gar­dis­tisk sam­tids­mu­sikk, som slett ikke ble godt mot­tatt av et bredt pub­li­kum i sin sam­tid. Hvis Ope­ra­en gir det en ny sjan­se, kan det hen­de jeg også gjør det — ut fra at det er mye her jeg ikke kla­rer å få med meg etter å ha opp­levd styk­ket bare en gang.

Jeg håper at Den nors­ke Ope­ra vil fort­set­te å bestil­le og set­te opp nye ope­ra­er, selv om Sce­ne 2 kan­skje er den bes­te are­na­en for slikt. Jeg prø­ver i alle fall å få med meg det nye som pro­du­se­res, og vil fort­set­te med det. Det er feigt ikke å vil­le opp­le­ve det nye og ukjen­te.

Print Friendly, PDF & Email