Charlie og oss andre

Charlie_Hebdo_Tout_est_pardonnéJeg er ikke Char­lie. Jeg mang­ler det mot som redak­sjo­nen og teg­ner­ne i Char­lie Hebdo har vist. Jeg er ikke så redd for å si hva jeg mener, ei hel­ler for å pro­vo­se­re om jeg fin­ner det hen­sikts­mes­sig. Men jeg er nok ikke vil­lig til å risi­ke­re livet for det. “Det er bed­re å dø stå­en­de enn å leve på knær­ne”, skal en av fol­ke­ne i Char­lie Hebdo ha sagt (jeg hus­ker ikke hvem av dem). Dess­uten er jeg en dår­lig teg­ner.

Jeg ser hel­ler ingen grunn til å pro­vo­se­re bare for å pro­vo­se­re. Men selv om jeg ikke vel­ger den for­men, så har and­re full rett til å gjø­re det. Jeg har lest Char­lie Hebdo fra tid til annen, men ikke jevn­lig. Bladet er ikke helt min stil. Men som en slags soli­da­ri­tets­hand­ling har jeg nå teg­net abon­ne­ment på Char­lie Hebdo.

Char­lie Hebdo had­de, og bør ha, full rett til å tryk­ke teg­nin­ger og annet som and­re fin­ner kren­ken­de. Der­for mener jeg også at det er helt rik­tig at and­re medi­er gjen­gir dis­se teg­nin­ge­ne og kom­men­te­rer saken med egne teg­nin­ger, for å mar­ke­re at man ikke vil la ter­ro­ris­te­ne vin­ne, og at man ikke aksep­te­rer at noen vil inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten gjen­nom volds­bruk. At man­ge rea­ge­rer på kren­kel­se av noe de opp­fat­ter som hel­lig, og vil mot­ar­bei­de det, er helt OK, så len­ge deres svar ikke er for­bud og vold. Men det er ikke mye til gud om han ikke skul­le tåle noen kari­ka­tu­rer. Den den gang enda yng­re, og ennå ikke så kjen­te mus­lims­ke AP-poli­ti­ke­ren, Hadia Tajik sa det slik i 2010:

Jeg mener at både Gud og pro­fe­ten Muham­med tåler en trøkk. De er ikke vei­ke.”

Da Vebjørn Sel­bekk valg­te å tryk­ke Jyl­lands­pos­tens Muham­med-kari­ka­tu­rer i avi­sen “Magazi­net”, fikk han gans­ke lun­ken støt­te. Jeg var også gans­ke lun­ken den gan­gen. For meg var både Vebjørn Sel­bekk og Magazi­net helt ukjen­te navn. Jeg opp­fat­tet ham som en gans­ke rabiat kris­ten­fun­da­men­ta­list som gjer­ne vil­le benyt­te anled­nin­gen til å håne Islam, som en slags norsk, om enn ikke fullt så eks­trem utga­ve av Ter­ry Jones og Way­ne Sapp. Jeg syn­tes ikke det var noen god grunn til å tryk­ke teg­nin­ge­ne med det for­mål å håne Islam, selv om han selv­sagt var i sin ful­le rett da han gjor­de det. (Char­lie Hebdo slår til alle kan­ter, ofte­re mot Den katols­ke kir­ke enn mot Islam.) Jeg har siden inn­sett at jeg feil­vur­der­te Vebjørn Sel­bekk, og at han har frem­stått som en langt mer prin­si­pi­ell og rak­ryg­get for­sva­rer av ytrings­fri­he­ten, inklu­dert ret­ten til å kren­ke noens reli­gion (også hans egen), enn hva jeg opp­fat­tet ham som den gan­gen. Du får ha meg unn­skyldt, Vebjørn Sel­bekk.

Ytrings­an­svar er et ord som har blitt tåke­lagt i debat­ten. Men ytrings­fri­het er en fri­het under ansvar. For det førs­te er det gren­ser for hva vi har lov til å si. Men det er hel­dig­vis ikke gren­ser for hva det er lov å ten­ke!

Men også om vi hol­der oss innen­for det som er lov, så må vi bære kon­se­kven­se­ne av det vi sier. Vi vei­er våre ord, noen gan­ger på gull­vekt, og kan vel­ge å hol­de en del til­ba­ke.

Vi øns­ker som regel ikke å såre eller for­nær­me våre ven­ner og vår fami­lie. Den som benyt­ter sin ytrings­fri­het til å for­tel­le sin helt ærli­ge mening om vert­ska­pet, om maten, om vinen, om vert­in­nens kjo­le og om vert­in­nen gene­relt, om huset, om gjes­te­ne osv, ryk­ker nok ned­over på lis­ten over hvem som vil bli invi­tert nes­te gang — i alle fall hvis man ikke har and­re kva­li­te­ter som gjør at man like­vel er en vel­kom­men gjest. Kom­po­nis­ten Johan­nes Brahms var, blant mye annet, også kjent for sin skar­pe tun­ge. Han skal en gang ha for­latt et sel­skap i Wien med dis­se orde­ne: “Hvis det fort­satt er noen her jeg ikke har for­nær­met, ber jeg om unn­skyld­ning.”

Jeg må inn­røm­me at jeg til tider lar være å gi uttrykk for mine menin­ger for “hus­fre­dens” skyld, og det kan variere hvil­ket hus jeg ikke øns­ker å for­styr­re fre­den i. På en del områ­der mener jeg nok en del som går på tvers av det poli­tisk kor­rek­te og det som det er all­ment aksep­tert å mene. Men hvis jeg ikke synes at saken er vik­tig nok, gid­der jeg ikke bru­ke ener­gi på å dis­ku­te­re det og for­sva­re even­tu­el­le kon­tro­ver­si­el­le stand­punk­ter. Man må vel­ge sine kam­per med omhu, og ikke bru­ke tid og ener­gi på å dis­ku­te­re alt og alle. Jeg er nok ikke ale­ne om å leg­ge bånd på meg av sli­ke grun­ner.

Den som har noe å sel­ge, vil vok­te seg for å si noe som kan under­gra­ve mar­ke­det og brem­se sal­get. Man for­nær­mer ikke sine kun­der eller poten­si­el­le kun­der. Nors­ke poli­ti­ke­res gans­ke pin­li­ge kne­fall for Kina, er et eksem­pel på det­te.

Van­lig­vis er poli­ti­ker­ne mer opp­tatt av å sel­ge seg selv til vel­ger­ne enn å sel­ge f.eks. nors­ke pro­duk­ter til Kina. En poli­ti­ker som er alt for opp­rik­tig, om vi kan ten­ke oss noe slikt, kan kan­skje glem­me tan­ken på gjen­valg, og hel­ler fin­ne seg noe annet å gjø­re. Men egent­lig gans­ke uskyl­di­ge, klø­ne­te for­mu­le­rin­ger kan fort få neg­a­ti­ve kon­se­kven­ser for poli­ti­ke­re, selv om de hol­der seg vel­dig langt innen­for ytrings­fri­he­tens gren­ser. I prak­sis er det hel­ler gren­sen for det poli­tis­ke kor­rek­te som set­ter gren­sen for hva poli­ti­ke­re kan si, med mulig unn­tak for FrP-poli­ti­ke­re som vil ha homo­fri strand, beskyl­der stats­mi­nis­te­ren for å være lands­siv­ker (det var selv­sagt før FrP kom i regje­ring). Selv­sen­su­ren er gans­ke utbredt i poli­tik­ken.

Det er selv­sagt helt greit at noen rea­ge­rer på and­res ytrin­ger. Den som kom­mer med ytrin­ger and­re mis­li­ker eller fin­ner stø­ten­de, må selv­sagt aksep­te­re at and­re bru­ker sin ytrings­fri­het til å gi uttrykk for hva de mener om ytrin­ge­ne. Chris­ti­an Tybring Gjed­de er en som bør min­nes om den­ne siden av ytrings­fri­he­ten.

YF-Graff-Karikatur_503Teg­nin­ger kan pro­vo­se­re, også i Nor­ge. Da den­ne teg­nin­gen, teg­net av Finn Graff (gjen­gitt med til­la­tel­se), sto på trykk i Dag­bla­det, vak­te den gans­ke ster­ke reak­sjo­ner. Men reak­sjo­ne­ne var hel­dig­vis såpass sivi­li­ser­te at ingen for­søk­te å ta livet av Finn Graff.

Adresse­avi­sen ble i 2006 anmeldt for blas­fe­mi etter å ha tryk­ket en tegne­se­rie som i føl­ge and­mel­de­ren “lat­ter­lig­gjør og hol­der skøy med Kris­tus”. Selv om blas­femi­be­stem­mel­sen ennå ikke er for­melt opp­he­vet og død, lig­ger den i koma. Så vidt jeg vet før­te ikke anmel­del­sen til noe, men Adresse­avi­sen mis­tet nok en abon­nent den gan­gen.

JesusTegneserieOffent­li­ge per­soner, ikke minst poli­tis­ke og lede­re i sam­fun­net, må tåle mye og hard kri­tikk, men enn hva vi and­re må fin­ne oss i. Det er ikke så vans­ke­lig å for­stå at davæ­ren­de olje- og energi­mi­nis­ter Ola Borten Moe ikke lik­te å bli kalt “årets etikk­ver­sting”. Men Frem­ti­den i våre hen­der var selv­føl­ge­lig i sin ful­le rett til å gi Ola Borten Moe den­ne “utmer­kel­sen”, uten å bry seg om hva Ola Borten Moe måt­te mene om den saken. Charlie_Hebdo_Hollande

Jeg tror ikke at François Hol­lan­de sat­te sær­lig stor pris på den­ne for­si­den i Char­lie Hebdo. I Mala­wi må man ikke skri­ve at pre­si­den­te­ne er redd for spø­kel­ser. At Vla­di­mir Putin ikke tåler kri­tikk, over­ras­ker vel ingen. I noen land er ikke bare guder og pro­fe­ter, men også konge­hu­set ukren­ke­lig.

Det kan ten­kes at den job­ben vi har, gjør at vi i prak­sis ikke står fritt til å si hva vi vil. Vi har i Nor­ge en tra­di­sjon med et embets­verk som ikke er poli­tisk ansatt, og som for­ven­tes å opp­tre lojalt over­for den til enhver tid sit­ten­de poli­tis­ke ledel­se. En diplo­mat som repre­sen­te­rer Nor­ge kan ikke offent­lig gi uttrykk for syn i f.eks. spørs­må­let om hval­fangst, som går helt på tvers av det som er Nor­ges offi­si­el­le stand­punkt. En depar­te­ments­råd kan ikke enga­sje­re seg aktivt mot den sit­ten­de regje­ring. Man blir ikke straf­fet for å gjø­re det, men noe stort pluss for kar­rie­ren vil det nep­pe være. Jo nær­me­re man sit­ter ledel­sen, jo ster­ke­re loja­li­tet for­ven­ter man.

I kjøl­van­net av Char­lie Hebdo atten­ta­tet, har vi også hatt en anti­is­lamsk demon­tra­sjon i Nor­ge. Vi kan mene hva vi vil om det de står for, men de er i sin ful­le rett til å gi uttrykk for sitt syn. I spis­sen for dis­se demon­stra­sjo­ne­ne har stått en lærer ved Oslo­sko­len. Også høyre­eks­tre­me lære­re har ytrings­fri­het, noe det hel­dig­vis synes å være tverr­po­li­tisk enig­het om på Råd­hu­set. Men han kan nok få det tungt i møtet med mus­lims­ke ele­ver. Alle, også ele­ve­ne på de sko­le­ne hvor han er lære­re, kan gi uttrykk for hva de mener om det han står for. At han kan få sam­ar­beids­pro­ble­mer, det må han reg­ne med.

Men det har også vært saker i Oslo hvor rek­to­rer har fått for­bud mot å utta­le seg om skole­po­li­tikk, noe som ikke er aksep­ta­belt. Tan­ken bak var at rek­to­rer lojalt skul­le gjen­nom­føre det som var bestemt. Men tid­li­ge­re nærings­by­råd i Oslo, Øystein Sjø­tveit (fra FrP, selv­føl­ge­lig) tru­et med å inn­dra dro­sje­løy­ver da mus­lims­ke taxi­sjå­fø­rer par­ker­te bile­ne i pro­test mot muham­med­ka­ri­ka­tu­re­ne. Om det had­de blitt gjen­nom­ført, had­de det vært et alvor­lig inn­grep i ytrings­fri­he­ten.

Det er sær­lig pro­ble­ma­tisk å kre­ve for sterk loja­li­tet av offent­lig ansat­te, da kri­tis­ke ytrin­ger gjer­ne vil være poli­tis­ke ytrin­ger fra de som kjen­ner kon­se­kven­se­ne av poli­tik­ken aller best. Men en lege ble tru­et med spar­ken for å kri­ti­se­re det helse­fore­tak hvor han var ansatt, men helse­fore­ta­ket fikk hel­dig­vis refs av over­ord­net myn­dig­het.

Kon­su­lent­sel­ska­pet McK­in­sey kom en gang med lig­nen­de tan­ker om UiO. De skrev bl.a. det­te i noe de kal­te en rap­port, men som lig­net mest på en serie Power Point sli­des (“rap­por­ten” ser ikke len­ger ut til å være til­gjen­ge­lig på nett):

No UiO-cul­tu­re — eve­ryone wri­tes and says whate­ver they like in the paper. No loyal­ty.”

Det var gans­ke sik­kert totalt bort­kas­te­de pen­ger fra UiO å enga­sje­re så dyre kon­su­len­ter om McK­in­sey for å lage en “rap­port” om noe de åpen­bart ikke kun­ne noe om.

Ved uni­ver­si­te­tet kan vi stort sett ytre oss gans­ke fritt. Men Arn­ved Ned­kvit­ne fikk erfa­re at det var gren­ser der også, sær­lig om hva man kun­ne si om og til sine kol­le­ger. Han mis­tet job­ben. Skjønt hoved­lær­dom­men av den saken var egent­lig at om ledel­sen kal­ler deg inn til et møte, da stil­ler du på det møtet — uan­sett hvor menings­løst du måt­te mene at det er.

Nå som alle er opp­tatt av å for­sva­re ytrings­fri­he­ten, sier også FrP at ytrings­fri­he­ten er abso­lutt. Men de har ald­ri ment det, og jeg tror ikke så mye på at de mener det nå hel­ler. FrP sto ikke opp for ytrings­fri­he­ten da VG avslør­te at Per Sand­berg var beru­set på Stor­tin­gets taler­stol. Per Wil­ly Amund­sens krav om at all reli­giøs for­kyn­nel­se skal fore­gå på norsk eller engelsk, var også et angrep på ytrings­fri­he­ten, og vil­le blant annet ha hind­ret Den katols­ke kir­ke i å hol­de guds­tje­nes­ter på språk som man­ge katols­ke inn­vand­re­re for­står. Men så langt had­de nok ikke Per Wil­ly Amund­sen tenkt, han tenk­te nok bare på mus­lims­ke ima­mer. FrP står prin­sipp­fast på sin prin­sipp­løs­het, og vil mer enn gjer­ne stan­se ytrin­ger de ikke liker.

Hvis vi ytrer oss på måter noen sterkt mis­li­ker, da må vi reg­ne med reak­sjo­ner. Demon­stra­sjo­ner er lov­li­ge ytrin­ger.

Men om man øde­leg­ger eller hind­rer and­res ytrin­ger, da er det et angrep på and­res ytrings­fri­het, selv om angre­pet i seg selv en en ytring. Det var ikke aksep­ta­bel da Isra­els ambas­sa­dør i Sve­ri­ge øde­la et kunst­verk ha rea­ger­te på på His­to­ris­ke muse­et i Stock­holm.

Israel_ambassadør_Stokholm(Foto Erik Pau­ser, gjen­gitt med til­la­tel­se.)

Men at Isra­els ambas­sa­dør i Nor­ge skri­ver brev og pro­te­ste­rer mot en skulp­tur på Youngs­tor­get, er greit nok — bort­sett fra at det viser liten respekt for ytrings­fri­het når ytrin­ge­ne kri­ti­se­rer Israel.

Mot­de­mon­stra­sjo­ner som ikke synes å ha annen hen­sikt enn å ska­pe kon­fron­ta­sjo­ner og bråk, har jeg lite sans for. Den som ikke lar and­re demon­stre­re for et stand­punkt man selv mis­li­ker, respek­te­rer ikke ytrings­fri­he­ten. Jeg er også meget kri­tisk til orgas­ni­sa­sjo­nen “Med Israel for fred” og det de står for. Men jeg vil ikke fra­ta dem deres rett til å ytre seg.

Desver­re er det på deler av norsk venstre­side en pro­ble­ma­tisk tra­di­sjon for å vil­le for­by menin­ger de ikke liker. Anti­ra­sis­tisk sen­ter liker åpen­bart ikke at de som ikke står på deres lin­je kom­mer til orde. Det gjør hel­ler ikke Simon Wie­sent­hal-sen­te­ret, men hel­dig­vis had­de BI rygg­rad til å avvise deres for­søk på å inn­skren­ke BI-ansat­tes ytrings­fri­het.

Vi bør ikke bli bekym­ret for eller opp­rørt over sym­bol­hand­lin­ger som å bren­ne dans­ke, nors­ke, USAn­ske eller nå frans­ke flagg.

Vi har i Nor­ge en rela­tivt ny, og etter min mening absurd dom, hvor en per­son i Bor­gar­ting lag­manns­rett så sent som i 2013, dom LB-2013–95840 RG-2013–1276, ble dømt for å for­hå­ne en annen stats flagg. Hun had­de tatt seg inn på den pols­ke ambas­sa­dens eien­dom, og heist det pols­ke flag­get på halv stang, etter at noen and­re demon­stran­ter først had­de firt flag­get.

Når jeg uten for­be­hold sier at dom­men er absurd, er det for­di den bestem­mel­sen hun ble dømt etter, ikke er videre­ført i straffe­lo­ven av 2005 (som ikke len­ger kan kal­les “ny”, snart 10 år etter at den ble ved­tatt), for­di det å f.eks. bren­ne et flagg er en ytring som er ver­net av ytrings­fri­he­ten. Når man bare kla­rer å rote seg til å set­te loven i kraft, vil det ikke len­ger være straff­bart. (Det kan ikke ha sto­re admi­ni­stra­ti­ve kon­se­kven­ser å opp­he­ve f.eks. den­ne bestem­mel­sen og blas­femi­be­stem­mel­sen, selv om ikke res­ten av loven set­tes i kraft sam­ti­dig.) Å bli dømt etter en straffe­be­stem­mel­se som var ved­tatt opp­he­vet på gjer­nings­tids­punk­tet, for­di straffe­be­stem­mel­sen ved lov­re­vi­sjo­nen ble ansett for å stri­de mot Grunn­lo­ven, er gans­ke så spe­si­elt. Jeg synes også at den­ne his­to­ri­en om en som gjor­de flagg­bren­ning til for­ret­nings­om­rå­de er gans­ke søt.

I fle­re land er blas­fe­mi fort­satt for­budt, og Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len har aksep­tert det­te ikke er i strid med men­neske­retts­kon­ven­sjo­nens artik­kel om ytrings­fri­het, og at det ikke er noe ens­ar­tet prak­sis mel­lom lan­de­ne her. Den øster­riks­ke teg­ne­ren Ger­hard Hade­rer risi­ker­te å bli dømt i Hel­las for sin Jesus-sati­re.

surferjesusEtter det jeg for­står, ble han dømt til seks måne­ders feng­sel. Om han også ble utle­vert til Hel­las for å sone straf­fen, vet jeg ikke. (Noen av de pro­ble­ma­tis­ke side­ne ved EUs utle­ve­rings­reg­ler kom her til over­fla­ten.)

Så vet vi at idret­ten gjer­ne lager sine egne reg­ler, slik at blas­fe­mi er for­budt i den ita­li­ens­ke fot­ball­se­ri­en Serie A, noe Chie­vo-tre­ner Dome­ni­co Di Car­lo og Par­ma-spiss Davi­de Lan­za­fa­me fikk erfa­re for noen år siden. Ytrings­fri­het er gene­relt et ukjent frem­med­ord i idret­ten, noe Nor­ges davæ­ren­de assis­tent­tre­ner i hånd­ball, Zelj­ko Tomac fikk erfa­re under EM i 2013. Kri­tikk tåles ikke!

Mens vi morer oss og ris­ter på hodet av den Sau­di Ara­bis­ke snø­mann-fat­waen, kan vi ta med den­ne fra USA, hvor en fami­lie i New Jer­sey ble beord­ret av poli­ti­et til å kle på sin snø­skulp­tur av “Venus fra Milo”. Og Dire Straits’ låt “Money for Not­hing” ble nek­tet spilt på Cana­dis­ke radio­sta­sjo­ner for­di den angi­ve­lig skal være kren­ken­de over­for homo­fi­le. Noen ste­der må visst også føden­de være for­sik­ti­ge med hvor­dan de ord­leg­ger seg når rie­ne står på.

Vi tren­ger ikke gå ut av Nor­ge eller til mus­li­mer for å fin­ne reli­giø­se tul­lin­ger som f.eks. mener at 22. juli-masa­kren var Guds straffe­dom på grunn av Nor­ges for­hold til Israel. Han har selv­sagt lov til å mene det og si det. Og Sarps­borg KrF står selv­sagt helt fritt i om de vil enga­sje­re eller ikke enga­sje­re sli­ke folk som inn­le­de­re. Og jeg er i min ful­le rett til å kal­le ham en reli­giøs tul­ling på nivå med f.eks. Arfan Batti.

Paver har også vært i hardt vær i kari­ka­tur­stri­der. Den for­ri­ge paven Bene­dikt pådro seg mus­lims­ke lede­res vre­de da han i en tale knyt­tet Islam sam­men med vold. Den nåvæ­ren­de paven har sagt at om man sier at om noe sier noe ufor­del­ak­ti­ge om ens mor, da må man reg­ne med å få en på try­net (han ord­la seg nok ikke akku­rat slik).

Etter dagens straffe­lov § 228 kan en legems­for­nær­mel­se være straffri når den er frem­pro­vo­sert. I 2005-straffe­lo­ven fin­ner vi til­sva­ren­de i § 271, som er litt tyde­li­ge­re for­mu­lert. Om paven skul­le ha slått i en slik situa­sjon han viser til, så vil­le det kan­skje ikke ha vært straff­bart etter norsk lov.

Vi kan også more oss eller grå­te over poli­ti­ke­res for­søk på å ved­ta hva som skal anses som his­to­ris­ke sann­he­ter og hvor­dan den­ne skal kun­ne beskri­ves. Det gjel­der Tyr­kias folke­mord i Arme­nia, Frank­ri­kes opp­tre­den i Alge­rie og hvor­dan USAs his­to­rie skal frem­stil­les i sko­len. Og vi har selv­føl­ge­lig de lan­de­ne som har et for­bud mot Holo­caust-for­nek­ting. Det er ikke lett å få sam­men­heng i at man vil til­la­te at det som er hel­lig for mus­li­mer kren­kes, og sam­ti­dig for­by noen å hev­de at Holo­caust ikke fant sted.

Det alle for­nuf­ti­ge men­nes­ker uan­sett må kun­ne enes om, er at det er gren­ser for hva slags reaka­sjo­ner mot and­res ytrin­ger som kan aksep­te­res. Ter­ror og drap, sto­re øde­leg­gel­ser osv, er ikke aksep­ta­belt.

Men de ster­ke reak­sjo­ne­ne vi ser i en del land, skjer ikke i et vakum. På Lør­dags­revy­en 17. janu­ar i år had­de Afrika­kor­re­spon­dent Sver­re Tom Rad­øy et inn­slag om Niger, hvor reak­sjo­ne­ne mot Frank­ri­ke har vært ster­ke. Han for­tal­te bl.a. at Niger er ver­dens fjer­de størs­te eks­por­tør av uran, uran som stort sett går til Frank­ri­kes atom­kraft­verk. Frank­ri­ke har full kon­troll over den­ne han­de­len, og det blir vel ikke så mye pen­ger igjen i Niger. Gam­le koloni­mak­ter har etter­latt seg man­ge kruttøn­ner som det ikke skal så vel­dig mye til å anten­ne. Og ves­ten gene­relt og USA spe­si­elt har skapt man­ge nye kruttøn­ner ved sin inn­blan­ding i and­re land og sin støt­te til Israel. Man må nok se en del av reak­sjo­ne­ne mot det­te bak­tep­pet.

Jeg tar også med at det frans­ke tegne­se­rie­bla­det Spi­rou kom­mer med en egen “Je suis Char­lie” utga­ve, hvor inn­tek­te­ne går til Char­lie Hebdo og fami­lie­ne til de drep­te. Det kan bestil­les her.

De sto­re frans­ke og bel­gis­ke tegne­se­rie­for­la­ge­ne har annon­sert at de i febru­ar vil kom­me med et album på 2–300 sider som en hyl­lest til Char­lie Hebdo, og de som ble drept i ter­ror­an­gre­pet. Også inn­tek­te­ne fra det­te vil gå til de etter­lat­te.

Print Friendly, PDF & Email