Charlie og opphavsretten — bruk av (andres) bilder i nyhetsdekning

Etter dra­pe­ne på med­ar­bei­de­re i det frans­ke tids­skrif­tet Char­lie Hebdo, har man­ge av bladets bil­der blitt gjen­gitt i media ver­den over.  Jeg har selv brukt et par teg­nin­ger fra Char­lie Hebdo, og noen and­re teg­nin­ger, i min kom­men­tar Char­lie og oss and­re.

Char­lie Hebdo-saken er først og fremst en sak om ytrings­fri­het. Tar vi med ter­ror­ak­sjo­nen mot det jødis­ke super­mar­ke­det i Paris, blir det også en sak om anti­se­mit­tis­me. Det­te er det vik­tigs­te.

Men jeg lar sjel­den mulig­he­ten til å kom­men­te­re noen opp­havs­retts­spørs­mål med utgangs­punkt i aktu­el­le saker gå fra meg. Der­for spørs­må­let: Kan vi nå fritt gjen­gi teg­nin­ger fra Char­lie Hebdoe (og and­re pub­li­ka­sjo­ner)? De spres over hele ver­den, men jeg begren­ser meg til det som gjel­der i Nor­ge.

I utgangs­punk­tet er sva­ret nei. Opp­havs­man­nen har ene­rett til å frem­stil­le eksemp­lar av sitt verk, og å gjø­re det til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten. De som nå gjør teg­nin­ge­ne til­gjen­ge­lig, frem­stil­ler eksemp­lar og gjør ver­ke­ne til­gjen­ge­lig.

Men så enkelt er det ikke. Vi har en bestem­mel­se om gjen­gi­vel­se av bil­der i kri­tis­ke og viten­ska­pe­li­ge frem­stil­lin­ger, lære­bø­ker og bio­gra­fi­er i ånds­verk­lo­ven § 23. Men den­ne lar vi lig­ge den­ne gan­gen.

Den sen­tra­le bestem­mel­sen når det gjel­der bruk av bil­der i nyhets­sa­ker, er ånds­verk­lo­ven § 23a, hvis førs­te ledd lyder:

Offent­lig­gjort kunst­verk og offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk kan gjen­gis i aviser, tids­skrif­ter og kring­kas­ting ved omta­le av dags­hen­ding. Det­te gjel­der like­vel ikke verk som er skapt med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i aviser, tids­skrif­ter eller kring­kas­ting. Opp­havs­man­nen har krav på veder­lag med mind­re det gjel­der dags­hen­ding knyt­tet til det ver­ket som gjen­gis.

Bestem­mel­sen gjel­der også for foto­gra­fis­ke bil­der, det føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 43a, tred­je ledd.

Teg­nin­ge­ne i Char­lie Hebdo er kunst­verk, og de er offent­lig­gjort.

Atten­ta­tet mot Char­lie Hebdo er uten tvil en dags­hen­ding. Det sam­me er utgi­vel­sen av det førs­te num­me­ret etter atten­ta­tet. En omta­le kan være mer enn bare en nyhets­mel­ding, og inklu­de­re f.eks. kom­men­ta­rer.

En begrun­nel­se for den­ne rege­len er at det kan ta tid å inn­hen­te sam­tyk­ke til bru­ken av bil­der, og at det ikke all­tid blir tid til å gjø­re det­te i et hek­tisk nyhets­bil­de. At det er en dags­hen­ding, inne­bæ­rer at det er noe som er aktu­elt i dag. Om man behand­ler en for­ti­dig dags­hen­ding i et his­to­risk til­bake­blikk, gjør ikke det­te tids­hen­sy­net seg gjel­den­de på sam­me måte. Om noen lager en featu­re­ar­tik­kel om sati­ris­ke teg­nin­ger og reli­gion, da bør man kun­ne kla­re­re rett­gi­he­te­ne til det som bru­kes. Men for­ti­di­ge dags­hen­din­ger kan aktua­li­se­res gjen­nom en aktu­ell dags­hen­ding, og da må kan­skje også his­to­ri­en behand­les som en dags­hen­ding. Hol­der vi oss til Char­lie Hebdo, har omta­le av angre­pet i 2011 blitt aktua­li­sert med det sis­te angre­pet, for å set­te det sis­te atten­ta­tet i kon­tekst. Det aktua­li­se­rer også Jyl­lands­pos­tens Muham­med­ka­ri­ka­tu­rer, og dis­ku­sjo­nen og brå­ket som fulg­te etter den.

Bestem­mel­sen har stått uend­ret siden 1995, og medie­vir­ke­lig­he­ten har end­ret seg dra­ma­tisk i løpet av de 20 åre­ne som har gått siden det­te. Bestem­mel­sen gir også rett til gjen­gi­vel­se i maskin­les­bar form, i og med at den ikke er avgren­set mot det­te. Så nett­avi­se­ne omfat­tes også, selv om det ikke var man­ge nett­avi­ser vår­en 1995, om noen i det hele tatt.

Men hva med blog­ger og and­re sosia­le medi­er? Det er ikke åpen­bart at det­te skal reg­nes som aviser, tids­skrif­ter eller kring­kas­ting. Men det kan argu­men­te­res for at blog­ger hvor man ta opp og kom­men­te­rer dags­hen­din­ger, som den­ne, bør omfat­tes. Gren­se­ne mel­lom uli­ke medie­ty­per er uan­sett ikke skarp. Jeg synes ikke det er lett å trek­ke en gren­se mel­lom en blogg­kom­men­tar som den­ne og en avis­kom­men­tar. Enda vans­ke­li­ge­re blir det når aviser, som f.eks. Nett­avi­sen, har blog­ger som en del av avis­kon­sep­tet. Selv tar jeg sjan­sen på å bru­ke bil­der på min blogg, med hjem­mel i den­ne bestem­mel­sen.

Men bestem­mel­sen gjel­der ikke verk som er skapt med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i aviser, tids­skrif­ter eller kring­kas­ting. Her sli­ter alle medi­er. Teg­nin­ge­ne i Char­lie Hebdo er alle laget for gjen­gi­vel­se i avis eller tids­skrift.  Bestem­mel­sen er en bestem­mel­se som skal hind­re snyl­ting på and­re medi­er. Man skal ikke bare kun­ne ta and­res gode illust­ra­sjo­ner til en nyhets­sak, og bru­ke dem i sin egen pub­li­ka­sjon. Som nevnt gjel­der bestem­mel­sen også for foto­gra­fis­ke bil­der. Så vi kan hel­ler ikke bru­ke foto­gra­fi­er laget for and­re medi­er i med­hold av den­ne bestem­mel­sen.

Helt bok­sta­ve­lig kan man nep­pe ta det­te unn­ta­ket for teg­nin­ger skapt med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i aviser og tids­skrif­ter. Teg­nin­ger laget for pub­li­se­ring i et tegne­se­rie­blad omfat­tes nep­pe. Om en teg­ning fra et slikt blad gjen­gis i for­bin­del­se med en dags­hen­ding, kon­kur­re­rer det nep­pe med ori­gi­nal­pub­li­ka­sjo­nen. Det lig­ger vide­re en modi­fi­ka­sjon i at det skal være skapt med hen­blikk på en slik pub­li­se­ring. At det fak­tisk gjen­gis i en avis eller tids­skrift betyr ikke at bil­det ble skapt med slik gjen­gi­vel­se som for­mål.

I utgangs­punk­tet er bestem­mel­sen i § 23a en tvangs­li­sens, hvil­ket betyr at man ikke behø­ver å spør­re om lov til å bru­ke bil­de­ne, men må beta­le for bru­ken. Det­te gjel­der ikke hvis det gjel­der dags­hen­ding knyt­tet til det ver­ket som gjen­gis”. Da kan bil­det bru­kes fritt. Atten­ta­tet var i seg selv ikke knyt­tet til et bestemt verk, så det vil­le i seg selv ikke gitt grunn­lag for veder­lags­fri bruk av bil­der fra Char­lie Hebdo. Men den førs­te utga­ven etter atten­ta­tet, da gjel­der nyhets­sa­ken ikke bare at bladet utgis, men også inn­hol­det i det som utgis — alt­så ver­ke­ne.

At man kan bru­ke bil­der veder­lags­fritt i en sak som gjel­der selve ver­ket, er et styk­ke på vei et uttrykk for at ytrings­fri­he­ten her trum­fer opp­havs­ret­ten. Man kun­ne f.eks. gjen­gi Edvard Munchs “Skrik” da bil­det ble stjå­let, da det kom til­ba­ke, da det ble vist fram førs­te gang etter res­tau­re­ring, og da Petter Olsen solg­te sitt eksemp­lar. Nå har Munchs ver­ker falt i det fri, så nå kan de bru­kes fritt.

Spørs­må­let er om det­te må strek­kes så langt at ret­ten til fri bruk også må omfat­te bil­der som er laget med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i aviser, tids­skrif­ter eller kring­kas­ting”. Gjel­der dags­hen­din­gen en teg­ning i en avis eller tids­skrift, da blir det uhold­bart om det­te ikke skal kun­ne gjen­gis i en nyhets­sak. Siden det er laget for gjen­gi­vel­se i aviser eller tids­skrif­ter, gir ikke ord­ly­den i § 23a hjem­mel for å bru­ke bil­det. Jeg mener like­vel at de bør kun­ne gjen­gis. Man bur­de f.eks. kun­ne gjen­gi Jyl­lands­pos­tens Muham­med­ka­ri­ka­tu­rer for å kun­ne for­kla­re hva som var utgangs­punk­tet for stri­den, selv om teg­nin­gen var laget for gjen­gi­vel­se i en avis.

Hvis ikke bil­de­ne kan gjen­gis, da kan man hel­ler ikke for­mid­le hva saken om Char­lie Hebdo gjel­der, utover bru­ta­le drap og de tross dra­pe­ne har klart å gi ut en ny utga­ve. Det kan argu­men­te­res for at man også bør kun­ne bru­ke and­re bil­der fra Char­lie Hebdo for å for­kla­re hva slags pub­li­ka­sjon det­te er. Om vi ser bort fra at alle teg­nin­ge­ne i Char­lie Hebdo er laget for gjen­gi­vel­se i tids­skrif­tet, vil­le man kun­ne ha gjen­gitt dis­se i til­knyt­ning til dags­hen­din­ge­ne etter bestem­mel­sens hoved­re­gel, men Char­lie Hebdo vil­le hatt krav på veder­lag.

For­hol­det mel­lom ytrings­fri­het og opp­havs­rett er gans­ke uav­klart. Det er ikke tvil­somt at opp­havs­rett anses som en begrens­ning av ytrings­fri­he­ten som er nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn, i den grad den begren­ser ytrings­fri­he­ten. Å kun­ne gjen­gi and­res ytrin­ger uten sam­tyk­ke og uten å beta­le veder­lag , er ikke en vik­tig del av ytrings­fri­he­ten. Men det betyr ikke at opp­havs­ret­ten kan opp­rett­hol­des fullt og helt, også der den fak­tisk kol­li­de­rer med ytrings­fri­he­ten — slik den vil gjø­re i dek­nin­gen av Char­lie Hebdo.

En av de leden­de for­kjem­per­ne for fri pro­gram­vare, Richard Stall­man, har sagt at ‘free’ i ‘free soft­ware’ er “Free as in free speech, not as in free beer”. Om man må beta­le er rime­lig veder­lag for bru­ken av and­res verk, er ikke et hin­der for ytrings­fri­he­ten, så len­ge man fak­tisk har rett til å gjen­gi ver­ke­ne.

Det kan også hev­des at bil­der her må kun­ne gjen­gis i med­hold av den gene­rel­le sitat­re­ge­len. Det har vært skep­sis til å anven­de sitat­re­ge­len for bil­der, da det gjene vil inne­bære at man gjen­gir hele ver­ket (bil­det). Men kon­se­kvent er det­te ikke, og man kan også site­re verk i sin hel­het — f.eks. et dikt. Film­si­tat er til­latt etter sitat­re­ge­len. En film består av et stort antall enkelt­bil­der, og hvert enkelt av dis­se bil­de­ne er i seg selv ver­net enten som foto­gra­fisk verk eller foto­gra­fisk bil­de. Man aksep­te­rer gjen­gi­vel­se av hele foto­gra­fi­et, endog av en serie foto­gra­fi­er, når dis­se utgjør et utdrag (sitat) av en stør­re hel­het. Det kan hev­des at man på til­sva­ren­de måte bør kun­ne site­re enkel­te deler av bladet Char­lie Hebdo, også bil­der, som en del av en stør­re hel­het — nem­lig samle­ver­ket Char­lie Hebdo. Men ingen kan si sik­kert, med to stre­ker under sva­ret, at det­te fak­tisk er lov etter dagens reg­ler.

Jeg mener at ytrings­fri­he­ten bør slå gjen­nom i en sak som den­ne, slik at bil­der må kun­ne gjen­gis. Det er mest fris­ten­de å lene seg på sitat­re­ge­len. Da unn­går man også sær­pro­ble­met med bil­der som er laget for gjen­gi­vel­se i avis eller tids­skrift.

Om man lener seg på sitat­re­ge­len, så må det som site­res set­tes inn i en kon­tekst, det må skje i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger”. Man kan ikke fritt for­sy­ne seg med teg­nin­ger fra Char­lie Hebdo eller and­re og bru­ke dem som illust­ra­sjo­ner, og vise til sitat­ret­ten.

Set­tes det inn i en sam­men­heng hvor man skri­ver om Char­lie Hebdo, da vil kra­vet om kon­tekst være opp­fylt. Man vil nok også kun­ne bru­ke dem i and­re sam­men­hen­ger, f.eks. om man skri­ver om avis­sa­ti­re, kari­ka­tu­rer osv. Men å bru­ke dem som mer løs­rev­ne illust­ra­sjo­ner til saker hvor de måte pas­se, da er man defi­ni­tivt uten­for sitat­ret­ten.

Skil­let mel­lom dags­hen­din­ger som gjel­der selve ver­ket og and­re dags­hen­din­ger, er vik­tig utover spørs­må­let om hvor­vidt det skal beta­les veder­lag eller ikke. For det sier også, om enn indi­rek­te, at man kan bru­ke bil­der for å illust­re­re dags­hen­din­ger med egne­de bil­der, uten at dags­hen­din­gen gjel­der akku­rat dem.

Jeg har i min kom­men­tar Char­lie og oss and­re, brukt jeg to bil­der fra Char­lie Hebdo, for­si­den til sis­te num­mer, og en tid­li­ge­re for­si­de med en teg­ning av pre­si­dent François Hol­lande. I til­legg har jeg brukt fire bil­der som ikke er fra Char­lie Hebdo. Jeg har tatt dem med som eksemp­ler på and­re teg­nin­ger som har vakt reak­sjo­ner, og som der­for har en rele­vans i for­hold til Char­lie Hebdo-saken, men den aktu­el­le dags­hen­din­gen gjel­der ikke dis­se bil­de­ne. Til­knyt­nin­gen til Char­lie Hebdo-saken er hel­ler ikke så nær at man kan si at de aktua­li­se­res gjen­nom den­ne, slik jeg mener man må kun­ne si om Jyl­lands­pos­ten Muham­med­ka­ri­ka­tu­rer. Defire bil­de­ne er en teg­ning som Finn Graff har teg­net for Dag­bla­det, to tegne­se­rie­stri­per (gjen­gitt som ett bil­de) av  Mads Erik­sen som ble pub­li­sert i Adress­avi­sen, og en teg­ning av Ger­hard Hade­rer som ble pub­li­sert i en bok. I til­legg har jeg brukt et foto­gra­fi av Erik Pau­ser.

Da jeg skrev den kom­men­ta­ren, tenk­te jeg ikke langt nok. Jeg tenk­te at det­te var bruk i for­bin­del­se med en dags­hen­ding, og at sam­tyk­ke der­for ikke vil­le være nød­ven­dig. Men jeg over­så at alle dis­se bil­de­ne, bort­sett fra det av Ger­hard Hade­rer, var laget for gjen­gi­vel­ser i aviser eller tids­skrif­ter. Jeg prø­ver å hol­de min opp­havs­retts­li­ge sti ren. Jeg har i etter­tid fått sam­tyk­ke fra Finn Graff og Erik Pau­ser, så jeg har mitt på det tør­re når det gjel­der deres bil­der (selv om jeg strengt tatt skul­le ha spurt på for­hånd). Jeg har også sendt en fore­spør­sel til Mads Erik­sen, men han har til nå ikke svart.

Van­lig­vis bru­ker jeg enten bil­der jeg har tatt selv, eller bil­der som er lisen­siert for fri bruk, som illust­ra­sjo­ner i min blogg. Bru­ker jeg and­res bil­der som ikke er lisen­siert for fri bruk på måter som ikke er trygt innen­for bestem­mel­se­ne for fri bruk, plei­er jeg å spør­re først. Jeg kan ikke hus­ke at jeg noen gang har fått nei til å bru­ke bil­der når jeg har spurt. Og alle set­ter pris på at man spør først, og ikke bare bru­ker dem uten å bry seg om foto­graf eller opp­havs­mann.

Jeg sat­ser på at reson­ne­men­tet bærer når det gjel­der gjen­gi­vel­se av teg­nin­ger fra Char­lie Hebdo, slik at jeg ver­ken behø­ver å inn­hen­te sam­tyk­ke eller beta­le veder­lag. Jeg tror vel også at den over­le­ven­de delen av redak­sjo­nen i Char­lie Hebdo har annet å ten­ke på enn en fore­spør­sel fra en norsk blog­ger om hvor­vidt det er OK at jeg også gjen­gir et par av de teg­nin­ger som gjen­gis i media ver­den over.

Ger­hard Hade­rers teg­ning ble laget til en bok, ikke for avis eller tids­skrift. Så jeg behø­ver ikke å inn­hen­te sam­tyk­ke for å bru­ke det bil­det.

Men § 23a stil­ler meg over­for enda et pro­blem. Jeg behø­ver ikke spør­re om lov til å bru­ke bil­de­ne. Opp­havs­man­nen har krav på veder­lag. Det fin­nes pro­se­dy­rer for å fast­set­te stør­rel­sen på veder­la­get, om man ikke blir eni­ge om det­te. Men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Men bestem­mel­sen sier ikke noe om at man har plikt til å vars­le opp­havs­man­nen om gjen­gi­vel­se av den­nes verk i med­hold av en tvangs­li­sens. Jeg kjen­ner hel­ler ikke til noen etab­ler­te ruti­ner for å vars­le om slik bruk. Betyr det at rege­len for­ut­set­ter at opp­havs­man­nen opp­da­ger bru­ken, og så sen­der et krav?

Print Friendly, PDF & Email