Ytringsfrihet og krenkelser

[Jeg send­te den­ne til Aften­pos­ten, men de vil­le ikke bru­ke plass på den, så der­for kom­mer den her i ste­det.]

Ytrings­fri­het er en grunn­leg­gen­de ver­di og rett i et demo­kra­tisk sam­funn. Ytrings­fri­he­ten er ikke abso­lutt, slik fle­re poli­ti­ke­re i dag fin­ner det oppor­tunt å påstå. Men begrens­nin­ge­ne skal være ”nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn”, som det heter i Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nens artik­kel 10.

Ret­ten til å kren­ke er en vik­tig del av ytrings­fri­he­ten, selv om den hel­ler ikke er abso­lutt. Men at ret­ten er vik­tig, betyr ikke at det er vik­tig at noen kren­kes. Gra­den av ytrings­fri­het måles ikke i hvor man­ge som vil kren­ke mus­li­mer eller and­re. Ret­ten til å kren­ke er vik­tig for­di kri­tikk lett kan bli omde­fi­nert til kren­kel­ser av de som ikke liker den. Det er ikke vans­ke­lig å fin­ne eksemp­ler på at kri­ti­ke­re har blitt for­fulgt og dømt for­di de angi­ve­lig har kren­ket stats­over­ho­der, reli­gion og reli­giø­se leder­skik­kel­ser, osv. Det er den­ne ret­ten til kri­tikk som er vik­tig, og da får vi ta kren­kel­se­ne med på kjø­pet.

De fles­te av oss øns­ker ikke å kren­ke eller såre noen. Vi hol­der gjer­ne litt igjen for å unn­gå det. Det er det­te vi opp­fat­ter som høf­lig­het og folke­skikk. Man kan være kri­tisk til en del kren­ken­de ytrin­ger, og sam­ti­dig for­sva­re ret­ten til å kren­ke. At man selv ikke vil kren­ke and­re og bekla­ger and­res kren­ken­de utsagn, betyr ikke at tar avstand fra deres rett til å frem­set­te sli­ke utsagn.

Teg­nin­ger av Muham­med står i en sær­stil­ling. At mus­li­mer ikke vil avbil­de sin pro­fet, er selv­sagt helt greit. Men et reli­giøst for­bud i Islam gjel­der ikke for oss som ikke er mus­li­mer. Det er uak­sep­ta­belt at noen vil tvin­ge sine reli­giø­se reg­ler på hele sam­fun­net. Det var det­te Jyl­lands­pos­ten øns­ket å mar­ke­re da de tryk­ket sine Muham­med­ka­ri­ka­tu­rer.

Ytrings­fri­he­ten gir også en rett til å ta avstand fra kren­kel­ser og gi uttrykk for at man mener seg kren­ket. Men virke­mid­le­ne må være innen­for det aksep­tab­le. Drap, draps­trul­ser og hær­verk er uak­sep­ta­belt. Vi kan ikke aksep­te­re at noen vil true oss til taus­het. Sli­ke trus­ler fører lett til fle­re kren­kel­ser, som en mar­ke­ring av at man ikke gir etter for trus­le­ne.

Print Friendly, PDF & Email