Skøytesport

Bil­det øverst viser Håvard Bøkko i 2007. Det er tatt av McSmit, Wiki­me­dia Com­mon. CC BY-SA 3.0

Jeg er ikke sær­lig sports­in­ter­es­sert. Van­lig­vis hop­per jeg over avi­se­nes sports­si­der. Men da jeg blad­de meg for­bi sports­si­de­ne i Aften­pos­ten i dag mor­ges, falt blik­ket mitt på en artik­kel om de evi­ge opti­mis­ter i skøyte­spor­ten, med over­skrif­ten “Vi har noe på gang nå” (har ikke fun­net den sam­me på nett).

Da jeg voks­te opp, var skøyte­løp vel­dig stort. Jeg kjøp­te pro­gram­mer til mes­ter­ska­pe­ne, og noter­te pas­se­rings­ti­der og runde­ti­der. Det var uli­de­lig spen­nen­de. I dag er spor­ten på sot­te­seng, inter­es­sen gene­relt er laber og min inter­es­se er null.

Sver­re Lun­de Peder­sen utta­ler seg til Aften­pos­ten:

Jeg skjøn­ner jo at det er stør­re inter­es­se for ski­idret­ten. Vi har jo ikke levert de resul­ta­te­ne som lang­renn for eksem­pel har gjort de sis­te seson­ge­ne. Men nå føler jeg at vi har noe på gang. Jeg har selv vært på pal­len fle­re gan­ger den­ne seson­gen. Føler at vi er på vei opp­over. Og får vi gode resul­ta­ter så tror jeg inter­es­sen vil øke …”

Sor­ry, Sver­re Lun­de Peder­sen. Det hol­der ikke med en og annen pall­plas­se­ring. Skøyte­spor­ten har ingen frem­tid annet enn for noen få utvalg­te entu­si­as­ter og ner­der. Det er bare å inn­se: Skøye­løp er dre­pen­de kje­de­lig. To og to går de rundt og rundt og rundt og rundt.

Skøyte­sport var en flott radio­idrett. Det skjed­de svært lite. Alt var en kamp mot klok­ka, og tide­ne kan man for­tel­le på radio. Man­ge­len på action gjor­de at det lil­le som skjed­de, lot seg for­mid­le på radio. Det var ikke mye vi gikk glipp av ved ikke å kun­ne se det. Run­de­ne var rela­tivt kor­te. Det var ikke alt for mye død­tid mel­lom pas­se­rings­punk­te­ne, som måt­te fyl­les ut med tørr­prat. Det var noen slen­gen­de, løse armer, veks­le foran eller bak, tran­ge skjær, å hol­de snø­kan­ten (som fak­tisk var en snø­kant den gang skøyte­løp var en uten­dørs idrett), og at en begyn­te å bli stiv. Da skøyte­lø­pe­ne flyt­tet fra radio til TV, kun­ne vi selv se hvor kje­de­lig det egent­lig er.

Noe av det spen­nen­de med et skøyte­stev­ne var den sam­le­de dra­ma­tur­gi­en mot sam­men­lagt­sei­e­ren. Vil­le de typis­ke sprin­te­re og mel­lom­dis­tanse­lø­per­ne kla­re å beva­re for­spran­get de had­de opp­ar­bei­det før den avgjø­ren­de 10.000-meteren? Eller vil­le de typis­ke lang­dis­tanse­lø­per­ne (som var mine hel­ter den gang jeg fulg­te med på det­te), kla­re å hen­te inn for­spran­get? Pas­se­rings­ti­de­ne, hvor man tok et halv­se­kund her og et halv­se­kund der, kan­skje mer hvis en av kon­kur­ren­te­ne sprek­ker. Tre etter skje­ma til … Det gjor­de skøyte­spor­ten spen­nen­de. Da man intro­du­ser­te VM og ver­dens­cup på enkelt­dis­tan­ser, for­svant mye av den spen­nin­gen.

Vi inter­es­se­rer oss gjer­ne mest for det vi hol­der på med selv. Man­ge i Nor­ge går på ski, og da blir kon­kur­ran­ser på det­te områ­det inter­es­san­te — også for de som bare går en ski­tur en gang i blant. Selv syk­ler jeg, selv om jeg ald­ri har kon­kur­rert på syk­kel — og nep­pe noen gang kom­mer til å gjø­re det. Det har nok bidratt til at jeg synes det er spen­nen­de å føl­ge med på syk­kel. At jeg gjer­ne til­brin­ger som­mer­en i Frank­ri­ke, og da kom­mer litt nær­me­re Tour de Fran­ce-sir­ku­set, har sik­kert også gjort sitt. Men syk­kel kan også være gans­ke kje­de­lig: Man syk­ler i fire til seks timer, og så avgjø­res det i løpet av en hek­tisk og kao­tisk spurt. Det er ikke uten grunn at TV-sen­din­ger fra syk­kel­ritt gjer­ne star­ter først når ryt­ter­ne har syk­let noen timer.

Ikke man­ge går på skøy­ter. Da jeg voks­te opp var skøyte­ba­nen et van­lig møte­sted der jeg bod­de. Jeg til­brak­te gans­ke mye tid der. Skøyte­ba­nen lå der, gra­tis og fritt til­gjen­ge­lig. Vi veks­let mel­lom å spil­le ishockey og “gå run­der”. Alt var helt uor­ga­ni­sert, og fritt for voks­ne som skul­le for­tel­le oss hva vi skul­le gjø­re og hvor­dan vi skul­le gjø­re det. I opp­veks­ten gikk jeg mer på skøy­ter enn på ski. Men det er man­ge år siden sist jeg had­de skøy­ter på bena.

Det er man­ge grun­ner til at jeg føl­ger lite med på sport. En grunn er over­met­ning. En gang var det noen få sto­re sports­hel­ger i løpet av vin­ter­se­son­gen. Da kun­ne man øde­leg­ge de hel­ge­ne ved å sit­te inne og føl­ge med på sports­sen­din­ger. Nå skjer det alt for mye, hele tiden. Da kob­ler jeg gjer­ne ut. Livet er for kort til å føl­ge med på alle sports­sen­din­ge­ne.

Man for­sø­ker sta­dig å gjø­re idret­ter mer pub­li­kums­venn­li­ge, hvil­ket i prak­sis vil si mer TV-venn­lig. I ski­sky­ting har man klart det. En idrett som var gans­ke sær og for de spe­si­elt inter­es­ser­te da jeg voks­te opp, har blitt stor TV-under­hold­ning. Kje­de­li­ge idret­ter, som skøy­ter, taper i den sam­men­hen­gen kon­kur­ran­sen om folks tid og opp­merk­som­het.

Noe som i utgangs­punk­tet er kje­de­lig, blir ikke mer inter­es­sant av at man får mer av det. Ver­dens­cup og mes­ter­skap på enkelt­dis­tan­ser gjør ikke skøyte­løp mer inter­es­sant. Dess­uten mang­ler sli­ke arran­ge­men­ter det som var høyde­punk­tet i gam­mel­dag­se mes­ter­skap: Hvor­dan går det på 10.000-meteren?

Man for­sø­ker seg sta­dig mer med fel­les­start. I prak­sis har man fått med seg noe av det kje­de­ligs­te fra syk­kel­spor­ten. En 50km på ski, hvor man går 49,5km i sam­let flokk, og så avgjør det hele på opp­lø­pet, er gans­ke uin­ter­es­sant. Lag­spil­let under­veis i et syk­kel­ritt, det har man ikke klart å over­fø­re til f.eks. ski. Da må man utvik­le lag­ten­kin­gen og gå som et lag, hvor alle på laget har uli­ke rol­ler med et fel­les mål om å få dagens kap­tein til å vin­ne. Ryt­ter­ne på laget gle­der seg over sei­e­ren, selv om de ikke selv skå­ret målet. I syk­kel ser vi at ryt­te­re som lig­ger langt bak, etter å ha slitt seg ut på å kjø­re dagens kap­tein i posi­sjon, løf­ter hen­de­ne og jub­ler når de får høre at deres mann har vun­net. Og i syk­kel deler hele laget pre­mie­pen­ge­ne som kjø­res inn. Det er ikke slik at “The win­ner takes it all”, mens hjel­per­ne ikke får noe.

De fles­te av oss får våre hel­ter i gans­ke ung alder. Vi hører fort­satt på den musik­ken vi voks­te opp med. Folk i min gene­ra­sjon kan nos­tal­gisk ten­ke til­ba­ke på stor­he­ter som Knut Johan­nes­sen og Fred Anton Mai­er, kan­skje de fire S’ene, samt gode og sjar­me­ren­de neder­len­de­re som Ard Schenck og Kees Ver­kerk. Så kan vi erg­re oss over svens­ker som John­ny Nils­son og John­ny Hög­lin, som var ufor­skam­me­de nok til å vin­ne løp som “vi” skul­le ha vun­net. Om vi hus­ker noen skøyte­ti­der, er det gjer­ne deres rekor­der vi hus­ker. Og vin­ner man OL-gull på hjem­me­bane, da hus­kes man også. Så duk­ker det opp noen nye navn, som bare er navn som flim­rer for­bi. Vi får ikke noe for­hold til dem, med mind­re vi er blant de spe­si­elt inter­es­ser­te.

Skøyte­løp er for de spe­si­elt inter­es­ser­te og ellers nos­tal­gi for de av oss som har vokst opp med at det­te var den sto­re vin­ter­idret­ten. Man kan nok kla­re å hol­de liv i den en stund ved uli­ke for­mer for kuns­tig ånde­drett. En del av det kuns­ti­ge ånde­dret­tet er at man­ge sports­jour­na­lis­ter også har vokst opp med at skøyte­løp var stort og spen­nen­de, og har man kjøpt ret­tig­he­ter til skøy­ter (som man nep­pe behø­ver å beta­le vel­dig mye for), da må man også sen­de noe.

Men noen stor frem­tid, det har den spor­ten ikke.

Print Friendly, PDF & Email