Larvik forliksråd har overdreven tro på egen kompetanse

For­liks­rå­det i Lar­vik har gått ut for å adva­re for­eld­re og beste­for­eld­re mot barns bruk av nett­por­no, som de i føl­ge for­liks­rå­det kan risi­ke­re å måt­te beta­le for.

Det er en risiko­sport å kom­men­te­re retts­li­ge spørs­mål bare på bak­grunn av avis­om­ta­ler. Men noen gan­ger er det vans­ke­lig ikke å rea­ge­re. Så det må bli med de sed­van­li­ge for­be­hold om at saken er kor­rekt gjen­gitt i avi­sen, og at vesent­li­ge opp­lys­nin­ger ikke er ute­latt, osv.

Ofte i medie­om­ta­ler av saker for ret­ten må man være var­som, og even­tu­elt ta for­be­hold for­di det som regel er en part i en kon­flikt som utta­ler seg. Men i det­te til­fel­let er det for­liks­rå­dets leder og and­re med­lem­mer av for­liks­rå­det som utta­ler seg, så da gjør ikke det­te hen­sy­net seg gjel­den­de.

For­liks­rå­det er i utgangs­punk­tet et mek­lings­or­gan, som skal prø­ve å for­li­ke par­te­ne i en tvist. Det er et lek­manns­or­gan. Det er ikke krav om at med­lem­me­ne skal ha juri­disk kom­pe­tan­sen, og stort sett har de det ikke. Det enes­te kra­vet er at de skal være “sær­lig egnet”, og behers­ke norsk skrift­lig og munt­lig godt. De opp­nev­nes av kom­mune­sty­ret.

For­liks­rå­det kan avsi dom i vis­se saker, som er nær­me­re angitt i tviste­lo­ven § 6–10. Men for­liks­rå­det står også fritt til å la være å avsi en dom, i mot­set­ning til dom­me­re i ting­ret­ter, lag­manns­ret­ter og Høy­este­rett. Om en sak rei­ser vans­ke­li­ge, juri­dis­ke spørs­mål, da kan for­liks­rå­det la være å avsi dom — og det er fris­ten­de å leg­ge til at de bør la være å avsi dom. Men det for­ut­se­ter at de kjen­ner sin egen (in)kompetanse.

I prak­sis avsi­er for­liks­råd man­ge fra­værs­dom­mer. Det er typisk i for­bin­del­se med inn­dri­vel­se av penge­krav, hvor man må ha det som kal­les et tvangs­grunn­lag, f.eks. en dom, for å kun­ne tvangs­inn­dri­ve et krav. Den inn­kla­ge­de, skyld­ne­ren, vet utmer­ket godt at han eller hun skyl­der pen­ger, og har ikke annet å kom­me med enn at ved­kom­men­de ikke har pen­ger å beta­le med. Man lar da være å møte, og i sli­ke saker kan for­liks­rå­det avsi dom i sam­svar med kla­ge­rens krav, når belø­pet er under 125.000 kr. På den­ne måten pro­du­se­rer for­liks­rå­det tvangs­runn­lag i en rek­ke saker. Av omta­len i Øst­lands­pos­ten frem­går det ikke om de sake­ne som omta­les fra­værs­dom­mer eller dom­mer avsagt når inn­kla­ge­de har møtt i for­liks­rå­det. En klar opp­ford­ring til alle som måt­te få en inn­kal­ling til for­liks­rå­det: Møt opp, så du ikke risi­ke­rer å få en fra­værs­dom mot deg.

Men for­liks­rå­det i Lar­vik er ikke beskjed­ne, og utta­ler seg om vans­ke­li­ge juri­dis­ke spørs­mål, sann­syn­lig­vis uten å inn­se spørs­må­le­nes vans­ke­lig­hets­grad og kom­plek­si­tet. Og uten å inn­se sin mang­len­de kom­pe­tan­se.  Det er vel også grunn til å tro at de avsi­er dom­mer i hen­hold til den juri­dis­ke opp­fat­nin­gen som de gir uttrykk for offent­lig.

Det­te sier for­liks­rå­dets leder Tore Fjeld­s­kår.

For­liks­rå­det kan lite gjø­re, selv om det kan være små­un­ger som har las­tet ned por­no­en.”

Feil. For­liks­rå­det står helt fritt til ikke å avsi dom, så det­te kan de gjø­re. Mener for­liks­rå­det at saken er for vans­ke­lig, kan de all­tid la være å avsi dom. Om det blir et resul­tat de ikke liker, kan de la være å avsi dom, og even­tu­elt over­late saken til en dom­stol med juri­disk kom­pe­tan­se — der­som kla­ge­ren vel­ger å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne.

Det fort­set­ter:

De kan være ti år gam­le, men med ett taste­trykk har de aksep­tert at de er over 18 år, påpe­ker leder av For­liks­rå­det i Larvik,Tore Fjeld­s­kår.”

En per­son under 18 år kan, med få unn­tak som er angitt i verge­måls­lo­ven, ikke inn­gå bin­den­de avta­le ver­ken for seg selv eller and­re. At man klik­ker på at man er over 18 år, gjør ikke at man blir bun­det som om man skul­le være over 18 år. En tiåring  blir ikke ansvar­lig som om de er myn­di­ge.

I Lar­vik har For­liks­rå­det dømt folk til å beta­le i de fles­te saker. De føler at de kom­mer til kort for­di pornosel­ska­pe­ne hev­der de ikke er omfat­tet av norsk ang­retts­lov for­di de er regist­rert uten­for EØS.”

Jeg lurer på hvor for­liks­rå­det har fått det­te fra. Det står ikke noe om det­te i angre­retts­lo­ven. I angre­rett­lo­ven § 1 førs­te ledd, heter det:

Loven gjel­der ved salg av varer og tje­nes­ter til for­bru­ker, når den nærings­dri­ven­de opp­trer i nærings­virk­som­het, og avta­len inn­gås ved fjern­salg eller salg uten­om fas­te for­ret­nings­lo­ka­ler.”

Det står ingen ting om at det­te ikke gjel­der hvis til­by­der er et sel­skap regist­rert uten­for EØS. Spørs­mål om juris­dik­sjon og lov­valg når varer og tje­nes­ter til­bys fra utlan­det, er vans­ke­lig — mye vans­ke­li­ge­re enn hva et for­liks­råd bør gi seg inn på å vur­de­re. Man kan ikke bare ta en porno­sel­gers påstan­der om noe slikt for god fisk, og døm­me i hen­hold til det.

Men når de skal kre­ve inn pen­ge­ne føl­ger de norsk lov til punkt og prik­ke. Det synes jeg er uklart, fast­slår Knut Anvik.”

Knut Anvik er et annet med­lem av for­liks­rå­det. At han synes det er uklart at et uten­landsk sel­skap føl­ger norsk lov når de skal kre­ve inn pen­ger i Nor­ge, sam­ti­dig som de hev­der at vis­se reg­ler ikke gjel­der for dem, vit­ner bare om grunn­leg­gen­de for­stå­el­ses­svikt.

For­liks­rå­det kom­mer til kort når kreditt­sel­ska­pe­ne som kre­ver inn reg­nin­gen for pornosel­ska­pe­ne, viser til at det er tas­tet inn et mobil­num­mer, at en kode er mot­tatt og at den er brukt til å las­te ned por­no.”

Jeg lurer på hva slags rol­le for­liks­rå­det mener at de har, når de sier at de kom­mer til kort her. De kan bare la være å avsi dom.

– De blir stort sett dømt til å beta­le, for­tel­ler Fjeld­s­kår.

Årsa­ken er at de voks­ne i utgangs­punk­tet skal ha kon­troll med unge­nes bruk av nett og mobil.”

Igjen er det grunn til å spør­re hvor for­liks­rå­dets leder Tore Fjeld­s­kår har fått det fra. Skal for­eld­re kun­ne hol­des ansvar­lig for barns dis­po­si­sjo­ner, da må han en hjem­mel for å påleg­ge slikt ansvar. Det er ikke noe et for­slik­råd kan avgjø­re etter eget for­godt­be­fin­nen­de. Jeg fin­ner ingen slik hjem­mel.

Print Friendly, PDF & Email