Vi er alle Munch-arvinger

Munch-arving” Eli­sa­beth Munch-Elling­sen er sterkt kri­tisk til utstil­lin­gen Mel­gaard + Munch. Det må hun gjer­ne være, og vi and­re kan irri­te­re oss over nok et utspill fra den kan­ten. Selv har jeg ikke sett utstil­lin­gen, så den mener jeg ikke noe om.

Der­imot begyn­ner jeg å bli tem­me­lig lei av det selv­opp­nevn­te vok­ter­rå­det som gir seg ut for å være Munch-arvin­ger. Skal vi tro den­ne artik­ke­len i VG, er slekt­ska­pet med Edvard Munch slik:

Andrea var dat­ter til kunst­ne­rens bror, Peter-Andreas Munch, som døde bare 30 år gam­mel. Arne Munch-Elling­sen (78), som i dag sty­rer opp­havs­ret­tig­he­te­ne, er sønn av Andrea, og Edvard Munch er hans grand­on­kel.”

Hvor Eli­sa­beth Munch-Elling­sen kom­mer inn i bil­det, er jeg ikke helt sik­ker på. Ketil Bjørn­stad, som har skre­vet en bio­gra­fi om Edvard Munch, sier det­te til VG:

munch.screamEdvard Munch føl­te seg for­fulgt av Munch-Elling­sen-gre­nen av fami­li­en. Deres ustan­se­li­ge penge­krav og øns­ker om at han per­son­lig skul­le ta ansva­ret for sin nie­ses barn, vir­ket svært opp­ri­ven­de og for­styr­ren­de for Munch.”

Også and­re som utta­ler seg i den artik­ke­len beskri­ver et svært anstrengt for­hold mel­lom Edvard Munch og Munch-Elling­sen slek­ten.

Vel så inter­es­sant er det like­vel hva som fak­tisk sto i Edvard Munchs tes­ta­ment. Der kan vi lese føl­gen­de, om hvem som skal arve hva (tes­ta­men­tet kan leses hos Stat­ar­ki­vet i Oslo):

Under­teg­ne­de Edvard Munch bestem­mer her­ved som min sis­te vil­je:

Av mit bo gir jeg til min søs­ter Inger Munch kr 100.00 — ethund­re tusen kro­ner,

til min nie­se Andrea Elling­sen kr 40.000 — fir­ti­tu­sen kro­ner,

til tren­gen­de kunst­ne­res efter­lat­te kr 30.000 — tretti­tu­sen kro­ner.

Oslo kom­mu­ne får mine efter­lat­te Kunst­vær­ker, teg­nin­ger, tre­snitt, lito­gra­fi­er, rade­rin­ger samt tre­pla­ter til tre­snitt, lito­gra­fis­ke ste­ner, samt gra­ver­te kob­ber­pla­ter.

Det må ikke tryk­kes av mine lito­gra­fis­ke ste­ner, tre­pla­ter eller kob­ber­pla­ter. Der kan blott sel­ges 10 — ti — eksemp­la­rer av hver av mine efter­lat­te gra­fis­ke ver­ker.

Alle mine brev efter­la­ter jeg til min søs­ter Inger Munch. Det til­fal­ler hen­de også 100 — ethund­re gravü­rer efter eget valg.

Utkast til mine lite­rære arbei­der til­fal­ler Oslo kom­mu­ne som efter sak­kyn­di­ges skjønn bestem­mer hvor­vidt og i hvil­ken utstrek­ning dis­se skal offent­lig­gjø­res. .”

I føl­ge opp­lysn­ger på Arkiv­ver­kets nett­si­der, fikk Oslo kom­mu­ne de bil­de­ne som Edvard Munch had­de tes­ta­men­tert til sin søs­ter, etter hen­nes død i 1952.

Nie­sen Andrea Elling­sen ble alt­så til­gode­sett med et penge­be­løp, som etter dati­dens måle­stokk var bety­de­lig. Men ikke noe mer. Hun arvet ingen kunst­verk, og hel­ler ikke ret­tig­he­ter til Edvard Munchs kunst­verk. Hvor­dan hen­nes etter­kom­me­re på det­te grunn­lag har klart å til­ta seg rol­len som for­val­te­re av ret­tig­he­ter etter Edvard Munch, er et mys­te­ri­um.

Edvard Munch had­de ingen barn — i alle fall ikke noen kjen­te barn, og kun­ne fritt råde over det en etter­lot seg gjen­nom tes­ta­ment. Bil­de­ne til­falt Oslo kom­mu­ne. Vi som bor i Oslo er der­for like mye Munch-arvin­ger, i alle fall når det gjel­der kuns­ten, som etter­kom­mer­ne etter en nie­se som arvet et penge­be­løp.

Det er gans­ke ufor­ståe­lig at Munch­mu­se­et, som har for­val­tet arven på veg­ne av Oslo kom­mu­ne, har fun­net seg i den­ne inn­blan­din­gen fra Munch-Elling­sen fami­li­en. Og like ufat­te­lig er det at NRK lot seg dik­te­re av dis­se til å utta­le Munch med en fise­fin spiss u, i ste­det for slik som Edvard Munch uttal­te nav­net selv.

Nå er uan­sett Edvard Munchs bil­der fri, og vi kan dyt­te vekk den klam­me hån­den fra Munch-Elling­sen slek­ten. Eli­sa­beth Munch-Elling­sen kan, i lik­het med alle oss and­re, mene hva hun vil om utstil­lin­gen Mel­gaard + Munch, og vi and­re står helt fritt til ikke å ta hen­syn til hva hun måt­te mene.

Går vi til­ba­ke til VG-artik­ke­len jeg siter­te inn­led­nings­vis, kan vi også lese:

Ketil Bjørn­stad rea­ge­rer med van­tro på at NRK har latt seg dik­te­re av Arne Munch-Elling­sen, som for­val­ter Munchs pro­duk­sjon, til å utta­le Munch med u i alle sine sen­din­ger.

Edvard Munch-bio­gra­fen er spe­si­elt opp­rørt over måten Munch-Elling­sen for­hol­der seg til Munch-arven, sett i lys av for­hol­det som var mel­lom Edvard Munch og Munch-Elling­sen-slek­ten.”

Og som jeg siter­te inn­led­nings­vis:

Edvard Munch føl­te seg for­fulgt av Munch-Elling­sen-gre­nen av fami­li­en.”

For­føl­gel­sen synes å ved­vare langt inn i døden og etter den­ne. La oss alle nå få fri fra det­te.

Eli­sa­beth Munch-Elling­sen kan, i lik­het med alle oss and­re, kla­ge det hun rea­ge­rer på inn for Kul­tur­de­par­te­men­tet, og kre­ve at de ned­leg­ger et for­bud i med­hold av det såkal­te klas­si­ker­ver­net. Men som etter­kom­mer etter en slekt­ning som arvet et penge­be­løp fra Edvard Munch, er hun ikke mer menings­be­ret­ti­get enn oss and­re. Jeg håper at Kul­tur­de­par­te­men­tet ikke vil etter­kom­me et even­tu­elt slikt krav. Utstil­lin­gen Mel­gaard + Munch varer til 12. april. Skul­le hun kla­ge, vil det nok uan­sett ikke fore­lig­ge noen avgjø­rel­se innen den tid.

Print Friendly, PDF & Email