“Studentene taper på blind sensur” er en overskrift i siste utgave av Universitas. Overskriften er misvisende. For sensuren har vært blind i alle fall så lenge jeg har hatt noe med universitetet å gjøre, og sikkert lenger enn det. Det som det burde ha stått, og som artikkelen handler om, er at “Studentene taper på blind klagesensur”. Og realiteten er at de taper sammenlignet med den gamle ordningen. Og det er bra at de gjør det.
Man kan velge mellom to typer av klagebehandling. Den modellen jeg først ble kjent med som klagesensor, var en reell klagebehandling. I en erkjennelse av at sensur alltid ville være basert på et skjønn, og at skjønnet kan utøves ulikt, ble karakterer i klageomgangen bare endret dersom man mente av sensuren var feil. Det skulle være avvik ut over en rimelig skjønnsmargin, utmyntet til at det skulle være grunn til å endre mer enn et nærmere angitt karaktertrinn. Med dagens grove karakterskala lar det seg ikke gjøre å definere en slik margin. I tillegg kunne man alltid endre fra ikke bestått til bestått.
Klagebehandlingen var komplisert og tidkrevende. Og klagesensuren var et helvete for oss som var sensorer. Etter at vi trodde vi var ferdige med det hele, kom det stadig nye klagesaker om vi satt i klagekommisjon.
Continue reading Studentene taper på blind (klage)sensur →