Studentene taper på blind (klage)sensur

Stu­den­te­ne taper på blind sen­sur” er en over­skrift i sis­te utga­ve av Uni­ver­si­tas. Over­skrif­ten er mis­vi­sen­de. For sen­su­ren har vært blind i alle fall så len­ge jeg har hatt noe med uni­ver­si­te­tet å gjø­re, og sik­kert len­ger enn det. Det som det bur­de ha stått, og som artik­ke­len hand­ler om, er at “Stu­den­te­ne taper på blind kla­gesen­sur”. Og rea­li­te­ten er at de taper sam­men­lig­net med den gam­le ord­nin­gen. Og det er bra at de gjør det.

Man kan vel­ge mel­lom to typer av klage­be­hand­ling. Den model­len jeg først ble kjent med som kla­ge­sen­sor, var en reell klage­be­hand­ling. I en erkjen­nel­se av at sen­sur all­tid vil­le være basert på et skjønn, og at skjøn­net kan utøves ulikt, ble karak­te­rer i klage­om­gan­gen bare end­ret der­som man men­te av sen­su­ren var feil. Det skul­le være avvik ut over en rime­lig skjønns­mar­gin, utmyn­tet til at det skul­le være grunn til å end­re mer enn et nær­me­re angitt karak­ter­trinn. Med dagens gro­ve karak­ter­ska­la lar det seg ikke gjø­re å defi­ne­re en slik mar­gin. I til­legg kun­ne man all­tid end­re fra ikke bestått til bestått.

Klage­be­hand­lin­gen var kom­pli­sert og tid­kre­ven­de. Og kla­ge­sen­su­ren var et hel­ve­te for oss som var sen­so­rer. Etter at vi trod­de vi var fer­di­ge med det hele, kom det sta­dig nye klage­sa­ker om vi satt i klagekommisjon.

Con­ti­nue read­ing Stu­den­te­ne taper på blind (klage)sensur