Studentene taper på blind (klage)sensur

Stu­den­te­ne taper på blind sen­sur” er en over­skrift i sis­te utga­ve av Uni­ver­si­tas. Over­skrif­ten er mis­vi­sen­de. For sen­su­ren har vært blind i alle fall så len­ge jeg har hatt noe med uni­ver­si­te­tet å gjø­re, og sik­kert len­ger enn det. Det som det bur­de ha stått, og som artik­ke­len hand­ler om, er at “Stu­den­te­ne taper på blind kla­gesen­sur”. Og rea­li­te­ten er at de taper sam­men­lig­net med den gam­le ord­nin­gen. Og det er bra at de gjør det.

Man kan vel­ge mel­lom to typer av klage­be­hand­ling. Den model­len jeg først ble kjent med som kla­ge­sen­sor, var en reell klage­be­hand­ling. I en erkjen­nel­se av at sen­sur all­tid vil­le være basert på et skjønn, og at skjøn­net kan utøves ulikt, ble karak­te­rer i klage­om­gan­gen bare end­ret der­som man men­te av sen­su­ren var feil. Det skul­le være avvik ut over en rime­lig skjønns­mar­gin, utmyn­tet til at det skul­le være grunn til å end­re mer enn et nær­me­re angitt karak­ter­trinn. Med dagens gro­ve karak­ter­ska­la lar det seg ikke gjø­re å defi­ne­re en slik mar­gin. I til­legg kun­ne man all­tid end­re fra ikke bestått til bestått.

Klage­be­hand­lin­gen var kom­pli­sert og tid­kre­ven­de. Og kla­ge­sen­su­ren var et hel­ve­te for oss som var sen­so­rer. Etter at vi trod­de vi var fer­di­ge med det hele, kom det sta­dig nye klage­sa­ker om vi satt i klage­kom­mi­sjon.

Først kun­ne stu­den­ten kre­ve en skrift­lig begrun­nel­se, som skul­le gis innen en viss frist. Innen en viss frist etter å ha mot­tatt begrun­nel­sen, kun­ne stu­den­ten så kla­ge på sen­su­ren. Den opp­rin­ne­li­ge kom­mi­sjo­nen kun­ne da vur­de­re saken på nytt, og even­tu­elt omgjø­re sen­sur­ved­ta­ket. Etter det­te kun­ne stu­den­ten opp­rett­hol­de kla­gen, og den gikk til klage­kom­mi­sjo­nen.

I den­ne model­len had­de stu­den­ten fått en skrift­lig begrun­nel­se, og kun­ne for­mu­le­re sin kla­ge med utgangs­punkt i den­ne. Som kla­ge­sen­so­rer viss­te vi den opp­rin­ne­li­ge karak­te­ren, og vi had­de stu­den­tens begrun­ne­de kla­ge.

Vi kun­ne også den gang set­te dår­li­ge­re karak­ter i klage­om­gan­gen enn det stu­den­ten opp­rin­ne­lig had­de fått. Men det skjed­de i prak­sis ikke. I prak­sis ble kla­gen tatt til føl­ge og stu­den­ten fikk en bed­re karak­ter, eller den bli ikke tatt til føl­ge og karak­te­ren fra den opp­rin­ne­li­ge sen­su­ren ble stå­en­de.

Dagens klage­ord­ning er ikke en egent­lig klage­be­hand­ling. Det er ny sen­sur. Det er ingen grunn til at den som ber om ny sen­sur skal ha noen for­de­ler frem­for de som får ordi­nær sen­sur. Ved van­lig sen­sur star­ter vi ikke fra et gitt nivå som en besva­rel­se skal bedøm­mes ut fra, og stu­den­te­ne får ikke leg­ge ved en begrun­nel­se for hvor­for de bør få en god karak­ter.

Klage­be­hand­ling er res­surs­kre­ven­de. Det er ikke i stu­den­te­nes inter­es­se at en vel­dig stor andel av res­sur­se­ne går til sen­sur og kla­ge­sen­sur, i ste­det for til under­vis­ning og vei­led­ning. For det er de sam­me res­sur­se­ne som bru­kes til beg­ge deler. Et stort klage­vo­lum er ikke i stu­den­te­nes inter­es­se.

Med dagens sys­tem med­fø­rer det en viss risi­ko å kla­ge. Uni­ver­si­tas gjen­gir tall fra Stats­vi­ten­skap, hvor 24% gitt fram en karak­ter, 16% gikk fram to karak­te­rer, 21% gikk til­ba­ke en karak­ter og 1% gikk til­ba­ke to karak­te­rer. 38% ble stå­en­de på sam­me karak­ter.

I det gam­le sys­te­met var det i prak­sis risiko­fritt å kla­ge, og i alle fall ved Det juri­dis­ke fakul­tet må man kun­ne si at det­te ble mis­brukt. Man risi­ker­te ikke å tape noe på å kla­ge, men det var all­tids en viss mulig­het for “gevinst”.

Jeg har selv vært med på å end­re en karak­ter fra D til F i klage­om­gan­gen, slik at stu­den­ten som i alle fall had­de bestått med en dår­lig karak­ter, end­te med å stry­ke. Vi fikk ikke vite resul­ta­tet fra opp­rin­ne­li­ge sen­sur før en god stund etter at vi had­de levert pro­to­kol­len fra kla­ge­sen­su­ren. Jeg er sik­ker på at det var en stu­dent som ble sær­de­les sur da han eller hun fikk det resul­ta­tet.

Da min med­sen­sor og jeg dis­ku­ter­te besva­rel­sen, trod­de vi at det­te var en som had­de strø­ket, og som så ba om ny sen­sur. Har man strø­ket ved ordi­nær sen­sur, er det fort­satt risiko­fritt å kla­ge. Man kan uan­sett ikke få noe dår­li­ge­re. Vi dis­ku­ter­te om det var for­svar­lig å la en per­son stå og få et papir på at ved­kom­men­de kun­ne faget, med så alvor­lig kunn­skaps- og for­stå­el­ses­svvikt, og vi kon­klu­der­te med at det var det ikke.

Da vi fikk vite at ved­kom­men­de had­de fått en D ved ordi­nær sen­sur, ble vi beg­ge meget over­ras­ket. Man kun­ne nok, etter vår vur­de­ring, dis­ku­te­re om det bur­de være E eller F, men defi­ni­tivt ikke D.

Et av de sto­re pro­ble­me­ne ved kla­ge­sen­sur, er at klage­kom­mi­sjo­nen kan ha et litt spin­kelt refe­ranse­grunn­lag. Ved klage­be­hand­ling i sto­re fag, som de obli­ga­to­ris­ke fage­ne i det juri­dis­ke stu­di­et, vil det ha vært man­ge kom­mi­sjo­ner. Da set­ter man gjer­ne sam­men klage­kom­mi­sjon av per­soner som alle­re­de har hatt sen­sur på den sam­me eksa­men, og man vel­ger noen av de mest erfar­ne sen­so­re­ne.

Ved klage­be­hand­ling i mind­re fag, hvor det kan­skje bare har vært én kom­mi­sjon ved ordi­nær sen­sur, vil klage­kom­mi­sjo­nen kan­skje bare ha den­ne ene opp­ga­ven å bedøm­me, uten å kun­ne sam­men­lig­ne med and­re. Ved van­lig sen­sur plei­er jeg å lese 10 til 20 besva­rel­ser, før jeg i det hele tatt begyn­ner å ten­ke på karak­te­rer (med mind­re det duk­ker opp en åpen­bar stryk­be­sva­rel­se). Da får jeg et inn­trykk av nivå­et og hvor­dan stu­den­te­ne har tak­let opp­ga­ven. Uan­sett hvor man­ge gan­ger man måt­te lese besva­rel­sen i klage­om­gan­gen, så leser man bare den­ne ene besva­rel­sen. Der­for kan sen­su­ren i klage­om­gan­gen i prak­sis være mind­re for­svar­lig enn den ordi­næ­re sen­su­ren.

Man kan all­tid prø­ve å gjø­re sen­su­ren bed­re. Men det er et av de evi­ge pro­ble­mer i aka­de­mia. Da jeg begyn­te ved Det juri­dis­ke fakul­tet, had­de vi en omfat­ten­de og tid­kre­ven­de eksa­mens­sen­sur, hvor hver besva­rel­se ble bedømt av fire sen­so­rer. Den gang var det omfat­ten­de eksa­me­ner, med fem eksa­mens­da­ger på and­re og tred­je avde­ling. Besva­rel­se­ne gikk da først til de som ble kalt “gjen­nom­gå­en­de sen­sur”, hvor et sen­sor­par bedøm­te et stort antall opp­ga­ver fra en av eksa­mens­da­ge­ne, kan­skje rundt 60 besva­rel­ser. Man sat­te så en fel­les karak­ter pr opp­ga­ve fra gjen­nom­gå­en­de sen­sur, som gikk vide­re til kom­mi­sjons­sen­sur, hvor et annet sen­sor­par sen­su­rer­te alle besva­rel­ser til et antall eksa­mens­kan­di­da­ter. Kom­mi­sjons­sen­so­re­ne had­de også del­tatt i den gjen­nom­gå­en­de sen­su­ren. Det var kom­mi­sjons­se­no­re­ne som sat­te den ende­li­ge karak­te­ren (en fel­les karak­ter for hver avde­ling, ikke egne (offi­si­el­le) karak­te­rer på den enkel­te eksa­mens­dag. Vi fikk nok et mer “rik­tig” resul­tat den gan­gen. Men det var et sær­de­les res­surs- og tid­kre­ven­de sys­tem, og resul­ta­tet for­svar­te nep­pe res­surs­bru­ken.

Avd­lings­di­rek­tør Rolf L. Lar­sen sier at ulik­he­ter i sen­su­ren “kan fore­byg­ges ved å gi bed­re vei­led­ning til sen­so­re­ne”. Det har vært for­søkt før, på man­ge måter. Hos oss er det sen­sor­mø­ter hvor besva­rel­sen og bedøm­mel­sen av dis­se, samt utkast til skrift­lig sen­sor­vei­led­ning, dis­ku­te­res. Når det er fle­re kom­mi­sjo­ner som sen­su­re­rer sam­me eksa­men, kan det være grunn til å ha skrift­li­ge sen­sor­vei­led­nin­ger. Men det er gren­ser for hva man kan få sagt i sli­ke vei­led­nin­ger, ikke minst som vei­led­ning til det skjønn som skal utøves. I mind­re fag hvor det bare er en kom­mi­sjon, er det ingen grunn til å ha sli­ke skrift­li­ge sen­sor­vei­led­nin­ger. Det tar tid å skri­ve dem, tid som må tas fra and­re opp­ga­ver, f.eks. under­vis­ning. Hvis det er bare en kom­mi­sjon, da kan hel­ler sen­so­re­ne snak­ke sam­men.

Uni­ver­si­tas avslut­ter sin kla­ge­sen­sur­føl­je­tong med en gans­ke usak­lig kro­nikk av Adri­an Rich­vold­sen, med over­skrif­ten “Eksa­mens­sen­so­rer på en bin­go­kveld”. Ingres­sen lyder:

Å kla­ge på en eksa­mens­ka­rak­ter har blitt som å dra på bin­go. Når skal vi stu­den­ter stop­pe å fin­ne oss i at sen­so­rer enten har for liten kompe­ta­se eller tril­ler ter­ning hver gang de sen­su­re­rer eksa­mens­opp­ga­ver?”

Etter en slik ingress er det egent­lig ikke grunn til å lese vide­re. Man kan ikke ute­luk­ke at det gjø­res feil i sen­su­ren, eller at enkel­te sen­so­rer ikke tar opp­ga­ven til­strek­ke­lig alvor­lig. Men det er usak­lig tøv å anty­de at det er et bin­go- eller ter­nings­ys­tem. Min erfa­ring, etter å ha sen­su­rert noen tusen eksa­mens­be­sva­rel­ser i løpet av ca 35 år i sys­te­met, er at eksa­men tas meget alvor­lig og behand­les svært så seriøst, både når det gjel­der utfor­ming av eksa­mens­opp­ga­ver og sen­sur.

Noe av det som i begyn­nel­sen over­ras­ket meg, om som jeg fin­ner betryg­gen­de, er hvor sam­men­fal­len­de vur­de­rin­ge­ne van­lig­vis er. Vi har en slags fel­les stan­dard for hva som kjenne­teg­ner gode og dår­li­ge besva­rel­ser. (Som ofte kan være noe helt annet enn det stu­den­te­ne tror er vik­tig.) Det hen­der at to sen­so­rer har lagt seg på litt ulikt nivå, men er eni­ge om hvor­dan besva­rel­se­ne plas­se­rer seg i for­hold til hver­and­re. Da får man jus­te­re nivå­et.

Når vi sen­su­re­rer eksa­mens­be­sva­rel­ser, set­ter hver av sen­so­re­ne først sine karak­te­rer, og så dis­ku­te­rer man hva ende­lig karak­ter skal bli med utgangs­punkt i dis­se. Hvor­dan den enkel­te sen­sor ten­ker i pro­ses­sen, varie­rer nok mye. Adri­an Rich­vold­sen at han var blitt for­talt at de fles­te begyn­ner på karak­te­ren A, og der­et­ter går ned­over. Selv begyn­ner jeg ikke å set­te karak­te­rer før jeg har kun­net dan­ne meg et inn­trykk gjen­nom å lese fle­re, gjer­ne 10–20 besva­rel­ser. Og jeg star­ter vel men­talt med utgangs­punkt i C, som skal repre­sen­te­re gjen­nom­snit­tet, og går opp eller ned etter­som jeg fin­ner styr­ker eller svak­he­ter som trek­ker besva­rel­sen opp eller ned fra det­te nivå­et. Men karak­te­ren er all­tid basert på en hel­hets­vur­de­ring, ikke skje­ma­tis­ke plus­ser og minu­ser.

Det hen­der gans­ke ofte at vi som sen­so­rer har et avvik på en karak­ter, slik at en har satt B og den and­re C. Det­te er innen­for skjønns­mar­gi­ne­ne, men vi kla­rer all­tid å kom­me fram til om B eller C bør bli karak­te­ren. Det hen­der også at de ter stør­re sprik, slik at en kan ha satt B og den and­re D. Da bru­ker vi tid på å dis­ku­te­re den besva­rel­sen. Først går vi gjen­nom våre nota­ter, og da blir det gjer­ne slik at en fin­ner at man har lagt for stor vekt å en ting (posi­tivt eller neg­a­tivt), og for liten vekt på noe annet. Noen gan­ger må vi også gå til­ba­ke og lese besva­rel­sen på nytt, før karak­te­ren set­tes. Men vi blir eni­ge til slutt.

Det er ikke noe mål å ha et stu­dent­venn­lig sys­tem, enten det er i ordi­nær sen­sur eller kla­ge­sen­sur. Vi skal ha et sys­tem som gir mest mulig rik­tig resul­tat. En “stu­dent­venn­lig” klage­be­hand­ling vil kun­ne vir­ke uri­me­lig over­for de som ikke kla­ger.

Egent­li­ge lik­te jeg best det gam­le sys­te­met hvor det var reell klage­be­hand­ling, og ikke bare ny sen­sur. Men ber man om ny sen­sur, da bør man ha fått en gans­ke grun­dig gjen­nom­gang av besva­rel­sen, for å vur­de­re om det er grunn­lag for å hev­de at bedøm­mel­sen er feil.

Print Friendly, PDF & Email