Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

Snart kan du bli nektet å betale med kontanter i Danmark, skriver Aftenposten. De skriver:

“Vår nabo i sør vurderer fra nyttår å avvikle retten forbrukerne har til å kunne betale med mynter og sedler.

Regjeringen foreslår å oppheve loven på dette området, og vil gi butikkene rett til å kreve at du skal gjøre opp for deg med debetkort eller kredittkort.

Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) sier til Aftenposten at det ikke er aktuelt for Norge å følge danskene på dette området med det første.”

Dette blir feil. Vi har som forbrukere ingen rett til å betale med kontanter når vi handler, og har vel egentlig aldri hatt det. Vi har bestemmelser om tvungne betalingsmidler i sentralbankloven § 14, hvis første ledd, første punktum lyder:

“Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.”

Vi har videre en bestemmelse i Finansavtaleloven § 38, som lyder:

“(1) Betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter.
(2) Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren.
(3) En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.”

Siste ledd er en ganske håpløs kverulantbestemmelse som skal tilgodese den type folk som f.eks. vil markere sin misnøye med å betale NRK-lisens ved å insistere på å betale med kontanter, helst i så små valører som mulig. Heldigvis for NRK må de i så fall reise til Lisenskontoret i Mo i Rana.

Alle disse bestemmelsene gjelder de tilfellene hvor man skal gjøre opp et allerede etablert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avtale noe om oppgjørsmåte, vil kunden kunne gjøre opp etter disse regler. Tilsvarende gjelder for krav som ikke er basert på avtale, f.eks. den som må betale skadeserstatning.

Men butikker har ikke kontraheringsplikt. De kan fritt lage sine egne “Allminnlige salgsvilkår”, som f.eks. kan inneholde at betaling må skje ved betalingskort. Hvis noen ikke aksepterer slike vilkår, kan butikken la være å selge, og det oppstår ikke noe krav som skal betales. Vanskeligere er det ikke. Det blir en forretnigsmessig vurdering av om man taper mer på å gå glipp av disse salgene og risikere noen sure (tapte) kunder, enn man mener å tjene på ikke å godta kontantoppgjør.

Avtalen er ikke ikke inngått før varen er betalt. Om man i kassen sier til de som vil betale med kontanter at man bare tar betaling med kort, da har man full rett til å gjøre det.

Kontanthåndtering medfører en viss risiko. Når det ikke lenger er kontanter i banker eller på postkontorer, i alle fall ikke kontanter som er lett tilgjengelige for betjeningen, har ranere sett seg om etter andre ransobjekter — som butikker. Hvis jeg hadde drevet nattåpen butikk eller kjørt taxi, ville jeg har forsøkt å redusere kontantbeholdningen mest mulig for å redusere ransrisikoen. Jeg ville absolutt ha foretrukket oppgjør med kort. Også ellers ville jeg har gjort hva jeg kunne for å redusere kontanthåndteringen.

 

16 thoughts on “Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller”

  1. Ja, det mener jeg. Jeg er faktisk ganske sikekr på det. Men jeg gidder ikke bruke tid på å diskutere det med kverulanter.

  2. Heldigvis står vi (relativt) fritt til å velge hva vi bruker tiden vår på. Jeg tror uansett at dette temaet av prinsipielle årsaker i nær fremtid finner sin vei til rettssystemet, ettersom det virker som en del utsalgssteder i Norge er mer enn villig til å introdusere kontantløse butikker.

  3. Ja. Jeg har hatt som en del av min jobb å se på rettsspørsmål rundt betalingstransaksjoner, men det inngår ikke i jobben å argumentere med kverulanter. Hvis noen gidder å bruke penger på å gå til sak for å få lov til å betale med kontanter, så ønsker jeg den velkommen. Alltid interessant med retssaker, også om spørsmål som bare har en viss prinsipiell og akademisk interesse.

  4. Jeg tar poenget med at det ikke er alle problemstillinger (denne inkludert) som du hverken finner prinsipielt eller akademisk interessant nok til å bruke tiden din på. Fair enough. Meeeen, så kan en også da hevde at landets lover, rettsystemet og rettsstaten primært er en funksjon for folket og ikke for å tilfredstille den akademiske nysgjerrigheten til juridisk fakultet på landets universiteter.

    Hvorvidt et kontantløst samfunn, hvor alle transaksjoner er sporbare og en i praksis ikke har et snev av finansielt privatliv er et gode for befolkningen eller ei, har prinsipielle sider ved seg som beveger seg langt utover selve jussen. I dag preges dessverre diskusjonen i mediene av en noe forenklet argumentasjon, hvor borgere i praksis defineres som kriminelle om de har noen tusen kroner “under hodeputen” hjemme.

  5. Noe finansielt privatliv finnes ikke, med mindre ditt finansliv begrenser seg til din egen sparegris. Men det er ikke særlig relevant for spørsmålet om noen kan drive butikk, og kreve at folk betaler med kort.

  6. Du er ganske bombastisk i dette innlegget, og sier også at du er ganske sikker på dette, ref. kommentaren under. Bortsett fra spredte, skråsikre, nettavis-kommentarer fra Marthinussen ved UiO uten så mye argumentasjon, ser det ut til at du er relativt alene om å mene dette i det juridiske fagmiljøet. Lovavdelingen har bla. i flere uttalelser lagt til grunn at §38 innebærer en plikt til å akseptere kontanter, Finansdepartmenetet legger det til grunn, og selv NHO som vil bli kvitt kontanter, ser ut til å være enige. En litt grundigere redegjørelse hadde derfor vært interessant.

    Forarbeidene trekker klart i retning av at det ikke eksisterer valgfrihet for næringsdrivende dersom en forbruker ønsker å handle med kontanter, i hvert fall i fysisk butikk.

    I kommentarene til §38 i prop.en (otprp-41-1998-99) står det at første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-30 første ledd.

    I NOU-en sies det: “Kommisjonen foreslår også en regel om at betalingsmottakeren innenfor forretningstiden er forpliktet til å motta oppgjør med tvungne betalingsmidler for ytelser som mottas på stedet. Regelen vil først og fremst ha praktisk betydning når betalingsmottakeren tilbyr betaleren å gjøre opp med betalingskort. Betaleren skal da kunne velge å betale med tvungne betalingsmidler, dvs. sedler og mynter utstedt av Norges Bank. Regelen vil hindre at kunder som ikke har betalingskort e.l, skal utelukkes fra å handle.” (NOU 1994:19 kapittel 13.1, side 76) “Kommisjonen” viser her til Banklovkommisjonen selv, så det er sitt eget forslag som fremkommer i NOU-en de viser til.

    Det synes ganske klart at man har ønsket å sikre at forbrukere ikke skal kunne nektes å handle med kontanter i fysiske butikker, og at bestemmelsen derfor må leses som en begrensning i avtalefriheten – eller en kontraheringsplikt light eventuelt et “diskrimineringsvern” for kontanter. I tilfelle vil det å påberope seg avtalefrihet og mangel på kontraheringsplikt neppe kunne føre frem.

    Man kan selvfølgelig stusse over at det ikke sies mer om problemstillingen i forarbeidene. Jeg antar dette kan skyldes at man antok at problemstillingen ikke var, eller ville bli, særlig relevant. Likevel har man i NOU-en likevel tatt klart stilling til at kontanter SKAL kunne brukes av forbrukere, jf. over. Det kan også være man var av den oppfatning at “tvungne” betalingsmidler i seg selv innebar en begrensning i avtalefriheten. En slik tolkning er jo ikke unaturlig (kanskje til og med mest naturlig) å legge i begrepet “tvungne”. Tvang innebærer jo normalt at valgfriheten reduseres. Forarbeidene til sentralbankloven gir så vidt jeg kan se ingen holdepunkter for hverken den ene eller den andre tolkning. Uansett er NOU-en ganske klar på at forbrukere i en handelssituasjon ikke kan nektes å betale med kontanter, selv om avtale ikke er inngått.

  7. En advokat som gjør narr av lovbestemmelser han ikke liker, i den hensikt å fremstille saken slik han ønsker , er både slik en advokat skal gjøre og nettopp årsaken til advokaters høyst tvilsomme tillit hos flest. Lovbestemmelsen står der uansett hvor lite du liker den eller ikke Olav, og at du ikke gidder diskutere den med kverulanter, sier faktisk veldig mye om arrogansen til selveste sjefskverulanten. Med dine kverulerende uttalelser rundt lovbestemmelsene, kommer jeg fra denne datoen til å forlange å betale med kontanter dersom jeg ser et skilt i en butikk hvor det står at de kun tar kort. Diskriminerende forskjellsbehandling av mennesker om de betaler med kort eller kontanter finner jeg meg faktisk ikke i…

  8. Når det gjelder arroganse, m.m., er det fristende å være så arrogant at man bare sletter kommentarer fra folk som ikke skriver under fullt navn. Ellers er det bare å si god fornøyelse om du f.eks. insisterer på å betale med kontanter i en nettbutikk, på bensinautomater osv.

  9. Vi har avtalefrihet i Norge. Hvis jeg skal selge noe, kan jeg i mine salgsvilkår ha bestemmelser om oppgjørsmåte. Jeg plikter ikke å inngå avtale med noen som ikke aksepterer dette. Du kan prøve å betale med kontanter i nettbutikker.

  10. Jeg gidder ikke diskutere dette videre. Så denne tråden er herved avsluttet.

  11. Det er ikke lov å sende penger i brev. Avtale forutsetter at man blir enige. Styrkeforholdet er ikke alltid likt. Hvis min motpart ikke går med på det jeg vil, da blir det ingen avtale.

Comments are closed.