Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

Snart kan du bli nek­tet å beta­le med kon­tan­ter i Dan­mark, skri­ver Aften­pos­ten. De skri­ver:

Vår nabo i sør vur­de­rer fra nytt­år å avvik­le ret­ten for­bru­ker­ne har til å kun­ne beta­le med myn­ter og sed­ler.

Regje­rin­gen fore­slår å opp­he­ve loven på det­te områ­det, og vil gi butik­ke­ne rett til å kre­ve at du skal gjø­re opp for deg med debet­kort eller kreditt­kort.

Stats­sek­re­tær Jon Gun­nar Peder­sen (H) sier til Aften­pos­ten at det ikke er aktu­elt for Nor­ge å føl­ge dans­ke­ne på det­te områ­det med det førs­te.”

Det­te blir feil. Vi har som for­bru­ke­re ingen rett til å beta­le med kon­tan­ter når vi hand­ler, og har vel egent­lig ald­ri hatt det. Vi har bestem­mel­ser om tvung­ne beta­lings­mid­ler i sen­tral­bank­lo­ven § 14, hvis førs­te ledd, førs­te punkt­um lyder:

Ban­kens sed­ler og myn­ter er tvun­gent beta­lings­mid­del i Nor­ge.”

Vi har vide­re en bestem­mel­se i Finans­av­tale­lo­ven § 38, som lyder:

(1) Beta­ling kan fore­tas ved over­fø­ring av belø­pet til mot­ta­ke­rens kon­to med mind­re annet er avtalt eller mot­ta­ke­ren har bedt om utbe­ta­ling med kon­tan­ter.
(2) Mot­ta­ke­ren kan gi nær­me­re anvis­ning om beta­lings­må­ten, der­som det­te ikke med­fø­rer vesent­lig mer­ut­gift eller and­re ulem­per for beta­le­ren.
(3) En for­bru­ker har all­tid rett til å fore­ta opp­gjør med tvung­ne beta­lings­mid­ler hos beta­lings­mot­ta­ke­ren.”

Sis­te ledd er en gans­ke håp­løs kve­ru­lant­be­stem­mel­se som skal til­gode­se den type folk som f.eks. vil mar­ke­re sin mis­nøye med å beta­le NRK-lisens ved å insis­te­re på å beta­le med kon­tan­ter, helst i så små valø­rer som mulig. Hel­dig­vis for NRK må de i så fall rei­se til Lisens­kon­to­ret i Mo i Rana.

Alle dis­se bestem­mel­se­ne gjel­der de til­fel­le­ne hvor man skal gjø­re opp et alle­re­de etab­lert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avta­le noe om opp­gjørs­måte, vil kun­den kun­ne gjø­re opp etter dis­se reg­ler. Til­sva­ren­de gjel­der for krav som ikke er basert på avta­le, f.eks. den som må beta­le ska­des­er­stat­ning.

Men butik­ker har ikke kon­tra­he­rings­plikt. De kan fritt lage sine egne “All­minn­li­ge salgs­vil­kår”, som f.eks. kan inne­hol­de at beta­ling må skje ved beta­lings­kort. Hvis noen ikke aksep­te­rer sli­ke vil­kår, kan butik­ken la være å sel­ge, og det opp­står ikke noe krav som skal beta­les. Vans­ke­li­ge­re er det ikke. Det blir en for­ret­nigs­mes­sig vur­de­ring av om man taper mer på å gå glipp av dis­se sal­ge­ne og risi­ke­re noen sure (tap­te) kun­der, enn man mener å tje­ne på ikke å god­ta kon­tant­opp­gjør.

Avta­len er ikke ikke inn­gått før varen er betalt. Om man i kas­sen sier til de som vil beta­le med kon­tan­ter at man bare tar beta­ling med kort, da har man full rett til å gjø­re det.

Kon­tant­hånd­te­ring med­fø­rer en viss risi­ko. Når det ikke len­ger er kon­tan­ter i ban­ker eller på post­kon­to­rer, i alle fall ikke kon­tan­ter som er lett til­gjen­ge­li­ge for betje­nin­gen, har rane­re sett seg om etter and­re rans­ob­jek­ter — som butik­ker. Hvis jeg had­de dre­vet natt­åpen butikk eller kjørt taxi, vil­le jeg har for­søkt å redu­se­re kon­tant­be­hold­nin­gen mest mulig for å redu­se­re rans­ri­si­ko­en. Jeg vil­le abso­lutt ha fore­truk­ket opp­gjør med kort. Også ellers vil­le jeg har gjort hva jeg kun­ne for å redu­se­re kon­tant­hånd­te­rin­gen.

 

Print Friendly, PDF & Email

15 thoughts on “Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller”

  1. Ja, det mener jeg. Jeg er fak­tisk gans­ke sike­kr på det. Men jeg gid­der ikke bru­ke tid på å dis­ku­te­re det med kve­ru­lan­ter.

  2. Hel­dig­vis står vi (rela­tivt) fritt til å vel­ge hva vi bru­ker tiden vår på. Jeg tror uan­sett at det­te tema­et av prin­si­pi­el­le årsa­ker i nær frem­tid fin­ner sin vei til retts­sys­te­met, etter­som det vir­ker som en del utsalgs­ste­der i Nor­ge er mer enn vil­lig til å intro­du­se­re kon­tant­løse butik­ker.

  3. Ja. Jeg har hatt som en del av min jobb å se på retts­spørs­mål rundt beta­lings­trans­ak­sjo­ner, men det inn­går ikke i job­ben å argu­men­te­re med kve­ru­lan­ter. Hvis noen gid­der å bru­ke pen­ger på å gå til sak for å få lov til å beta­le med kon­tan­ter, så øns­ker jeg den vel­kom­men. All­tid inter­es­sant med rets­sa­ker, også om spørs­mål som bare har en viss prin­si­pi­ell og aka­de­misk inter­es­se.

  4. Jeg tar poen­get med at det ikke er alle pro­blem­stil­lin­ger (den­ne inklu­dert) som du hver­ken fin­ner prin­si­pi­elt eller aka­de­misk inter­es­sant nok til å bru­ke tiden din på. Fair enough. Mee­e­en, så kan en også da hev­de at lan­dets lover, rett­sys­te­met og retts­sta­ten pri­mært er en funk­sjon for fol­ket og ikke for å til­freds­til­le den aka­de­mis­ke nys­gjer­rig­he­ten til juri­disk fakul­tet på lan­dets uni­ver­si­te­ter.

    Hvor­vidt et kon­tant­løst sam­funn, hvor alle trans­ak­sjo­ner er spor­ba­re og en i prak­sis ikke har et snev av finan­si­elt pri­vat­liv er et gode for befolk­nin­gen eller ei, har prin­si­pi­el­le sider ved seg som beve­ger seg langt utover selve jus­sen. I dag pre­ges dess­ver­re dis­ku­sjo­nen i medie­ne av en noe for­enk­let argu­men­ta­sjon, hvor bor­ge­re i prak­sis defi­ne­res som kri­mi­nel­le om de har noen tusen kro­ner “under hode­pu­ten” hjem­me.

  5. Noe finan­si­elt pri­vat­liv fin­nes ikke, med mind­re ditt finans­liv begren­ser seg til din egen spare­gris. Men det er ikke sær­lig rele­vant for spørs­må­let om noen kan dri­ve butikk, og kre­ve at folk beta­ler med kort.

  6. Du er gans­ke bom­bas­tisk i det­te inn­leg­get, og sier også at du er gans­ke sik­ker på det­te, ref. kom­men­ta­ren under. Bort­sett fra spred­te, skrå­sik­re, nett­avis-kom­men­ta­rer fra Mart­hi­nus­sen ved UiO uten så mye argu­men­ta­sjon, ser det ut til at du er rela­tivt ale­ne om å mene det­te i det juri­dis­ke fag­mil­jø­et. Lov­av­de­lin­gen har bla. i fle­re utta­lel­ser lagt til grunn at §38 inne­bæ­rer en plikt til å aksep­te­re kon­tan­ter, Finans­de­part­me­ne­tet leg­ger det til grunn, og selv NHO som vil bli kvitt kon­tan­ter, ser ut til å være eni­ge. En litt grun­di­ge­re rede­gjø­rel­se had­de der­for vært inter­es­sant.

    For­ar­bei­de­ne trek­ker klart i ret­ning av at det ikke eksis­te­rer valg­fri­het for nærings­dri­ven­de der­som en for­bru­ker øns­ker å hand­le med kon­tan­ter, i hvert fall i fysisk butikk.

    I kom­men­ta­re­ne til §38 i prop.en (otprp-41–1998-99) står det at førs­te ledd sva­rer til Bank­lov­kom­mi­sjo­nens utkast § 2–30 førs­te ledd.

    I NOU-en sies det: “Kom­mi­sjo­nen fore­slår også en regel om at beta­lings­mot­ta­ke­ren innen­for for­ret­nings­ti­den er for­plik­tet til å mot­ta opp­gjør med tvung­ne beta­lings­mid­ler for ytel­ser som mot­tas på ste­det. Rege­len vil først og fremst ha prak­tisk betyd­ning når beta­lings­mot­ta­ke­ren til­byr beta­le­ren å gjø­re opp med beta­lings­kort. Beta­le­ren skal da kun­ne vel­ge å beta­le med tvung­ne beta­lings­mid­ler, dvs. sed­ler og myn­ter utstedt av Nor­ges Bank. Rege­len vil hind­re at kun­der som ikke har beta­lings­kort e.l, skal ute­luk­kes fra å hand­le.” (NOU 1994:19 kapit­tel 13.1, side 76) “Kom­mi­sjo­nen” viser her til Bank­lov­kom­mi­sjo­nen selv, så det er sitt eget for­slag som frem­kom­mer i NOU-en de viser til.

    Det synes gans­ke klart at man har øns­ket å sik­re at for­bru­ke­re ikke skal kun­ne nek­tes å hand­le med kon­tan­ter i fysis­ke butik­ker, og at bestem­mel­sen der­for må leses som en begrens­ning i avtale­fri­he­ten — eller en kon­tra­he­rings­plikt light even­tu­elt et “dis­kri­mi­ne­rings­vern” for kon­tan­ter. I til­fel­le vil det å påbe­ro­pe seg avtale­fri­het og man­gel på kon­tra­he­rings­plikt nep­pe kun­ne føre frem.

    Man kan selv­føl­ge­lig stus­se over at det ikke sies mer om pro­blem­stil­lin­gen i for­ar­bei­de­ne. Jeg antar det­te kan skyl­des at man antok at pro­blem­stil­lin­gen ikke var, eller vil­le bli, sær­lig rele­vant. Like­vel har man i NOU-en like­vel tatt klart stil­ling til at kon­tan­ter SKAL kun­ne bru­kes av for­bru­ke­re, jf. over. Det kan også være man var av den opp­fat­ning at “tvung­ne” beta­lings­mid­ler i seg selv inne­bar en begrens­ning i avtale­fri­he­ten. En slik tolk­ning er jo ikke una­tur­lig (kan­skje til og med mest natur­lig) å leg­ge i begre­pet “tvung­ne”. Tvang inne­bæ­rer jo nor­malt at valg­fri­he­ten redu­se­res. For­ar­bei­de­ne til sen­tral­bank­lo­ven gir så vidt jeg kan se ingen holde­punk­ter for hver­ken den ene eller den and­re tolk­ning. Uan­sett er NOU-en gans­ke klar på at for­bru­ke­re i en han­dels­si­tua­sjon ikke kan nek­tes å beta­le med kon­tan­ter, selv om avta­le ikke er inn­gått.

  7. En advo­kat som gjør narr av lov­be­stem­mel­ser han ikke liker, i den hen­sikt å frem­stil­le saken slik han øns­ker , er både slik en advo­kat skal gjø­re og nett­opp årsa­ken til advo­ka­ters høyst tvil­som­me til­lit hos flest. Lov­be­stem­mel­sen står der uan­sett hvor lite du liker den eller ikke Olav, og at du ikke gid­der dis­ku­te­re den med kve­ru­lan­ter, sier fak­tisk vel­dig mye om arro­gan­sen til sel­ves­te sjefsk­ve­ru­lan­ten. Med dine kve­ru­le­ren­de utta­lel­ser rundt lov­be­stem­mel­se­ne, kom­mer jeg fra den­ne dato­en til å for­lan­ge å beta­le med kon­tan­ter der­som jeg ser et skilt i en butikk hvor det står at de kun tar kort. Dis­kri­mi­ne­ren­de for­skjells­be­hand­ling av men­nes­ker om de beta­ler med kort eller kon­tan­ter fin­ner jeg meg fak­tisk ikke i…

  8. Når det gjel­der arro­gan­se, m.m., er det fris­ten­de å være så arro­gant at man bare slet­ter kom­men­ta­rer fra folk som ikke skri­ver under fullt navn. Ellers er det bare å si god for­nøy­el­se om du f.eks. insis­te­rer på å beta­le med kon­tan­ter i en nett­bu­tikk, på ben­sin­auto­ma­ter osv.

  9. Vi har avtale­fri­het i Nor­ge. Hvis jeg skal sel­ge noe, kan jeg i mine salgs­vil­kår ha bestem­mel­ser om opp­gjørs­måte. Jeg plik­ter ikke å inn­gå avta­le med noen som ikke aksep­te­rer det­te. Du kan prø­ve å beta­le med kon­tan­ter i nett­bu­tik­ker.

  10. Jeg gid­der ikke dis­ku­te­re det­te vide­re. Så den­ne trå­den er her­ved avslut­tet.

  11. Det er ikke lov å sen­de pen­ger i brev. Avta­le for­ut­set­ter at man blir eni­ge. Styrke­for­hol­det er ikke all­tid likt. Hvis min mot­part ikke går med på det jeg vil, da blir det ingen avta­le.

Comments are closed.