Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2015. 3. etappe: Rapallo — Sestri Levante

Leave a comment

Så ble det som ventet et spurtoppgjør. At Michael Matthews skulle kunne passere Simon Gerrans i sammendraget og ta den rosa trøyen ved å bli bedre plassert uten at det var noen tidsforskjell, var en detalj i reglene jeg ikke hadde fått med meg. Men så lenge de har den i laget, er de sikkert fornøyd og deler gjerne på den.

På tredje etappe skal syklistene en runde inn i landet, og møter litt fjell. Det er nå klatrerne skal vise seg fram, og samle noen poeng i kampen om klatretrøyen. Men om de klarer å holde unna 45 km utforkjøring og flate inn mot mål, gjenstår å se. Sammenlagtkandidatene velger vel så langt å “sitte rolig i båten”. Skjønt jeg har merket meg at Mikkel Condé skriver i Procycling at han tror Skys strategi vil være å kjøre hardt hele veien, for å slite ut Alberto Contador. Ikke for å hindre ham i å vinne Giro d’Italia, men for å sørge for at han må sykle så hardt at han ikke klarer å restituere seg ordentlig før Tour de France, og dermed legge til rette for Chris Froome der. Jeg vil ikke spekulere i det. Men stemmer det, kan vi kanskje også vente noen angrep tidlig.

T15_MadonnaDC_plan_ORIGWIMG_4912_DxOVi er fortsatt i Liguria. Som nevnt tidligere, så er ikke det Italias mest interessante vinområde. Vi er i DOC-området Golfo del Tigullio. Vinområdene ligger ikke så langt fra kysten. Så når de sykler inn i landet, sykler de ut av vinområdene.

En hvit Vermentino vil være det enkle valget her også. Men jeg tar med en produsent fra dagens målby, Sestri Levante: Cantine Bregante. Deres nettside er kun på italiensk, så den får ikke jeg så mye ut av. Men jeg går igjen til Gam­bero Rosso Ita­lian Wines 2015, som i tillegg til deres Vermentino, også fremhever dere Moscato og Rosso Ca’du Diau, samt en musserende vin laget på tradisjonell metode.

Det er kanskje omtrent her det kan passe å si litt om italiensk vinklassifisering og vinlovgivning. Det er innført et felles system for EU, skjønt det synes å være implementert litt ulikt fra land til land. Det er et system for klassifisering, egnetlig opprinnelsesmerking, av landbruksprodukter generelt, ikke bare for vin. Så man finner den samme klassifiseringen brukt på ost, på kjøtt, osv, uten at jeg skal gå noe nærmere inn å det i denne omgang.

Øverst i hierarkiet har man det som kan kalle beskyttet og kontrollert opprinnelse. For at produkter fra et område skal kunne kvalifisere til slik klassifisering, må det ha vist at det kan produsere varer av høy kvalitet, med stedlig karakter.

Italia har to klasifiseringer på dette nivået: DOC (Denominazione di Origine Controllata) er det man kan kalle basisnivået, mens de i tillegg har DOCG (Denominazione di Origine Controllata e Garantita) et nivå over. Om det er helt i samsvar med EU-reglene å ha disse to kategoriene på det som skal være øverste nivå, har jeg ikke gjort noe forsøk på å finne ut av. Men til sammenligning har Frankrike bare en kategori på dette nivået.

For å oppnå slik klassifisering, må for det første druene være dyrket i et bestemt, avgrenset område. Som regel må også vinen være produsert (vinifiert) i dette omådet. Kontrasten til norsk landbruk er ofte slående. Da Nortura overtok produsenten av lammekjøtt Hallingskarvet, ble de konfrontert med og kritisert for å ha utvidet “Hallingskarvet” til å omfatte alle fjellområder i Sør-Norge. Hadde dette vært beskyttet etter tilsvarende kvalitetsklassifiseringer som vi finner for vin og andre kvalitetsprodukter fra europeisk landbruk, ville de med dette ha mistet den kvalifiseringen med en gang. Det behøver ikke bety at produktet et dårlig. En vin fra Toscana er ikke dårligere enn en vin fra Piemonte, den er bare ikke fra Piemonte. Slik kvalitetstenking basert blant annet på geografisk opprinnelse, er åpenbart utenkelig i norsk landbruktssamvirke. Kommunikasjonsdirektør i Nortura, Nina Sundqvist, svarte dette da Aftenposten tok opp saken:

“Det er mye nisjelam på markedet, som alle vil selge på unike egenskaper. Hvis hver dal skal ha sine nisjer, kan det by på praktiske problemer. Dessuten vet vi at det er lite vegetasjon på Hallingskarvet. Vi mener vi er redelige i våre definisjoner og krav, sier hun.”

Juks, kaller jeg det som Nortura bedriver, også når de har begynt å markedsføre “Gour­met lam. Spe­si­elt utvalgt fra Sir­dals­hei­ene”, som viste seg ikke å komme fra Sirdalsheiene, men fra Sirdalsheiene og områdene rundt. En slik praksis undergraver enhver mulighet til å bygge opp kvalitetsprodukter med lokal identitet som en merkevare, når den største aktøren sørger for at slike geografiske betegnesler ikke er til å stole på. Det er omtrent som om man skulle presentere en vin som “Fra Barolo eller områdene rundt”, og kalle den for Barolo. Det kan være en utmerket vin, det er bare ikke en Barolo. Dette at hver skal ha sin nisje, som synes å være praktisk uoverkommelig for Nina Sundqvist, og Nortura, er det som all klassifisering av vin, ost, kjøtt m.m. i f.eks. Italia, Frankrike og Spania er basert på. Ikke nødvendigvis for hver dal, med mindre de enkelte daler kan fremvise et visst særpreg.

Det er videre krav om at det skal være bestemte druetyper. Og det er begrensninger i dyrkingsutbytte, fordi kvantitet går på bekostning av kvalitet. I all kvalitetsproduksjon av vin, sørger man for å holde dyrkingsvolumet nede, for å holde kvaliteten oppe. Det nytter ikke med en praksis basert på fler fisk i mærene, fler kylling i burene og mer melk fra kua, hvis man vil satse på kvalitet. I tillegg er det gjerne det som kalles “sensorisk prøving”, som egentlig ikke er et litt vanskeligere ord for prøvesmaking.

Innenfor mange klassifiserte områder er det gjerne mange underområder, som typisk inngår i et kvalitetshierarki. Jeg tillater meg å gå til Frankrike for å eksemplifisere. De fleste produsenter i Bordeaux kan kalle sin vin AOP Bordeaux. Men innenfor Bordeaux er det mange underområder som Pomerol, Saint Emillion, Medoc, osv. Innenfor Medoc kan vi finne Haut-Medoc, og innenfor dete igjen områder som Margaux, Pauillac, Saint Estephe, osv. Som regel er det slik at jo mindre og mer avgrenset et område er, desto strengere er kravene og høyere er kvaliteten.

På nivået under finner vi landvin, som i Italia klassifiseres som IGT (Indicazione Geografica Tipica). Kravene ligner på de som gjelder for DOC, men er mindre strenge. Det er gjerne et større geografisk område, flere druer er tilatt, kanskje er ikke kravet til produksjon like streng. Holder vi oss til lammeeksempelet ovenfor, kunne kanskje “Hallingskarvet” ha vært en DOC-klassifisering, mens “Høyfjellsområene i Sør-Norge” kunne ha vært en IGT-klassifisering.

Det laveste nivået er bordvin, VDT (Vino da Tavola).

I Italia ser vi ofte at noen vinområder har fått betegnelsen Classico, som Chianti og Chianti Classico. Mange klassifiserte områder har blitt utvidet, noen vil mene utvannet, gjennom årene. Classico betegner da gjerne de opprinnelige områdene. Men noen offisiell klassifisering i kvalitetssystemet, er dette ikke.

Særlig i Italia, men også i Frankrike, har det vist seg at klassifiseringssystemet er et tveegget sverd. Det hindrer eksperimentering og nyskaping, i alle fall om man ikke vil gi opp klassifiseringen. De såkalte “Super-Toscanerne”, som gjerne er noen av Italias dyreste viner, er eksempler på dette. Noen produsenter satset på andre druer enn de tradisjonelle, med vellykket resultat. Men vinen ble da gjerne klassifisert som VDT, bordvin. Så man fikk en situasjon hvor noe av den lavest klassifiserte vinen oppnådde langt høyere priser enn vin klassifisert å høyeste nivå.

Er man en stor produsent med et godt innarbeidet merkenavn, trenger man ikke denne type klassifisisering. Toscana-produsenten Antinori har tatt flere av sine mest kjente viner ut av Chianti Classico klassifieringen, og selger de nå som IGT eller VDT, for å kunne så friere i ein produktutvikling. Er man Antinori, kan man tillate seg slikt. Men en liten, og ganske ukjent Chianti Classico produsent, vil nok ikke gi slipp på den klassifiseringen.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.