I vini del Giro d’Italia 2015. 10. etappe. Civitanova Marche — Forlì

Folk tak­ler hvile­da­gen ulikt. Er man helt slått ut etter den førs­te uken, da skal man vir­ke­lig få sli­te i fort­set­tel­sen. Men å bare leg­ge seg på sofa­en, det er ikke anbe­falt. Da blir man gjer­ne gans­ke stiv når man skal star­te igjen. En “lett trille­tur”, plei­er å være van­lig på hvile­da­gen. Mitt inn­trykk er at det som de kal­ler en “lett trille­tur” til­sva­rer det som for de fles­te av oss er en ordent­lig lang­tur, i et tem­po vi nep­pe had­de klart å hen­ge med på. I til­legg til noen spon­sor­opp­drag, osv. Og for noen var det dagen da man bruk­te de førs­te blod­po­se­ne. I Tour de Fran­ce var hvile­da­gen gjer­ne også dagen for doping­av­slø­rin­ger. Det har ikke vært like mye av det i Giro d’Italia, som nok kan til­skri­ves at kon­troll­re­gi­met ikke har vært (og kan­skje ikke er?) like strengt der som i TdF.

Folk har et slitt skrudd bil­de av doping. Når få blir tatt for doping, er det lett å tol­ke det som om det ikke er et doping­pro­blem. Men det kan like gjer­ne skyl­des dår­lig tes­ting. Hvis man ikke gjen­nom­fø­rer ordent­li­ge doping­kon­trol­ler, da blir ingen tatt. At man­ge har blitt tatt for doping i Tour de Fran­ce, mens få har blitt tatt i Giro d’Italia og Vuel­ta d’Espagna, viser først og fremst at kon­trol­le­ne har vært bed­re i Tour de Fran­ce. I dag er kon­troll­re­gi­met i syk­kel meget strengt, kan­skje stren­ge­re enn i noen annen idrett. Vi blir nok ald­ri helt kvitt doping. Det vil all­tid være noen som er vil­li­ge til å juk­se for å opp­når resul­ta­ter. Men jeg er gans­ke sik­ker på at det i dag er mer doping i fri­idrett, lang­renn, ski­sky­ting, fot­ball og ten­nis, enn det er i syk­kel. Fot­ball er vel et klart eksem­pel på en idrett hvor man i prak­sis ikke tes­ter, eller har svært få tes­ter.

Dagens etap­pe er flat. Noen vil sik­kert for­sø­ke å gå i brudd. Men med mind­re det skul­le bli mye vind, bør dagens etap­pe være såpass lett å kon­trol­le­re at et brudd ikke får gå inn. Det er spurt­la­ge­ne som må ta ansvar i fel­tet i dag. De som sat­ser på sam­men­lagt­plas­se­ring, kan fin­ne seg en rela­tivt beskyt­tet posi­sjon i fel­tet, la laget gjø­re job­ben og kjø­re seg i gang igjen etter hvile­da­gen. Alber­to Con­ta­dor er sik­kert glad for akku­rat det.
T10_Ravenna_planDagens etap­pe går langs Adria­ter­havs­kys­ten, hvor vi pas­se­rer kjen­te ferie­byer som Rimi­ni.

Appen­ni­ne­ne går nes­ten helt ut til kys­ten, og gjen­nom­skjæ­res av øst-vest gåen­de daler, det er fris­ten­de å si tverr­gå­en­de daler. Det er inne i dis­se dale­ne, og ikke helt ute ved kys­ten at vi fin­ner den mest inter­es­san­te vinen.

Vi star­ter i vin­re­gio­nen Mar­che, og ender i Emi­lia-Romag­na. Hol­der vi oss til syk­kel­meta­fo­rene i “Ita­li­ensk vin”, har vi nå slup­pet oss ned til hoved­fel­tet. Mar­che er først og fremst kjent for hvit­vin laget av dru­en Ver­dicchio, en drue som i liten grad dyr­kes uten­for regio­nen.

Verdicchio-amforaflaskeStor­pro­du­sen­ten Fazi Bat­tag­lia fikk i 1954 desig­net en spei­sell amfor­aflas­ke, og den ble raskt tatt i bruk av and­re pro­du­sen­ter. Flas­ken ble nær­mest vinens sig­na­tur og kjenne­tegn. En slik flas­ke kan være en god mar­keds­fø­rings­gim­mick, og den ble en suk­sess. Folk hus­ker fason­gen på flas­ken, oksen eller pin­nen rundt hal­sen, scoo­te­ren på eti­ket­ten, osv. Men det kan være et tve­eg­get sverd. Når folk først og fremst hus­ker embal­la­sjen, og ikke inn­hol­det, da kan sli­ke flas­ker stå i vei­en for en kva­li­tets­ut­vik­ling. Det er vans­ke­lig å kvit­te seg med stem­pel­et som bil­lig turist­vin når den leve­res på en slik flas­ke. En gang var Chi­an­ti vinen på bast­flas­ker. Vi hus­ket ikke vinen, men vi viss­te at om vi skul­le ha ordent­lig ita­li­ensk rødvin, da skul­le vi ha den­ne vinen på bast­flas­ker. Kan­skje hus­ket vi ikke hva den het, men vi hus­ket flas­ke­ne. I dag ser man ikke stort til de flas­ke­ne. Chi­an­ti tap­pes på van­li­ge vin­flas­ker, og de kon­kur­re­rer på vinens kva­li­tet, ikke på en flaske­gim­mick. I Mar­che var den spe­si­el­le flas­ken i van­lig bruk til godt ut på 80-tal­let, men nå ser man ikke len­ger så mye til den.

Pice­no dek­ker det mes­te av kyst­om­rå­de­ne i den syd­li­ge halv­de­len av Marhce. Her pro­du­se­res Ros­so Pice­no og Ros­so Pice­no Superio­re, som er den leden­de rødvi­nen fra områ­det.

Vi star­ter i vin­om­rå­det Col­li Mace­rate­si. Det er et geo­gra­fisk stort områ­de, men rela­tivt lite av det er vin­mark. Det kan pro­du­se­res både hvit­vin og rødvin i områ­det. Men det er ikke den mest inter­es­san­te delen av Mar­che, og det mes­te av vinen sel­ges og drik­kes lokalt.

Etter ca 30 km kom­mer vi inn i vin­om­rå­det Esi­no. Også det­te er et stort områ­de hvor det pro­du­se­res både hvit­vin og rødvin, men det er hel­ler ikke et områ­de som har gjort seg sær­lig bemer­ket. Et kort styk­ke innen­for kys­ten, vest og syd for Anco­na, fin­ner vi Cor­ne­ro, hvor det pro­du­se­res en Ros­so Cor­ne­ro, og en Cor­ne­ro DOCG. Det­te er rødvin, laget av dru­en Mon­te­pul­cia­no. Det­te reg­nes for den bes­te rødvi­nen fra Mar­che.

Vi kan ta en tur til Le Ter­razze, til Anto­nio og Geor­gina Ter­ri. På begyn­nel­sen av 1990-tal­let la de om pro­duk­sjo­nen og sat­set for fullt på kva­li­tet frem­for noe annet. De som gjør deres vin eks­tra fasci­ne­rende for sli­ke som meg, er at Anto­nio Ter­ri er en stor Bob Dylan fan, og pro­du­se­rer — så vidt jeg har for­stått med Bob Dylans sam­tykke — vine­ne Conero Visions of J og vinen Pla­net Waves. Dis­se har Bob Dylans sig­na­tur på baketi­ket­ten. Vin­mono­po­let har hatt dis­se tid­li­gere, men de står ikke len­ger i lis­tene. Du kan lese et Aften­pos­ten-inter­vju med Anto­nio Ter­ni her.

Vi skal i løpet av den­ne etap­pen inn­om et par for­vir­ren­de punk­ter når det gjel­der navn på ita­li­ens­ke viner. Mon­te­pul­cia­no er en drue. Og som vi har vært inn­om tid­li­ge­re, så har ita­li­ens­ke viner ofte navn av typen [drue] + [områ­de]. En av de mer van­li­ge vine­ne laget av Mon­te­pul­cia­no kom­mer fra nabo­re­gio­nen i sør, Abruz­zo. Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo er en vin man kan møte ofte. Men Mon­te­pul­cia­no er også en by i Tosca­na, og den­ne byen er kjent for sin vin, Vino nobi­le de Mon­te­pul­cia­no, alt­så noe slikt som en nobel vin fra Mon­te­pul­cia­no. Men den­ne vinen er laget av dru­en San­giove­se, og ikke Mon­te­pul­cia­no. Jeg er nep­pe den førs­te som har blitt over­ras­ket over at det kan være så stor for­skjell mel­lom den kraf­ti­ge Vino nobi­le de Mon­te­pul­cia­no, og den gans­ke let­te Mon­te­pul­cia­no d’Aburzzo, basert på en fore­stil­ling om at de måt­te være beslek­te­de viner laget av den sam­me dru­en. Da jeg opp­da­get sam­men­hen­gen, eller sna­re­re at det ikke var noen sam­men­heng, falt brik­ke­ne på plass.

Vi må litt len­ger inn i lan­det for å fin­ne den mest kjen­te vinen fra Mar­che. Vi må til områ­det Ver­dicchio dei Castlli di Jesi, vest for byen Jesi. Som nav­net på vin­om­rå­det sier, er det­te viner av Ver­dichcion, alt­så hvit­vin. Det­te reg­nes som en av Ita­lias bes­te hvit­vi­ner. Det er en aro­ma­tisk, karak­ter­full og fyl­dig vin, med gans­ke høy syre av og aro­ma av tro­pisk frukt. Den størs­te pro­du­sen­ten, som lager utmer­ke­de viner, er Fazi Bat­tag­lia.

Jeg sa vi skul­le inn­om er par for­vir­ren­de punk­ter når det gjel­der navn på ita­li­ens­ke viner. Jeg begyn­ner med et beøsk på den utmer­kede fiske­re­sa­tu­r­an­ten Mares i Skov­veien i Oslo, for et par år siden. Vi spis­te en utmer­ket fire­ret­ter, men til­hø­rende viner. Vin­kel­ne­ren var i det rau­se hjør­net, så vi fikk sma­ke på et par viner i til­legg til de som sto på vin­me­nyen. Kan­skje fikk vi en bonus for å kom­me gans­ke sent: Åpne­de flas­ker med vin som de uan­sett ikke kun­ne ser­vere dagen etter.

W20130412_223956Etter å ha druk­ket meg gjen­nom Tour de Fran­ce og Giro d’Italia i noen år, har jeg smakt man­ge viner jeg ellers ikke vil­le ha hatt fan­tasi nok til å kjø­pe. Ikke minst har jeg opp­da­get man­ge gode des­sert­vi­ner. Etter først å ha ser­vert en Recioto di Soave, kom vin­kel­ne­ren med Lacri­ma Di Mor­ro d’Alba Passi­to, som hun sa var fra Mar­che. Jeg så på flas­ken, og pro­te­sterte: “Alba, det er da i Pie­monte, ikke i Mar­che?”

Ita­li­ensk vin er mang­fol­dig og for­vir­rende. Det er det som gjør Ita­lia så spen­nende som vin­land. Jeg bur­de selv­sagt ha visst at vin­kel­nere på gode res­tau­ran­ter kan sitt fag. Jeg skul­le ikke ha pro­te­stert mot det hun sa. På den annen side: Da had­de vi gått glipp av for­tel­lin­gen om vinen.

Alle som kan litt om ita­li­ensk vin, vet at Alba lig­ger i Pie­monte, kjent for bl.a. Bar­bera d’Alba. Men det fin­nes også en liten by i Mar­che som heter Alba. Der dyr­ker de dru­en Lacri­ma, og pro­du­se­rer vinen Lacri­ma di Mor­ro d’Alba. Vi kan gi ordet til Ita­li­ensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skri­ver:

En av Mar­ches — ja, hele Ita­lias — mer spe­si­elle viner har mot alle odds vokst seg stør­re de sene­re åre­ne. … i en vin­ver­den pre­get av sta­dig fle­re ens­ret­tede “desig­ner­vi­ner” og kjønns­løse bag-in-box­er, er viner som er litt anner­le­des et til­trengt friskt pust. … Resul­ta­tet er meget spe­si­elt, men til vel­valgt mat som for eksem­pel sala­mi eller stekt patte­gris fun­ge­rer den vel­dig bra. Ste­fano Man­ci­nelli er områ­dets selv­be­stal­tede ambas­sa­dør, og hans viner er også blan de bes­te med en rela­tivt fyl­dig og aro­ma­tisk stil. Han lager også litt av den sjeld­ne passitova­ri­ant, hvor dru­ene hen­ger til tørk i måneds­vis og siden lag­rer i fly­tende form på bar­ri­ques og tonneaux.”

Det var den­ne sjel­den­he­ten vi ble ser­vert på Mares. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av des­ser­ten som var laget av sjo­ko­lade. Men som hun sa: Den dre­per sor­be­ten (banan og kiwi, om jeg hus­ker rett). Vi fikk et utmer­ket mål­tid, en hyg­ge­lig kveld, fikk sma­ke noen for oss ukjen­te viner, og vi lær­te litt mer om ita­li­ensk vin.

Jeg avrun­der den­ne lil­le his­to­rien med litt erfa­rings­ba­sert vin­kunn­skap: Spi­ser du på en god res­tau­rant, så velg vin­me­nyen om de har det. Et glass vin til hver rett er et utmer­ket kon­sept. De har valgt noe som pas­ser, og kan­skje får du noen spen­nende over­ras­kel­ser. Det er en del viner jeg har lært å kjen­ne på den­ne måten. Har de ikke vin­meny, så spør vin­kel­ne­ren om råd. Det er job­ben deres å vel­ge viner som pas­ser til maten, og de kan mye mer enn hva vi ama­tø­rer har mulig­het til å til­egne oss. Hvis jeg vel­ger selv uten vei­led­ning, ender jeg nes­ten all­tid på et trygt valg: En vin jeg kjen­ner fra før. Men det er mer mor­somt nå man får en helt ukjent vin som viser seg å pas­se svært godt til den maten man spi­ser.

Vi for­la­ter Mar­che i det nord-vest­li­ge hjør­net, i under­om­rå­det Col­li Pesa­resi. Det er ikke det mest inter­es­sante områ­det. Tid­li­gere ble det her for det mes­te pro­du­sert rødvin basert på San­giovese, den dru­en som først og fremst for­bin­des med Chi­anti. Det var bare den­ne vinen som var klas­si­fi­sert.

Det­te er nå radi­kalt end­ret, og det som sies å være områ­dets spe­sia­li­tet er viner på Pinot Noir, som ikke over­ras­kende kal­les Pinot Nero i Ita­lia.

I boken Ita­li­ensk vin nev­nes også en vin fra områ­dets leden­de pro­du­sent, Man­cini,  som kal­les Blu, og som er laget på dru­en Ance­l­otta. Ance­l­otta er en meget farge­sterk drue. I “Ita­li­ensk vin” beskri­ves den som sjel­den, mens Oz Clar­ke skri­ver at den er en liten del av Lam­brus­co-blan­din­gen, og at den dyr­kes i sto­re deler av Ita­lia. Den blan­des med San­giovese og and­re dru­er på grunn av den dype far­gen og gode moden­he­ten. Men det er kan­skje uvan­lig å lage en vin hvor Ance­l­otta er hoved­druen. Jeg har fun­net en omta­le av Man­cini Blu her.

Flag_of_San_MarinoNår det gjen­står ca 70 km, syk­ler ryt­ter­ne inn i Emi­lia Romag­na. Under­veis pas­se­rer de ikke langt fra lille­putt­lan­det San Mari­no, Euro­pas tred­je mins­te stat (Vati­kan­sta­ten og Mona­co er mind­re). Jeg har all­tid vært fasci­nert av sli­ke små­sta­ter, og tar der­for en avstik­ker selv om syk­lis­tene ikke skal inn­om lan­det. For gjen­nom man­ge århund­rer hvor den ene kri­gen har avløst den and­re, og impe­rier har opp­stått og gått under, hvor­dan kan sli­ke små­sta­ter over­leve uten å bli slukt av eller knust mel­lom de sto­re?

San Mari­no er ver­dens elds­te repub­likk, etab­lert 3. sep­tem­ber 301. Det var mens Diokle­tian var kei­ser i Romer­ri­ket og i det som vi i Nor­ge reg­ner som pre-his­to­risk tid. San Mari­no ha også ver­dens elds­te grunn­lov som fort­satt er i bruk, fra 1600. Fram til midt­en av 1800-tal­let besto både Tysk­land og Ita­lia av man­ge små­sta­ter. Fram til den tid kun­ne vel San Mari­no kla­re seg like godt som and­re. Mind­re åpen­bart er det hvor­for de fikk være i fred da Ita­lia ble sam­let til et konge­ri­ket i 1861 — 150 år siden i år. For­kla­rin­gen skal være at San Mari­no ga ly til man­ge som som ble for­fulgt for­di kjem­pet for Ita­lias sam­ling (bl.a. mot det habs­burgske Øster­rike), og som takk for det­te respek­terte Giu­seppe Gari­ba­ldi San Mari­nos øns­ke om ikke å bli en del av det sam­lede Ita­lia.

I Nor­ge er man­ge opp­tatt av at vi har for man­ge små­kom­mu­ner, og jeg er også blant dem som mener at kom­mu­ner bør ha en viss stør­relse. Men det er da inter­es­sant å mer­ke seg at at lille­putt­lan­det San Mari­no, med et are­al til­sva­rende Nes­od­den kom­mune (61 km2)og litt fær­re inn­byg­gere enn bydel Sage­ne i Oslo (31.700 i San Mari­no, 34.300 på Sage­ne), er delt inn i ni admi­ni­stra­tive enhe­ter. Om vi til­la­ter oss en avspo­ring fra den­ne avspo­rin­gen, så er det i Frank­rike ca. 36.000 kom­mu­ner, hvor­av mer enn 20. 000 har fær­re enn 500 inn­byg­gere. Men hva som er hen­sikts­mes­sig stør­relse for kom­mu­ner kom­mer selv­føl­ge­lig an på hva slags opp­ga­ver kom­mu­nene blir til­lagt. I Nor­ge er kom­mu­nene til­lagt man­ge og sto­re opp­ga­ver, og da må kom­mu­nene ha en stør­relse som står i for­hold til dis­se opp­ga­ve­ne.

Man­ge små­sta­ter, også San Mari­no, har hatt og har gode inn­tek­ter fra å utste­de fri­mer­ker. Det er selv­føl­ge­lig ikke for­di lan­dets inn­byg­gere skri­ver så man­ge brev at det­te gene­re­rer inn­tek­ter, men for­di de er popu­lære hos sam­lere. For noen små­sta­ter har dome­ne­navn blitt en ny inn­tekts­kilde. Tuva­lu, som ikke er så mye mer enn en fjell­knaus i Stille­ha­vet med ca 10.000 inn­byg­gere. Men dome­net .tv har blitt etter­trak­tet blant TV-sta­sjo­ner. Fransk Mik­ro­ne­sia har har sat­set på radio med .fm. Ame­ri­can Samoa er popu­lært blant nors­ke sel­ska­per med sitt .as, og neder­len­dere vil gjer­ne at Nor­ge åpner dome­net .bv for Bou­vet-øya (BV i Neder­land til­sva­rer AS i Nor­ge). Men mar­keds­ver­dien for .sm er kan­skje ikke like stor, så San Mari­no har ikke truk­ket vin­ner­lod­det her.

Emi­lia-Romag­na består av to områ­der: Emi­lia og Romag­na. Det er ikke noen klar gren­se mel­lom dis­se., Men Emi­lia omfat­ter områ­dene i vest og nord-øst, mens Romag­na utgjør det syd-øst­li­ge hjør­net. Så vi er nå i Romag­na.

Vi kom­mer først inn i tre del­vis over­lap­pende DOC-områ­der. Col­li di Rimi­ni har navn etter bade­byen Rimi­ni. Områ­det kom­mer nok fort­satt til å være mer kjent for rivie­raen enn for vinen. Det er ikke sær­lig spen­nende vin som pro­du­se­res i det­te områ­det. Tre­b­biano di Romag­na er hel­ler ikke sær­lig spen­nende, dog omta­les Tre Mon­tis vin Vig­na del Rio. Men i “Ita­li­ensk vin” omta­les den som inter­es­sant bare på grunn av sin fyl­de, og da er den kan­skje mer inter­es­sant enn god. Det tred­je områ­det er San­giovese di Romag­na, og som nav­net sier lages det her vin på Tosca­na-dru­en San­giovese. Vine­ne er gjen­nom­gå­ende litt blø­tere enn San­giove­se-viner fra Tos­cana. De fles­te er uin­ter­es­sante, men de bes­te sies å kun­ne måle seg med noen av de bes­te fra Tos­cana. Pro­du­sen­ter som nev­nes er San Partig­nano og Zer­bina.

Mål­om­rå­det lit­ter i Cag­ni­na del Romag­na. Det er et nisje­pro­dukt, laget på en vari­ant av refoscodru­ene fra Fri­uli, kalt Ter­ra­no. Det er en rød, lett søt­lig vin. Det pro­du­se­res lite og det mes­te drik­kes lokalt med en gang. Refosco­vi­ner fra Fri­uli reg­nes for å være bed­re.

Mitt vin­valg til den­ne etap­pen blir nok en ver­dicchio fra Ver­dicchio dei Cas­telli di Jesi. Om det skul­le være en hvit­vin til en for­rett, vil­le jeg har fort­satt med en Ros­so Conero Superio­re fra Anti­nio Ter­ri, og en Lacri­ma Di Mor­ro d’Alba Passi­to til des­ser­ten.

<edit>Jeg leg­ger til den­ne kom­men­ta­ren fra Jørn Michael­sen  på Face­bo­ok:

Jeg kan nev­ne at bade­byen Ric­cione sat­ser hardt på syk­kel­tu­ris­me vår og høst, og hotel­le­ne for­len­ger der­med seson­gen med fem-seks måne­der. I for­ri­ge uke var jeg for sjet­te gang på hotell Bel­ve­de­re, hvor alt leg­ges til ret­te for syk­lis­ter, inklu­dert dag­lig gra­tis vask av syk­kel­tøy­et ditt. Det er fem turer med guide hver dag, fra 50 til 180 km, så det er noe for alle. “Alle” byer begyn­ner på Mon­te, noe som for­tel­ler om mye stig­ning. Vårt hotell har opp mot hund­re syk­len­de gjes­ter fra hele ver­den. I dag står nok man­ge av dem langs etap­pens enes­te kuper­te strek­ning. Mor­somt at turist­næ­rin­gen utnyt­ter syk­ling slik.”</edit>

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email