I vini del Giro d’Italia 2015. 11. etappe. Forlì — Imola (Autodromo Ferrari)

Så ble det ikke spurt­opp­gjør like­vel, og det var kan­skje en tab­be av noen lag at de ikke kjør­te inn brud­det. Men som Juan Antio­nio Flet­cha sa i sin kom­men­tar på Euro­sport: De fles­te lage­ne er ikke satt opp for spur­ter, og da blir det få som er inter­es­sert i å ta ansvar. Uan­sett: Jeg liker all­tid når et brudd går inn. Og for Richie Por­te og Sky var dagen en kata­stro­fe, med 47  sekun­der tids­tap til Alber­to Con­ta­dor. Skjønt for Richie Por­te ble det enda mer kata­stro­fe når han ble straf­fet med to minut­ter for å ha fått et hjul av Simon Clar­ke. Man får alt­så ikke lov til å hjel­pe en lands­mann i en kri­tisk situa­sjon.

I dag er det en mer små­kup­pert etap­pe. Først opp i skrå­nin­gen av Appen­ni­ne­ne, og det hele avslut­tes med tre run­der inne på Imo­la­ba­nen. I utgangs­punk­tet vil­le jeg ha sagt at det­te er en etap­pe hvor et brudd kan gå inn. Men det spørs om det går, etter gårs­da­gen.

T11_Imola_planVi er på Pos­let­ten. Polet­ten er en dal, avgren­set av Alpe­ne i nord og vest, og Appen­ni­ne­ne i sør og vest, og av Adria­ter­ha­vet i øst. Det­te gjør at dalen er skjer­met mot kal­de vin­der. Gjen­nom dalen ren­ner elven Po, som er 670 km lang. Man­ge side­el­ver fører vann inn fra fjel­le­ne.

Dalen er frukt­bart jord­bruks­om­rå­de. Dess­ver­re for oss gir frukt­ba­re jord­bruks­om­rå­der ikke noe sær­lig inter­es­sant vin. Jeg had­de tenkt å skri­ve at vin­dru­en tri­ves best “der ingen skul­le tro at noe kun­ne gro”, i kar­rig og dår­lig jord. Men om den egent­lig tri­ves best der, vet jeg ikke. Og jeg tror ikke at noen har spurt drue­plan­ten om hva den måt­te mene om den saken.

Men det blir i alle fall best vin der dru­ene ikke kan leve et make­lig liv i god jord. Og da ser vi hvor det bærer: Det er vans­ke­lig å fin­ne inter­es­sant vin i områ­det.

Vi star­ter der vi end­te i går, i Cag­nia Romag­na. Men det har ikke blitt mer å si om det områ­et fra i går til i dag.

Vi hav­ner så i Col­li Faen­za, Col­li Romag­na Cen­tral, Albana de Romagna/Romagna Albana Spu­man­te og til slutt Col­li d’Imola. Ingen av dis­se er spe­si­elt inter­es­san­te. Pro­duk­sjo­nen av Romag­na Albana Spu­man­te er svært liten. Man fin­ner sik­kert viner som pas­ser med omå­dets paste­ret­ter. Men noe som det vir­ke­lig er verdt å lete etter, det fin­ner vi ikke her.

Vi er i et av de rikes­te jord­bruks­om­rå­de­ne i Ita­lia, så her bør vi hel­ler lete etter mat til vinen, og drik­ke den loka­le vinen til.

Fort­set­ter vi litt len­ger øst­over, kom­mer vi til Blog­na. Gastro­no­misk er Bolog­na kan­skje best kjent for Pas­ta Bolognese, en rett som i for­fla­te­de utga­ver har blitt degra­dert til å være stan­dard­inn­slag på barne­me­ny­ene på mid­del­må­di­ge res­tau­ran­ter. Man pas­ta bolognese er mer enn kjøtt­deig og tomat­puré. For den som vil lage en ordent­lig bologne­se­saus, anbe­fa­ler jeg den­ne artik­ke­len og opp­skrif­ten fra Aperitif.no.

Fort­set­ter vi litt til, kom­mer vi til Mode­na, som er kjent for sin bal­sa­mico­ed­dik. Bal­sa­mico er vel­lag­ret vin­ed­dik, for å si det gans­ke upre­sist. Den lages gjer­ne etter et sole­ra-prin­sipp, alt­så på sam­me måte som man lager olo­roso sher­ry i Spa­nia. Man har en lang serie av fat. Man tap­per fer­dig bal­sa­mico fra det elds­te, etter­fyl­ler fra det nestelds­te, osv — og så fyl­ler man på ny vin i fatet med den yngs­te vinen/edikken. God bal­sa­mico er lag­ret, fra kan­skje fire år opp til over 100 år. God bal­sa­mico er dyre drå­per, men det fin­nes sto­re meng­der rime­lig og ikke like edel bal­sa­mico på mar­ke­det.

Mode­na er også Lucia­no Pava­rot­tis føde­by. Pava­rotti var den størs­te teno­ren i alle fall de sene­re tiåre­ne. Han had­de en klang i stem­men som var unik. Han er vel også den enes­te opera­san­ge­ren som har hatt en opera­arie inne på de van­lige hit­lis­tene. Det var da BBC valg­te hans  inn­spil­ling av Puc­ci­nis “Nes­sun Dor­ma” fra ope­raen Turan­dot som sig­na­tur­sang for deres sen­din­ger fot­ball-VM i Ita­lia i 1990. Han sang den også ved åpnin­gen av vin­ter-OL i Tor­nino i 2006, som var hans sis­te opp­tre­den. Men da var han over 70år gam­mel og syk, og ikke på høy­den. Dess­uten mimet han den gang til et opp­tak. Jeg har tatt med en inn­spil­ling fra Paris. Det står at den er pub­li­sert i 2007, men ikke når inn­spil­lin­gen er fra. Men også den­ne er nok fra tiden etter at han var på topp.

Banen hvor dagens etap­pe ender, heter Imo­la (Auto­dro­mo Fer­ra­ri), opp­kalt etter Enzo Fer­ra­ri. Men fer­ra­ri­fab­rik­ken, om man kan kal­le den en fab­rikk, lig­ger ikke der. Den lig­ger i den lil­le byen Mara­nel­lo, like uten­for Mode­na. En gang var jeg vel­dig inter­es­sert i biler og i motor­sport. Det har tapt seg. Men en klas­sisk, rød Fer­ra­ri får det til å krib­le litt.

W2001-8168

Alle som var inter­es­sert i motor­sport på 1990-tal­let vet at det var på Imo­la­ba­nen at ver­dens kan­skje aller bes­te for­mel-1 kjø­re, bra­si­lia­ne­ren Ayr­ton Sen­na, kjør­te seg ihjel i 1994. Det er ikke slikt man har noe sterkt behov for å gjen­opp­le­ve. Men da jeg hen­tet fram et video­klipp, mer­ket jeg meg kom­men­ta­rer om at han var bes­visst­løs, sann­syn­lig­vis død før kræ­sjet. Skutt av en snik­skyt­ter påstår de. Det var nytt for meg, og det høres helt usann­syn­lig ut. Men man skal i det mins­te være svært god til å sky­te for å tref­fe hodet til en per­son som kjø­rer i 2–300 km/t. Jeg skal ikke hive meg inn i kon­spi­ra­to­ris­ke spe­ku­la­sjo­ner, og sier ikke noe mer om det.

Vi kan fort­set­te litt len­ger opp dalen, til Par­ma, hvor­fra vi får den kjen­te Par­ma­skin­ken. Vi har bak oss et jord­bruks­opp­gjør. Bonde­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne for­sø­ker da å ska­pe et inn­trykk av at alt land­bru­ket i det­te sto­re og far­li­ge lan­det som kal­les Utlan­det er stor­ska­la indu­stri­land­bruk som vil knu­se de små, nors­ke bøn­de­ne. Men her er det man­ge pro­du­sen­ter, de sat­ser på kva­li­tet og de er stol­te av sine pro­duk­ter. Skal man ha ordent­lig god skin­ke, nyt­ter det ikke med gri­ser som er effek­tivt foret opp på kraft­for.

For at noe skal bli Par­ma­skinke må den være laget av svi­ne­ra­sene Land­race eller Duroc. Man bru­ker kast­rerte han­gri­ser. De skal være vokst opp innen et avgren­set geo­gra­fisk områ­de, og ikke minst: Det stil­les krav til fôret. Her er det ikke noe kraft­for basert på soya impor­tert fra Bra­sil. De fores opp på korn og myse fra pro­duk­sjon av par­me­san­ost. Sli­ke krav til dyre­hold og fôr ser man ofte for klas­si­fi­serte land­bruks­pro­duk­ter av høy kva­li­tet. Jeg har ald­ri sett den type krav til noe norsk klas­si­fi­sert land­bruks­pro­dukt, selv om man vet at fôret betyr mye for kjøtt­kva­li­te­ten. Det er én vik­tig grunn til at ita­li­enske skinke­pro­du­sen­ter lager kva­li­tets­pro­duk­ter i ver­dens­klasse, som blant annet nors­ke pro­du­sen­ter ikke kla­rer å matche.

Etter det­te kom­mer selv­føl­ge­lig tørr­sal­tin­gen, samt mod­nin­gen. Vi kan se litt av den­ne pro­ses­sen her.

Så til par­me­san­ost, som egent­lig er en feil­ak­tig beteg­nelse. Om jeg har for­stått det rett, er par­me­san egent­lig en fransk beteg­nelse. Det er to hoved­ty­per. Det er Par­me­gi­ano Reg­giano, som er den hånd­verks­pro­du­serte osten, og Gra­na Pada­no som mer er et indu­stri­pro­dukt. Skjønt Gra­na Pada­no kom­mer fra et litt annet områ­de. Det sies at nav­net “Gra­na” er den ita­li­ens­ke beteg­nel­sen for korn, som hen­spei­ler på den litt kor­ne­te kon­sis­ten­sen som osten har. Om jeg har for­stått det rett, kal­les Poda­len for Val Pada­no på ita­lie­nes, og da har vi anta­ge­lig res­ten av for­kla­rin­gen.

For Par­me­gi­ano Reg­giano er det blant annet krav om at mel­ken skal kom­me fra kyr fra et bestemt avgren­set områ­de. Melk, salt og kalve­løype. Ingen til­set­nings­stof­fer er til­latt. Det er krav til foret, blant annet hvor det har vokst. Silo­for er ikke til­latt. Da jeg nylig dis­ku­terte det­te med en som var opp­vokst på gård, sa hun at det var vel­dig stor for­skjell i sma­ken på mel­ken, alt etter hvor kyr­ne had­de bei­tet. Det gir selv­føl­ge­lig også for­skjell i sma­ken på osten som lages av den mel­ken.

Tine har kjørt reklame­film om at det som er spe­si­elt i Jarsl­berg­os­ten er hem­me­lige til­set­nings­stof­fer.

For Pare­me­gi­ano Reg­giano stil­les det krav til råva­rene, og til pro­duk­sjons­pro­ses­sen, blant annet at den må skje innen­for et bestemt områ­de. Det er fle­re tusen pro­du­sen­ter, de fles­te gans­ke små. Her er ingen sen­tra­le, indu­stri­mei­e­ri­er. Det er visst­nok ca 10.000 melke­bøn­der som pro­du­se­rer melk til den­ne oste­pro­duk­sjo­nen. Jeg har ikke sett på detal­je­ne i reg­le­ne for den­ne, men for en del frans­ke oster er det f.eks. krav om beite­are­al pr ku. De er ikke sto­re de hel­ler. Man dri­ver ikke med slikt tull som å leg­ge ned pro­duk­sjon av “Gud­brands­dalsost” i Gud­brands­da­len, det vil­le ikke vært aksep­ta­belt at noe som kal­les Jarsl­berg­ost ikke pro­du­se­res i Jarls­berg, Kvi­tes­eidsmør ikke pro­du­se­res i Kvi­tes­eid, osv. Pare­me­gi­a­no Reg­giano er gode råva­rer, tra­di­sjo­nelt, godt hånd­verk, ingen hem­me­lige til­set­nings­stof­fer. Slik er det med all kva­li­tets­ost. Og til dere som tror må myte­ne om Jarls­berg­os­tens uni­ke smak, prøv en neder­landsk Maase­da­mer.

Vi har alle­re­de beve­get oss len­ger inn i Poda­len enn hva syk­kel­ryt­ter­ne gjør i den­ne omgang. Skjønt vi kom­mer inn igjen fra nord­vest på sis­te etap­pen, fra Tori­no til Mila­no. Litt om Poda­len og Pos­let­ten skal vi vel få plass til da også.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email