I vini di giro d’Italia 2015 – 21. etappe Torino — Milano

Det er greit at også Alberto Contador også fremstår som menneske. Men han hadde vel alt under kontroll. Og for en avslutning det ble i går.

I dag er finalen fra Torino til Milano. Etappen er flat, så dette er et oppgjør for spurterne. Med mindre det skjer uhell, som vi får håpe at det ikke gjør, vil det ikke være mulig å vinne så mye tid at det får noen betydning for sammenlagtlisten.

T21_Milano_planVi starter i Piemonte og ender i Lombardia. Men det kan virke som om de som har staket ut traséen har gjort et poeng av å unngå vinområdene både i Piemonte og Lombardia, så vi får hente litt vin på siden av traséen. Første del av etappen følger vi nordgrensen til områdene Collina Torinesi og senere Monferrato, før etappen dreier nordover mot Vercelli.

Collina Torinesi er et lite område øst for Torino. Det lages viner på Barbera, Bonarda, Malvasia og Pelaverga. Produksjonen er liten.

Litt lenger øst er Monferrato, som er et stort område, det neststørste i Peimonte, bare overgått av det som heter Piemonte DOC. Monferrato har havnet i skyggen avmer berømte naboer som Langhe og Asti. Det produseres vin på bl.a. Barbera, Dolcetto og Fresia, og en rekke andre druer. Mangel på tradisjon kan åpne for nytenking. Her har man laget en del blandingsviner med drueblandinger som bl.a. cabernet sauvignon, merlot og pinot noir, sammen med barbera og andre druesorter som er vanlige i området. Flere av dem er ganske vellykkede.

Vi fortsetter inn i Lombardia. Etappen går ikke gjennom noen av Lombardias kjente vinområder, og når sant skal sies er Lombardia ikke en region hvor man finner veldig mye interessant vin. Dagens etappe er flat, og kommer ganske sikkert til å bli avgjort ved en spurt. Farten kommer til å bli stor. Om vi later som om de ikke bremser etter målgang, men bare triller videre helt til de kommer til den lille byen Erbusco, et stykke syd-øst for Bergamo, da finner de den vinen som bør være dagens vin: Franciacorta. Franciacorta er Italias beste musserende vin. På podiet får vinnerne en stor flaske Prosecco. Når man bare misbruker vinen til å sprute med, da er det greit at man tross alt ikke bruker edlere dråper.

Men i dag vil noen kunne feire et godt resultat, andre at de faktisk har fullført, og ikke minst at slitet er over for denne gang. Da bør man velge på øverste hylle, og der står Franciacorta. Vinen har ikke noen lang tradisjon. Det var ønologen Franco Ziliani som midt på 1950-tallet overtalte vinhuset Berlucchi til å satse på en spumante laget på samme måten som i Champagne. Det ble ganske umiddelbart en suksess. Det er den vinen man skal ha for de store anledninger, om man vil holde seg til italiensk vin.

Torino er Italias ledende industriby, med selskaper som Fiat, Olivetti m.fl. Men vi går ikke inn industrien denne gangen. Vi er fortsatt i Podalen, eller Posletten. Posletten er et av de få områder i Europa hvor det dyrkes ris. Så vidt jeg vet er det bare Camargue i Frankrike og på Posletten hvor det dyrkes ris i Europa, i alle fall i Vest-Europa. Skal man lage risotto på ordentlig vis, bør den lages med ris fra Posletten.

Milano er Italias moteby nr 1. Hvis du vil vite noe mer om mote og moteindustri i Milano, da bør du spørre noen andre enn meg. Men jeg tar likevel med et minne om klær, fra Milano.

Vi var i Milano i februar et år. Jeg hadde et møte i et universitetsnettverk. Familien ville gjerne være med på en italiatur. Det var ganske kaldt. Vi var forberedt på det, og hadde tatt med oss vinterklær. Da vi så oss rundt, var det ganske tydelig at vinterklær ikke var en del av standardgarderoben til de vanligvis så motebevisste milaneserne. Her hadde man åpenbart lett innerst i skapet for å finne noe varmt, og man tok det man fant. Det var ikke eleganse som preget byens innbyggere den gangen. Som nordmenn hadde vi OK vinterklær. Vi ble noen steder bukket for og tatt i mot som både mer velstående og klesbevisste enn vi (eller i alle fall jeg) var, siden vi til og med hadde tatt oss råd til en vintergarderobe.

Da jeg for noen måender siden fløy med Air France, hadde de i sitt flymagasin en liste over 10 ting man må få med seg i Milano. Jeg husker ikke hele listen. Men jeg merket meg dette: Nr 5 på listen var sykkelbutikkene.

La Scala, et av verdens fremste operahus, hvor mange av operaene til Giuseppe Verdi hadde premiere. Verden har mye å takke den daværende direktøre på La Scala, Bartolomeo Merelli, for. I 1839 tok han sjansen på å sette opp en opera av den da unge og ukjente komponisten Giuseppe Verdi. Det er det evige problem: Hvem våger å være den første som våger å satse på et ungt og ukjent talent? Han opera, Oberto, ble ganske godt tatt i mot av publikum i Milano. Men noe mesterverk var det ikke. Hvis det hadde blitt Verdis eneste opera, da ville han vært glemt i dag, som de fleste andre operakomponister fra den tiden. Men det var nok til at Merelli skrev en kontrakt med Verdi om å komponere tre nye operaer for La Scala. Den første, en komisk opera som het “Un giorno di regno” (“Konge for en dag”), ble komponert i en periode hvor Verdi gjennomgikk store kriser i sitt privatliv. I løpet av kort tid døde hans to barn og hans kone, og en komedie var ikke det Verdi var inspirert til å komponere. Det ble en fiasko, en så stor fiasko at Verdi bestemte seg for aldri mer å komponere musikk.

Heldigvis lot ikke Merelli ham slippe unna med det. Han klarte å få dyttet på Verdi librettoen til “Nabucco”, som vi i Norge ofte omtaler som “Nebukanezar”. Verdi ville ikke, men ble dratt inn i historien, og komponerte litt her og litt der til det til slutt ble en opera.

Det fortelles fra prøvene til Nabucco: Det var som vanlig ganske uinspirerte sangere og et uinspirert orkester som gjennomførte prøvene i La Scala. Håndverkerne arbeidet i salen, og brydde seg ikke om det som foregitt på scenen. Men da de kom til “Slavekoret”, ble det stille i salen. Håndverkerne la ned verktøyet, og lyttet. Etterpå ble det applaus og “Bravo”! Dette ble Verdis første, store suksess.

Den som er glad i god mat og god vin, bør ta turen innom Peck. Det er en av de beste mat– og vin­bu­tik­ker jeg har besøkt. Den lig­ger ikke langt fra Duomo. Her kan norske mat- og vinelskere gråte over vektbegrensninger på fly, importrestriksjoner og problemer med å få med seg noen flasker vin hjem. Kanskje også over et kredittkort som ville få nervøst sammenbrudd om man ga etter for alle lyster. Man burde kanskje bare bli her.

Dermed er det slutt for denne gang. Men om fem uker starter Tour de France med en prolog i Utrecht i Nederland, nærmere bestemt 4. juli. Hvilket betyr at vi kommer til å starte med nederlandsk øl.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.