I vini del Giro d’Italia 2015. 6. etappe: Montecatini Terme — Castiglione della Pescaia

2015-05-14 Olav Torvund Leave a comment

Så har Alberto Contador sikret seg den rosa trøyen. Det spørs om han gir den fra seg igjen. Skjønt kanskje vil de ikke bruke for mye energi på å forsvare den, så lenge de mener å ha situasjonen noenlunde under kontroll. For Alberto Contador er det eneste som teller å vinne sammenlagt. Han er neppe opptatt av å sitte i rosa trøye tidlig i rittet. Tidsdifferansene er foreløpig små, med under et minutt fra første til syvende plass. Etappen er ganske flat, særlig mot slutten. Om det ikke skjer noen uhell, så bør det ikke bli tidsdifferanser av betyning. Men bonussekunder kan gjøre at noen likevel vinner eller taper tid i sammendraget.

Orica-GreenEdge må være men enn fornøyd så langt, med tre etappeseire og fire dager i rosa. Jeg tror ikke de klarer å ta tilbake den rosa trøyen. Den eneste på det laget som har en teoretisk mulighet, er Chaves Estaban. Men han klarer nok ikke å hente 37 sekunder på Alberto Contador på dagens etappe. Men vi kan nok se flere etappeseire til det laget.

Nå kommer nok en flat etappe, og vi er igjen nærmere kysten. Det blir en slags hviledag for de som kjempet mot toppen i går, og en ny dag hvor spurterne skal gjøre opp seg imellom.

Vi er fortsatt i Toscana. Jeg mangler detaljerte vinkart over Italia. Det er derfor vanskelig å plassere dagens etappe presist innenfor vinområder. Men de mest kjente vinområdene i Toscana ligger lenger inne i landet, så de kommer vi i liten grad innom.

Jeg tillater meg likevel en liten avsporing her. Bildet til høyre er en reklame i boken Gambero Rosso Italian Wines 2015, en reklame for produsenten Piandaccoli, som holder til litt vest for Firenze. De hevder at de vil gjenskape renessansevinen. De av oss som sjelden motstår fristelsen til å leke med ord, kan si at de vil gi renessansevinen en renessanse. Men la nå det være som det er. Det var bildet som fikk meg til å feste meg ved reklamen. For det må da være en aristokratisk utgave av Thorbjørn Jagland?

Det er mulig syklistene på begynnelsen av etappen sneier innom en utkant av Chianti. Vi er kanskje også innom underområdet Chianti Colline Pisane, sydøst for Pisa. I “Italiensk vin” står det om dette underområdet:

“[det] tiltrekker seg som det minsta av underområdene mye mindre oppmerksomhet enn det berømte skjeve tårn”.

Det er et område med liten prestisje, og produsentene i området bruker i liten grad underområdets navn, men bruker heller Chianti. I “Italiensk vin” fremhever Chizzano og Palazzi som to gode produsenter i dette området.

Vi får håpe at Giro d’Italia finner veien tilbake til Chianti og andre berømte vinområder i Toscana et senere år, og vi lagrer den vinen til da.

Som sagt, mangelen på tilstrekkelig detaljerte vinkart gjør at jeg ikke kan si sikkert hvilke områder vi skal innom.

Muligens starter vi i Bianco della Valdinevole, kanskje også et annet lite område. Etter ikke alt for lenge kommer vi inn i Bianco Pisano de San Torpé. For noen tiår siden blandet man en del hvite druer inn i Chianti. Mengden som var tillatt, ble stadig redusert, og vinenen fra disse områdene er en slags overskuddproduksjon av hvitvin, basert på disse druene — om jeg har forstått det rett.

Kanskje skal vi også gjennom Montescudaio. Dette sies å være det beste Sangioveseområdet ute ved kysten.

Det ser ikke ut til at vi skal innom Bolgheri. Men noen omveier må vi tillate oss. I 1942 plantet Marchese Mario Incisia della Boschetta, nærmest for moro skyld, ca en hektar med Cabernet Sauvignon og andre franske druer i et eikekratt i en skråning ca 350 meter over havet. Fram til 1968 drakk familien all vinen herfra selv. Familien var inngiftet i Antinori-familien, en av de store vinprodusentene i Toscana. Man ønsket å selge noe av denne vinen utenfor familien, og Antinoris dyktige ønolog Giacomo Tachis i oppgave å se på denne vinen. Vinen han laget ble kalt “Sassicaia”, som betyr noe slikt som “den steinfylte vinmark”.

Under en berømt blindsmaking i London i 1978 slo 1972-årgangen kjente storheter fra Bordeaux. Den første “Supertoscaneren” var født, og som det heter: “The rest is history.” Siden har det blitt flere supertoscanere. Men Sassicaia fra Bolgheri var den første.

På 1970-tallet ville alle plante Cabernet Sauvignon. Den katalanske produsenten Torres klarte også å slå flere gamle stohteter fra Bordeaux med sin “Mas la Plana”. I Piemonte produserte Gaja sin “Darmagi” med Cabernet Sauvignon. I Languedoc hadde Aimé Guibert suksess med sin Cabernet Sauvignon-baserte rødvin fra Mas Daumas Gassac. Det er sikkert mange fler, men ikke like spektakulær suksess som disse, og ganske sikkert mange som kunne konstatere at Cabernet Suvignon ikke ga noen stor vin hos dem. Men folk er ikke så opptatt av å markedsføre sine fiaskoer, så de hører vi lite om. Det hele ble en slags konkurranse om å lage nesten like god “bordeauxvin” som i Bordeaux.

Det har kommet mye god vin ut av dette. Samtidig er jeg litt ambivalent. Man skal være villig til å lære av andre, våge å eksperimentere og prøve noe nytt. Likevel har jeg mer sans for de som tar utgangspunkt i tradisjonen de kommer fra, og forsøker å utvikle den til et toppnivå, fremfor å følge internasjonale trender. (Bare for å ha sagt det: De fulgte slettes ikke noen internasjonal trend da de plantet Cabernet Sauvignon i Bolgheri i 1942.) For 30-40 år siden var Bolgheri helt ukjent i vinsammenheng. Supertoscanerne har løftet området til internasjonal toppdivisjon.

Etappen avsluttes i Monteregio di Massa Maritima. Dette er et nytt og stort DOC-området. Det proudseres i hovedsak rødvin, men også noe hvitvin. Men etter Bolgheri kan egentlig ikke bli annet enn en nedtur.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2015. 5. etappe: La Spezia – Abetone

2015-05-13 Olav Torvund Leave a comment

Orica-GreenEdge imponerer som lag. Å sitte med den rosa trøyen fire etapper, fordelt på fire skuldre innenfor laget — det står det respekt av. Jeg har ikke gransket alle rytterne på laget veldig grundig, men tror kanskje ikke at de har noen klatrere som kan forsvare trøyen på denne etappen. Men de er nok godt fornøyd med resultatetene så langt, uansett. Disse australierne er en morsom gjeng. Jeg anbefaler folk å følge deres “Back Stage Pass”, hvor vi ser litt av det som foregår back stage http://www.greenedgecycling.com/backstage-pass/.

Nå forlater vi kysten og beveger oss inn i landet, og dagens etappe avsluttes på en topp. Her kan de med sammenlagtambisjoner vise styrke, og ta tid på sine konkurrenter.

Vi starter i Liguria, og fortsetter inn i Toscana. Toscana er et navn som klinger som søt musikk i vinelskeres ører. Men vi kommer dessverre ikke innom noen av de stedene som har gjort Toscana til et viktig vinområde.

Vi starter i området Colli di Luni, et område som er delt mellom Liguria og Toscana. Om jeg har forstått det rett, har området navn etter den gamle, romerske byen Luni. Opprinnelig het byen Luna, og man kan møte begge navnene. Det var en by som ble utsatt for mye og angrepet av mange, blant annet ble den angrepet av vikingene i 860. Den ble forlatt og forfalt til en ruin i senmiddelalderen. Byen ble utgravd på 1970-tallet.

Holder vi oss til “Italiensk vin”, er rene Vermentino-viner de beste fra dette området. Så litt teknikaliteter. Man skiller gjerne mellom to hovedprosesser når det gjelder vinproduksjon. Det meste av fargen og mye smak sitter i skallene på druen. I en “hvitvinsprosess” siler man fra skall, kjerne m.m. før gjæringen. I en “rødvinsprosess” blir skall og kjerner med. Når man lager rosévin, bruker man det som kan kalle en avbrudt rødvinsprosess, hvor skall mm får være med en kort tid, slik at det trekkes ut noe smak og farge fra dette, men ikke så mye som når man lager rødvin. I “Italiensk vin” skriver de:

“Mange produsenter benytter skallkontakt før gjæringen starter for å maksimere aromauttrekket, men denne fremgangsmåten kan imidlertid også bidra til å forsterke vinens lett bitre karakter.”

De skriver her om hvitvin, laget på Vermentino. Det de beskriver er en slags rosévinsprosess, men med hvite/grønne druer. Produserer man vin med hvite/grønne druer i en rødvinsprosess, får vi det som kalles en oransje vin. Men vi åpner ikke de flaskene nå.

Det produseres også rødvin i området, først og fremst med Toscanas hoveddrue: Sangiovese.

Produsenter som gjerne fremheves som gode er Ottavio Lambruschi, La Baia del Sole, Cantine Lunae Bosoni, Conte Picedi Benettini, La Pietra del Focolare, Il Torchio, Giacomelli, Spagnoli og Il Monticello.

Om noen skulle synes at navnet Monticello lyder veldig kjent, så er det navnet på Thomas Jeffersons hus utenfor Charlottesville i Virginia i USA.

I “Italiensk vin” nevnes La Colombiera som den beste produsenten av rødvin. Men for å være ærlig: Skal man ha rødvin sånn omtrent herfra, så er det vel like greit å reise litt lenger inn i landet til Chianti, Montalcino og Montepulciano. Men vi skal ikke dit i år.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2015. 4. etappe: Chiavari — La Spezia

2015-05-12 Olav Torvund Leave a comment

Så ble det nok en kaosspurt, og Orica-GreenEdge’s Michael Matthews sitter fortsatt i rosa. I dag blir det en etappe som går opp og ned hele tiden. I utgangspunktet kan det se ut som en etappe hvor det vil gå et brudd, og hvor bruddet kan holde inn. Men slikt er alltid uforutsigbart. At mange vil prøve å gå i brudd, må vi regne med. Men om noen brudd får gå, det avhenger av hva de ulike lagene tenker. Lag som er sterke nok må ta ansvar og kjøre inn bruddet. Men har de en av sine egne i bruddet, er det liten grunn til å bruke krefter på det. De som har mest å kjøre for som lag, er Orica-GreenEdge, som har ryttere på de fire første plassene i sammendraget. De vil nok forsvare den rosa trøyen så lenge de kan.

Dagens etappe tar oss gjennom den dramatiske, vakre og romantiske Cinque Terre. Skjønt ned til de små byene skal de nok ikke sykle ned til. Det ville ha blitt mye nedover på bratte, smale veier, for så å snu og sykle opp igjen. Om man skal lage en liste over steder man bør se før man dør, bør Cinque Terre stå på den listen. Veiforbindelsen er dårlige, så det anbefales å ta tog mellom de fem landsbyene, eller gå en av stiene langs kysten.

Cinque Terre fikk store skader under flommer i 2011. Mye har blitt reparert og bygget opp igjen, men neppe alt.

Hvis man er der, nyter man den lokale vinen, slik man alltid gjør i vinproduserende områder, uten å skulle jåle det til med kritisk smaking. Kunnskap gir større utbytte. Hvis man kan litt om vin, vil man kunne få et større utbytte av vinen enn om man ikke kan noe, akkurat som man vil få et større utbytte av å se på Giro d’Italia og andre sykkelritt hvis man kan noe om sykkel. Men noen ganger skal man bare skru av de analytiske tankene, lene seg tilbake og nyte livet. Cinque Terre er et godt sted for å gjøre akkurat det.

Men om vi ikke er der, og nyter vinen på litt avstand, kan vi tillate oss å være litt mer kresne. Og er vi der, skader det ikke å vite hvilke produsenter som er kjent for god vin. Skjønt drikker man vinen på en restaurant, er det uansett lurt å lytte til erfarne, lokale vinfolk fremfor det man måtte ha lest.

Dagens etappe tar oss gjennom fire klassifiserte områder. Vi starter der vi var i går, i Golfo de TiIguillo. Jeg skal ikke si mer om det området, bortsett fra å nevne en produsent i dagens startby, Chiavari, igjen basert på omtale i Gambero Rosso Italian Wines 2015. Det er Bisson. Dette er noe av det de skriver:

“Pierluigi Lugano is one of the area’s few established growers who should be credited for focusing on indigenous grape varieties, and vinifying them separately. The winery has accompanied its still wines with a rasin wine and a classic method sparkler aged in bottles kept underwater … [det burde være en vin for dykkere]”

De har vinmarker i flere områder (også i Cinque Terre), og dyrker både hvite og røde/blå/svarte druer.

Det neste områder et Colline di Levanto. Holder vi oss til “Italiensk vin”, er dette et område som ennå ikke har klart å markere seg.

Herfra kommer vi inn i Cinque Terre. Det meste av vinen herfra kommer fra kooperativet Cantina Cinque Terre, som generelt får god omtale.

Målgang er i Colli di Luni. Men siden morgendagens etappe starter der dagens etappe ender, venter vi med den til i morgen.

Her dyrkes vin i bratte skråninger.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Oslo, Sykkelpolitikk

Sykkelvei over Rådhusplassen, @gurimelby @HansSnuble

2015-05-11 Olav Torvund Leave a comment

Rådhusplassen er en av byens fine plasser. Men samtidig ligger den der som et monument over planleggere og politikere som ikke vil ha syklister i byen. Jeg vet at de sier at syklister er viktig. Men politikere og planleggeres ord er lite verdt, i den grad de er verdt noe i det hele tatt. Det er deres handlinger som viser de reelle prioriteringene. Rådhusplassen er virkelig et stort monument over manglende handlekraft og gjennomføringsevne.

I handling viser Bymiljøetaten, Plan- og bygningsetaten (som jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning) og Statens vegvesen at de har en hemmelig strategi for å få syklister ut av byen, og at det er denne de følger i praksis. Det er en bit for bit strategi, hvor man stenger muligheten for sykling i det ene området etter det andre, til det til slutt ikke er noe igjen.

Continue reading Sykkelvei over Rådhusplassen, @gurimelby @HansSnuble →

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2015. 3. etappe: Rapallo — Sestri Levante

2015-05-11 Olav Torvund Leave a comment

Så ble det som ventet et spurtoppgjør. At Michael Matthews skulle kunne passere Simon Gerrans i sammendraget og ta den rosa trøyen ved å bli bedre plassert uten at det var noen tidsforskjell, var en detalj i reglene jeg ikke hadde fått med meg. Men så lenge de har den i laget, er de sikkert fornøyd og deler gjerne på den.

På tredje etappe skal syklistene en runde inn i landet, og møter litt fjell. Det er nå klatrerne skal vise seg fram, og samle noen poeng i kampen om klatretrøyen. Men om de klarer å holde unna 45 km utforkjøring og flate inn mot mål, gjenstår å se. Sammenlagtkandidatene velger vel så langt å “sitte rolig i båten”. Skjønt jeg har merket meg at Mikkel Condé skriver i Procycling at han tror Skys strategi vil være å kjøre hardt hele veien, for å slite ut Alberto Contador. Ikke for å hindre ham i å vinne Giro d’Italia, men for å sørge for at han må sykle så hardt at han ikke klarer å restituere seg ordentlig før Tour de France, og dermed legge til rette for Chris Froome der. Jeg vil ikke spekulere i det. Men stemmer det, kan vi kanskje også vente noen angrep tidlig.

Vi er fortsatt i Liguria. Som nevnt tidligere, så er ikke det Italias mest interessante vinområde. Vi er i DOC-området Golfo del Tigullio. Vinområdene ligger ikke så langt fra kysten. Så når de sykler inn i landet, sykler de ut av vinområdene.

En hvit Vermentino vil være det enkle valget her også. Men jeg tar med en produsent fra dagens målby, Sestri Levante: Cantine Bregante. Deres nettside er kun på italiensk, så den får ikke jeg så mye ut av. Men jeg går igjen til Gambero Rosso Italian Wines 2015, som i tillegg til deres Vermentino, også fremhever dere Moscato og Rosso Ca’du Diau, samt en musserende vin laget på tradisjonell metode.

Det er kanskje omtrent her det kan passe å si litt om italiensk vinklassifisering og vinlovgivning. Det er innført et felles system for EU, skjønt det synes å være implementert litt ulikt fra land til land. Det er et system for klassifisering, egnetlig opprinnelsesmerking, av landbruksprodukter generelt, ikke bare for vin. Så man finner den samme klassifiseringen brukt på ost, på kjøtt, osv, uten at jeg skal gå noe nærmere inn å det i denne omgang.

Øverst i hierarkiet har man det som kan kalle beskyttet og kontrollert opprinnelse. For at produkter fra et område skal kunne kvalifisere til slik klassifisering, må det ha vist at det kan produsere varer av høy kvalitet, med stedlig karakter.

Italia har to klasifiseringer på dette nivået: DOC (Denominazione di Origine Controllata) er det man kan kalle basisnivået, mens de i tillegg har DOCG (Denominazione di Origine Controllata e Garantita) et nivå over. Om det er helt i samsvar med EU-reglene å ha disse to kategoriene på det som skal være øverste nivå, har jeg ikke gjort noe forsøk på å finne ut av. Men til sammenligning har Frankrike bare en kategori på dette nivået.

For å oppnå slik klassifisering, må for det første druene være dyrket i et bestemt, avgrenset område. Som regel må også vinen være produsert (vinifiert) i dette omådet. Kontrasten til norsk landbruk er ofte slående. Da Nortura overtok produsenten av lammekjøtt Hallingskarvet, ble de konfrontert med og kritisert for å ha utvidet “Hallingskarvet” til å omfatte alle fjellområder i Sør-Norge. Hadde dette vært beskyttet etter tilsvarende kvalitetsklassifiseringer som vi finner for vin og andre kvalitetsprodukter fra europeisk landbruk, ville de med dette ha mistet den kvalifiseringen med en gang. Det behøver ikke bety at produktet et dårlig. En vin fra Toscana er ikke dårligere enn en vin fra Piemonte, den er bare ikke fra Piemonte. Slik kvalitetstenking basert blant annet på geografisk opprinnelse, er åpenbart utenkelig i norsk landbruktssamvirke. Kommunikasjonsdirektør i Nortura, Nina Sundqvist, svarte dette da Aftenposten tok opp saken:

“Det er mye nisjelam på markedet, som alle vil selge på unike egenskaper. Hvis hver dal skal ha sine nisjer, kan det by på praktiske problemer. Dessuten vet vi at det er lite vegetasjon på Hallingskarvet. Vi mener vi er redelige i våre definisjoner og krav, sier hun.”

Juks, kaller jeg det som Nortura bedriver, også når de har begynt å markedsføre “Gourmet lam. Spesielt utvalgt fra Sirdalsheiene”, som viste seg ikke å komme fra Sirdalsheiene, men fra Sirdalsheiene og områdene rundt. En slik praksis undergraver enhver mulighet til å bygge opp kvalitetsprodukter med lokal identitet som en merkevare, når den største aktøren sørger for at slike geografiske betegnesler ikke er til å stole på. Det er omtrent som om man skulle presentere en vin som “Fra Barolo eller områdene rundt”, og kalle den for Barolo. Det kan være en utmerket vin, det er bare ikke en Barolo. Dette at hver skal ha sin nisje, som synes å være praktisk uoverkommelig for Nina Sundqvist, og Nortura, er det som all klassifisering av vin, ost, kjøtt m.m. i f.eks. Italia, Frankrike og Spania er basert på. Ikke nødvendigvis for hver dal, med mindre de enkelte daler kan fremvise et visst særpreg.

Det er videre krav om at det skal være bestemte druetyper. Og det er begrensninger i dyrkingsutbytte, fordi kvantitet går på bekostning av kvalitet. I all kvalitetsproduksjon av vin, sørger man for å holde dyrkingsvolumet nede, for å holde kvaliteten oppe. Det nytter ikke med en praksis basert på fler fisk i mærene, fler kylling i burene og mer melk fra kua, hvis man vil satse på kvalitet. I tillegg er det gjerne det som kalles “sensorisk prøving”, som egentlig ikke er et litt vanskeligere ord for prøvesmaking.

Innenfor mange klassifiserte områder er det gjerne mange underområder, som typisk inngår i et kvalitetshierarki. Jeg tillater meg å gå til Frankrike for å eksemplifisere. De fleste produsenter i Bordeaux kan kalle sin vin AOP Bordeaux. Men innenfor Bordeaux er det mange underområder som Pomerol, Saint Emillion, Medoc, osv. Innenfor Medoc kan vi finne Haut-Medoc, og innenfor dete igjen områder som Margaux, Pauillac, Saint Estephe, osv. Som regel er det slik at jo mindre og mer avgrenset et område er, desto strengere er kravene og høyere er kvaliteten.

På nivået under finner vi landvin, som i Italia klassifiseres som IGT (Indicazione Geografica Tipica). Kravene ligner på de som gjelder for DOC, men er mindre strenge. Det er gjerne et større geografisk område, flere druer er tilatt, kanskje er ikke kravet til produksjon like streng. Holder vi oss til lammeeksempelet ovenfor, kunne kanskje “Hallingskarvet” ha vært en DOC-klassifisering, mens “Høyfjellsområene i Sør-Norge” kunne ha vært en IGT-klassifisering.

Det laveste nivået er bordvin, VDT (Vino da Tavola).

I Italia ser vi ofte at noen vinområder har fått betegnelsen Classico, som Chianti og Chianti Classico. Mange klassifiserte områder har blitt utvidet, noen vil mene utvannet, gjennom årene. Classico betegner da gjerne de opprinnelige områdene. Men noen offisiell klassifisering i kvalitetssystemet, er dette ikke.

Særlig i Italia, men også i Frankrike, har det vist seg at klassifiseringssystemet er et tveegget sverd. Det hindrer eksperimentering og nyskaping, i alle fall om man ikke vil gi opp klassifiseringen. De såkalte “Super-Toscanerne”, som gjerne er noen av Italias dyreste viner, er eksempler på dette. Noen produsenter satset på andre druer enn de tradisjonelle, med vellykket resultat. Men vinen ble da gjerne klassifisert som VDT, bordvin. Så man fikk en situasjon hvor noe av den lavest klassifiserte vinen oppnådde langt høyere priser enn vin klassifisert å høyeste nivå.

Er man en stor produsent med et godt innarbeidet merkenavn, trenger man ikke denne type klassifisisering. Toscana-produsenten Antinori har tatt flere av sine mest kjente viner ut av Chianti Classico klassifieringen, og selger de nå som IGT eller VDT, for å kunne så friere i ein produktutvikling. Er man Antinori, kan man tillate seg slikt. Men en liten, og ganske ukjent Chianti Classico produsent, vil nok ikke gi slipp på den klassifiseringen.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2015. 2. etappe: Albenga — Genova

2015-05-10 Olav Torvund Leave a comment

Da ble det i alle fall ingen problemer for Orica GreenEdge i gårsdages lagtempo, og de hadde vel også sørget for å parkere lagbussen i trygg avstand fra målomårdet. I dag skal de første klatrepoengene deles ut. Det er en etappe hvor det godt kan gå et brudd (som neppe holder inn), og da blir det gjerne en i dette bruddet som kan iføre seg den blå klatretrøyen i morgen. Mye tyder på at det blir en massespurt, og da beholder nok Simon Gerrans den rosa ledertrøyen. Det blir neppe tidsforskjeller av betydning. Med 10 bonussekunder til vinneren, kan en rytter fra Tinkoff-Saxo kapre trøyen om han vinner og Simon Gerrans ikke blir bedre enn nr 4. Neb det laget er vel bare satt opp for å hjelpe Alberto Contador til sammenlagtseier, og bryr seg neppe om tidlige spurtetapper. Dessuten spørs det vel om de har en som kan hamle opp med André Greipel og de andre spurterne som får sin første sjanse i dag. Ellers kan Simon Gerrans tape den om en rytter på eget lag skulle ta en av de tre første plassene, og Simon Gerrans ikke blir bedre enn nr. 4. Jeg tror han beholder den.

Andre etappe går langs den liguriske kysten. Vi starter i Albenga, litt lenger øst enn der vi var i går, og ender i den viktige havnebyen Genova. I starten sykler rytterne i retning tilbake mot der de syklet i går, får de i den lille byen Andora, som ikke må forveksles med det lille landet Andorra, setter kursen litt inn i fjellene. For oss er det fint, for da kommer vi litt nærmere noen av de områdene hvor det dyrkes vin.

Før vi åpner vinflaskene, tar jeg med litt om Genova. Det er en viktig havne- og handelsby. Det historiske sentrum står på UNESCOs verdens Selv om Italia har en veldig lang kystlinje, har Italia svært få gode havner. På vestkysten var det Genova, La Spezia og Napoli, i syd var det Tranto (inne i fotbuen, nær helen), og i øst Brindisi, Ancona og Venezia. Før Italia ble samlet, betød det at noen småstater hadde gode havner, andre hadde kyst, men manglet havner. I dag kan man bygge moloer, og er ikke like avhengig av gode, naturlige havner for skipstrafikken.

Mangel på tømmer begrenset også muligheten til å bygge store skip. Det var en gang skog langs kysten, bl.a. i Toscana. Men når trærne var hugget og det øverste jordlaget vasket vekk, kom de ikke tilbake. Avskogingen gjorde at Italienske stater måtte kjøpe skip fra f.eks. Nederland. Det hindret Italia i å bli en virkelig stor sjøfartsnasjon.

Det blå bomullsstoffet som vi så gjerne bruker i bukser og andre plagg, flere geografiske navn. Denim er fransk. De er en kortversjon av fabrique de Nîmes, altså tøy fra den Sydfranske byen Nîmes. Dongeri har indisk opprinnelse, uten at jeg helt husker koblingen. Jeans er avledet fra Genova. Seilere vil kjenne betegnelsen genoa eller genoafokk. Også dette ordet stammer fra Genova. Det er ikke overarskende at sjørfatsuttrykk kommer fra viktige havnebyer.

Christopher Colombus, som “oppdaget” Amerika, var også fra Genova. Derfra kom også fiolinvirtuosen og komponisten Niccolo Paganini, som det ble påstått hadde inngått en pakt med Djevelen. Paganini hadde sans for PR, så han gjorde ikke noe for å dementere det. Paganini komponerte musikk som han skulle spille selv, ikke minst for å demonstrere sin virtuositet. Den gangen var det ingen andre enn Paganini selv som klarte å spille den. Men når sant skal sies, då ble det mye virtuositet for virtuositetens skyld, uten så veldig mye musikalsk substans. Men her er hans Caprice No 24.

Men vi må ha vin. I innledningen til årets serie, skrev jeg at druene i Italia kan være forvirrende. Og her kan vi gå rett inn i forvirringen. De to mest vanlige hvite druene i dette området er Vermentino og Pigato. Men er det to forskjellige druer, eller bare to navn på den samme druen? De lærde strides. Jeg siterer fra “Native Wine Grapes of Italy”:

“Vermentino is actuallu Pigato. Wait a minute: no, Pigato is not Vermentino. After years of debating the issue, researchers, wine experts and producers in Italy (and not just in Italy) all agree to disagree on he subject. The academics all apparantly believe that Pigato and Vermentino are the same, may of Liguria’s wine producers do not. Being facetious, you might say that’s because the grapes are both Favorita. No, wait: they’re all Piccabon (a wrong attribution: we know Piccabon is identical to Vernaccia di San Gimignano). And so the story goes on. And on.

Throughout history, Vermentino has been called many different things depending on the production zone, and not just in Italy. According to recent genetic testing, however, Piedmont’s Favorita and western Liguria’s Pigato appear to be biotypes of Vermentino, rather than distinct varieties. Still many growers who have worked with the varieties for decades (especially Pigato) remain unconvinced.”

Mine botaniske kunnskaper er ikke gode nok til at jeg helt forstår betydningen av om de er egne sorter (varieties) eller ulike biotyper av en sort. Kan ulike biotyper gi forskjellig vin, eventuelt være bedre egnet enn andre i besteme områder? Jeg skal ikke blande med i diskusjonen. Jeg holder med til den druetypen produsenten angir.

Jeg tar med litt omtale av druene, hvor man fokuserer mer på smaksbildet enn på opprinnelsen. Først Vermentino, og jeg starter med Italiensk vin:

“Ligurias viktigste grønne druesort som benyttes i samtlige av regionens hvitvinsområder. Kraftfull sort med duft av blomster, eple og fersken. Dyrkes også på Sardinia, i Toscana og i sentralitalienske regioner samt på Sicilia.”

Oz Clarke skriver i sin bok “Druer og viner fra hele verden”:

“En mangesidig drueplante som finnes i hele Italia fra Liguria i nordvest til Sardinia. …

De beste vinene kommer fra Toscana og Sardinia, hvor den har mer tyngde og bredde enn noe annet sted. Vinene har typisk italiensk aroma av sitron, nøtter og blad, kombinert med en rasepreget syrlighet og roubust struktur. Det har ingen hensikt å lagre dem, men som unge har de mye karakter.”

Her hvor jeg nå sitter, har jeg den norske utgaven fra 2001 for hånden, og refererer til den. Den er, så vidt jeg vet, ikke lenger å få i bokhandelen. Den engelske utgaven synes også å være utsolgt fra forlaget, men kan kjøpes gjennom Amazon: Grapes and Wines: A Comprehensive Guide to Varieties and Flavours. Det må være en nyere utgave enn den som er utgitt på norsk, da den er fra 2008. Men sist jeg sjekket, som ikke er mange dagene siden, kunne man kjøpe den for £ 183.83 og oppover. Og da sier jeg uten forbehold: Så mye er den boken ikke verdt.

Vil du ha en bok om vindruer, kjøper du heller Jancis Robinsons Wine Grapes, som er mer grundig, og ikke så subjektiv i stilen som Oz Clarke. Også det er en dyr bok, £ 120,-. Jeg kan ikke huske at den kostet så mye den gang jeg kjøpte den. På den annen side er jeg ikke den som går rundt og husker priser. Når det er kjøpt og betalt, er det ingen grunn til å bruke energi på å tenke på om det var dyrt eller billig, om man gjorde et godt eller dårlig kjøp, osv. Det gjelder kanskje i enda sterkere grad når det gjelder kjøp av vin, enn ved kjøp av bøker. Jeg får kanskje også legge til at her jeg sitter nå, har jeg ikke Jancis Robinsons bok for hånden, så derfor siterer jeg ikke fra den.

Så til det de skriver om Pigato. Først til Italiensk vin:

“Grønn sort som benyttes i Rivierina Ligure di Ponente DOC. Den har fått sitt navn på grunn av sine karakteristiske flekker — pighe — på druene. Både i vinmarken og i dne ferdige vinen minner den mye om vermentino,og pigato har antagelig oppstått som en mutasjon av vermentio. (…) PIgato har dog ofte mer uttaltfruktsødme, er mer aromatisk enn vermentino og har genrelt bedre holdbarhet.”

Så til Oz Clarke:

“En drue som finnes i Rivierina de Ponente-området i Liguria i Italia. Den gir robuste viner med masse frukt.”

DNA-analyser er nyttige for å klassifisere druer, finne opprinnelse og slektskap. Men smak og aroma er en subjektiv opplevelse, og da holder jeg med til de som omtaler druene som om de har forskjellige egenskaper. Selv har jeg ikke drukket nok vin laget av disse druene, til at jeg kan blande meg inn i denne debatten.

Vi kan begynne med en produsent i startbyen, Albegna. Her finner vi produsenten BioVio, som får god omtale i Gambero Rosso Italian Wines 2015. De tildeler gode viner fra ett til tre glass, hvor tre glass er det beste. Av de seks vinene som er prøvesmakt i år, får fire to glass og to viner et. I tillegg er det listet fire viner prøvesmakt tidligere år, hvorav en har fått tre glass og tre har fått to. De skriver dette:

“Situated in the historic centre of Bastia d’Albegna, the winery produces certified organic wines. … The varieties ar those of tradition, vermentino and pigato, alongside two native Ligurian red wine cultivars, rossese and granaccia.”

Å kalle Granaccia “native”, blir nok litt feil. Så vidt jeg vet, er dette det italienske navnet på druen som i Frankrike er kjent som Grenache og i Spania som Garnacha. Det er en opprinnelig spansk drue, som er meget utbredt i Rousillon, Languedoc og ikke minst den sydlige delen av Rhône. Grenache er hoveddruen i Châteauneuf-du-Pape. Men vi trekker ikke opp den korken nå.

Syklistene skal litt vestover langs kysten, før de svinger inn i landet. Her kommer vi nesten, men bare nesten inn til Ranzo. Her finner vi blant annet produsenten Bruna, som er en av de ledende produsenter i regionen. Jeg har tidligere kjøpt på hvitvin og rødvin fra Bruna på Vinmonopolet. Men deres vin står ikke lenger i listene. Jeg gir igjen ordet til i Gambero Rosso Italian Wines 2015:

“Located in the small village of Ranzo, the Bruna winery, today run by Francesca and her husband Roberto, continues to vinify ancient varieties, such as pigato, which they transform with confident mastery. Their total respect for the land has led them to use natural farming methods and shun chemical products. They help protect the soil in historic hillside vineyards between Ranzo and Ortovoro by sowing grass in the autumn, wchich is then cut in the spring to support moisture and humus in the rows.

(…) The deeply hued, bright straw U Baccan 2012 [Pigato] once again earns a place on the podium [tre glass]. Its great complexity is supported by white-fleshed fruit, sea salt and wood resin, combining beautiful balance and extraordinary length.”

Av vinene prøvesmakt i år har de gitt tre glass til en, to glass til to, og et glass til tre. I tillegg listes fire viner prøvesmakt i tidligere år, som alle har fått tre glass.

På veien videre til Genova er det ingen produsenter som har utmerket seg, i alle fall ikke i form av å få hederlig omtale i Gambero Rosso Italian Wines 2015.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini di giro d’Italia 2015 — 1. etappe: San Lorenzo a Mare — Sanremo

2015-05-09 Olav Torvund Leave a comment

Første etappe i årets giro er en ganske kort lagtempo, på 17,6 km. Det skal være første gang i et ritt av denne type hvor en etappe i sin helhet går på en sykkelvei. Jeg synes at lagtempo er en morsom øvelse. Her vil det beste laget vinne, et lag som skal være disiplinert og ha ryttere med kjørestyrke. Det er vel slik at førstemann i mål på vinnerlaget starter i den rosa trøyen i morgen. Det vil også bli tidsdifferanser. Men på en så kort lagtempo vil de ikke bli så store at det kommer til å bekymre sammenlagtfavorittene.

Vi er i Liguria, som er kyststripen nordvest i Italia. Ser vi på dette sattelittbildet fra NASA, ser vi at det er et bratt klippelandskap. Den høysletten som vi ser innenfor klippebeltet er Piemonte. Vi er der hvor Alpene går over i Appenninene, uten at jeg våger med på å trekke grensen mellom de to fjellkjedene.

Det var et jernbanespor langs kysten. Dette ble lagt ned i 2001, og erstattet av en mer moderne, trasé som i stor grad går i tunnel. Sikkert raskere og mer effektiv, men også kjedeligere. Da gjorde man det man bør gjøre med slike nedlagte jernbanelinjer: Man laget en sykkelvei. Første del av sykkelveien ble åpnet i 2008. Det er slikt man bør gjøre med gamle jernbanelinjer. I Norge bør det bygges nye sykkelveier på den gamle Vestfoldbanen når den nye bygges, og det bør bygges ny sykkelvei mellom Larvik og Porsgrunn. Når man vil velge statlig reguleringsplan for å ødelegge Oslo med et monstrøst, nytt regjeringskvartal, da bør man også kunne velge det for å få gode, sammenhengende sykkelveier. Men det er saker som får ligge til en annen gang.

Når sykkelveien følger et gammelt jernbanespor, betyr det at det verken er krappe svinger eller bratte bakker. Den er med andre ord ikke særlig teknisk krevende, slik at det ikke bør være noen stor risiko for uhell. Jeg har syklet der selv. Det er en fin og enkle turvei langs kysten.

<edit>Jeg syklet her i rolig turtempo på en Brompton. Verden kan bli litt anderledes i stor fart. Orica-GreenEdge er tydeligvis bekymret for at en del kan gå galt her.</a>

Her starter sykkelveien i San Lorenzo. Men om det er akkurat her åpningsetappen starter, vet jeg ikke. Det er i alle fall et populært sted å starte for de som vil ut på en sykkeltur på denne veien. De som vil ta turen kan leie sykkel her (eller i Sanremo).

Og her er noe av veien de skal sykle på. Man kan jo merke seg at det her er en hvit stripe mellom sykkelvei og fotgjengerområde. Det må bety at Italia ikke har like håpløse regler som Norge, slik at denne type løsning er helt OK i Italia, som i svært mange andre land — bare ikke i Norge.

Liguria er ikke det mest spennende vinområdet i Italia. Det meste av den vinen som produseres i området selges lokalt, ikke minst til turister som besøker området. Men jeg er litt usikker på om man her har den samme begeistringen for den lokale vinen som man ellers så ofte møter i Italia. Da jeg sist høst, på en restaurant i Sanremo, ba om en lokal hvitvin, fikk vi en Chardonnay fra Piemonte. Det er riktignok ikke så veldig langt fra Liguria til Piemonte. Men det var likevel ikke dette jeg tenkte på da jeg ba om lokal vin.

Men dagen etter fant jeg heldigvis en vinhandler som gjerne ville selge lokal vin.

Dette er vinområdene i Liguria.

Liguriakysten er bratt, med terrasser. Det gjør det vanskelig og dyrt å produsere bl.a. vin.

Vi er langt vest i Liguria. Men vi starter enda lenger vest, helt opp mot grensen til Frankrike. Vi starter i området Dolceacqua, hvor vi finner rødvinen Rossese di Dolceacqua. Jeg kan ikke italiensk, men dolceacqua må bety noe slikt som søtt vann.

Dolceacqua er området rundt en middelalderlandsby ved samme navn.

"Dolceacqua38 - Panorama del paese vecchio" by Dongio - Own work. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Dolceacqua38_-_Panorama_del_paese_vecchio.jpg#/media/File:Dolceacqua38_-_Panorama_del_paese_vecchio.jpg — Dolceacqua38 – Panorama del paese vecchio” by Dongio – Own work. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons

Rossese er en lokal drue, som visstnok bare dyrkes i et ganske begrenset område her, i alt ca 280 hektar. Den gir best resultat når den dyrkes i terrasser. I “Native Wine Grapes of Italy” siteres Filippo Rondelli fra den anerkjente produsentene Terre Bianche, hvor han sier:

“Rosses di Dolceacqua is an eraly ripening variety that needs water-retaining, better ventilated hillside vineyard locations in order to reach the best possible equilibrium between sugar buildup, freshness and potentail alcohol. That combination is never achieved, however, if vines are planted to close to the sea.”

I Italiensk vin beskrives Rossese slik:

“Rossese er en forholdsvis tynnskallet druem som oftest gir realivt lyse viner med en karakteristisk og meget aromatisk duft av i retning av fioler og roser. Vinene har som regel moderat syre og heller ikke mye tanninenr, men ofte et stref av bitterhet i munnen. De bedre vinene, fremstilt ved lavere utbytter, har gjerne noe høyere alkoholoinnhold, er ofte fatlagrede og tåler flere års fatlagring.”

Vinmonopolet har to Rossese di Dolceacqua i sine lister.

I sin bok En verden av vin skriver Geir Salvesen om sin favorittrestaurant i Sanremo, Il Sommergibile, som betyr undervannsbåt. Han er en av Norges ledende vinskribenter, men dessverre skriver han ikke noe om hvilke viner han velger på denne restauranten.

I gårsdagens oversikt over vinlitteratur, var den en bok jeg glemte å ta med: Jancis Robinsons The Oxford Companion to Wine er et vinleksikon hvor tenkelige og utenkelige temaer er organisert alfabetisk. Det er en stor og innholdsrik bok som har fått mange priser. The Oxford Companion to Wine er en nyttig bok å ha i vinbiblioteket, men det er ikke den første boken jeg ville ha kjøpt. Den er fin som oppslagsverk, men ikke en bok man leser så mye i for å få oversikt over vinområder. Den har heller ikke så mange kart og illustrasjoner som “The World Atlas of Wine” .

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Betalingsformidling, Pengekravsrett

Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

2015-05-08 Olav Torvund 16 Comments

Snart kan du bli nektet å betale med kontanter i Danmark, skriver Aftenposten. De skriver:

“Vår nabo i sør vurderer fra nyttår å avvikle retten forbrukerne har til å kunne betale med mynter og sedler.

Regjeringen foreslår å oppheve loven på dette området, og vil gi butikkene rett til å kreve at du skal gjøre opp for deg med debetkort eller kredittkort.

Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) sier til Aftenposten at det ikke er aktuelt for Norge å følge danskene på dette området med det første.”

Dette blir feil. Vi har som forbrukere ingen rett til å betale med kontanter når vi handler, og har vel egentlig aldri hatt det. Vi har bestemmelser om tvungne betalingsmidler i sentralbankloven § 14, hvis første ledd, første punktum lyder:

“Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.”

Vi har videre en bestemmelse i Finansavtaleloven § 38, som lyder:

“(1) Betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter.
(2) Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren.
(3) En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.”

Siste ledd er en ganske håpløs kverulantbestemmelse som skal tilgodese den type folk som f.eks. vil markere sin misnøye med å betale NRK-lisens ved å insistere på å betale med kontanter, helst i så små valører som mulig. Heldigvis for NRK må de i så fall reise til Lisenskontoret i Mo i Rana.

Alle disse bestemmelsene gjelder de tilfellene hvor man skal gjøre opp et allerede etablert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avtale noe om oppgjørsmåte, vil kunden kunne gjøre opp etter disse regler. Tilsvarende gjelder for krav som ikke er basert på avtale, f.eks. den som må betale skadeserstatning.

Men butikker har ikke kontraheringsplikt. De kan fritt lage sine egne “Allminnlige salgsvilkår”, som f.eks. kan inneholde at betaling må skje ved betalingskort. Hvis noen ikke aksepterer slike vilkår, kan butikken la være å selge, og det oppstår ikke noe krav som skal betales. Vanskeligere er det ikke. Det blir en forretnigsmessig vurdering av om man taper mer på å gå glipp av disse salgene og risikere noen sure (tapte) kunder, enn man mener å tjene på ikke å godta kontantoppgjør.

Avtalen er ikke ikke inngått før varen er betalt. Om man i kassen sier til de som vil betale med kontanter at man bare tar betaling med kort, da har man full rett til å gjøre det.

Kontanthåndtering medfører en viss risiko. Når det ikke lenger er kontanter i banker eller på postkontorer, i alle fall ikke kontanter som er lett tilgjengelige for betjeningen, har ranere sett seg om etter andre ransobjekter — som butikker. Hvis jeg hadde drevet nattåpen butikk eller kjørt taxi, ville jeg har forsøkt å redusere kontantbeholdningen mest mulig for å redusere ransrisikoen. Jeg ville absolutt ha foretrukket oppgjør med kort. Også ellers ville jeg har gjort hva jeg kunne for å redusere kontanthåndteringen.

Italia, Vin

I vini di giro d’Italia 2015 — Innledning

2015-05-08 Olav Torvund Leave a comment

I morgen braker det løs. Årets Giro d’Italia. Vi er klare med flaskene, dog ikke av den typen som man langer til rytterne underveis i rittet. Tidligere har jeg valgt å holde meg to dager før rytterne, ut fra en tanke om at man skal kunne kjøpe inn en passende vin til man skal se etappen. Men det ble ganske forvirrende, ikke minst for meg. Så nå har jeg valgt å følge rittet.

Bildet på toppen, som jeg har valgt å bruke som gjennomgangsillustrasjon i år, er fra da Giroen i 2012 startet i Danmark. Den andre etappen passerte rett forbi huset til en av mine danske venner, i byen Lemvig på vestkysten. Vi satt i hennes hage, drakk rosa champagne og så syklistene passere forbi på kloss hold. Egentlig ville jeg ha valgt rosa Franciacorta. Franciacorta er Italias beste musserende vin, og jeg synes det er den man bør ha når man f.eks. feirer at Giro-feltet passerer. Men den er dessverre ikke så veldig kjent, og jeg fikk ikke tak i den rosa utgaven. Til Giro D’Italia må det være rosa, så vi måtte nøye oss med rosa champagne den gangen.

Sykkelmessig har vi sett endringer i Giro d’Italia de senere år. Jeg siterer fra omtalen i bladet “Landevei”:

“En ny ledelse har de siste årene foretatt store grep for å få flere store navn til start. Historisk sett har Giroen vært så hardt at ryttere som satser på Tour de France ikke en gang har ofret det italienske rittet en tanke. I fjor så vi en mildere Giro med færre harde etapper og kategoriserte stigninger, og i år er sirkuset ytterligere forenklet.

Antall toppavslutninger er redusert fra ni til fem, og et annet viktig element med fjelletappene, er at i år går de i lavereliggende fjell. Både i 2013 og 2014 så vi været skape enormt trøbbel for arrangøren. Etapper ble både avlyst og forkortet som følge av snøen, i tillegg til at ikke alle rytterne likte å avslutte fjelletappene mens store filler lavet ned.”

De avslutter innledningen til sin gjennomgang av Giro d’Italia slik:

“Giroen har kanskje fått kortere og enklere etapper, men rittets særpreg utover rosa effekter er fortsatt bevart. Utilgivelige arrangørtabber, skiftende vær, lave temperaturer og hodeløse hjemmeryttere vil også i år sett sitt uforutsigbare preg på Giro d’Italia.”

Men vinen har arrangørene åpenbart ikke vært veldig opptatt av. Vi skal i år ikke innom noen av Italias mest kjente vinområder. Det er ikke noen Barolo, Barbaresco eller andre kjente viner fra Piemonte. Rytterne sneier så vidt innom Toscana, men drar ikke inn til de kjente vindistriktene. Man passerer gjennom Veneto, men heller ikke her er man innom de områdene hvor vi finner den mest interessante vinen.

På den annen side: Det produseres vin i nesten hele Italia, og variasjonen er stor. Så om vi ikke kan skåle i de mest kjente vinene, skal vi kunne finne mye interessant å fylle i glassene denne gangen også.

Når man skal forsøke å gjøre seg kjent med et land, synes jeg det er interessant å starte med topografien. Politikken skifter og grenser har blitt flyttet mange ganger gjennom et utall av kriger. Men fjellene og de store elvene ligger ganske fast, og danner sine naturlige grenser, klimasoner, osv. Vi kan starte med dette toppgrafiske kartet, som viser Italia og omkringliggende områder.

Italia er preget av fjell, som rytterne i Giro d’Italia pleier å få merke. I Nord, i grenseområdene mot Frankrike, Sveits og Østerike ligger Alpene. Nordøst for Italia har vi Karpatene, og på Balkan i Øst har vi det som kalles de DInariske alpene. Alt dette er en del av det som kalles Alpidebeltet, som er en kjede av fjellkjeder som går fra Pyreneene via Alpene, gjennom Tyrkia og Kaukasus, Iran, Pakistan, Afghanistan og Himalaya, før den dreier sydover gjennom Indokina. Dette er et geologisk urolig område, med hyppige jordskjelv og mange vulkaner.

Som en utløper fra Alpene strekker Appenninene seg langs hele den italienske støvel, gjennom tærne og over på Sicila og vidre til Atlasfjellene i Nord-Afrika. Hvor Alpene sluter og Appenninene begynner (eller omvendt) er ikke lett å si. I Appenninene er det fjelltopper på rundt 2.900 meter, så man kan finne utfordringer for syklistene her også. Øst, mot Adriaterhavet, er fjellet ganske bratt, På vestsiden starter fjellene i nord helt ved kysten, før det skrår over møt øystkysten. I vest finner vi sletteområder som Toscana, Lazio m.m. Lenger sør krysser fjellene igjen over mot vest, med bratt fjellandskap, bl.a. den kjente Amalfikysten sør for Napoli, mens det østre området (Puglia) er flatere.

I nord ligger Posletten i le for vind fra nord bak Alpene, og i le for middelhavsvind bak Appenninene. Dette området fores med elvevann fra fjellene, og er et meget fruktbart område.

Denne topografien gir mange og varierte klimasoner, med tilsvarende ulike forutsetninger for vinproduksjon. Fjell utgjør naturlige grenser, og er ofte vanskelige å krysse. Her blir jeg mer spekulativ. Men jeg tror at dette er en av forklaringene på de store regionale forskjellene i Italia, også kulturelt. Det har ikke vært så mye kontakt over fjellene, omtrent som det ikke har vært så mye kontakt over fjellene mellom norske daler. Italia er et ungt land. Riktignok var det sentrum i det romerske imperiet. Men etter dets undergang, har det vært et rekke uavhengige småstater. Det som i dag er Italias regioner, var tidligere selvsatendige stater, dog ikke slik at grensene mellom disse falt helt sammen med grensene for dagens regioner.

Først i 1870 ble Italia samlet til et land. Noen av dagens proviser kom først med i Italia etter første verdenskrig. Alto-Adige, som omtales som en autonom provins (uten at jeg vet hva slags selvstendighet den har), ble annektert av Tyskland under andre verdenskrig. Etter at det var kommet tilbake til Italia, ble tysk anerkjent som offisielt spårk i 1947. I 1971 ble det inngått en grensetraktat mellom Østerrike og Italia, og først etter at Østerrike ble EU-medlem i 1994, har forholdene stabilistert seg. I Alto Adige brukes mye tysk, og de fleste steder har både tyske og italienske navn. På tysk (den lokale varianten) heter provinsen Süd Tirol. Når vi kjøper epler eller eplejuice fra Süd Tirol, er det herfra den kommer.

Den regionale identiteten er sterk, og det er store ulikheter i f.eks. mattradisjoner. Så når vi snakker om “italiensk kjøkken”, så er det en høyst diskutabel kategori.

Afrika presser på Italia. I disse dager hører vi om dette i form av flyktninger som forsøker å krysse havet i små, overfylte fiskebåter. De som ikke drukner i forsøket, kommer gjerne først til Italia, enten til den lille øya Lampedusa, eller til Sicilia. Men også rent geologisk presser Afrika på Europa og treffer Italia først. Den afrikanske kontinentalplaten treffer den euroasiatiske kontinentalplaten, og presses under denne. I kollisjonssonen blir det buktninger og krøller, i form av fjell, som Alpene og Appenninene. Kollisjonssonen er geologisk ustabil og aktiv. I talia forekommer jordskjelv hyppig, og det er flere aktive vulkaner. Vi skal komme tilbake til noe av dette når syklistene skal gjennom slike områder.

Italia er for tiden det land i verden hvor det produsers nest mest vin, etter Frankrike, men før Spania, som ligger ganske tett og som hver for seg produserer mer enn det dobbelte av landet på fjerde plass (USA). I Norge selges det suverent mest rødvin fra Italia. Nesten 40% av den rødvinen som selges, kommer herfra. Det selges nesten tre ganger så mye rødvin fra Italia som fra nr to på listen (Spania) og nr tre (Frankrike). Når det gjelder hvitvin ligger Italia på tredje plass, bak Tyskland og Frankrike. For rosévin ligger Italia på andre plass, etter Frankrike. Når det gjelder musserende vin, ligger Italia igjen suverent på topp, og salget økte kraftig fra 2013 til 2014, noe som sikkert henger sammen med at Prosecco har blitt en motedrikk.

Italia er ikke bare en av verdens største vinprodusenter. Det er også verdens mest varierte vinproduserende land, og dermed et av de mest spennende, kanskje det mest spennende. Dette kartet over vinproduserende områder å Italia får fram noe av mangfoldet. Det viser også at vi ikke finner mye vin i nord, inne i Alpene.

I sin bok “Native Wine Grapes of Italy” skriver Ian D’Agata at av de 461 druesortene som er offisielt registrert i Italia, er 377 opprinnelig italienske druer. I følge den samme kilden er det 1368 vindruer i verden som dyrkes i kvanta som gjør dem kommersielt interessante.

I “Italiensk vin” skriver forfatterne at det dyrkes mer enn 1000 druesorter i Italia, og at noen mener det finnes mer enn 2000. Mange druer har ulike navn i ulike regioner. Selv om Ian D’Agasta skriver at det er henholdsvis 461 og 377 druesorter, så skriver han om mer enn 500 i sin bok. Men om jeg har forstått det rett, er det bare de som er offisielt registrert som det er tillatt å selge hos planteskoler. De andre dyrkes lokalt, og er ikke katalogisert og registrert.

Slike klassifiseringer er høyst diskutable. For selv med moderne DNA-analyser kan det være vanskelig å avgjøre hva som er én druesort. Produsenter insisterer på at druesorter som sies å være identiske, er ulike og gir forskjellig vin. Noen slike eksempler skal vi innom når vi kommer til vinene.

Vinlitteratur

Skål!

Hvis dine vinambisjoner er å bli litt flinkere til å velge vin, og å ha litt større utbytte av å smake og drikke vin, da er min anbefaling Ingvild Tennfjords bok “Skål!”. Den handler om vinglede.

Det er ikke en bok for deg som vil brilliere med vinkunnskap. Vil du bli vinsnobb, er dette ikke boken for deg. Men det er en veldig god, vennlig og upretensiøs innføring i vinverden. Gå hit for nærmere omtale av boken.

Italiensk vin

Siden dette handler mest om italiensk vin, er den viktigste norske referansenboken Italiensk vin. Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2015

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2402 produsenter og mer enn 20.000 viner. Jeg mener å huske at tidligere utgaver har hatt tekst på flere språk. Men den utgaven jeg har nå (2015) har kun engelsk tekst. Kjøp den fra Amazon UK.

Det finnes, også på norsk, bøker som går mer detaljert inn i viner fra Piemonte, Toscana og Veneto. Men siden vi ikke kommer innom disse områdene denne gangen, tar jeg dem ikke med.

The World Atlas of Wine

En av klassikerne, Hugh Johnsons “The World Atlas of Wine” har nylig kommet i en 7. utg, nå i samarbeid med Jacnis Robinson. Tidligere utgaver, i alle fall utgavene 3 til 6, har kommet på norsk under tittelen “Vinens verden”. Da jeg forhørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen planer om det. Det har skjedd mye i vinverden fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbefale noen å kjøpe den gamle, norske utgaven i dag. Jeg holder meg her til den engelske utgaven. Boken dekker hele verden, selvfølgelig også Italia. Den gir en god oversikt, er rikt illustrert og inneholder flotte kart. Hvis du bare skal ha én vinbok, er det denne du bør ha!

Wine Grapes

Skal man lage god mat eller godt drikke er man prisgitt råvaren. Det er ikke vanskelig å ødelegge gode råvarer. Men skal man ha et toppresultat, da må man ha gode råvarer. De gode råvarene skal kjennes igjen i det ferdige resultatet. Når vi holder oss til vin, er råvaren druer. Det er spennende og interessant å vite mer om druene som vinene er laget av, ikke minst i Italia, hvor det finnes et utall av lokale druer. Den viktigste boken for de som vil vite mer om druer, er Jancis Robinsons Wine Grapes.

Native Grapes of Italy

Noe av det jeg synes har vært spennende på mine virtuelle og noen ganger relle reiser i vinområder, er at vi ser en renessanse for tradisjonelle lokale druer. Lenge var trenden at hvis man skulle produsere kvalitet, så måtte man plante "internasjonale", som i praksis ofte betød franske druer som Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah, Pinot Noir, Chardonnay, Sauvigninon Blanc, osv. Det blir god vin av disse druene. Viner med personlighet og lokalt preg er mer interessante. Det betyr ikke alltid at de er bedre. Men det er ikke så interessant å lete opp nok et område hvor de lager hvitvin med Chardonnay eller rødvin med Cabernet Sauvignon. Det kan være gode viner, men det produseres gode viner med disse druene på så mange steder. Særlig i Italia er det mange lokale druer som bare dyrkes innenfor begrensede områder, og som vi i liten grad finner utenfor Italia.

For den som er mer nerdete generelt, og når det gjelder italiensk vin spesielt, tar jeg med Ian D'Agatas bok "Native Wine Grapes of Italy". Her går han gjennom opprinnelig italienske vindruer som har blitt viktige i italiesk vinprodukjon.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Oslo, Sykkelpolitikk

Bjørvikagrisen skal sminkes på nytt

2015-05-07 Olav Torvund Leave a comment

Selv Statens vegvesen synes omsider å ha forstått at vegutbyggingen i Bjørvika har vært alt annet enn vellykket. Nå skal det bli tryggere å sykle i Bjørvika, kan vi lese. Dette er den gode nyheten, i følge Osloby:

“Tryggere og mer forutsigbart. Syklistene blir liggende i et felt inn mot fortauet med biltrafikk bare på utsiden, akkurat som ellers i byen. Det eneste unntaket er forbi bussholdeplassen. Er det buss på holdeplassen, vil den ligge på innsiden av syklistene, akkurat som elelrs i byen. Syklistene vil få en egen trafikkøy og eget trafikklys inne ved fortauet”

Helt sentrale opplysninger, slikt som bredden på sykkelfeltene, det får vi ikke vite, verken i Osloby eller på Statens vegvesnes nettsider. Det er ikke lenge siden flere etterlyste opplysninger fra Statens vegvesen om hva slags bredde man planlegger på sykkelfeltene i sitt nye skandaleprosjekt, Dag Hammarskjølds vei. Men Statens vegvesen vil åpenbart ikke ut med slike opplysninger, i alle fall ikke før det er for sent å gjøre noe.

Continue reading Bjørvikagrisen skal sminkes på nytt →

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Vinlitteratur

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Ønsker du bedre forhold for syklende?