Kildevern og dokumentarfilm

PST har gjen­nom­ført ran­sa­king hos doku­men­tar­film­pro­du­sent Ulrik Imti­az Rolf­sen, og har beslag­lagt mye mate­ria­le. Hel­dig­vis har han back-up.

Jeg må ta alle de van­li­ge for­be­hold om at jeg ikke kjen­ner saken annet enn gjen­nom media, med alle de feil­kil­der som det inne­bæ­rer. I føl­ge Aften­pos­ten har PST anført at Rolf­sen ikke omfat­tes av kilde­ver­net, uten at jeg har sett noen nær­me­re argu­men­ta­sjon for det­te stand­punk­tet.

I utgangs­punk­tet er pres­sens kilde­vern et unn­tak fra vitne­plik­ten. Hoved­re­ge­len er at vi har plikt til å for­kla­re oss som vit­ner for dom­sto­le­ne. Men vi har ikke plikt til å for­kla­re oss for poli­ti­et. Det er noen unn­tak fra den­ne vitne­plik­ten. I noen til­fel­ler er det for­kla­rings­for­bud. Det­te gjel­der pres­ter, advo­ka­ter, mek­le­re i ekte­skaps­sa­ker, leger psy­ko­lo­ger, apo­te­ke­re, jord­mød­re og syke­plei­ere. Dis­se har en lov­be­stemt taus­hets­plikt, som også inne­bæ­rer et for­bud mot å for­kla­re seg om det som er betrodd dem i deres stil­ling. Man skal kun­ne betro seg til sin lege, til sin advo­kat eller til sin sjele­sør­ger, og være helt trygg på at det man sier ikke brin­ges vide­re. Bestem­mel­sen om det­te i straffe­pro­sess­lo­ven § 119 er for­mu­lert som et for­bud ret­tet til ret­ten, mot å ta i mot for­kla­ring fra dis­se.

Pres­sens kilde­vern, som er regu­lert i straffe­pro­sess­lo­ven § 125, er en rett til å nek­te å for­kla­re seg, ikke et for­bud mot å for­kla­re seg. De som omfat­tes av kilde­ver­net kan vel­ge å for­kla­re seg. Men i presse­kret­ser anses kilde­ver­net nær­mest som hel­lig, så det er gans­ke uten­ke­lig at man skul­le vel­ge å for­kla­re seg i situa­sjo­ner hvor man kun­ne ha nek­tet.

Vi har en pro­sess­lov for straffe­sa­ker (straffe­pro­sess­lo­ven), og en annen for sivi­le saker (tviste­lo­ven). Det er en til­sva­ren­de bestem­mel­se for sivi­le saker i tviste­lo­ven § 22–11. Det er imid­ler­tid en ikke helt uve­sent­lig for­skjell i ord­ly­den. Tviste­lo­ven gjel­der bevis­fri­tak, og sier at man kan “nek­te å gi til­gang til bevis”, mens straffe­pro­sess­lo­ven etter sin ord­lyd gjel­der fri­tak fra vitne­plikt.

Straffe­pro­sess­lo­ven § 125 sup­ple­res her av straffe­pro­sess­lo­ven § 204, hvis før­te ledd lyder:

Det kan ikke tas beslag i doku­men­ter eller annet hvis inn­hold et vit­ne kan nek­te å for­kla­re seg om etter §§ 117–121 og 124–125, og som besit­tes enten av den som kan nek­te å for­kla­re seg, eller av den som har retts­lig inter­es­se i hem­me­lig­hold. I den utstrek­ning det etter de nevn­te bestem­mel­ser kan påleg­ges vitne­plikt i vis­se til­fel­le, gjel­der det­te til­sva­ren­de for adgan­gen til beslag.”

Man kan alt­så ikke omgå kilde­vern i form av fri­tak for vitne­plikt, ved å ta beslag i bevis­ma­te­ria­le som røper de opp­lys­nin­ger man kun­ne ha nek­tet å for­kla­re seg om.

Kilde­ver­net er også ver­net etter Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen art 10, som den del av ytrings­fri­he­ten. Det­te ble slått fast av Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len i en stor­kam­mer­av­gjø­rel­se fra 1996, Good­win vs The Uni­ted King­dom.

Straffe­pro­sess­lo­ven § 125 er litt krong­le­te for­mu­lert. Etter ord­ly­den i § 125 førs­te ledd, omfat­ter kilde­ver­net redak­tø­ren av trykt skrift:

Redak­tø­ren av et trykt skrift kan nek­te å sva­re på spørs­mål om hvem som er for­fat­ter til en artik­kel eller mel­ding i skrif­tet eller kil­de for opp­lys­nin­ger i det. Det sam­me gjel­der spørs­mål om hvem som er kil­de for and­re opp­lys­nin­ger som er betrodd redak­tø­ren til bruk i hans virk­som­het.

Trykt  skrift” er defi­nert slik i straffe­lo­ven § 10:

Skrift, Afbild­ning eller lig­nen­de, der mang­fol­dig­gjø­res ved Tryk­ken eller paa anden kemisk eller meka­nisk Maa­de.1

Under Udgi­vel­se for­staaes ogsaa Opslag, Udlæg­gel­se og lig­nen­de paa offent­ligt Sted.”

I § 125 annet ledd utvi­des per­son­kret­sen. Her står det:

Sam­me rett som redak­tø­ren har and­re som har fått kjenn­skap til for­fat­te­ren eller kil­den gjen­nom sitt arbeid for ved­kom­men­de for­lag, redak­sjon, presse­byrå eller tryk­ke­ri.”

Den rett redak­tø­ren har, til­kom­mer alle presse­folk, fra redak­tø­ren til folk på tryk­ke­ri­et.

I site ledd utvi­des per­son­kret­sen ytter­li­ge­re:

Bestem­mel­se­ne i para­gra­fen her gjel­der til­sva­ren­de for kring­kas­tings­sjef og for med­ar­bei­de­re i kring­kas­ting eller annen medie­virk­som­het som i hoved­trekk har sam­me for­mål som aviser og kring­kas­ting.”

Sis­te ledd ble til­føyd ved en lov­end­ring i 2006, og det heter i for­ar­bei­de­ne til den­ne (Ot. prp. nr. 74 (2005–2006):

Alter­na­ti­vet «annen medie­virk­som­het som i hoved­trekk har sam­me for­mål som aviser og kring­kas­ting», er til­føyd og inne­bæ­rer en viss utvi­del­se av fri­taks­re­ge­len. Bestem­mel­sen til­sva­rer tviste­lo­ven § 22–11 tred­je ledd bok­stav b.”

Det er bare opp­lys­nin­ger man har blitt betrodd i sin rol­le som omfat­tes av kilde­ver­net. En redak­tør som obser­ve­rer en straff­bar hand­ling, har den sam­me vitne­plik­ten om det­te som and­re.

Det som måt­te ha blitt betrodd en presse­med­ar­bei­der av per­soner som ikke var klar over at de snak­ket med pres­sen, f.eks. når presse­med­ar­bei­der bru­ker falsk iden­ti­tet og skjult opp­tak, omfat­tes ikke av kilde­ver­net. Det ble resul­ta­tet i EMD-saken Nor­disk Film & TV vs Den­mark fra 2005.

Spørs­må­let om omfan­get av kilde­ver­net var oppe i Høy­este­rett i “Edder­kopp­sa­ken”, Rt 1992 s. 39. De to jour­na­lis­te­ne Vig­go Johan­sen og Pål T Jør­gen­sen had­de skre­vet boken “Edder­kop­pen” om møbel­hand­ler Arvid Engen, som var en sen­tral bak­mann i Arbei­der­par­ti­et. Boken inne­holdt opp­lys­nin­ger om over­vå­kings­tje­nes­ten, og Kon­troll­ut­val­get for over­vå­kings­tje­nes­ten igang­sat­te under­sø­kel­ser bl.a. med sik­te på å fin­ne ut om det had­de fore­gått over­vå­king på poli­tisk grunn­lag. For­fat­ter­ne nek­tet å la seg avhøre, og påbe­rop­te seg kilde­ver­net — og fikk med­hold. Saken ble avgjort etter den dagjel­den­de tviste­måls­lo­ven § 209 (som er erstat­tet av tviste­lo­ven § 22–11), og straffe­pro­sess­lo­ven § 125.

Først­vo­te­ren­de, kon­sti­tu­ert dom­mer Lød­rup, for­mu­ler­te pro­blem­stil­lin­ge­ne slik:

Den­ne saken rei­ser fle­re spørs­mål av bety­de­lig rekke­vid­de. Virke­om­rå­det for § 209a er omtvis­tet på et sen­tralt punkt, nem­lig om bestem­mel­sen i til­legg til aviser og and­re peri­odis­ke skrif­ter (tids­skrif­ter) også omfat­ter bøker og trykk­sa­ker i sin almin­ne­lig­het. Også spørs­må­let om for hvem kilde­ver­net gjel­der, rei­ser tvil. Vide­re står Høy­este­rett over­for spørs­må­let om å veie mot hver­and­re uli­ke ver­di­er som anses grunn­leg­gen­de i et moder­ne demo­kra­ti. Skal hen­sy­net til kilde­ver­net prio­ri­te­res foran eller etter hen­sy­net til full saks­opp­lys­ning om over­vå­kings­po­li­ti­et har gått uten­for sin kom­pe­tan­se, ved even­tu­elt å ha iverk­satt over­vå­king på poli­tisk grunn­lag, og foran eller etter en klar­leg­ging av om tje­neste­menn i over­vå­kings­po­li­ti­et har brutt reg­le­ne om taus­hets­plik­ten? Vide­re må det tas stil­ling til betyd­nin­gen av at kil­de­ne gir sam­tyk­ke til at jour­na­lis­te­ne avgir for­kla­ring, og rekke­vid­den av sær­reg­le­ne i § 209a tred­je ledd om unn­tak fra kilde­ver­net.”

Om hvor­vidt bøker gene­relt omfat­tes av kilde­ver­net, skri­ver Lød­rup:

Etter mitt syn er det for­holds­vis klart at bøker i sin almin­ne­lig­het fal­ler uten­for ram­men av § 209a. Det føl­ger både av en natur­lig tol­king av bestem­mel­sen og av dens for­his­to­rie. Til nær­me­re belys­ning av det­te skal jeg bemer­ke:

Bestem­mel­sen gjel­der gans­ke visst for “trykt skrift”. Men alle­re­de ord­ly­den for øvrig viser at det ikke er bøker bestem­mel­sen tar sik­te på. Det er “redak­tø­ren” av et trykt skrift som er gitt ret­ten til å beskyt­te sine kil­der, og kilde­ver­net gjel­der hvem som er for­fat­ter til “en artik­kel eller mel­ding” i skrif­tet.

Bak lov­end­rin­ge­ne i 1951 lå et omfat­ten­de arbeid, hvor Norsk Presse­for­bund spil­te en sen­tral rol­le, blant annet gjen­nom den såkal­te Presse­ko­mi­ten, hvis inn­stil­ling er gjen­gitt som ved­legg til Ot.prp.nr. 28 (1950). Det er pres­sen som har kre­vet kilde­vern, og begrun­nel­sen har vært hen­sy­net til nyhets­for­mid­lin­gen, se blant annet Ot.prp.nr.28 (1950) side 41. Spørs­må­let om kilde­vern har stått sen­tralt i presse­for­bun­dets arbeid helt siden stif­tel­sen i 1910, og gjør det fort­satt. Pres­sens mål­set­ting er et kilde­vern uten begrens­nin­ger.

Etter Ot.prp.nr.28 (1950) skul­le bestem­mel­sen gjel­de for “blad eller tids­skrift”. End­rin­gen til “trykt skrift” ble fore­tatt under komite­be­hand­lin­gen i Stor­tin­get i sam­svar med et for­slag fra Presse­ko­mi­ten, og var god­tatt av Jus­tis­de­par­te­men­tet. Begrun­nel­sen for og den muli­ge rekke­vid­den av den­ne end­rin­gen er uklar. End­rin­gen ble begrun­net slik i Innst.O.VII (1951) side 11:

Med hen­syn til redak­sjo­nen av de fore­slåt­te end­rin­ger synes presse­ko­mi­te­ens sis­te for­slag også i en annen hen­se­en­de å frem­by en for­del frem­for depar­te­men­tets. — Komi­te­en taler om “trykt skrift” i sin almin­ne­lig­het, mens depar­te­men­tet spe­si­fi­se­rer fri­ta­gel­sen til å gjel­de “blad eller tids­skrift”.

Da kret­sen av de per­soner som fri­ta­gel­sen skal gjel­de også omfat­ter almin­ne­li­ge for­lag og tryk­ke­ri­er, synes det rime­lig å benyt­te den mere omfat­ten­de form, jfr. straffe­lo­ven § 322.”

Der­som man med det­te had­de ment å utvi­de områ­det for bestem­mel­sen til også å omfat­te bøker, som over­ho­det ikke had­de vært nevnt tid­li­ge­re under for­be­re­del­ser av loven, måt­te det­te vært klar­gjort på en helt annen måte. Jeg kan ikke se at hen­vis­nin­gen til for­mu­le­rin­gen i straffe­lo­ven davæ­ren­de § 322 kan for­stås slik at man men­te at også straffe­lo­ven defi­ni­sjon i § 10 av trykt skrift skul­le brin­ges til anven­del­se.

Jeg vil vide­re peke på at man under arbei­det med loven av 1951 kon­se­kvent tal­te om pres­sen og dens behov for kilde­vern og ano­ny­mi­tet. Pro­po­si­sjo­nen (Ot.prp.nr. 28 (1950)) har i over­skrif­ten for­mu­le­rin­gen “Pres­sens ano­ny­mi­tets­rett”. Det tales om pres­sens folk, om pres­sens krav om å få dek­ke sine kil­der og om jour­na­lis­ters vitne­plikt. Bak­grun­nen og tema­et for lov­end­rin­ge­ne av 1951 er i pro­po­si­sjo­nen for­mu­lert slik (side 41): “Den beskyt­tel­se som pres­sen kre­ver for sine kil­der, er i førs­te rek­ke dik­tert av sam­funns­mes­si­ge hen­syn.

Skal pres­sen fyl­le sin opp­ga­ve ikke bare som nyhets­brin­ger, men også som sam­fun­nets årvåk­ne kri­ti­ker, må den være i stand til å for­mid­le den enkel­te bor­gers iakt­ta­gel­ser og opp­le­vel­ser uten at den­ne selv behø­ver å tre frem i rampe­ly­set.””

Vide­re skri­ver han:

Jeg vil også trek­ke frem den til­føy­el­se som kom inn i § 209a i 1986. Kilde­ver­net ble da utvi­det til å gjel­de ikke bare hjem­mels­mann for opp­lys­nin­ger som var pub­li­sert, men også for hjem­mels­man­nen for opp­lys­nin­ger som er “betrodd redak­tø­ren til bruk i hans virk­som­het”, se § 209a førs­te ledd annet punkt­um. Hvis det­te også skul­le gjel­de til­sva­ren­de for for­fat­te­re gene­relt, vil­le ret­ten til å hol­de kil­der skjult kun­ne påbe­ro­pes av alle som hev­det å hol­de på med en bok hvor opp­lys­nin­ge­ne skul­le tas inn. Jeg fin­ner det klart at det­te lig­ger uten­for hva som var inten­sjo­ne­ne bak lov­end­rin­gen i 1986. Også her går det frem at det er pres­sens og den enkel­te presse­med­ar­bei­ders kilde­vern og ano­ny­mi­tets­rett man tok sik­te på å bed­re, se blant annet Ot.prp.nr.53 (1983–84 ) side 60 og Innst.O.nr.72 (1984–85) side 16.”

Jeg tar også med det­te:

Den­ne saken rei­ser også spørs­må­let om hvil­ken per­son­krets som er gitt rett til kilde­vern etter tviste­måls­lo­ven § 209a. Bestem­mel­sen er hel­ler ikke på det­te punk­tet klar. Den er for­mu­lert slik at utgangs­punk­tet i førs­te ledd er et fri­tak for redak­tø­ren, og at and­re nær­me­re angit­te per­son­grup­per med til­knyt­ning til utgi­vel­sen etter annet ledd skal ha “sam­me rett”. De per­soner som gis den­ne rett, er en meget sam­men­satt grup­pe. I den ene ytter­kant har man tryk­ke­ri­ets folk som bare skal sør­ge for selve pro­duk­sjo­nen av det tryk­te skrift, og i den annen ytter­kant jour­na­lis­ten som selv skal brin­ge opp­lys­nin­ger til veie. I dag frem­står jour­na­lis­ten i svært man­ge til­fel­ler ved navn; det er såle­des ikke jour­na­lis­tens ano­ny­mi­tet redak­tø­ren skal ver­ne. “Pres­sen” er noe mer enn redak­tø­ren, og jour­na­lis­ten er like ofte — eller ofte­re — nå i fokus som kilde­ver­nets sub­jekt. For jour­na­lis­ten pas­ser det ikke så godt å se deres rett som avle­det av redak­tø­rens. Jeg fin­ner det natur­lig å for­stå bestem­mel­sen slik at det er selve den jour­na­lis­tis­ke virk­som­het som skal beskyt­tes. Det bør der­for ikke uten vide­re være avgjø­ren­de om jour­na­lis­ten i det kon­kre­te til­fel­let kan sies å ha opp­trådt på veg­ne av en redak­sjon. Bestem­mel­sen bør etter min mening for­stås slik at den enkel­te presse­med­ar­bei­der er gitt en selv­sten­dig rett til å ver­ne sine kil­der. I den­ne for­bin­del­se er det grunn til å peke på at “kring­kas­tings­med­ar­bei­der” direk­te er omtalt i bestem­mel­se­nes sis­te ledd. Jeg nev­ner også at den enkel­te presse­med­ar­bei­der sto sen­tralt ved lov­end­rin­ge­ne i 1980-åre­ne.

Selv om jeg fin­ner at § 209a ikke omfat­ter bøker gene­relt sett, er ikke der­med resul­ta­tet gitt for “Edder­kop­pen”. Slik for­hol­de­ne her lig­ger an, står den og dens for­fat­te­re i en slik stil­ling at jeg er kom­met til at den må like­stil­les med de tryk­te skrif­ter som gir kilde­vern. Jeg kan her vise til byret­tens kjen­nel­se, som jeg i det vesent­li­ge kan til­tre på det­te punkt. Boken lig­ger etter sitt inn­hold innen­for for­må­let med bestem­mel­sen i § 209a som blant annet er å frem­me debat­ten om sam­funns­spørs­mål. Den er også blitt til gjen­nom den form for sam­funns­kri­tisk og opp­sø­ken­de jour­na­lis­tikk som i dag anses som en posi­tiv og vik­tig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da vir­ke kuns­tig å la det være avgjø­ren­de for kilde­ver­net om jour­na­lis­te­ne i ste­det for å pre­sen­te­re stof­fet gjen­nom avis eller kring­kas­ting, gir det ut i bok­form. Jeg leg­ger også vekt på pub­li­kums situa­sjon. Infor­ma­sjon til jour­na­lis­ter for­ven­tes å være under­gitt ano­ny­mi­tets­ver­net i § 209a. At fle­re kil­der i den­ne saken viss­te at det drei­et seg om en bok under arbeid, kan ikke ha betyd­ning for den gene­rel­le pro­blem­stil­lin­gen. Her­til kom­mer at en jour­na­list i arbei­det med en bok ofte byg­ger på uli­ke kil­der, som med en annen tol­king her kun­ne kom­me for­skjel­lig ut. Jeg må gå ut fra at det som er skre­vet i boken dels byg­ger på opp­lys­nin­ger for­fat­ter­ne har fått i sin virk­som­het som jour­na­lis­ter, og dels på opp­lys­nin­ger de har skaf­fet seg under sitt arbeid med boken. Opp­lys­nin­ger som i førs­te omgang har vært beskyt­tet av betro­el­ses­re­ge­len i § 209a førs­te ledd annet punkt­um, kan ikke mis­te ver­net om opp­lys­nin­ge­ne deres ikke dan­ner grunn­la­get for avis­ar­tik­ler eller kring­kas­ting­sopp­slag, men bru­kes i en bok jour­na­lis­ten skri­ver. Når en bok står i en slik sam­men­heng med for­fat­te­rens jour­na­lis­tis­ke virk­som­het som i den­ne saken, fin­ner jeg at § 209a på det­te punkt ikke kan gis en for sne­ver tolk­ning.”

Fort­satt etter­la­tes mye uklar­het. For man­ge kan si at de arbei­der med en bok som skal frem­me debatt om sam­funns­spørs­mål, og at de dri­ver sam­funns­kri­tisk og opp­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Men den uklar­he­ten gjør jeg ikke noe for­søk på å kla­re opp i.

I noe av nett­dis­ku­sjo­nen rundt besla­get av film­ma­te­ria­let, har jeg sett at noen har nevnt at det her ikke drei­de seg om en ukjent kil­de, men om hva en iden­ti­fi­sert per­son sa. I Edder­kop­pen-saken had­de noen av kil­de­ne sam­tyk­ket til at jour­na­lis­te­ne skul­le avgi for­kla­ring. Høy­este­rett men­te at det­te ikke had­de avgjø­ren­de betyd­ning, og Lød­rup sier:

Mitt stand­punkt her end­res ikke ved at de som etter det­te omfat­tes av kilde­ver­net, har sam­tyk­ket i at jour­na­lis­te­ne avgir for­kla­ring. Selv om det­te er et moment som nok her kan til­leg­ges betyd­ning, fin­ner jeg ikke det avgjø­ren­de. Jeg kan her vise til mine bemerk­nin­ger oven­for om sam­tyk­kets virk­nin­ger.”

I Rt 2003 s. 28 uttal­te Høy­este­retts kjære­måls­ut­valg:

Det frem­går av for­hørs­ret­tens kjen­nel­se at høy­skole­stu­den­te­ne fil­met sik­te­de i straffe­sa­ken etter avta­le med ham. Sik­te­de had­de selv gitt opp­lys­nin­ger om det­te til poli­ti­et. Det fore­lig­ger der­for ingen ukjent kil­de å beskyt­te.”

Om kilde­ver­net også omfat­ter det som viser hva en kjent kil­de sier eller gjør, blir ut fra det­te noe uklart. Men det må leg­ges til at den­ne saken gjaldt en film laget av stu­den­ter i opp­læ­rings­øy­med, og ikke et jour­na­lis­tisk arbeid for en nyhets­ka­nal. Hva som har vært avgjø­ren­de for vur­de­rin­gen, frem­går ikke tyde­lig i avgjø­rel­sen.

I dag arbei­der man­ge som free lance, i egne medie- eller pro­duk­sjons­sel­ska­per, osv. Selv om Vig­go Johan­sen og Pål T Jør­gen­sen var ansatt i hen­holds­vis NRK og TV2, skrev de ikke boken for noen av dis­se redak­sjo­ner. Jeg gjen­tar et av avsnit­te­ne fra dom­men:

“Pres­sen” er noe mer enn redak­tø­ren, og jour­na­lis­ten er like ofte — eller ofte­re — nå i fokus som kilde­ver­nets sub­jekt. For jour­na­lis­ten pas­ser det ikke så godt å se deres rett som avle­det av redak­tø­rens. Jeg fin­ner det natur­lig å for­stå bestem­mel­sen slik at det er selve den jour­na­lis­tis­ke virk­som­het som skal beskyt­tes. Det bør der­for ikke uten vide­re være avgjø­ren­de om jour­na­lis­ten i det kon­kre­te til­fel­let kan sies å ha opp­trådt på veg­ne av en redak­sjon. Bestem­mel­sen bør etter min mening for­stås slik at den enkel­te presse­med­ar­bei­der er gitt en selv­sten­dig rett til å ver­ne sine kil­der. I den­ne for­bin­del­se er det grunn til å peke på at “kring­kas­tings­med­ar­bei­der” direk­te er omtalt i bestem­mel­se­nes sis­te ledd. Jeg nev­ner også at den enkel­te presse­med­ar­bei­der sto sen­tralt ved lov­end­rin­ge­ne i 1980-åre­ne.”

At free lance­re også omfat­tes av kilde­ver­net, bør være hevet over tvil.

I den aktu­el­le saken gjaldt det upub­li­ser­te film­opp­tak. I Rt 2003 s. 28, om et film­opp­tak gjort av stu­den­ter ved medie­lin­jen ved Høg­sko­len (nå Uni­ver­si­te­tet) i Stav­an­ger, sa Kjære­måls­ut­val­get for det førs­te at bestem­mel­se­ne om kilde­vern ikke bare omfat­ter medie­fore­tak med jevn­lig utgi­vel­se.

I saken Case Of Sano­ma Uit­ge­vers B.V. V. The Nether­lands fra 2003 kom Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len i stor­kam­mer til at det var i strid med EMK art 10 å kre­ve utle­vert bil­led­ma­te­ria­le fra et ulov­lig gate­race, bil­der tatt i hen­hold til avta­le med arran­gø­re­ne.

John Chris­ti­an Elden had­de den­ne kom­men­ta­ren på Twit­ter i en av dis­ku­sjons­trå­de­ne i den­ne saken:

Ingen juris­ter utta­ler seg noen gang skrå­sik­kert. Alt beror på.”

Jeg skal hel­ler ikke kon­klu­de­re skrå­sik­kert. Dels er det for mye i saken jeg ikke vet noe om, dess­uten er ikke jusen her helt klar.

Men det kan ikke være tvil om at kilde­ver­net også omfat­ter selv­sten­di­ge doku­men­ta­ris­ter, og det gjel­der uan­sett om man uttryk­ker seg i skrift eller ved film.

Print Friendly, PDF & Email